Utvikling av helsetjenestene i Norge

Statssekretær Anne Grethe Erlandsens innlegg: Dialogkonferanse om helsetilbudet på Sørlandet frem mot 2030

Kjære alle sammen!

Tusen takk for invitasjonen til på komme hit til dialogkonferansen og fortelle om hvordan regjeringen ser på utvikling av helsetjenestene i Norge. Jeg har jo kjent til arbeidet med utviklingsplan for Sørlandet lengre enn jeg har vært statssekretær i helse og omsorgsdepartementet. Jeg var inntil 16. oktober direktør kommunikasjon og samhandling i Sykehuset Østfold. Det har vært kontakt mellom Sørlandet og Agder om samhandling før, derfor er det spesielt hyggelig å bli invitert hit. 

Jeg kommer til å snakke om

  • Pasientens helsetjeneste
  • Samhandlingsreformen
  • Kompetanse
  • Psykisk helsevern og rusbehandling
  • Fritt behandlingsvalg
  • Og, naturlig nok: Ny nasjonal helse og sykehusplan som jeg har et særskilt ansvar for i politisk ledelse i helse og omsorgsdepartementet.

Etter innledningen min regner jeg med å få god tid til dialog med dere.

Pasientens helsetjeneste – pasientene som endringsagenter

  • Denne regjeringen skal skape pasientens helsetjeneste. En bedre og tryggere helsetjeneste der pasienten står i sentrum. Det vil si: ingen beslutninger skal tas om meg – uten med meg.  Det gjelder den enkelte pasient og bruker og det gjelder overordnet – på systemnivå.
  • Pasientenes behov skal være styrende i utviklingen og innretningen av tjenestene. Som helseministeren pleier å si, hvis pasientene bestemte hvordan helsetjenestene skulle vært organisert, så hadde det sett annerledes ut. Da hadde ventetid som ikke er begrunnet i medisinske spørsmål vært eliminert. Da hadde pasientene sluppet å fortelle de samme tingene flere ganger, informasjonen hadde vært tilgjengelig. Da hadde pasienten vært forberedt til å bli med på viktige beslutninger, før han eller hun kommer til sykehuset. Slik Universitetssykehuset Nord-Norge har gjort ved å legge ut informasjon om ulike valg pasienter som skal ha dialyse må ta på nettsidene, sjekk linken ”Mine behandlingsvalg” Kronisk nyresvikt.
  • Dette er noe av bakgrunnen for at vi mener at pasienter, brukere og pårørende aktivt skal medvirke i å forbedre tjenestene og kvaliteten på tjenestene, ut fra deres perspektiv.
  • Jeg er sikker på at pasientene og brukerne er våre viktigste endringsagenter for å forbedre helse- og omsorgstjenestene. Erfaringene mine fra Østfold, som akkurat nå bygger og planlegger nytt sykehus med åpning i 2015, er at å ha brukerutvalget aktivt med i utvikling av nødvendige organisasjonsendringer og nye arbeidsformer har gitt oss mye verdifull kunnskap for hvordan vi best planlegger for den praktiske hverdagen.  Brukerne vært med i svært mange arbeidsgrupper, for å gi stemme til det som de er opptatt av, og som ofte egentlig ikke er vanskelig å imøtekomme. Det kan være helt enkle praktiske ting, som høyden på vinduene og hvordan ekspedisjonene bør være utformet, til når på dagen er det lurt å bli skrevet ut og hvordan vi skal håndtere pasienter som ikke møter til avtalte timer. For ikke å snakke om uforståelig lang ventetid i akuttmottak.
  • Vi har også hatt dialogkonferanse der et likt antall brukere og behandlere drøftet bruk av tvang i psykisk helsevern. Det var lærerikt for begge parter og har gitt ny innsikt.
  • Det er møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer kvaliteten på helsetjenesten. Det er et viktig kvalitetsmål.
    Og hvem, om ikke pasienter og pårørende, skulle være de beste til å fortelle hvordan de har opplevd kvaliteten?
  • Gjennom internasjonale og nasjonale undersøkelser av brukernes erfaringer med norsk helsetjeneste, ser vi at vi må forbedre oss på informasjon til pasienter og pårørende, kommunikasjon med annet helsepersonell og samarbeid mellom sykehus og kommuner.
  • Altså: Pasientene og brukernes behov skal være grunnlaget for utviklingen av tjenestene. Kvaliteten på tjenestene skal vurderes fra pasientenes perspektiv.
  • Helse- og omsorgsminister Bent Høie sier at det ikke er lett å sette pasienten i sentrum, hvis det står noen andre der. Hans inntrykk er at det er systemene og fagfolkene som definerer hvordan tjenestene skal organiseres, og det skjer ikke alltid ut fra pasientenes behov.

