Veien til Paris

Tale holdt av Tine Sundtoft på Aftenpostens klimaseminar i Oslo, 14.oktober 2015. (Sjekkes mot framføring)

Kjære dere

I mai i fjor møttes en rekke klimapolitikere – deriblant Christiana og jeg – i Ny Ålesund på Svalbard for å diskutere klimautfordringene.

Det ble et mektig møte med naturen. Den hvite snøen. Den blå isen. Stillheten. En følelse av noe uforanderlig og urokkelig.

Samtidig visste vi som var der, at det var ikke den evige is vi så. For isen på Svalbard smelter. Den krymper og trekker seg nordover.

Klimaet er i endring.

Ingen steder i verden ser vi det så tydelig som i Arktis

Helt fra jeg ble utnevnt som klima- og miljøminister, har arbeidet for en global klimaavtale i Paris stått øverst på min agenda.

I Ny Ålesund ble jeg ytterligere overbevist om at det er viktig å ha et langsiktig mål i Paris-avtalen.

En målsetting om en karbonnøytral verden.

Christiana var en av dem som overbeviste meg.

Klimaendringene skaper global risiko. Matvaresikkerheten blir truet. Mange steder er det allerede usikker tilgang på mat og vann. Risikoen for ekstremvær øker. Forsuring av havet kan få alvorlige konsekvenser.

Jo varmere det blir, jo større risiko.

Vi vet allerede nå at Paris avtalen i seg selv ikke er nok til å sikre en utvikling i tråd med togradersmålet.

Paris representerer likevel et vendepunkt i den globale klimapolitikken.

For første gang skal alle land legge fram egne mål for hvordan akkurat de skal bidra til å redde klimaet.

Og alle land skal øke sine ambisjoner over tid.

Slik sett er dette er den største klimadugnaden verden har sett

Se på dette kartet. Det er en oversikt over hvilke lands utslipp som er regulert av Kyotoprotokollens andre forpliktelses periode.

Kyotoprotokollen er en folkerettslig og juridisk bindende internasjonal avtale under Klimakonvensjonen. Protokollen inneholder tallfestede utslippsforpliktelser for de industrilandene som slutter seg til protokollen

Kyotoprotokollen andre forpliktelses periode -- Kyoto2 -- gjelder perioden 2013- 2020. Avtalen innbefatter 35 land.

Den dekker omtrent 12 prosent av verdens utslipp.

La oss nå se på et nytt kart. 

Dette kartet viser hvilke land som har meldt inn utslippsmål til den nye avtalen i Paris i desember.

Her ser vi at per i dag har 148 land levert sine utslippsmål til Paris. Nærmere 90 prosent av verdens utslipp faller innenfor de innmeldte målene.

Betyr dette at vi kan slå oss til ro med dette som endelig utfall?

Nei.

Men vi ser betydelig muligheter for at utslippsmålene kan skjerpes over tid, og at enda flere parter vil slutte seg til.

De rike landene må gå i front med å kutte utslipp og gi økonomisk støtte til utslippskutt i utviklingsland.

Derfor deltok jeg – på vegne av Norge -- for eksempel på lanseringen av et nytt regnskoginitiativ for Sentral-Afrika under FNs generalforsamling  i slutten av september.

Kongo-bassenget, som det kalles, binder CO2 tilsvarende norske klimagassutslipp i 2000 år.

Norge lover inntil 400 millioner kroner per år fram til år 2020 til tiltak for å bevare verdens nest største regnskog.

Mange har fått med seg at store utslippsland som USA, Kina og India har meldt inn sine utslippsmål.  Det er løfterikt.

Men jeg vil også løfte frem at mange av de mest sårbare landene med begrenset kapasitet er med.

For mange land er dette første gang de levere konkrete mål på utslipp og nasjonale planer for en bærekraftig grønn utvikling. 

Det er viktig. Global oppvarming berører alle land.  Oppgaven må løses i fellesskap. Alle land må bidra inn i kraft av deres kapasitet.

Og alle land skal inngå i det samme fleksible rammeverket hvor ambisjoner styrkes over tid.

Utfallet i Paris blir mindre forpliktende og ambisiøst enn det Norge ønsker.

Det er det ingen tvil om.

Men jeg er overbevist om at vi skal gjøre viktige framskritt.

I kveld er det mange har trukket frem viktigheten av å ivareta togradersmålet i Paris. 

Ja, det er viktig.

Men jeg er særlig opptatt av å få på plass et langsiktig mål i Paris.

Et langsiktig mål vil gi et klart signal til næringsliv og myndigheter om hvilke omstillinger som er nødvendig i lys av togradersmålet.

Norge fronter et tøft mål om klimanøytralitet i 2050.

Vi har møtt mye motstand på dette. Særlig i fjor.

Det er derfor gledelig å kunne si at det nå er en merkbar endring. Vi opplever stadig mer støtte for dette på forhandlingsmøtene.

Siste eksempel på dette er fra møter i New York i september hvor USAs  klimautsending -- Todd Stern -- sa til meg at både Obama og Kerry nå ønsker seg et langsiktig mål i Paris-avtalen.

Vi ser ut til å kunne enes om en juridisk bindende avtale i Paris.

Men vi vil dessverre ikke oppnå enighet om juridisk bindende mål for reduserte klimagassutslipp.

Norge ønsket juridisk bindende mål for utslippskutt. Men vi får ikke de store landene med. Og uten at de store utslippslandene slutter seg til, blir en ny klimaavtale i Paris lite verd.

Derfor må vi søke etter gode alternativer.

Et slikt alternativ er et bindende rammeverk på rapportering på landenes utslippsmål.

Det betyr at alle land må fortelle FN hvor mye de skal kutte utslippene og hvordan de skal gjøre det.

Dette må rapporteres og ettergås med jevne mellomrom, blant annet for å lage gode oversikter over hvordan det går med de totale utslippene i verden.

Det er helt essensielt at vi får etablert et dynamisk rammeverk i Paris som over tid kan drive prosessen fremover i en stadig mer ambisiøs retning.

Alle norske forventninger blir ikke bli oppfylt i Paris. 

Men vi skal få på plass viktige framskritt.

Vi må være villige til å kompromisse på enkelte områder så lenge vi samlet sett hever ambisjonene.   Samlet får vi til en større innsats enn det enkeltlandene kan klare på egenhånd.

Norge vil bidra til å skape et forhandlingsmiljø som muliggjør en effektiv avtale som er så ambisiøs og forpliktende som mulig på totale utslippsreduksjoner.

Mine prioriteringer har ikke endret seg siden Ny-Ålesund symposiet på Svalbard.

Paris-avtalen er fremdeles er på toppen av min agenda. 

Takk for meg.