Utdeling av Benjaminprisen

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale ved utdeling av Benjaminprisen
til Brandengen barneskole i Drammen.

 

Kjære venner!

 

I dag er en gledens dag. Det er glede fordi dere får en pris for den jobben som alle som er på skolen – voksne, barn, foreldre – gjør for å motarbeide, hindre og slå ned på rasisme og diskriminering.

 

Men det er også en dag hvor vi minnes gutten som har gitt navn til prisen dere vinner. For prisen bærer navnet til Benjamin som ble drept bare 15 år gammel - noen få år eldre enn mange av elevene her på Brandengen. 

 

Det er en trist historie, og det er en sterk historie.

 

26. januar i 2001 hadde Benjamin gått for å møte en venn. Noen eldre gutter så han, og løp etter. Den eneste grunnen til at de gjorde det, var hudfargen til Benjamin. De kjente han ikke, men de hadde likevel bestemt seg for at de ikke likte han.

 

Jeg husker godt hvor jeg var da jeg fikk høre om hva som hadde skjedd. Sto på en bensinstasjon på Ulefoss i Telemark, hvor jeg kommer fra. Jeg glemmer det aldri. Det er en historie og et minne som fortsatt river i hjertet.

 

Heldivis skjer dette veldig sjeldent, og heldigvis reagerte Norge sterkt. 40 000 mennesker vandret i Oslos gater for å vise sin avsky mot drapet og mot tanken som lå bak – at Benjamin var mindre verdt fordi han hadde en annen hudfarge.  Mange engasjerte seg, og mange viste sin støtte.

 

Dette er et alvorlig tema, og jeg skulle ønske barn ikke trengte å høre det, men det er også virkeligheten. Det er historien om det som aldri skulle ha skjedd, og en historie vi må gjøre alt for at ikke skal skje igjen.

 

Og det er derfor vi er her i dag – fordi dere gjør noe for at det ikke skal skje igjen. Det er derfor dette er en festdag for Brandangen skole. Vi er her for å feire og skryte av dere. For dere får den fineste skoleprisen i Norge. Vi er her for å løfte frem en skole som gjør en skikkelig god jobb for å motvirke at vi behandler mennesker som mindre verdt fordi de ser litt annerledes ut, fordi de oppfører seg litt annerledes eller fordi de tenker litt annerledes. 

 

På skolen skal vi lære mange forskjellige ting – vi skal regne, vi skal lære å få en venn og vi skal leke. Gjennom oppveksten får vi faglig kunnskap, men også menneskelig kunnskap. Hvordan vi skal leve i fred og frihet sammen med dem du går på skole med, med naboer, med de andre i kommunen, i Norge og verden. 

 

Kanskje det aller viktigste er å bry seg om andre, lære å ikke bare være opptatt av seg selv. Ikke bare tenke på hvordan jeg har det, men også hvordan de rundt meg har det.  På fint så kalles det empati – det at vi forsøker å forstå hvordan et annet menneske har det inni seg. For hvis du kan sette deg inn i situasjonen til en som opplever å bli diskriminert, mobbet eller mangler en venn, ja da er sjansen langt større for at du vil hjelpe og bry deg. For du vil kjenne at den følelsen som de har ikke, ikke er en følelse du selv ønsker å oppleve.

 

Brandengen skole, ledelsen, lærerne, elevene, foreldrene – ja, alle som har med skolen å gjøre, har bestemt seg for å bry seg. Dere jobber aktivt med holdninger og har en plan for arbeidet mot rasisme og diskriminering.

 

Jeg vil at alle skoler i Drammen og resten av Norge lar seg inspirere og motivere av dere. Brandengen er et eksempel til etterfølgelse, og jeg håper at dere virkelig er stolte over hva dere får til. Dere er med på å gjøre Norge til et bedre sted å bo, og dere er virkelig en vi-skole.

 

Det er en glede for meg å overrekke Benjaminprisen 2013 til Brandengen skole!