Samhandlingsreformen – veien videre

  • Samhandlingsreformen er viktig for regjeringen.
  • Regjeringen har et medeierskap til reformen; et lite historisk tilbakeblikk: Samhandlingsreformen er ikke noe den forrige regjeringen fant på.
  • I 2003 nedsatte Bondevik 2-regjeringen Wisløff-utvalget som skulle se på samhandlingen mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelse­tjenesten.
  • Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om samhandlingsreformen i 2009, var det solid og bred politisk enighet om at reformen var nødvendig og viktig, og at den peker ut riktig retning.
  • Alle sluttet opp om utfordringsbildet: at det blir flere syke eldre, og flere med kroniske lidelser, rusavhengighet og psykiske helseutfordringer, og at de ikke får de tjenestene de skal, og at tjenestene ikke hang sammen. Det er også viktig at det, relativt sett, at det blir færre ansatte til å yte tjenester i framtiden.
  • Konklusjonen var: Vi trenger bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene, mer innsats på forebygging og folkehelse, innsats tidligere i forløpet og en større del av utfordringene må løses tidligere og der folk bor.
  • Vi er to år inne i samhandlingsreformen.  Reformen er svært nødvendig og riktig for pasientene – også sett med denne regjeringens blikk.

 

Noen resultater så langt:

  • Vi ser og opplever stort engasjement i kommunene. De bygger opp nye tilbud til innbyggerne, og legger grunnen for endring og samhandling i kommunene.
  • Vi ser at samarbeidet på tvers av kommune­grenser, og mellom sykehus og kommuner er blitt bedre. Man sitter rundt samme bord og diskuterer problemstillinger og kommer frem til løsninger som er til det beste for pasientene.
  • Det er veldig bra! Det er dit vi vil, men vi må erkjenne at det er et stykke igjen. Det er ikke holdningene i kommunene som bekymrer oss mest. Sykehusenes holdning og initiativ til samarbeid ser ut til å svikte mange steder. En kulturendring må til, og det trakk helseministeren fram i talen til sykehus-Norge. 
  • De lovpålagte samarbeids­avtalene er på plass, men er ikke realisert alle steder. Det er krevende å gå fra gode ideer på papiret til å realisere ideene i det virkelige livet.  Men vi ser at mange er på god vei til å finne gode løsninger. Jeg som har erfaringer fra Østfold er optimistisk. Der har vi nå i snart 10 år har arbeidet systematisk med samhandling. Dette viser at det er helt nødvendig at sykehusene tar kommunenes perspektiv for å skape de virkelige løsningene for bedre samhandling, og jeg vet at Østfold har delt mange erfaringer med dere her på Sørlandet.
  • Helt konkret vet vi at det er stor reduksjon i antall liggedøgn for utskrivingsklare pasienter: fra 135 000 i 2011 til 56 000 i 2012. Det er bra.
  • Norges forskningsråd og Helsedirektoratet har et bredt anlagt følge-med opplegg. Vi ser fram til å høre hva evalueringen kommer fram til.  Jeg skal ikke spå om resultatene, men både tilsynsrapporter og enkelthistorier kan tyde på at vi her må ha et våkent øye for hva endringer faktisk betyr for den enkelte. Enkelthistorier viser ofte de dårlige erfaringene, derfor er følge-med oppleggene viktige for vurderingene.  
  • Nær halvparten av landets kommuner har etablert øyeblikkelig hjelp-døgntilbud. Pasientene gir gode tilbakemeldinger på ordningen. Flere trekker frem at det er positivt å bli behandlet i nærheten av hjemmet i stedet for å bli sendt til sykehus.
  • Det knytter seg mye bekymring til økonomien, særlig ordningen med kommunal medfinansiering. Mange kommuner melder at de går i minus og det kan være krevende. Et sentralt spørsmål er om kommunal medfinansiering er et hensiktsmessig virkemiddel med dagens kommunestruktur. Vi skal vurdere andre løsninger.
  • Samhandlingsreformen ligger fast. Det er pasientenes reform – forutsatt at virkemidlene virker som de skal.
  • Det gjelder særlig pasientgrupper med store behov for samhandling – som denne regjeringen er spesielt opptatt av: de som trenger rehabilitering, mennesker med kroniske og langvarige lidelser, kreftsyke, og ikke minst overfor mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet.  Dette er godt forankret i regjeringsplattformen.

