Ung makt
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Europaportalen
Nyhet | Dato: 07.08.2008 | Sist oppdatert: 28.06.2012
Om et halvt århundre vil 34 prosent av alle nordmenn være under 30 år. Tallet er hentet fra SSBs beregninger med middels nasjonal vekst og står i kontrast til 1970 da nesten halvparten var under 30. Vi trenger flere tiltak for mer ung makt og demokrati hvis ungdom ikke skal bli en marginalisert gruppe. <br />
Ungdomstida varer lenger enn før. Du trenger ikke være ferdig utdannet, ha fast jobb eller tenke på hjem og familie før du passerer 30. Forventningene er også skyhøye: Å ha studert i 3 verdensdeler, vært ledsager på Vestbredden og ha bodd i en stråhytte i Etiopia kan muligens kvalifiserere for voksenlivet. Likevel er det ungdom som deltar minst i de tradisjonelle demokratiske kanalene. Og hvis det er få unge som deltar i dag, blir det enda færre i fremtida.
Flere eldre og sprekere alderdom gjør at unge risikerer å falle utenfor den "politiske kjøttvekta". Når ungdom i tillegg ikke benytter stemmeretten er veien kort til politisk marginalisering. Den ordinære måten å påvirke samfunnet på gjennom valg, fagbevegelse eller ved å engasjere seg i politiske partier når ikke frem til unge velgere. Derfor er det tatt initativ til ulike medvirkningstiltak som for eksempel barne- og ungdomsråd.
Underskriftslister for gratis månedskort, boikott av Jaffa-appelsiner, bygging av asylmottak i hagen til Erna Solberg eller å bore etter olje i hagen til Kristin Halvorsen har ingen formell plass i beslutningskjeden. Det er likevel en politisk deltakelse som unge forstår. Finner du ingen politiker eller journalist som vil skrive om det, kan du være din egen redaktør på blogg eller nettsamfunn.
Skal unge erobre makta gjennom youtube, eller skal makta deles gjennom barn og unges medvirkning? "Youth Event" i forbindelse med nytt formannskap i EU er et av de tradisjonelle forsøkene på å gi ungdom innflytelse. Senest ut var Frankrike, som hadde gleden av å invitere 2 ungdommer fra 150 ungdomsråd i EU og nærområdene til 4 dager i Marseille. Her skulle vi diskutere hvordan ungdom kan delta i den flerkulturelle dialogen.
På forhånd fikk vi høre at dette var et viktig input til arbeidet med EUs ungdomspolitikk. De kunne likegodt spurt 300 sosialantropologer om universialisme eller kulturrelativisme er best: Ingen blir enig, men alle skjønner det er en forskjell.
Hvis jeg kunne velge, ville jeg heller ha spurt hva ungdom kan gjøre i sine lokalsamfunn, organisasjoner, skoler og familier for å øke bevisstheten på bærekraftig forbruk. Jeg ville fått rede på hvorfor så mange unge faller utenfor arbeidslivet, hvordan vi kan forebygge overgrep over internett eller hvordan få vi kan få flere unge til å stemme i valg. Jeg ville ha etterlyst tiltak for å motarbeide fremmedfiendtlighet og utfordet deltakerne til å identifisere egne fordommer. Kanskje hadde jeg spurt om det er en god ide med et felles europeisk asylsystem. Om jeg ikke hadde gjort noe av det, hadde jeg i hvert fall knyttet det til EU-formannskapets prioriteringer det neste halve året.
Det er ikke nødvendigvis enkelttiltakene det er noe galt med. Det er heller innholdet, holdningene, metodene og organiseringen som ligger bak. Misbruk av medvirkningstiltak virker passiviserende og mot sin hensikt. Hvis et barne og ungdomsråd blir redusert til et brukerorgan på kommunale tjenester, eller da det franske formannskapet brukte 300 x 4 dager av våre liv med kvasiprat, øker det avstanden mellom oss og makten vi har til å påvirke.
Makt er det eneste politikere forstår. Selv om prosessen er både lang og bred, er det når stemmer telles opp at makt blir fordelt. Folkemakt i sin grunnleggende form er å stemme ved valg. Hvis unge ikke er en viktig politisk målgruppe har de på mange måter heller ingen makt. Like viktig som at unge må stemme ved valg er behovet for politikk og politikere som unge forstår og kan identifisere seg med.
Enkelte har tatt til ordet for å senke stemmerettsalderen, slik som Østerrike og noen tyske delstater har gjort. Skeptikerne mener vi heller må øke den reelle medvirkningen til barn og unge. Kanskje trenger vi begge deler: Demokratiets oppgave er tross alt å kanalisere mangfold inn i beslutningene. Dersom en gruppe av befolkningen, bevisst eller ubevisst blir eksludert fra mangfoldet mister også demokratiet sin styrke, troverdighet og langsiktighet. Om det er lyskryss i Vang eller forholdet til Middelhavsregionen må ungdomsperspektivet ha en egenverdi og ikke tulles bort på fjas.
