Statsråd Nils O. Totland

Utfordringer for den statlige sektor:

Regjeringens veivalg for de kommende års omstillings- og fornyelsesarbeid. Statlige virksomheters ansvar for rekruttering av arbeidskraft.

YS-S konferansen, Geilo, 14/11 - 95.

Takk for invitasjonen !
Det gjør godt å komme seg ut av Oslo-gryta og litt opp i høyden i disse statsbudsjett-tider. Kanskje det var en god ide om Stortinget la en del av sin budsjettdebatt til Highland Hotell eller et lignende etablissement ? Det kan jo hende at omgivelsene i seg selv inspirerer til å heve blikket over detaljene, og lete etter de litt lengre og prinsipielle linjer i politikken. Etter min oppfatning er samfunnsdebatten i det hele tatt for fokusert om enkeltsakene, i for stor grad bruker vi tiden til å diskutere sakene som står på den såkalte "tabloid-dagsorden", i for liten grad stiller vi de mer prinsipielle spørsmålene. Derfor er det oppløftende at jeg er bedt om å snakke om Regjeringens veivalg for de kommende års omstillings- og fornyelsesarbeid. Selve begrepet veivalg inviterer i seg selv til å ta tak i noen mer overordnede problemstillinger. Mitt andre hovedtema - Statlige virksomheters ansvar for rekrutteringen av arbeidskraft - vil måtte bli mer saksorientert og dreie seg om det eventuelle ansvar staten har for rekruttering generelt, og spesielt statens rolle vedrørende rekruttering knyttet til omstilling.

Som dere vet, og som jeg flere ganger tidligere har gjort oppmerksom på, har jeg som administrasjonsminister et spesielt ansvar for omstillingsarbeidet i statlig sektor. Og det er ofte gjennom direkte kontakt med arbeidstakerorganisasjonene at en får god innsikt i hvilke problemstillinger som verserer ute i de enkelte virksomheter. En kontinuerlig dialog på dette feltet er derfor meget viktig. Også av den grunn er jeg glad for invitasjonen !

Dersom det skal gi mening å snakke om Regjeringens veivalg, ja politikk overhode, så må utgangspunktet være at en har tro på styring, i den forstand at selv et lite land med ca. fire millioner innbyggere, med en åpen og sårbar økonomi og som i tillegg har valgt å stille seg utenfor det viktigste samarbeidsforum i sin egen region, har reelle valgmuligheter.

Spørsmål en kan stille seg i denne sammenheng er:
Blir utviklingen bestemt av "blinde" krefter, eller kan mennesket styre utviklingen ? I hvilken grad vi er i stand til å gjøre politiske valg og legge premisser, slik at forandringen går i en ønsket retning ? Og i hvilken grad er vi nødt til å tilpasse oss en utvikling vi ikke har innflytelse over ?

Regjeringen og Arbeiderpartiet er av den oppfatning at våre politiske valg har betydning, at vi kan styre utviklingen. Men la oss ærlig si at visse premisser også legges av strømninger i tiden, og disse strømmer er så sterke at de fra tid til annen påvirker seilasen, for å bruke et maritimt bilde. Tre slike "strømmer", som jeg vil komme tilbake til, er internasjonaliseringen, det nye informasjonssamfunnet, og den demografiske utvikling.

Samtidig skjer forandringene i vår tid så raskt at de "kloke ord" som er tillagt Storm P., om at "det er vanskelig å spå, særlig om framtida", aldri har vært sannere ! Vi lever i en tid da det til tider er slik at "veien blir til mens vi går", men det gjør det enda viktigere enn før å tenke gjennom de mulige veivalg vi står overfor.

Utfordringen vi står overfor er å stelle oss slik at vi blir i stand til å øve innflytelse på utviklingen, foreta bevisste prioriteringer, for deretter å iverksette en politikk som bringer oss i den retning vi ønsker. Det gjelder å se og utnytte valgmulighetene, ikke minst i omstillings- og fornyelsesarbeidet. Hvis vi ikke makter dette kan vi risikere å gå nærmest "baklengs inn i framtida", slik at utviklingen kommer "dettende ned over oss."

