Svar på skriftlig spørsmål nr. 627 fra stortingsrepresentant Audun Lysbakken

Jeg viser til brev av 7. februar 2017 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Audun Lysbakken til skriftlig besvarelse:

 ”Hvor mye av offentlige midler som går til kjøp av velferdstjenester innen statlig barnevern, barnehage og asylmottak anslår regjeringen at ender opp som profitt til eierne av de private foretakene, framfor å gå til drift og videreutvikling av tjenestene?

 Svar:

Det offentlige har stor glede av at private næringsdrivende leverer gode tjenester på en effektiv måte. Et mangfold av leverandører av velferdstjenester gir et bredere tilbud for den enkelte og for staten eller kommunene som ansvarlige for tjenesten. Derfor bør både offentlige, ideelle og private virksomheter levere offentlig finansierte velferdstjenester. Sunn konkurranse bidrar til økt kvalitet og utvikling av tjenestene.

 De private bedriftenes oppgave er å tjene penger. De tjener penger ved å konkurrere om å dekke våre behov best mulig og mest mulig effektivt. Dette er en motor for innovasjon og velstandsvekst. Jeg mener at det ikke er urimelig at private tjenesteleverandører innen offentlig finansierte velferdstjenester tar ut et overskudd til å avlønne eieren og kapitalen i virksomheten. Det avgjørende er etter mitt syn at den private eller ideelle tjenesteleverandøren leverer minst like god kvalitet for brukerne til maksimalt samme kostnad for samfunnet som en offentlig aktør.

Barnehager er et godt eksempel på en sektor der private eiere har bidratt til å etablere svært mange barnehageplasser. Private barnehager har vært og er viktige for å sikre det aller viktigste for mange barnefamilier: Nok barnehageplasser. Vel halvparten av norske barnehager er private og hvert andre barn går i privat barnehage. Dette er en tjeneste som kommunene har ansvar for, men der private leverandører bidrar til at kommunene kan oppfylle sin plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder som er bosatt i kommunen. Under Stoltenberg-regjeringene økte andelen barn i privateide barnehager kraftig. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre barnehageløftet og innføre rett til barnehageplass så raskt uten bidraget fra de private barnehagene.

Finansieringen av private barnehager er regulert i barnehageloven § 14 og forskrift om tilskudd til private barnehager. Godkjente private barnehager skal behandles likeverdig med kommunale barnehager når det gjelder offentlige tilskudd. Barnehageeier har mulighet til å ta ut utbytte av barnehagedriften, samtidig som det finnes begrensinger i lovverket. Barnehageeier er gitt muligheten til å ha et rimelig årsresultat. I tillegg må nærmere angitte vilkår være oppfylt for at eierne kan ta ut utbytte.

 Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at 18,6 mrd. kroner av offentlige midler på barnehageområdet gikk til ikke-kommunale barnehager i 2015.[1] Av det samlede årsresultatet for ikke-kommunale barnehager ble 192 mill. kroner, eller 1,03 prosent, utbetalt som utbytte til eierne. I årene fra 2011 til 2015 har utbyttet variert mellom 0,9 prosent og 1,34 prosent av de offentlige midlene til ikke-kommunale barnehager.

 Barnehageregelverket har bestemmelser som skal regulere kvaliteten på tilbudet. Herunder har regelverket bestemmelser som skal sikre likeverdig kvalitet i det private og det offentlige tilbudet, og som gir klare reaksjonsvirkemidler dersom regelverket ikke overholdes. Det er kommunen som fører tilsyn med de private barnehagenes bruk av tilskuddet.

I barnevernet er tilbudet fra de private institusjonene viktig for å kunne tilby gode tjenester til barna som trenger det. Det offentlige skal ikke betale mer for tjenester av god kvalitet enn det som er nødvendig, men det er ikke utbytteforbud for leverandører av barneverntjenester. De private driver etter inngått kontrakt hvor kvalitetsnivå og pris er fastlagt. Det gjorde de også under den forrige regjeringen, og det ble heller ikke under forrige regjering foreslått å innføre utbyttebegrensninger i rammeavtalene med de private.

 Bufetat kjøpte barneverntjenester for henholdsvis 1,5 mrd. kroner i 2010, 1,9 mrd. kroner i 2013 og 2,4 mrd. kroner i 2016. Markedet Bufetat kjøper barnevernstjenester fra består av både ideelle og kommersielle aktører. Bufetat står for en betydelig del av kjøpene fra disse aktørene, men leverandørene kan også selge tjenester til andre. Økonomien til disse selskapene kan derfor ikke knyttes direkte til Bufetats kjøp, og det er heller ikke mulig å fastslå hva som er aktørenes uttak av profitt knyttet til disse kjøpene.

 Når det gjelder asylmottak, er etablering og drift av mottak konkurranseutsatt, og anskaffelse av mottakskapasitet skjer gjennom inngåelse av privatrettslige kontrakter. At mottakssystemet er konkurranseutsatt, antas å bidra til kostnadseffektivitet og nødvendig fleksibilitet i et system der kapasitetsbehovet kan svinge mye på kort tid. Ved etablering av mottak vurderes mottakene etter kriterier som pris, innhold i drift, innkvarteringstilbudet, organisatoriske og administrative forhold og tjenestetilbudet i vertskommunen. Gjennom UDIs kontraktsoppfølging påser etaten at den får den tjenesten den har betalt for.

 Ved konkurranseutsetting av tjenester må det legges til grunn at kommersielle aktører har avkastningskrav for sin investering. Det føres ingen oversikt over hvor mye som tas ut av de private foretakene. Jeg viser imidlertid til anmodningsvedtak 434:9 (2015–2016) der Stortinget ber om at det iverksettes tiltak for å sikre god konkurranse og god tilgang til mottaksplasser slik at det kan unngås at aktører kan ta ut store utbytter i forbindelse med opprettelse og drift av asylmottak. Anmodningsvedtaket er fulgt opp og omtales under pkt. 2.2.1. i Meld. St. 30 (2015-2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk samt i Prop. 1 S (2016-2017). For å unngå utbytter som overskrider det generelle avkastningskravet, er det viktig at markedet fungerer. Det gjøres best ved å legge til rette for at også nye aktører ønsker å legge inn tilbud om drift av mottak.

 Potensialet for utbytte vil kunne variere, for eksempel dersom antallet asylsøkere øker raskt og det på kort tid blir behov for å anskaffe flere mottaksplasser i et presset marked. Potensialet vil også kunne øke dersom det kommer færre asylsøkere enn anslått og mange mottaksplasser i en periode står tomme før de blir avviklet, slik tilfellet var i 2016. Det vises for øvrig til innvandrings- og integreringsministerens svar til Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 25. oktober 2016.

 

Med hilsen

 Siv Jensen



[1] Foreldrebetaling eller refusjon av foreldrebetaling og tilskudd til barn med spesialpedagogisk hjelp og minoritetsspråklige barn inngår ikke i summen av de offentlige midlene.