Utenfor, men integrert

Det er 20 år siden EØS-avtalen ble undertegnet i Porto, mellom 12 EU-land og 6 EFTA-land. EU og EFTA var hverandres viktigste handelspartnere. Landene var tett vevd sammen økonomisk. EØS integrerte begge handelsblokkene i et felles, indre marked med felles regler og bestemmelser. I dag er det en avtale mellom (snart) 28 EU-land og 3 EFTA-land med en snart 20-årig historie.

Dette er en del av historien om europeisk integrasjon som altså favner flere land enn medlemslandene. ”Den glemte utvidelsen”, kalte Diana Wallis sin bok om EØS-avtalen og de tre landene som gjerne ville være med i integrasjonen, men uten å være medlem.

Gjennom disse 20 årene har EU-samarbeidet utviklet seg langt mer enn noen kunne forutse for 20-25 år siden, i dybden og bredden – og gjennom utvidelsen østover. I dag et EU-samarbeid som favner så bredt at det setter fotavtrykk på så å si alle samfunnets områder, også i Norge.

Europautredningen som er den første grundige gjennomgangen av alle våre avtaler med EU, forteller at Norge har hatt store fordeler av å delta i den europeiske integreringen. Det har bidratt til den sterke økonomiske framgangen, gjennom markedsadgang, bidragene til moderniseringen av norsk økonomi og gjennom omfattende arbeidsinnvandring; spesielt etter 2004.

Når debatten om enkelte EU-direktiver går høyt, kan man få følelsen av at EØS-avtalen stort sett er til bry. Det er helt feil. EØS-avtalen – og de over 70 andre avtalene vi har med EU – er blant våre viktigste redskaper for å nå sentrale politiske målsettinger.

For det første har EØS-avtalen gitt norske bedrifter forutsigbarhet og trygghet på deres viktigste eksportmarkeder. Den gir trygghet for at norske bedrifter ikke diskrimineres i kampen om kundene. Det gjør hverdagen til titusenvis av norske arbeidsplasser tryggere.

Den europeiske integreringen har heller ikke gått på bekostning av arbeidstakerne, slik mange fryktet. Reallønnsutvikling har vært sterkere i Norge enn i andre land. På noen områder har EU-reglene gitt arbeidstakere bedre beskyttelse og sterkere rettigheter, som ved virksomhetsoverdragelse, likestilling og medvirkning.

Men, det finnes grunn til uro som må tas på alvor av alle som mener EU-samarbeidet er viktig også for fremtiden. Noen av forslagene i Monti II-forordningen som vil regulere streikeretten er å gå ut over hva mange vil mene er noe EU bør blande seg bort i.

EØS-avtalen har vist seg bestandig og fleksibel. Den har fanget opp dynamiske utviklingen i samarbeidet EU-landene i mellom. Men noen endringer reiser utfordringer for EØS-landene. Europaparlamentets økte innflytelse gjennom medbestemmelse, gjør det mer krevende for EFTA-landene å delta i beslutningsprosessen.

EØS-avtalen gir oss ingen formel adgang til dette sentrale beslutningsforum i EU-byggverket.  Heldigvis er Europaparlamentet åpent og medlemmene imøtekommende. Derfor blir også representanter fra EFTA-landenes parlamenter invitert på møter og høringer i det samarbeid som nå utvikles mellom Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene. Jeg tror det er klokt at våre tre land som ikke er medlem, men likevel så integrert, får delta også i det parlamentariske samarbeidet som utvikles. Det vil styrke integrasjonen.

Den europeiske integreringen har også et hverdagsperspektiv vi ofte glemmer å snakke om. Den går langt ut over det økonomiske, den berører oss også som individer.  Vi tar det som en selvfølge nå, men det er den europeiske integrasjonen og EØS-avtalen vi kan takke for at vi kan søke arbeid i andre europeiske land, bosette oss der som pensjonister - og bli behandlet som landets egne innbyggere. Vi slipper for eksempel egenandeler ved legebesøk i Spania, på linje med spanjolene.

Disse hverdaglige sidene ved EØS-avtalen tenker vi sjelden over. Når vi har levd med disse fordelene i snart 20 år, tar vi dem som en selvfølge.