Hovedkursen er staket ut gjennom den overordnede målsetting Regjeringen har nedfelt i Langtidsprogrammet 1994 -97: Målet er "et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. Da må vi øke verdiskapningen innenfor de grenser naturen setter, sikre en rettferdig fordeling og gi den enkelte mulighet til å bruke sine evner og kunnskaper gjennom aktiv deltakelse i samfunnet."

Dette målet er naturlig avledet av de sosialdemokratiske grunnverdier - frihet, likhet og solidaritet. Og det er med utgangspunkt i dette idegrunnlaget at de politiske prioriteringer og beslutninger blir fattet. Men som antydet overfor styringen skal skje i til dels kraftige strømmer, for ikke å si motstrømmer.

Noen av de viktigste forutsetninger for omstillings- og fornyelsesarbeidet i offentlig sektor, blir nettopp bestemt av vår evne til å navigere i dette farvannet.

Den første utfordring jeg vil nevne i denne sammenheng er internasjonaliseringen. Vi tilhører den første generasjon som virkelig kan si at alle land og kulturer er i samme båt og underlagt samme skjebne. Et resultat av internasjonaliseringen eller globaliseringen er at det som skjer utenfor våre grenser, i stadig større grad påvirker norske forhold både økonomisk, politisk, sosialt, teknologisk og på annen måte. I denne sammenheng betyr ikke ja eller nei til EU mye fra eller til. Uansett hvordan statene grupperer seg, og uansett om vi er med eller ikke, vi kommer ikke unna, "at verden blir ett sted... at informasjon og fysisk kommunikasjon, symbolisert ved fjernsynssatelitten og jetflyet, har gjort at tid og rom er noe annet enn det har vært", som sosialantropologen Hylland-Eriksen har formulert det. Internasjonaliseringen er kanskje den sterkeste "strøm" vi opplever i vår tid.

Hvordan skal vi så velge å møte denne utviklingen ?

Regjeringen har valgt å møte internasjonaliseringen offensivt, eller høyt oppe på banen, som det heter på fotballspråket. Istedenfor å forsøke å bygge forsvarsmur mot utlandet, reservere oss mot internasjonalt samarbeid osv., har vi lagt til grunn at Norges forhold til utenverden også i framtida skal være preget av åpenhet. Vi tror ikke på isolasjonslinjen. En konsekvens av et slik prinsipielt standpunkt er at vi i enda større grad enn tidligere må utvikle et næringsliv som kan tilpasse seg et internasjonalt marked, med et felles regelverk, med internasjonal standardisering og harmonisering.
Denne politiske linje har et bredt flertall i Stortinget sluttet opp om gjennom sin tilslutning både til EØS-avtalen og til det nye internasjonale handelsregime med forkortelsen WTO. Dette er i neste omgang avgjørende for norsk næringslivs muligheter til å møte konkurransen hjemme og ute. Men dette betyr altså vi på flere områder vil møte mer utenlandsk konkurranse i Norge, ikke bare for norsk næringsliv, men også for deler av offentlig sektors tjenesteyting. Områder som tidligere levde i monopolenes mer eller mindre beskyttede verden, kommer i en situasjon der de trenger mer handlefrihet for å innrette seg rasjonelt. For også deler av offentlig tjenesteyting står i en situasjon der det gjør seg gjeldende en direkte internasjonal konkurranse om kundene.

Jeg har allerede vært innom et annet hovedpunkt når vi snakker om utviklingstrekk, som skaper et behov for omstilling og fornyelse - informasjons- og teknologisamfunnet. Også her handler det om hvordan vi skal forholde oss til at det internasjonalt skjer en rivende utvikling som går på tvers av landegrensene og som både byr på muligheter og problemer. De teknologiske mulighetene er svimlende og kanskje litt skremmende for de fleste av oss. Den nye teknologien er global i ordets egentlige forstand. Det innebærer at den ikke lar seg kontrollere ved landegrensene. Den er også global i den forstand at den har et eget internasjonalt sett av ord som mer eller mindre går inn i "dagligtale" også i vårt språk. Mange nye, vanskelige og uforstålige ord spør du meg.

Framtida er digital heter det. Kabel-TV er rundt oss.
Satelitt-TV er over oss. Datashopping griper om seg. Gjennom Internet og World Wide Web kan du koble deg til en verden ingen kan kontrollere, og her kan du hente og gi videre all slags informasjon. I siste nummer av nyhetsmagasinet TIME er det eget bilag. Forsiden av bilaget har bilde av familien Weber. Teksten lyder:
"Møt World Wide Webers..med maskinen som forandret deres liv... Og les hvordan familien sluttet å bekymre seg og lærte å elske den nye teknologien."

