Privat sektors rolle i en fremtidsrettet utviklingspolitikk

Næringslivets konferanse for internasjonalisering og utvikling, 13. mars 2014

- I 20 år har denne konferansen vært kjent som «Næringslivets bistandskonferanse». Når vi nå møtes på «Næringslivets konferanse for internasjonalisering og utvikling» illustrerer det et paradigmeskift, sa utenriksminister Børge Brende da han innledet på konferansen.

Kjære alle sammen,

I 20 år har denne konferansen vært kjent som «Næringslivets bistandskonferanse». Når vi nå møtes på «Næringslivets konferanse for internasjonalisering og utvikling» illustrerer det et paradigmeskift.

Vi snakker ikke lenger bare om bistand, men om hvordan vi kan legge grunnlaget for investeringer, næringsutvikling og vekst i privat sektor for å skape arbeidsplasser og varig endring.

La meg derfor først få takke NHOs direktør Kristin Skogen Lund for invitasjonen om et tettere og mer målrettet partnerskap mellom NHO, norske bedrifter Norad og utenrikstjenesten.

Den invitasjonen passer som hånd i hanske med vår politikk. Regjeringen vil føre en mer næringsrettet utviklingspolitikk enn våre forgjengere. Det er bare gjennom en robust privat sektor som skaper arbeidsplasser at fattige land har muligheten til å ta steget ut av fattigdom og bli mellominntektsland.

Globalisering er ikke et hinder for utvikling. Kofi Annan har påpekt at det er de «under-globaliserte» landene som har problemer med å utvikle seg, og bruke sin fortrinn.

Verdien av den internasjonale handelen har økt åtte ganger siden 1972. Økt handel og næringsutvikling har skapt tusenvis av arbeidsplasser – kaken har blitt større. Nå må også utviklingsland få en større del av denne kaken.

Utenriksminister Børge Brende
- Regjeringen vil føre en mer næringsrettet utviklingspolitikk enn våre forgjengere, sa utenriksminister Børge Brende da han entret talerstolen på næringslivskonferansen. (Foto: Anne Birgitte Hjelseth, NHO)

Da man for kort tid siden undersøkte nordmenns kunnskap om utvikling og fattigdom, viste det seg at mange ikke har fått med seg de store endringene som har skjedd. Som at andelen som lever i ekstrem fattigdom er halvert siden 1992. Og at dette har skjedd samtidig med at vi har blitt nesten to milliarder flere mennesker på jorden. Det er fantastiske resultater.

Vekst og fattigdomsreduksjon er ikke et nullsumspill. Vi er avhengig av vekst for å redusere fattigdom. Det til fordel både for oss og fattige land.

Et eksempel som tydeligere enn noe annet illustrerer dette er de Statoils skatteinnbetalinger i Angola. De er nå dobbelt så store som samlet norsk bistand sør for Sahara.

Et annet er Norfunds investeringer i landbruk i Tanzania. Ved full kapasitet vil avocado-plantasjen Africado sysselsette 300 personer og flere tusen uavhengige bønder. I tillegg bidrar virksomheten med etterlengtede eksportinntekter til Tanzania.

Et tredje er Yaras initiativ «Grow Africa» og deres arbeid med å etablere offentlige-private partnerskap som kan øke produktivitet i landbruket i Tanzania og andre afrikanske land.

Det er enorme muligheter innenfor landbruk. 60 prosent av den jorden som ennå ikke er kultivert finnes i dag i Afrika. Og endringene skjer raskt. Hvem hadde trodd at Malawi skulle bli nettoeksportør av mat, mens Zimbabwe – som var Afrikas brødkurv – skulle gå motsatt vei.

Våre samarbeidsland etterspør kompetanse og kapital. Sterkere medvirkning fra privat sektor og utvikling av offentlig-privat samarbeid kan bidra til nytenkning og mer effektiv bistand.

Regjeringen ønsker å fremme offentlig-privat samarbeid. Veien til utvikling er et velfungerende næringsliv som investerer, skaper arbeidsplasser, overskudd og som re-investerer i ny virksomhet.

Det er bred enighet om at privat sektor er den viktigste motoren for verdiskaping i utviklingsland.

  • Vi får ingen økonomisk utvikling uten en sterk privat sektor.
  • Vi skal legge til rette for at norsk næringsliv kan bidra til næringsutvikling i sør og fremme handel over landegrensene.
  • Fordi det er bra for oss, og det er bra for de landene de investerer i.