 

Kompetanse       

  • Pasientene i dag og i framtiden har, og vil ha store komplekse behov som krever ny kompetanse og nye måter å arbeide på. 
  • Skal vi lykkes fullt ut med samhandlings­reformen, må vi ha personell med riktig kompetanse. Det gjelder både i kommunene og ved sykehusene.
  • Vi må ha strategier for å rekruttere nye medarbeidere, skape attraktive og robuste fagmiljøer i kommunene og vi må utdanne flere i framtiden.
  • Likevel er det viktig både for kommunene og sykehusene å bruke så få fagfolk som mulig, det er den mest knappe ressursen vi har. Vi må positivt sett være gjerrige med det antall fagfolk vi bruker. Fagfolkene må rekke til så mye som mulig, både i kommuner og sykehus..
  • Regjeringen vil gjennomføre et kompetanseløft i kommunene for å styrke kvaliteten i tjenestene.
  • Det trengs bedre integrering av fastlege­tjenestene med de øvrige helse- og omsorgstjenester.  Fastlegeforskriften tydeliggjør kommunenes muligheter til å styre fastlegene. Her ligger det uutnyttede muligheter.
  • Vi trenger mer tverrfaglighet og bedre bruk av ressurser. Det vil vi legge til rette for. At sykepleiere og annet helsepersonell kan ivareta flere oppgaver i samarbeid med fastlegene.  Slik kan fastleger i større grad ivareta andre allmennlegeoppgaver i kommunene.

Psykisk helse og rusbehandling

  • Regjeringen har slått fast: Vi skal løfte de svakeste ved å legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet og bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene.
  • At statsministeren i nyttårstalen løftet frem psykisk helse, inkludering og deltakelse i arbeidslivet har stor betydning for å få vekk fordommer og skape åpenhet. Men det er også et klart utrykk for en politisk prioritering.
  • Vi har én helse, og psykisk helse er en del av den på samme måte som vår kroppslige helse. At halvparten gjennom livet får en psykisk helseutfordring er derfor like naturlig som de fleste gjennom livet får en somatisk helseutfordring.
  • I de fleste tilfeller vil begge deler ordne seg – enten av seg selv eller med litt hjelp. Problemet i dag er at terskelen for å få hjelp med psykiske helseutfordringer er for høy og at mennesker derfor ikke klarer å stå i jobb eller fullføre skole eller utdanning – noe de kunne kunne greid med litt kompetent hjelp. Noen utvikler også alvorlig sykdom før de får hjelp.
  • Derfor er den viktige og riktige løsningen å bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene. Da vil folk få tidlig, rask og lokal hjelp, og vi frigjør samtidig flere plasser til de som er alvorlig syke i spesialist­helsetjenesten.
  • Vi har allerede gjeninnført den gylne regelen om at psykisk helse og rus, hver for seg, skal ha større vekst enn somatikken. Vi har styrket muligheten for kjøp av plasser av private. Veksten i statsbudsjettet 2014 for helse og omsorg er rekordstor, området er høyt prioritert.

Fritt behandlingsvalg

  • Regjeringen vil også styrke pasientenes rettigheter, og få ned ventetiden og opp kvaliteten i helsetjenestene. Derfor vil vi innføre fritt behandlingsvalg.
  • Pasienter opplever det som meningsløst å få rett til undersøkelse eller behandling, og så måtte stå i kø selv om det er ledig kapasitet hos private og ideelle.
  • Vi er bekymret for at dette undergraver legitimiteten til den offentlige tjenesten, og gir oss et system hvor de ressurssterke kjøper seg ut av køen.
  • Derfor vil vi hente ut de gode kvalitetene fra både offentlig og privat sektor, styrke samarbeidet og partnerskapet mellom sektorene og derigjennom skape et bedre tilbud til pasientene.
  • Ordningen med fritt behandlingsvalg skal først innføres for rus og psykisk helse. Det mener vi er viktig fordi denne pasientgruppen ofte kommer sist når nye tiltak skal implementeres; og fordi vi mener det er viktig å løfte de som sitter nederst ved bordet.
  • Fritt behandlingsvalg vil ikke bety fritt fram for alle som ønsker å gi et tilbud. Det er nødvendig å sikre at tilbud etter fritt behandlingsvalg har nødvendig kvalitet og kompetanse, dette skal vi arbeide mer med i departementet før ordningen settes ut i livet.

 

Nasjonal helse- og sykehusplan

  • Regjeringen har startet arbeidet med en Nasjonal helse- og sykehusplan som skal gjøre oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte fremtidens behov.
  • Det er mer enn ti år siden staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten.
  • Men i løpet av disse årene er det ikke utviklet en samlet plan som gjør at vi nasjonalt har oversikt over om spesialist­helsetjenesten er rigget til å møte fremtidens behov.
  • Det er egentlig oppsiktsvekkende. Stortinget, som jo bevilger pengene til behandling, forskning, utdanning og bygninger, har ikke oversikt over hva det fremtidige behovet er og hvilke investeringer som er planlagt.
  • Både den medisinske utviklingen og pasientenes behov vil endre seg. Enhver plan vil derfor innebære usikkerhet, spesielt hvis den går langt fram i tid.
  • Men den usikkerheten er ingen god grunn til å fortsette uten en nasjonal plan. Tvert imot. Usikkerhet gjør det enda viktigere å planlegge for fremtiden og redusere risikoen ved endringer.
  • Nå er arbeidet i gang. Første fase er å finne ut hvordan det står til i sykehus-Norge for å beskrive behovene på kort og lengre sikt.