Jeg tror ikke vi kommer til å slutte å bekymre oss på en stund.
Revolusjoner - selv tekniske - skaper uro og bekymring. Og jeg tror aldri jeg kommer til "å elske den nye teknologien", det ordet synes jeg vi skal forbeholde andre sider av tilværelsen. Men vi må lære å leve med den nye teknologien, og møte de utfordringer den stiller oss overfor, både som enkeltpersoner og som samfunn.

Så kan vi stille spørsmålet:
Er det mulig å unngå i størst mulig grad å ta denne nye teknologien i bruk ? Selvsagt kunne vi velge å holde på gamle informasjonsmåter og gammel teknologi. Vi kunne forby fax og e-post, mobil-telefon og parabolantenner osv... På kort sikt ville vi da unngå at teknologien fjernet grunnlaget for mange arbeidsplasser, antall ansatte i Postverket ville øke, få eller ingen Postkontor ville bli nedlagt, vanskelige omstillingsprosesser ville i allefall bli utsatt. Men hvilke følger ville det ha for det norske velferdssamfunnet ? Svaret gir seg selv ! Dersom vi vil ta vare på og videreutvikle vårt velferdssamfunn må vi ta de nye teknologier i bruk !

Regjeringen vil forholde seg aktivt til denne utfordringen. Det er utvilsomt store gevinster å hente bl.a. i form av ny verdiskaping, nye og mer kompetansekrevende arbeidsplasser, mer miljøvennlig produksjon, raskere informasjonsflyt og bedre grunnlag for samordning, mer kostnadseffektive arbeidsordninger, bedre konkurransekraft overfor utlandet osv. Også her ønsker vi å legge opp til "offensivt spill", og for Administrasjonsdepartementet vedkommende kan jeg legge til at vi ønsker å heve ambisjonsnivået for vår samordningsinnsats når det gjelder bruk av IT i forvaltningen. Nøkkelord her er økt vekt på standardisering og felles retningslinjer for kommunikasjon, tilrettelegging av infrastruktur og nettverk o.s.v. Ved å ta i bruk moderne teknologi kan vi på sikt løse noen oppgaver med mindre innsats av ressurser, og kanalisere mer ressurser til prioriterte områder, slik som helse og omsorg. Og med en befolkningsutvikling som gir en stadig økende andel eldre, så vil behovet for helse- og sosialtjenester øke betydelig i tiårene vi har foran oss. Samtidig vil et økende antall eldre ha rettigheter til høye trygdeutbetalinger. Når denne utviklingen faller sammen med reduserte oljeinntekter, så står vi etter all sannsynlighet i en situasjon der presset mot den offentlige økonomien også vil bli betydelig sterkere.

Regjeringens veivalg i denne situasjonen er å bygge opp reserver nå, slik at vi står rustet til å møte utfordringene i tider som kommer. Vi kunne ha valgt annerledes - lagt opp til større pengebruk, bl.a. større offentlig forbruk, fordi vi tilsynelatende har råd til det nå, mens de økonomiske trender peker oppover.

Allerede i inneværende år får vi demonstrert hvor krevende det er, ikke minst med den konstellasjon vi har i Stortinget, å få flertall for å avsette et forventet overskudd på statsbudsjettet for 1996. Langt på vei kan alle gi sin tilslutning til å "få peeng på bok", for å bruke finansministerens formulering. Men i den faktiske budsjettbehandling i Stortinget florerer enkeltforslag til påplusninger i forhold til Regjeringens forslag, uten at det samtidig etableres et samlet flertall for å finne budsjettdekning for alle gode forslag. Når vi i tillegg kjenner til all den usikkerhet som er knyttet til størrelsen på oljeinntektene, så står vi oppe i en krevende situasjon. For å si med tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland i Aftenposten sist lørdag:
"Budsjettets utgiftsside viser en motstandsevne mot fall som oljeprisen ikke har noe motstykke til."

