Utfordringer for norsk økonomi

Innlegg på YS sin inntektspolitiske konferanse

Det er urolige tider både i internasjonal og norsk økonomi. Oljeprisen har falt kraftig, og usikkerheten om utsiktene for den økonomiske utviklingen har økt. Det setter vår evne til omstilling i arbeidsmarkedene, næringslivet og offentlig sektor på prøve, sa finansminister Siv Jensen på YS sin inntektspolitiske konferanse.

I slike tider er det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i næringslivet og Regjeringen særlig viktig.

Jeg vil starte med å si litt om den økonomiske utviklingen. Deretter vil jeg snakke litt om de utfordringene vi står overfor her hjemme. Og til slutt vil jeg si litt om Regjeringens bidrag til å gjøre norsk økonomi mer robust for fremtiden – for å bruke et populært politikeruttrykk.           

De siste ti årene har vært en gullalder for norsk økonomi. Høy oljepris og høy aktivitet i petroleumssektoren har bidratt til vekst og velstand.

Sammenliknet med de fleste land klarte vi oss godt da det blåste som verst gjennom den internasjonale finanskrisen og vi ble skjermet for tøffe kutt og omstillinger.

Samtidig er vi veldig avhengige av den internasjonale utviklingen.

Disse to bildene illustrerer at det kan ta lang tid for økonomier å hente seg inn igjen etter en finanskrise.

Norge er et lite land som handler mye med utlandet. Vi er derfor avhengige av hvordan utviklingen er hos våre nære handelspartnere. Der er det fortsatt store utfordringer.

I euroområdet er den økonomiske veksten nesten fraværende og arbeidsledigheten har stabilisert seg på et svært høyt nivå. Heldigvis går det bedre i USA og Storbritannia. Veksten har tatt seg opp og det har kommet gode tall for arbeidsmarkedet.

Det siste året har også vist oss at geopolitikk og sikkerhetspolitikk kan få direkte konsekvenser for norsk økonomi.

Og ikke minst: fallende oljepriser får konsekvenser for vår industri.

Det har likevel gått ganske bra i norsk økonomi. Sysselsettingen vokser, og arbeidsledigheten er lav. Og vi har fortsatt vekst i økonomien.

Men vi er inne i en tid der veksten i norsk økonomi har dempet seg noe, etter et ti-år med relativt sterk utvikling. Utviklingen i oljenæringen spiller en viktig rolle for dette forløpet.

Veldig få, om noen, forutså det kraftige oljeprisfallet vi har sett de siste månedene, fra nesten 115 dollar per fat i fjor sommer til rundt 60 dollar i dag.

Fallet i oljeprisen de siste månedene gir lavere inntekter for staten, oljeselskapene og landet som helhet. Men det er ingen krise i norsk økonomi.

Utfordringene vi nå står overfor er ikke de samme som vi sto overfor i 2008 og 2009. Den gang forsvant tilliten i finansmarkedene og bankenes utlånsvirksomhet stoppet opp. Slik er det ikke nå. Nå låner bankene ut penger billigere enn før. Bygge- og anleggsvirksomheten, som opplevde et kraftig tilbakeslag sist, er fortsatt preget av relativt høy aktivitet og lite ledige ressurser.

I dag ser vi heller ingen krise i internasjonal økonomi, selv om noen land sliter med å få veksten opp. En lav oljepris vil være positivt for oljeimporterende land og vil isolert sett styrke den økonomiske veksten globalt. Internasjonale organisasjoner som IMF og Verdensbanken venter at den globale veksten vil øke i år sammenlignet med i fjor.

Da vi la fram budsjettet for 2015 understreket vi at det var utsikter til noe lavere vekst i norsk økonomi framover enn det vi har sett de siste ti-årene.

Vi minnet om at aldringen av befolkningen og lavere produktivitetsvekst vil kunne trekke veksten i økonomien ned.

Vi pekte også på at etterspørselen fra oljenæringen ville nå en topp, særlig sett opp mot størrelsen på fastlandsøkonomien, slik den stiplede røde linjen i figuren viser. Det er en konsekvens av at norsk sokkel er en moden oljeregion, og at produksjonen av olje og gass har passert toppen.