Ungdom er så søte når de er engasjerte. Ungdom er videre initiativtagere, deltakere, beslutningstakere og ledere. Det er vår rettighet og vårt ansvar å bidra med det vi kan her og nå. Ikke fordi vi er fremtiden, men fordi vår kreativitet og kraft har en egenverdi i dag. Nye tanker og nye perspektiv må slippe til der beslutninger blir tatt. Politiske prosesser må bli åpne, tilgjengelige og mulig å påvirke underveis.
Å styrke unge menneskers muligheter er å praktisere unge menneskers rettigheter i Norge, i Frankrike, i EU og i resten av Europa. Og det haster, for vi er i ferd med å bli gamle.
Flere eldre og sprekere alderdom gjør at unge risikerer å falle utenfor den "politiske kjøttvekta". Når ungdom i tillegg ikke benytter stemmeretten er veien kort til politisk marginalisering. Den ordinære måten å påvirke samfunnet på gjennom valg, fagbevegelse eller ved å engasjere seg i politiske partier når ikke frem til unge velgere. Derfor er det tatt initativ til ulike medvirkningstiltak som for eksempel barne- og ungdomsråd.
Underskriftslister for gratis månedskort, boikott av Jaffa-appelsiner, bygging av asylmottak i hagen til Erna Solberg eller å bore etter olje i hagen til Kristin Halvorsen har ingen formell plass i beslutningskjeden. Det er likevel en politisk deltakelse som unge forstår. Finner du ingen politiker eller journalist som vil skrive om det, kan du være din egen redaktør på blogg eller nettsamfunn.
Skal unge erobre makta gjennom youtube, eller skal makta deles gjennom barn og unges medvirkning? "Youth Event" i forbindelse med nytt formannskap i EU er et av de tradisjonelle forsøkene på å gi ungdom innflytelse. Senest ut var Frankrike, som hadde gleden av å invitere 2 ungdommer fra 150 ungdomsråd i EU og nærområdene til 4 dager i Marseille. Her skulle vi diskutere hvordan ungdom kan delta i den flerkulturelle dialogen.
På forhånd fikk vi høre at dette var et viktig input til arbeidet med EUs ungdomspolitikk. De kunne likegodt spurt 300 sosialantropologer om universialisme eller kulturrelativisme er best: Ingen blir enig, men alle skjønner det er en forskjell.
Hvis jeg kunne velge, ville jeg heller ha spurt hva ungdom kan gjøre i sine lokalsamfunn, organisasjoner, skoler og familier for å øke bevisstheten på bærekraftig forbruk. Jeg ville fått rede på hvorfor så mange unge faller utenfor arbeidslivet, hvordan vi kan forebygge overgrep over internett eller hvordan få vi kan få flere unge til å stemme i valg. Jeg ville ha etterlyst tiltak for å motarbeide fremmedfiendtlighet og utfordet deltakerne til å identifisere egne fordommer. Kanskje hadde jeg spurt om det er en god ide med et felles europeisk asylsystem. Om jeg ikke hadde gjort noe av det, hadde jeg i hvert fall knyttet det til EU-formannskapets prioriteringer det neste halve året.
Det er ikke nødvendigvis enkelttiltakene det er noe galt med. Det er heller innholdet, holdningene, metodene og organiseringen som ligger bak. Misbruk av medvirkningstiltak virker passiviserende og mot sin hensikt. Hvis et barne og ungdomsråd blir redusert til et brukerorgan på kommunale tjenester, eller da det franske formannskapet brukte 300 x 4 dager av våre liv med kvasiprat, øker det avstanden mellom oss og makten vi har til å påvirke.
Makt er det eneste politikere forstår. Selv om prosessen er både lang og bred, er det når stemmer telles opp at makt blir fordelt. Folkemakt i sin grunnleggende form er å stemme ved valg. Hvis unge ikke er en viktig politisk målgruppe har de på mange måter heller ingen makt. Like viktig som at unge må stemme ved valg er behovet for politikk og politikere som unge forstår og kan identifisere seg med.
Enkelte har tatt til ordet for å senke stemmerettsalderen, slik som Østerrike og noen tyske delstater har gjort. Skeptikerne mener vi heller må øke den reelle medvirkningen til barn og unge. Kanskje trenger vi begge deler: Demokratiets oppgave er tross alt å kanalisere mangfold inn i beslutningene. Dersom en gruppe av befolkningen, bevisst eller ubevisst blir eksludert fra mangfoldet mister også demokratiet sin styrke, troverdighet og langsiktighet. Om det er lyskryss i Vang eller forholdet til Middelhavsregionen må ungdomsperspektivet ha en egenverdi og ikke tulles bort på fjas.
Ungdom er så søte når de er engasjerte. Ungdom er videre initiativtagere, deltakere, beslutningstakere og ledere. Det er vår rettighet og vårt ansvar å bidra med det vi kan her og nå. Ikke fordi vi er fremtiden, men fordi vår kreativitet og kraft har en egenverdi i dag. Nye tanker og nye perspektiv må slippe til der beslutninger blir tatt. Politiske prosesser må bli åpne, tilgjengelige og mulig å påvirke underveis.
Å styrke unge menneskers muligheter er å praktisere unge menneskers rettigheter i Norge, i Frankrike, i EU og i resten av Europa. Og det haster, for vi er i ferd med å bli gamle.