Den samfunnsutvikling jeg hittil har beskrevet har også gjort noe med brukernes, opinionens syn på offentlig sektor. Brukernes krav og forventninger til offentlig sektor har blitt større og annerledes. Dette er en utfordring som har meldt seg med styrke de siste 10-15 årene. Og vi har sikkert hatt godt av å bli minnet om at det jo i bunn og grunn er forvaltningen som er til for brukerne - og ikke omvendt!

Regjeringens politikk satser på å få en forvaltning som er åpen og serviceinnstilt, og som har evne til å fange opp og tilpasse sine tjenester til brukernes behov og ønsker. Alternative veivalg kunne ha vært - enten å neglisjere brukernes krav og behov lengst mulig, og pukke på at de ordninger og løsninger som en gang er valgt, fortsatt skal gjelde - eller å fraskrive seg ansvaret for det meste av offentlig tjenesteyting, og gått til storstilt privatisering. Regjeringen satser istedet på å forsvare en aktiv og omfattende offentlig forvaltning ved å kunne vise konkret at offentlige løsninger er gode, ja helst at de er bedre enn private, når både hensynet til den enkelte bruker og samfunnet som helhet tas i betraktning.

For å oppsummere så langt:

Internasjonaliseringen, informasjons- og teknologirevolusjonen, befolkningsutviklingen og norsk økonomis framtidsutsikter - alt dette peker mot at behovet for omstilling og omorganisering, også i statsforvaltningen, blir enda større i begynnelsen av det 21. århundre, enn det var på slutten av det 20. århundre. Statlige virksomheter må drive et løpende omstillingsarbeid for å bidra til et mer varig grunnlag for en sterk offentlig sektor. Jeg tror at en av de viktigste forutsetninger for en framtidig sterk og effektiv offentlig sektor nettopp ligger i evnen til fornyelse og omstilling. Men jeg vil understreke at her er det ikke et spørsmål om omstilling og omorganisering for omstillingens og omorganiseringens egen skyld, men et spørsmål om å utvikle en offentlig forvaltning der de enkelte sektorer ikke bruker mer ressurser enn nødvendig for å løse sine oppgaver, som tar brukernes behov og ønsker på alvor, som har evne til positivt samspill med næringslivet, som tar i bruk ny teknologi der dette er hensiktsmessig. Kort sagt å videreutvikle offentlig sektor, slik at den i framtida, som i fortida, kan bli et godt redskap for å sette regjeringens politikk, til enhver tid, ut i livet.

Vi må alltid ha for øyet at etablerte ordninger, institusjoner og systemer til sjuende og sist bare er virkemidler og ikke mål i seg selv. De må derfor kunne tilpasses og omorganiseres når det er behov for det. Samtidig er vi klar over at omstilling vil kunne ha negative effekter dersom dette hensynet ikke balanseres av andre, grunnleggende hensyn, så som likebehandling, forutsigbarhet, åpenhet, brukerinnflytelse, ansattes trygghet medbestemmelse osv.
I denne forbindelse er det viktig hvordan omstillingen skjer. Vi må ikke komme i en situasjon der vi "slår barnet ut med badevannet". Vi må vurdere nøye hvordan vi i forbindelse med omstilling skal ta med oss de grunnleggende verdiene offentlig forvaltning er satt til å ivareta, slik som folkestyre, utjevning, likeverd og trygghet.

Som jeg var inne på tidligere, har vi ikke ønsket å privatisere offentlig tjenesteyting, men heller se på hvordan offentlige virksomheter skal bli i stand til å møte nye brukerkrav og å håndtere en konkurransesituasjon. I denne sammenheng har Regjeringen satt diskusjonen om tilknytningsformer for statlig virksomhet på dagsorden. Og det er nok på dette området, og særlig i forbindelse med den statlige aksjeselskaps-formen, at diskusjonen har vært, er, og antakelig ennå en stund vil komme til å bli, mest intens.

Målet med å velge A/S -modellen for statlige virksomheter er selvsagt ikke å svekke statsbedriftene, men tvert imot sette dem i stand til, også i framtida, å spille en sentral rolle i det norske samfunnet. Men nettopp fordi de bedriftene det her er tale om er av de som møter de største utfordringene, blant annet på grunn av den teknologiske utvikling, med en sterk utenlandsk konkurranse, som vi vanskelig kan skjerme oss mot, så ville den største trussel mot virksomhetene på sikt være manglende omstilling og effektivisering.