Men la det være klart: Vi vil fortsatt ha glede av en stor olje- og gassektor i mange år. Oljesektoren blir ikke borte. Den vil fortsatt bidra betydelig til verdiskaping, sysselsetting og gi inntekter til staten.  Norsk leverandørnæring sitter med mye kompetanse, og vil også framover konkurrere om oppdrag i land utenfor Norges grenser.

Men oljenæringen vil ikke lenger trekke opp veksten i fastlandsøkonomien slik vi har vært vant til gjennom de siste ti-årene. Det vil kreve omstillinger for bedrifter og arbeidstakere. De nye arbeidsplassene og den nye verdiskapingen må komme i andre næringer.

Det betyr at norsk økonomi nå er ved et vendepunkt. Det er ikke krise, men den ventede nedgangen i etterspørselen fra oljevirksomheten betyr at vi skal bevege oss mot en ny normalsituasjon.

Utfordringene norsk økonomi blir stilt overfor, vil avhenge av hvor raskt etterspørselen fra petroleumsnæringen avtar. Ved en gradvis utvikling vil det være lettere for bedrifter å vende seg mot andre markeder, og for arbeidstakere å finne nytt arbeid. Hvis nedgangen kommer brått vil det stilles høyere krav til vår omstillingsevne.

Derfor trenger Norge flere bein å stå på i fremtiden.

Norge må styrke andre næringer hvor vi allerede har et konkurransefortrinn. Og vi må stimulere til fremvekst av nye næringer for å finansiere velferden.

Og omstilling er nødvendig, selv om vi har statens pensjonsfond, selv om vi har lav arbeidsledighet, og selv om vi fortsatt har økonomisk vekst.

Å utsette noe til i morgen som vi egentlig skal gjøre i dag er aldri noen god idé.

Vår framtidige velferd og arbeidsplasser bestemmes derfor av hvor flinke vi er til å omstille oss i dag.

Denne regjeringen har vilje og evne til å gjennomføre nødvendige reformer og legge til rette for omstilling, innovasjon og økonomisk vekst. Andre partier må ha tilsvarende vilje og ikke bare være imot fordi det alltid har vært sånn.

Norsk økonomi står overfor flere utfordringer. Jeg skal nevne noen.

For det første har vi en kostnadsutfordring.

Siden årtusenskiftet har lønningene gjennomgående økt raskere i Norge enn hos våre handelspartnere.

Det betyr at lønnskostnadene i Norge i dag ligger langt over det vi ser i land vi konkurrerer med.  Det gjør det krevende å vende seg mot nye markeder når etterspørselen fra oljevirksomheten avtar i betydning.

For det konkurranseutsatte næringslivet er det derfor en fordel at kronekursen har svekket seg i takt med nedgangen i oljeprisen.

Svakere krone gir billigere norsk arbeidskraft. Dette bidrar betydelig til å bedre konkurranseevnen til norske bedrifter.

Men noen taper også på at kronen svekker seg. Importbedrifter må betale mer for varene sine i norske kroner. Dette vil dels slå ut i høyere priser for forbrukerne og dels svekke inntjeningen til bedriftene.

For det andre har ikke produktivitetsutviklingen holdt følge med kostnadsveksten i Norge.

I årene etter 2005 har produktivitetsveksten avtatt markert.

Norge er ikke det eneste landet som har opplevd lavere produktivitetsvekst. (produktivitetskommisjonen er mer forsiktig i formuleringene). Under finanskrisen holdt mange bedrifter på ansatte i påvente av bedre tider. Men denne forklaringen er trolig mindre relevant for Norge, siden verdiskapingen hos oss tok seg relativt raskt opp igjen etter tilbakeslaget i 2009.

Også forhold av mer varig karakter kan ha bidratt til lavere produktivitetsvekst i Norge. Vi ser blant annet at tjenesteytende næringer med lav produktivitet har vokst med tilgangen på arbeidskraft fra nye EU-land. I tillegg har investeringene i fastlands­bedriftene vært lave.

De siste ti årene har også vært mer preget av reguleringsiver fra myndighetenes side enn strukturreformer for å øke konkurranse, god ressursbruk og vekst i produktiviteten.

Det gir grunn til bekymring. La meg forklare hvorfor.

Den desidert viktigste formuen vi har er verdien av vår arbeidsinnsats.