 

Spørsmålene er mange:

  • Hva slags sykehus har vi rundt om i vårt langstrakte land og hva gjør de?
  • Har vi en god nok arbeidsdeling mellom dem, og hvordan er kvaliteten?
  • Hvor fornøyde er pasientene?
  • Har vi nok helsepersonell med den kompetansen vi trenger?
  • Hva planlegger vi å bygge av nye helseinstitusjoner, og hvordan skal framtidens sykehus se ut og virke?
  • Og hvordan er det med brukerorienteringen? Lytter vi til pasienter og pårørende når planer skal lages og gjennomføres?
  • Først når vi har et slikt bilde, kan vi virkelig forstå hva som bør gjøres for å ruste sykehusene våre for framtiden. Stortinget skal få et solid grunnlag for å ta de viktige beslutninger om sykehusene i framtiden.
  • I arbeidet med planen skal vi fremst involvere pasientene – vi ønsker å likestille og sammenstille deres erfaringer med fagfolkenes kunnskap. Pasientenes erfaringer om hva som fungerer godt og hva som må bli bedre, er gull verdt.
  •  Vi skal lytte til de ansatte på alle nivåer. De som er nær pasienten, støttepersonellet, de som sørger for den daglige driften og lederne.
  • Så skal vi selvfølgelig lytte nøye til hva kommunene og KS har å si. Hvordan vi innretter spesialisthelsetjenesten har stor betydning for hvordan kommunene kan løse sitt sørge-for ansvar.
  • Primærhelsetjenesten er fundamentet i helsetjenesten. En god helse- og omsorgstjeneste i kommunene bidrar til en bedre samlet ressursbruk, helhetlig behandling og omsorg, tilgjengelighet og nærhet.
  • Regionale helseforetak, Folkehelseinstitutt og andre institusjoner vil bidra med sine planer og faktagrunnlag.
  • Det gir grunnlag for et felles virkelighetsbilde – som er forutsetning både for enighet og nødvendige endringer.

 Framtidens helsetjeneste

  • En helse- og sykehusplan skal ha samme fokus som Regjeringens samlede helsesatsning;
    et helsevesen med pasienten i sentrum.
  • I morgendagens helsetjeneste vil selvsagt den informerte pasient være med i denne diskusjonen – ingen avgjørelser om meg uten med meg.
  • Dagens teknologi tilsier at det ikke lenger må være slik at pasienten alltid reiser for diagnostikk og behandling; telekommunikasjon gjør fjernkonsultasjoner mulig, data og bilder kan reise i stedet for pasienten, og både spesialist og generalist vil tjene på å diskutere pasienten sammen og ikke hver for seg. Muligheter, altså!
  • Vi må løse folks problemer tidligere, og nærmere der de bor. Det krever plan for organisering og klar deling av funksjoner og ansvar mellom ulike nivåer. Samhandlingsreformens ansvarsdeling ligger fast.
  • Minst like viktig er kulturendring der målet er samarbeid og et system som legger til rette for overføring av kunnskap til beste for pasienten.
  • I Østfold har vi brukt formålsparagrafen i avtalen ved uenighet og når vi har vært usikre på valgene. Da er det lettere å bli enige om hva som er best for pasienten, og lettere å finne enighet. Formålet er jo at det for pasientens beste vi er her.
  • Når vi ser behovene samlet, slik denne konferansen også handler om, da vil vi sørge for å prioritere de pasientene som trenger det mest, den multisyke gamle pasienten, pasienten med psykisk sykdom og den rusavhengige som trenger hjelp og behandling før motivasjonen er borte.
  • Fra nasjonal side må vi legge til rette med rammebetingelser og struktur, for å sikre kvalitet og pasientsikkerhet. Helsevesenet diskuteres oftest i form av bygninger, men for meg handler det om både bygg, utstyr, kompetanse, kvalitet og pasientsikkerhet, eller gode kloke helsearbeidere og gode samarbeidslinjer, en helsetjeneste med pasienten i sentrum.

Avslutning

Jeg vil ønsker dere lykke til med et viktig og spennende arbeid her på Sørlandet.

Takk for oppmerksomheten!