Valget av tilknytningsform er også en "gammel" diskusjon i etterkrigstida i Norge. Statsaksjeselskapsmodellen er et forsøk på å løse et dilemma

som har fulgt statsforvaltningen i hele etterkrigstida - nemlig forholdet mellom frihet og styring. Som jeg tidligere har antydet så skaper utviklingen av ny teknologi, internasjonal liberalisering og harmonisering av regelverk og standarder, større konkurransepress, et tilsvarende større behov for forretningsmessig selvstendighet. Dette har trukket utviklingen i retning av større fristilling av offentlige virksomheter i de senere år.
Historikeren Tore Grønli har beskrevet denne politikken slik:
Fristilling skal gi mindre politisk styring i det "små" - og bedre styring i det store; "...et columbi egg for en handlekraftig og serviceorientert stat".

Siden de statlige virksomheter i mindre grad er i monopolsituasjon, vil den samfunnsmessige styring først og fremst skje ved å styre rammebetingelsene. Tidligere var etatsstyring av statlige virksomheter et godt samfunnsmessig virkemiddel. Dette var betinget av at virksomhetene hadde monopol. Når denne betingelse er bortfalt, må den samfunnsmessige styring i hovedsak skje lovveien.

Regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet har helt siden 40 og 50-tallet vært oppmerksom på den utfordring statlig virksomhet står overfor i denne forbindelse. For igjen å sitere historikeren Tore Grønli: "Arbeiderpartiet ønsket å styre, ja - det var derfor vi i det hele tatt fikk statsaksjeselskap ! Men for å bli effektive, og derfor vellykkede, måtte de fristilte få være i fred. Og generelt følte partiet et sterkt behov for å beskytte sine egne ektefødte barn." Trygve Bratteli varslet allerede på Arbeiderpartiets landsmøte i 1945 denne linjen: Partiets nye næringspolitikk ville stå og falle med hvorvidt en fant fram til en moderne styringsform for offentlige bedrifter.

Vi burde derfor i denne forbindelse ikke bruke all tid på å diskutere om vi skal ha omstilling og omorganisering, men like mye stille oss spørsmålet om hvordan vi skal gjennomføre omstillingen og omorganiseringen, og da særlig i forhold til de personalmessige konsekvensene.

Dere vil kanskje synes at det nå smaker av gjentakelse å komme trekkende med Intensjonserklæringen av 1992 igjen. Men i denne sammenhengen synes jeg den kan stå som et uttrykk for enda et veivalg fra Regjeringens side. Den understreker nemlig klart at staten er opptatt av at arbeidstakernes organisasjoner skal ha medvirkning og medinnflytelse, og den forutsetter at organisasjonene deltar aktivt i omstillingsprosessene.

Hovedsammenslutningene har deltatt i utformingen av de "Sentrale personalpolitiske retningslinjer for omstillingsarbeidet i statlig sektor". Administrasjonsdepartementet er opptatt av at disse skal være oppdatert i forhold til de erfaringer en gjør i omstillingsprosessen. Det er muligens igjen tid for en gjennomgang av disse.

I tilknytning til dette kan en stille spørsmålet om vi klarer å ivareta både statens behov for omstilling og de ansattes krav om trygghet samtidig. En forutsetning for å klare det er langsiktig planlegging og bevisst utnyttelse av statens fortrinn som stor arbeidsgiver - dette gir nemlig muligheter for å ivareta begge hensyn. Virksomhetene må derfor prioritere langsiktig planlegging, og ved omstilling og omorganisering tenke gjennom forskjellige alternative løsninger. Fortsatt arbeid i egen virksomhet, overføring til arbeid i annen statlig virksomhet eller kommunal og privat sektor. Dette krever aktiv tilpasning og selvstendighet fra den enkelte virksomhet og den enkelte ansatte.

Det er ulike typer omstilling som f.eks.:
sammenslåing av enheter, nedleggelse av enheter, omorganisering, oppgradering av kompetanse, oppbemanning eller nedbemanning. Enkelte prosesser kan omfatte flere slike endringer. Naturlig nok har omstilling som innebærer nedbemanning, stått mest i fokus. Men selv i de tilfelle der omstillingen ikke omfatter nedbemanning, stilles virksomhetene overfor store utfordringer når det gjelder tilpasning til nye krav. Som regel betyr dette både endring i organisasjon og kompetanse.