Verdien av oljeformuen, både det som ligger under havet og det vi har plassert i pensjonsfondet, utgjør bare 8 prosent av vår nasjonalformue.

Nåverdien av framtidig arbeidsinnsats utgjør 81 prosent, og er slik sett klart viktigst.

Det var den også i 1996, da det første innskuddet på pensjonsfondet ble gjort, og slik er det i dag.

På lang sikt er det derfor produksjonen og arbeidsinnsatsen i fastlandsøkonomien som vil bestemme vårt velstandsnivå.

Hvis vi klarer å øke produktiviteten med så lite som 0,2 prosent per år, vil det bety mer for vår velstand om 50 år enn avkastningen av hele oljeformuen.

Det gir grunn til å ta spørsmålet om produktivitetsutvikling på alvor.

Selv om kronekursen har gitt et pusterom, er svakere produktivitetsvekst og høye kostnader en betydelig utfordring.

I de siste ti årene har oljeprisen vært høy, mens kinesiske industrivarer har vært billige. Det har satt oss i en svært gunstig posisjon.

Bare en gang har vi hatt en liknende utvikling, nemlig for 100 år siden – noe dette bildet illustrerer.

Fra krigsutbruddet til slutten av 1917 ble ratene for frakt over Nordsjøen 50-doblet. I denne perioden ble flere store shippingformuer skapt. Men da krigen var over, falt ratene og bytteforholdet snudde.

Den gunstige utviklingen i bytteforholdet har bidratt til at reallønningene over flere år har kunnet vokse raskere enn produktiviteten. Gapet mellom kostnadsutviklingen og veksten i produktivitet kan innebære en utfordring for norsk økonomi. Oljeprisfallet viser hvor sårbare vi er.

Derfor blir det ekstra viktig å heve produktivitetsveksten om vi fortsatt skal ha som mål å opprettholde høy reallønnsvekst og konkurransedyktige bedrifter.

Mange år med sterk vekst i inntektene og lave renter har bidratt til at boligpriser og gjeld har kommet opp på høye nivåer. Også høy befolkningsvekst og skjerpede standardkrav til nye boliger har trolig bidratt til å løfte prisene.

Noe av veksten i boligprisene kan også ha vært drevet av forventninger. Etter en lang periode med oppgang i prisene kan det festne seg en oppfatning om at boligprisene bare går en vei, og at det derfor er gunstig å investere i bolig så raskt som mulig. Slike forventninger kan bli selvoppfyllende, og de kan snu.

Fall i boligprisene vil gi svikt i panteverdier og formuer. Det kan resultere i en generell nedgang i husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester. Bedriftenes produksjon og lønnsomhet vil svekkes. Arbeidsledigheten kan øke.

Kombinasjonen av høye boligpriser og høy gjeld utgjør en fare for den finansielle stabiliteten. Erfaringer fra Norge og andre land viser at økonomiske tilbakeslag blir både dypere og varer lenger når de har rot i finansielle ubalanser.

Det er viktig at både husholdninger og banker bygger reserver i gode tider, og tar hensyn til at rentene etter hvert vil komme opp fra det lave nivået vi ser i dag.

Norsk økonomi skal omstilles til en ny normal. Dette kommer ikke som noen overraskelse. Men det skarpe oljeprisfallet i fjor høst og vinter har fremskyndet behovet for omstilling.

Norge har frem til nå lykkes godt med å omstille økonomien til skiftende omstendigheter. En godt utdannet og omstillingsvillig arbeidsstyrke er viktig. Det samme er rammevilkår for næringslivet som støtter opp under omstilling.

Ifølge tall fra OECD ligger alle de fire nordiske landene høyt oppe på lista, når det gjelder omstillingstakt.

Figuren viser andelen av ansatte i 2011 som har substansiell restrukturering eller omorganisering i sin bedrift.

I Norge rapporterte 40 prosent av de spurte om substansiell restrukturering eller omorganisering på sin arbeidsplass i løpet av de siste tre årene. Det er et godt utgangspunkt, og viser at norske arbeidstakere er vant til omstillinger.