Dette innebærer også at vi også må være villige til å åpne våre markeder for å skape utvikling og redusere fattigdommen.

Regjeringen har en svært positiv holdning til økt handel. Vi ønsker en vellykket Doha-runde i WTO. Noe av det mest positive som har skjedd på dette området de siste årene er resultatene på Bali i fjor høst hvor verden ble enige om en pakke for handelsfasilitering som vil skape millioner av nye arbeidsplasser.

Utviklingsland representerer nye markeder og gir muligheter for nye forretningsmodeller. Våre relasjoner med land Afrika og Asia dreies gradvis over mot handel og næringsliv.

Endringene er merkbare i mange sammenhenger. De første årene jeg var med å arrangere World Economic Forum’s «Africa Summit» var det nesten utelukkende bistandsministere som deltok fra vestlige land. Nå er handels-, nærings- og finansministrene i flertall.

Brorparten av verdens økonomiske vekst drives nå av forbrukere i utviklingsland.

Sju av de ti raskest voksende økonomiene i fjor var afrikanske. I år ventes seks prosent vekst sør for Sahara.

Men næringsutvikling og økt samhandel krever at noen fundamentale rammebetingelser er på plass.

De som investerer gjør det med sikte på å skape verdier og sikre avkastning. Det forutsetter at du kan føle deg trygg på de investeringene du gjør.

Vi kan innrette bistanden slik at den hjelper utviklingsland med å tiltrekke seg investeringer. Vi kan bistå med utbygging av infrastruktur og energi. Vi skal støtte utdanning og kapasitetsbygging. Vi kan tilby kompetanse og kapital.

Utviklingslandene har selv ansvar for å sikre demokrati og styresett som overholder grunnleggende rettsstatsprinsipper og ivaretar fundamentale menneskerettigheter.

Det er samarbeidslandenes eget ansvar å sikre grunnlaget for et godt investeringsklima, med åpenhet og innsyn, og bekjempe korrupsjon og unødig byråkrati. Det er avgjørende for å tiltrekke seg investeringer at eiendomsretten er sikret.

Obama har fortalte at da hans far flyttet fra Afrika på 60-tallet var Kenyas brutto nasjonalinntekt like stor som Sør-Koreas. I dag er Sør-Koreas økonomi minst 22 ganger større enn Kenyas. Hva er det som har gjort at Sør-Korea har lykkes? Hvordan kan vi bruke bistand på en slik måte at støtter en tilsvarende prosess for fattige land?

Ghana er et godt eksempel på hvordan arbeid med bedre rammebetingelser har økt internasjonale investeringer og styrket lokal industriutvikling.

Gjennom et offentlig og privat samarbeid har Ghana forenklet tollprosedyrer slik at varer kommer raskere gjennom tollen. Det har økt tollinntektene og styrket Ghanas konkurranseevne.

Før lå varene to-tre uker på havna mens papirmøllen malte i et ti-talls ulike offentlige kontorer. Nå fullføres prosessen elektronisk på to-tre dager.

Før måtte lastebiler vente ved grenseoverganger en dag eller mer. Nå slipper de igjennom på et par timer.

Ghana kan vise til en positiv kombinasjon av langvarig, økonomisk vekst og fredelige, demokratiske valg. Et av resultatene er økte utenlandske investeringer, også fra Norge.

Mangel på kompetanse og utdanning er et alvorlig hinder for næringsutvikling i mange utviklingsland.

Mange steder ser vi at bedrifter som skal etablere seg enten må hente arbeidskraft fra naboland eller selv stå for opplæring. Det er lite effektiv utnyttelse av knappe ressurser.

Å satse på utdanning er avgjørende også for arbeidsmarkedet og for næringslivet.

Vi må sikre at utdanning som gis er relevant slik at folk får brukt den, og ikke går rett ut i ledighet. Vi skal være en partner som bidrar til at unge får nettopp det: en relevant utdanning.

Regjeringen vil styrke satsingen på utdanning. Flere må få utdanning, mer utdanning og bedre utdanning.

Ifølge ILO vil verden trenge 600 millioner nye arbeidsplasser fram mot 2020.

I utviklingslandene jobber ni av ti i privat sektor. Jobbene folk trenger i dag, og i morgen, vil i all hovedsak komme i privat sektor. Som igjen kan øke skatteinngangen og skaffe inntekter som kan brukes på helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse.