Omstillingen skal skje innenfor gjeldende budsjettrammer, samtidig som den enkelte medarbeider så langt som mulig, skal føle trygghet i prosessen. For den enkelte ansatte kan utfordringen ligge i å innse at ens kompetanse ikke lenger er tilstrekkelig. Og omstillingen kan derfor for den enkelte nettopp bli å bygge opp ny kompetanse, kanskje bli tildelt av nye funksjoner og oppgaver, få nye kollegaer og nye ledere, ja kanskje også nytt arbeidssted.
Jeg sier ikke at dette er lette prosesser, tvert imot så er det ikke vanskelig å forestille seg at det kan føles tungt å omstille seg til nytt arbeidsmiljø, nye arbeidsoppgaver og nye arbeidskolleger, og det gjelder såvel ved interne som eksterne omplasseringer. Og omstillingsenheten har erfart at enkeltindividenes reaksjoner kan være like sterke ved interne omplasseringer, som ved omstillingsprosesser som innebærer nedbemanning.

Så litt om mitt andre tema - Statlige virksomheters ansvar for rekruttering av arbeidskraft. Staten står overfor store utfordringer på flere områder: Endringer i arbeidsoppgaver, ny teknologi, nye organisasjonsformer og andre økonomiske rammebetingelser, økende krav om effektiv bruk av offentlige ressurser osv. I forvaltningen og i annen statlig virksomhet vil dette måtte føre til en mer integrert personalpolitikk enn hva tilfellet er i dag. Dette innebærer langsiktig planlegging for en bedre utnyttelse av personalressursene i forhold til fremtidige arbeidsoppgaver og fremtidige mål for virksomheten.

Det er vanskelig å komme med presise vurderinger av hva som vil være statens rekrutteringsbehov i årene som kommer. Politiske vurderinger som vil være av stor betydning for rekrutteringen er bl.a.: Hvilke og hvor omfattende oppgaver skal staten løse ? Hvilken rolle staten skal spille for å avhjelpe en fortsatt arbeidsledighet ? Her kunne vi berørt mange områder, men i og med at "Omstilling under trygghet" er hovedtema på denne konferansen, vil jeg konsentrere meg om rekruttering knyttet til omstilling.

Det er i dag en forholdsvis lav gjennomtrekk i statsforvaltningen. Dette bidrar til at erstatningsbehovet heller ikke blir så stort. Folk holder på de jobbene de har. Da blir det ekstra viktig, å sikre en kompetanseutvikling som bidrar til å bygge opp en beredskap for omstilling, både for den enkelte og for virksomheten. Tiltakene må rettes, ikke bare mot den enkelte statsansatte og den respektive virksomhetens oppgaver og mål, men også mot hele statens behov. Riktig kompetanse vil bli en kritisk suksessfaktor for virksomhetene. Vi har kanskje ikke vært flinke nok til å tenke langsiktig om framtidige kompetansebehov og hvordan personalressursene kan anvendes og utvikles.

Staten har et overordnet ansvar for å øke sysselsettingen og bygge opp kompetansen. Dette bør selvsagt ha konsekvenser for staten som arbeidsgiver. Og for å bidra til å styrke fagopplæringen og avhjelpe arbeidsledigheten blant ungdom, har vi nå gående et prosjekt som har som mål å bidra til en økning i antall lærlingeplasser. Særlig i forbindelse med Reform 94 har Administrasjonsdepartementet lagt stor vekt på å informere statlige virksomheter om det ansvar de har for å skaffe lærlingeplasser. Dette arbeidet vil fortsatt ha høy prioritet. Et annet viktig virkemiddel er bruken av utdanningsvikariater. Antallet som benytter seg av denne ordningen har økt betydelig og tjener to hensikter - den bidrar både til sysselsettingen, og gir en mulighet til å heve kompetansen til statsansatte.

Regjeringens politikk for omstilling under trygghet innebærer at mye av vår oppmerksomhet må konsentreres omkring de som allerede er ansatt i staten, og vi må satse sterkere på tiltak for å utvikle kompetansen til hver enkelt av disse.