Vi har også flere støtdempere som hjelper oss til å møte utfordringene ved omstillinger og lavere oljepris:

  • Inntektene fra olje- og gassnæringen virker ikke direkte inn i statsbudsjettet, men overføres til Statens Pensjonsfond Utland. Dette skjermer budsjettet for kortsiktige svingninger i oljeprisen.
  • Kronekursen har ofte utviklet seg i takt med oljeprisen og i dagnes situasjon verner dette eksportrettet industri.
  • Med godt forankrede inflasjonsforventninger kan pengepolitikken effektivt bidra til å stabilisere økonomien. Pengepolitikken kan reagere raskt, slik vi så da Norges Bank satte ned renten i desember.

Disse elementene legger til rette foren myk landeing. Og vi kan derfor konsentrere politikken vår rundt det å skape fremtidens arbeidsplasser som kan finansiere velferdsordningene vi alle nyter godt av.

Bankene er i tillegg blitt noe mer solide de siste årene. De kan da lettere møte uforutsette hendelser.

Det er liten tvil om at deltakelsen i EØS’ indre marked også for arbeidskraft, har gitt økt fleksibilitet til det norske arbeidsmarkedet og vært viktig i den oppgangsperioden vi har opplevd de siste ti årene.

Denne fleksibiliteten vil trolig også hjelpe oss når etterspørselen dempes. Redusert arbeidsinnvandring så vi også under finanskrisen.

Vi må heller ikke glemme at selv om vi nå ser tendenser til noe økt ledighet, er også strømmene ut av ledighet store. De fleste er ledige i kort tid.

Vi har dessuten gode ordninger både for bedrifter og personer som blir berørt og som virker som automatiske stabilisatorer.

I tider med omstilling er det viktig at rammebetingelsene er slik at arbeidskraften lett flytter seg dit den kaster mest av seg. Regjeringens reformer av arbeidsmarkedet vil tilpasse rammeverket til vår tid. Vi lemper noe på de svært strenge reglene for midlertidig ansettelse og arbeidstid. Dette kan inkludere flere i arbeid og legge til rette for at arbeidstid og familieliv går bedre i hop. Samtidig som tryggheten i arbeidsmiljøloven ligger fast. Vi foreslår ikke flere arbeidstimer eller mer overtid. Vi ønsker å gi den enkelte arbeidstaker mer fleksibilitet og innflytelse over egen arbeidsdag.

Den siste støtdemperen jeg vil nevne er priser og lønninger.

Priser og lønninger vil reagere på endringer i etterspørsel og tilbud.  Holden III-utvalget var forutseende i sin rapport.

Utvalget drøftet blant annet hvordan vi bør møte en situasjon som likner på den vi opplever i dag. Og utvalget, der partene deltok, sa mye fornuftig, synes jeg.

Utvalget skrev blant annet at «Hvor store omstillingskostnadene kan bli ved en kraftig nedgang i oljeprisen, vil blant annet avhenge av fleksibiliteten i lønnsdannelsen. …». Utvalget skrev videre at «i en slik situasjon vil det være viktig med en felles virkelighetsforståelse, og at partene i arbeidslivet bidrar til nødvendige tilpasninger i kostnadsnivået uten at arbeidsledigheten går mye opp. En rask tilpasning vil være lettere å oppnå hvis partene er bevisste på at de siste tiårs svært gode reallønnsvekst i stor grad er blitt drevet av betydelige bytteforholdsgevinster som ikke kan betraktes som det normale.»

På lang sikt er det først og fremst arbeidsinnsatsen og produktiviteten i fastlandsøkonomien som vil bestemme vårt velstandsnivå.

Som jeg har nevnt, kan en vekst i produktiviteten med så lite som 0,2 prosent per år, bety mer for vår velstand om 50 år enn avkastningen av hele oljeformuen.

Med utsikter til svakere vekstevne i økonomien må vi øke oppmerksomheten mot produksjonssiden i norsk økonomi. Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i levestandard som vi har vent oss til gjennom de siste 40 årene, må veksten i produktiviteten økes i forhold til resultatene for de siste ni årene.

Regjeringen prioriterer arbeidet med produktivitet og vekstevne høyt. Produktivitetskommisjonens første rapport er et viktig innspill til dette arbeidet.

Kommisjonen viser til flere områder i norsk økonomi med stort potensial for økt produktivitet og bedre ressursbruk.