Jeg er opptatt av at vi både effektiviserer bistanden og styrker samarbeidet med næringslivet. Begge deler trengs i en fremtidsrettet utviklingspolitikk.

Regjeringen vil styrke satsingen på utdanning. Flere må få utdanning, mer utdanning og bedre utdanning.

Få land, om noen, får økonomisk vekst uten å delta i internasjonal handel.

De minst utviklede landene stenges ikke ute fra våre markeder på grunn av tollbarrierer, men fordi de sliter med reguleringer og handelsprosedyrer, produksjonskapasitet og infrastruktur.

Mange makter ikke å etterleve våre krav til standard og kvalitet. Derfor er også handelsrettet utviklingssamarbeid et satsingsområde for regjeringen.

WTOs nye avtale om forenkling av handelsprosedyrer er viktig for å øke utviklingslandenes handel. Norge bistår utviklingslandene med 40 millioner kroner slik at de kan gjennomføre forpliktelsene i avtalen.

Regjeringen er opptatt av å tydeliggjøre sammenhengen mellom nærings-, handels-, utviklings- og utenrikspolitikken. Så skal vi sørge for at vi har virkemidler som utløser private investeringer.

Norsk utenrikstjeneste må i større grad enn i dag også være et instrument for å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Dette vil vi prioritere høyt i Utenriksdepartementet, ute på ambassadene og våre konsulater.

Utenriksstasjonene skal ha relevant kompetanse og være satt opp slik at den kan bistå norske bedrifter som ønsker å etablere seg ute. Derfor styrker vi vår interne opplæring innen økonomisk diplomati, næringsfremme og samfunnsansvar.

Jeg mener det er nødvendig med en gjennomgang av vår bistand til næringsutvikling og vurdere om det er nødvendig å justere innretningen på noen av dagens tilskuddsordninger, eventuelt om vi må utvikle nye.

Vi bør se nærmere på hva slags virkemiddelapparat våre naboland har og hvordan de jobber med næringsutvikling og næringsfremme? Her har vi mye å lære av andre.

Offentlig støtte bør gis slik at den utløser ytterligere kommersiell kapital.

Støtte til næringsutvikling og fremme av norsk næringsliv både kan og bør være en vinn-vinn.

Jeg mener vi har særskilte fortrinn innenfor enkelte sektorer. Energi er en slik sektor hvor norsk kompetanse er etterspurt og hvor helt nye muligheter nå åpner seg.

Norske bedrifter eksporterte for over 9 milliarder kroner til Afrika i 2012, mens vi ga under 6 milliarder i bilateral bistand til de samme landene.

Vår egen økonomi og arbeidsmarked er avhengig av at norsk industri videreutvikler seg og lykkes på det internasjonale markedet.

Vi må se nærmere på hvordan vi skaper synergier som tjener utviklingslandenes behov og norske næringsinteresser. Det er spesielt interessant der vi har en kompetanse som er etterspurt i utviklingsland.

Norske bedrifter har gjennomgående et godt rennommé når det gjelder samfunnsansvar og anstendige investeringer. Norsk bedriftskultur er etterspurt i mange land som opplever et press fra virksomheter med kortsiktige profittmotiv.

Jeg forventer at norske bedrifter, gjennom ansvarlig bedriftspraksis, fremmer internasjonalt anerkjente etiske og bærekraftige standarder.

Vår velstand og videre vekst er avhengig av at norsk næringsliv lykkes ute, at Norge sees på som et attraktivt land å investere i og at vi har god markedsadgang.

Norske direkte investeringer i utlandet doblet seg fra 2005 til 2011.

Norske bedrifter sysselsetter over 250.000 utenfor Norge, til sammenligning er det 270.000 ansatte i vår fastlandsindustri.

Vi er også nødt til å sikre bredde i norsk verdiskapning, omstilling er nødvendig for å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig og møte klimautfordringene. Det er derfor viktig å satse på kunnskap og innovasjon.

Statsministeren har sagt at «kunnskap er fremtidens olje». Det er viktig at våre FoU-miljøer får gjennomslag globalt.

  • Vi skal lytte til og samarbeide med næringslivet.
  • Vi skal bistå der vi og våre partnere i Sør mener vi har merverdi.
  • Vi skal utvikle en fremtidsrettet norsk utviklingspolitikk i samspill med norske næringsinteresser.

Takk skal dere ha, og lykke til med dagens konferanse.