Vi i staten har et sterkt stillingsvern. Tjenestemannsloven (§§9 og 10) opererer med "det svake" og "det sterke" oppsigelsesvernet, avhengig av tjenestetid. Noen parallell til dette finnes ikke i arbeidsmiljøloven. Oppsigelsesgrunn for tjenestemenn med "sterkt vern" (mer enn 2 års sammenhengende tjeneste som fast tilsatt eller midlertidig tilsatt med mer enn 4 års sammenhengende tjenestetid) er at stillingen inndras eller arbeidet faller bort. Tjenestemenn som har "det sterke " oppsigelsesvernet kan ikke sies opp på grunn av klanderverdige forhold. (arbeidsgiver må eventuelt reagere med avskjed).

Stillingsvernet i staten er ikke bare knyttet til lov- og avtaleverket, men også i stor grad til Stortingets og forvaltningens praktisering av dette. Dersom staten skal kunne videreføre et effektivt stillingsvern, medfører dette også krav til arbeidstakerne. Den løsning Regjeringen har valgt, tilgodeser så langt det lar seg gjøre, både statens behov for omstilling såvel som arbeidstakernes behov for trygghet.

Statlige virksomheter som skal øke bemanningen, er pålagt å ta kontakt med Administrasjonsdepartementet før de kan lyse ut stillingene eksternt. Dette er gjort for å sikre at statlige virksomheter først skal tilby stillingene til overtallige, eller de som står i fare for å bli overtallige, dersom disse fyller de aktuelle kvalifikasjonskravene.

I retningslinjene for omstilingsarbeidet i statlig sektor er det lagt vekt på at man på et tidlig tidspunkt i prosessen er villig til å identifisere hvem som blir overtallige, fordi stillingen faller bort. Dette er en fordel for den enkelte ansatte både fordi vedkommende får fortrinnsrett til andre stillinger i staten, og fordi tiden til å finne en ny stilling og til å ta relevant opplæring blir lengre. Fortrinnsrett til andre stillinger i staten forutsetter at det gis et varsel om oppsigelse, slik varsel kan gis i inntil to år før stillingen faller bort. Det er i dag stort sett bare Forsvaret og de statlige kompetansesentrene som utsteder slike varsler.

I de tilfellene der det lokale tilsettingsorganet ikke anser den fortrinnsberettigete for å være kvalifisert, må tilsettingssaken forelegges Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten. Rådet avgjør, med bindende virkning, om søkeren skal tilsettes. Det er ingen tvil om at den sikkerhetsgarantien som de overtallige har i dette systemet, i noen tilfeller har uheldige virkninger.

Det er ikke enkelt å starte i ny jobb og vite at det stilles tvil om din kompetanse. Arbeidsgiver har på sin side et regelverk og forpliktelser å forholde seg til i rekrutteringen av nye medarbeidere.

Administrasjonsdepartementet har oversikt over større opp- og nedbemanningsplaner i staten, og bidrar aktivt til å formidle kontakt mellom virksomheter under omstilling. Målet er å legge til rette for å få til en større grad av mobilitet mellom statlige virksomheter. Tanken er å bruke de mulighetene som ligger i å betrakte staten som en stor arbeidsgiver, slik at en kan unngå unødige oppsigelser.

Mobilitet i statlig omstilling har i stor grad fokusert på mobilitet internt i virksomheten, eller mobilitet internt i staten. Intern mobilitet og omplassering der medarbeidere får nye funksjoner i organisasjonen, har hatt et visst omfang. Når det gjelder å få til mobilitet på tvers av etater/virksomheter har departementet bl.a. merket seg følgende problemer:

• Den lave stillingsvekst i staten har begrenset mulighetene til omplassering.
• Den generelle målsetting om å øke kompetansen i staten, gir seg særlig utslag i at nyopprettede stillinger har høye krav til formalkompetanse.
• I de omstillingsprosesser vi er inne i nå er det i noen grad de samme type funksjoner som rammes i de ulike etatene. For mange finnes derfor ikke løsningen i en annen statsetat. Vi har altså en mismatch i kompetansekrav og eksisterende kompetanse hos overtallige.
• Naturlig nok, ønsker de færreste av oss å flytte på oss geografisk.
• Menneskers ønske om forandring, og evne til å gjennomføre og mestre forandring, varierer. Det kan se ut til at de omstillingsprosessene vi her snakker om, for mange oppleves som en trussel mot den stabilitet vi tradisjonelt forbinder med å arbeide i staten. En naturlig reaksjon er å vegre seg mot forandringene.
• Statlige arbeidsgivere skal, som jeg har vært inne på, ivareta svært mange hensyn i sin sysselsettings- og rekrutterings politikk. Det er ikke lett å ivareta de forskjellige hensyn i praksis. Vi opplever i denne sammeneng i noen tilfelle en vegring mot å rekruttere overtallige.