Jeg ser at kommisjonen mener vi er for dårlige på innovasjon, digital infrastruktur, grunnutdanning, og koblingen mellom høyere utdanning, forskning og næringsliv.

Det er videre et stort effektiviseringspotensial i landbruk og matindustri.

Vi har mange kostnadsdrivende reguleringer, vi har rom for å bruke arbeidskraften vår bedre, og vi har betydelig potensiale for å effektivisere offentlig sektor, for å nevne noe.

For å utløse dette potensialet for høyere produktivitet og bedre ressursbruk kreves politiske tiltak.

Det er ikke sikkert at regjeringen vil tenke helt likt om valg av virkemidler. Men målet er vi likevel samlet om: Vi skal sikre norske arbeidsplasser og velferd for fremtiden.

Jeg håper og tror at produktivitetskommisjonens rapport gir et godt utgangspunkt for en bred debatt om hva som kan øke vekstevnen i økonomien.

Noe vet vi jo allerede: Hele verdikjeden for kunnskap må styrkes. Norge trenger dyktige fagarbeidere, lærere, sykepleiere og ingeniører. Vi må lykkes med å begrense det store frafallet i videregående for å få den arbeidskraften vi trenger. Blant regjeringens svar er et stort lærerløft, og en satsing på yrkesfagene.

Vi skal også sette den enkelte arbeidstaker i stand til å omstille seg selv. Mulighetene skal bli større for voksne til å tilegne seg ny kompetanse etter hvert som kravene i arbeidslivet endrer seg. Kompetanse gjør både den enkelte og samfunnet bedre rustet til fremtidige omstillinger.   

Høyere utdanning, forskning og innovasjon er grunnlaget for å drive frem nye arbeidsplasser og bedre løsninger som skaper større verdier.

Regjeringen har også satt i gang en rekke reformer som skal fornye, forenkle og forbedre Norge.

I fjor på denne tiden lanserte jeg 5 grep for bedre ressursbruk og økt produktivitet. La meg si noen få ord om hver av dem:

1. Reformer i offentlig sektor

1990-tallet var preget av høy produktivitetsvekst. Dette var også en periode med mange strukturreformer, både internasjonalt og i Norge. I Norge fikk vi skattereformen i 1992 som redusere den politiske styringen av kapitalen, liberaliseringen av kraftmarkedet, telekommunikasjon og luftfart. EØS-avtalen bidro også til økt internasjonal konkurranse. De siste årene har vært mer preget av reguleringsiver enn rerformiver.

Denne Regjeringen har allerede varslet flere større reformer:

Vi har fått tilslutning i Stortinget til å gjennomføre en kommunereform. Målet er større, mer robuste kommuner med økt makt og myndighet som kan se bo- og arbeidsmarkedsregioner mer i sammenheng. Til våren vil vi presentere kommunereformen i kommuneproposisjonen for 2015.

Et annet eksempel er Nærpolitireformen som vil skape en handlekraftig og moderne organisasjon som skal bli enda bedre til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Dette vil skje gjennom sammenslåing av politidistrikter til færre og mer robuste politiregioner. Det gir liten mening å bruke mest politikraft på å bemanne kontorer i den tiden på døgnet kriminaliteten er lavest.

Regjeringen har også lagt fram en reform for å modernisere og effektivisere skatte- og avgiftsforvaltningen. Skatteoppkrevingen foreslås flyttet fra de kommunale skatteoppkreverne til Skatteetaten. Ansvaret for å fastsette, innkreve og kontrollere skatter og avgifter samles dermed i én etat. I tillegg til bedre bekjempelse av svart økonomi, gir reformen betydelige innsparinger. Skatteoppkreversaken alene gir en effektivisering på mer enn 500 årsverk, eller en effektiviseringsgevinst på 36 prosent. Vi vil heller bruke 370 millioner kroner årlig, som reformen skal spare, på helse og utdanning enn på unødvendig mange skatteoppkrevere.

Fornying, forenkling og forbedring av offentlig sektor handler ikke om at ansatte skal løpe raskere, men at vi skal jobbe smartere. Ansatte skal bruke mindre tid på unødvendige rapporter og møter, og mer tid på å løse viktige oppgaver.

2. Mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering

Mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering skal bidra til økt produktivitet i næringslivet, som igjen styrker grunnlaget for å finansiere offentlige velferdsordninger.

La meg nevne et punkt som blant andre Konkurransetilsynet har vært opptatt av, nemlig dyr og lang planleggingstid av boligområder og fordyrende standardkrav til nye boliger. Det kan ha bidratt til den svake produktivitetsutviklingen i bygg- og anleggssektoren ved at kravene i seg selv har gjort byggeprosesser mindre effektive og ved at konkurransen har gått ned som følge av at bare noen entreprenører har styrke til å utvikle nye boligområder. Regjeringen arbeider derfor med forenklinger på dette området.

Matvaresektoren kan tjene som en annen illustrasjon på konsekvensene av begrenset konkurranse. Siden 2005 har arbeidsproduktiviteten i matindustrien falt med 6 prosent, mens den har økt med 18 prosent i annen industri.

3. Et bedre skattesystem

Effektiv ressursbruk handler ikke bare om offentlige budsjetter. Det handler også om å legge til rette for økt vekst.

Det norske skatte- og avgiftssystemet bringer inn rundt 1 200 milliarder kroner, og er den viktigste kilden til finansiering av offentlige utgifter. Skatt er ikke et mål, men et middel for å sikre felles goder og for å gi gode rammebetingelser for norsk næringsliv.

Vi må ikke glemme målene om produktivitet og effektiv ressursbruk når vi vurderer utformingen av skattesystemet. Skattesystemet bør som hovedregel ikke favorisere en bestemt bruk av ressursene. Unntak og fradragsordninger vil vri ressursbruken bort fra det som er best for samfunnet og gir økt byråkrati og merarbeid for skattemyndighetene.

Regjeringen vil innrette skattesystemet slik at det over tid bidrar til bedre ressursbruk.

Og for regjeringen er redusert skattetrykk en viktig del av regjeringens politikk for å styrke konkurransekraften til norske arbeidsplasser.

Tiden framover vil være preget av at det skal gjennomføres en bred og generell skattereform etter at Scheel-utvalget har kommet med sin innstilling.

Skatteutvalgets rapport gir et godt grunnlag for den videre debatten.

Vårt utgangspunkt – som er i tråd med anbefalingene fra OECD – er et lavere skattenivå for bedrifter og folk flest som gjør det mer lønnsomt å jobbe, spare og investere.

4. Resultatfokus

I samfunnsdebatten kan en av og til få inntrykk av at det ikke er resultatene som er målet for offentlig innsats, men hvor mye penger som brukes. Det er et syn jeg ikke deler, og . Regjeringen vil i større grad legge vekt på resultater fremfor hvor store bevilgninger som går til ulike formål.

5. Tydelige budsjettprioritering

Sist men ikke minst er tydelige budsjettprioriteringer noe som skal gjennomsyre vårt arbeid. 

La meg da oppsummere med at vi ikke har noen krise i norsk økonomi. Vi har flere støtdempere og vi har innrettet den økonomiske politikken slik at vi har langt bedre evne til å møte lavere oljepris nå enn ved tidligere kraftige prisfall.

Oljeprisfallet har imidlertid forsterket behovet for omstilling og økt konkurransekraft. Norge trenger derfor en sterkere produktivitetsvekst for å bevare arbeidsplassene, skape vekst i økonomien, betale for velferden og lykkes med den omstillingen vi skal gjennom.

Erfaring viser at det kan være krevende å gjennomføre endringer, særlig når endringene berører enkeltpersoner og organisasjoner direkte. Dette kan skyldes flere forhold. Mens kostnadene kan være konsentrert om en relativt liten gruppe vil gevinstene ofte være spredt på svært mange. Samtidig vil ofte kostnadene ved reformer komme raskt, mens de økonomiske gevinstene først kan hentes ut etter flere år.

Et godt samarbeid med partene i arbeidslivet vil være viktig for å få til en god gjennomføring av nødvendige reformer.

Regjeringen har satt i gang en rekke reformer som skal fornye, forenkle og forbedre Norge. Politireform, pasientenes helsetjeneste og kommunereform. Reformene er viktige, men de er kun virkemidler. Målet er å løse viktige oppgaver i dag, og ruste Norge for fremtiden.

Takk for oppmerksomheten!