Det er grunn til å nevne to overføringsprosjekter som må kunne karakteriseres som personalpolitisk vellykket: Vaktstyrken i regjeringskvartalet som ble bemannet med 30 personer fra Forsvaret, og overføringen av 100 personer fra Forsvaret til Justissektoren. I begge tilfellene ble grupper overført til en annen etat. Det kan synes som om dette er den mest skånsomme måten å få til mobilitet på. Forholdene kan legges til rette hos mottakende arbeidsgiver, og den enkelte overtallige opplever å være en av flere.

I Statistisk Sentralbyrå, hvor man var truet av oppsigelser, er nå 39 personer sysselsatt i det såkalte konverteringsprosjektet. Overføringen av manuelle data fra Statens Pensjonskasses arkiver til maskinlesbar form vil ha svært stor betydning for Statens Pensjonskasse.. Prosjektet har bidratt til å utsette et overtallighetsproblem og til å gi ansatte en ny og utvidet kompetanse.

Det er mitt inntrykk at Regjeringens intensjonserklæring og fokusering på statens personalpolitikk i omstillingsprosesser, har ført til en betydelig holdningsendring og innsats for å ivareta den enkelte ansatte på en langt bedre måte enn tidligere.

Det tar tid å endre holdninger. Men de meldinger jeg får tilbake tyder på at det er i ferd med å vokse fram en større forståelse for det felles ansvar alle ansatt i staten har, i forhold til de utfordringer vi står overfor. Vi opplever imidlertid fortsatt manglende forståelse for behovet for mobilitet, som nødvendig virkemiddel i omstillingsarbeidet. Dette gjelder såvel arbeidstaker som arbeidsgiversiden. For at omstillingsarbeidet ikke skal ha store negative konsekvenser for personalet, er det en forutsetning at man er villig til å påta seg nye oppgaver og til å flytte på seg. Tilsvarende må statlige ledere være villig til å satse på overtallige søkere fra virksomheter med redusert bemanningsbehov, når stillinger skal besettes. Jeg er kjent med at dere i YS nå forbereder en holdningskampanje som blant annet fokuserer på disse problemstillingene. .

Staten har som arbeidsgiver et utall av hensyn å ivareta i sin sysselsettings- og rekrutteringspolitikk. Jeg har derfor stor forståelse for at de enkelte arbeidsgiverne kan føle de står overfor kryssende krav og forventninger. Det kan selvfølgelig stilles spørsmål ved hvorvidt man innenfor rimelig tid ville kunne oppnå de målene som er satt for omstilling innenfor enkelte virksomheter, og samtidig ivareta alle de hensyn som staten har i sin sysselsettings- og rekrutteringspolitikk.

Uansett, for den enkelte vil den beste trygghetsgarantien i fremtiden være å utvikle sin egen kompetanse, slik at man er faglig på høyden og mestrer de oppgaver som man blir pålagt. Etter- og videreutdanning må bli en naturlig del av de fleste arbeidstakeres "yrkeskarriere."

Avslutningsvis vil jeg gjerne poengtere følgende:

En sterk offentlig sektor er et avgjørende og viktig redskap for at vi i årene framover kan opprettholde og videreutvikle den velferdsstat som møysommelig er bygd opp i etterkrigstida.

• En sterk offentlig sektor er avhengig av omstilling for å møte de utfordringer vi står foran. Vi må være forberedt på at omstilling vil være normalsituasjonen i lang tid framover. Det er i denne sammenhengen viktig at vi alle er bevisst vårt ansvar for å holde denne prosessen på et mest mulig konstruktivt spor.
• Fagorganiserte og tillitsvalgte må fortsatt ta del i omstillingsarbeidet. Jeg håper dere vil være aktive og offensive medspillere, bl.a. fordi jeg tror vi langt på vei har felles interesser i dette arbeidet.

Lykke til videre med denne konferansen !