Veiskille i EUs utviklingspolitikk

Lisboa-traktaten, ny Kommisjon og finanskrisen bidrar til at det nå er tid for å tenke nytt i forhold til EUs utviklingspolitikk. Blant annet er det ytret meninger om at koordineringen av utviklingspolitikken er svak, og at en iverksetting av Lisboa-traktaten derfor er nødvendig.

I rapporten ”New Challenges, New Beginnings” analyserer de fire tankesmiene ODI (Overseas Development Institute), DIE (German Development Institute), FRIDE (tankesmie for global handling) og ECDPM (European Centre for Development Policy Mangament) hovedutfordringene EUs utviklingspolitikk står overfor. Analysen tar utgangspunkt i at kombinasjonen av Lisboa-traktaten, en ny Kommisjon, samt finanskrisen utgjør et veiskille i EUs utviklingspolitikk, og at det er tid for å tenke nytt omkring denne.

Rapporten tar til orde for en reformulering av utviklingspolitikken basert på tre elementer, nemlig Tusenårsmålene, politikkoherens, og multilateralisme, og argumenterer for at EU bør ta en lederrolle i denne prosessen.

Samtidig slås det fast at EU så langt har kommet til kort, idet politikkoherens er mer et ønske enn en realitet, koordineringen er for svak, og finansieringen svikter. Tankesmiene hevder at et første skritt for EU er å iverksette Lisboa-traktaten, siden en felles utenrikstjeneste (EEAS) vil være et viktig bidrag til koordinering.

EUs politikkoherens bedømmes som svak, både med hensyn til handel og finans, klima, matvaresikkerhet, migrasjon, samt sikkerhet og utvikling. Handel og finans er et utfordrende felt fordi EU primært arbeider gjennom WTO eller regionale handelsavtaler. Disse bidrar til at fordelaktige vilkår for ACP-landene (Afrika, Karibien, Stillehavsområdet) undergraves. På klimaområdet hevdes det at finansieringen er for svak, samt at den ikke kommer i tillegg til bistandsmidler. Matvarefeltet anses også å være et svakt punkt, siden EU bruker betydelige midler på subsidier til eget jordbruk, noe som hevdes å undergrave utviklingslandenes konkurranseevne. Heller ikke når det gjelder migrasjon anses EU å leve opp til sine egne målsetninger siden innvandringspolitikken generelt er restriktiv og selektiv. Med hensyn til sikkerhet og utvikling bedømmes også effekten av EUs utviklingspolitikk som svak, noe som imidlertid hevdes å kunne bedres med innføringen av EEAS. Oppsummerende hevdes det at EUs troverdighet som en leder innen politikkoherens står på spill.

Rapporten hevder imidlertid at EU har potensial til å ta en lederrolle i utviklingspolitikken ved å gripe fatt i både konseptuel nytenkning, koherens, finansiering, koordinering og nye partnerskap. Konkrete, og til dels ganske detaljerte forslag til dette utgjør hoveddelen av rapporten.

Rapporten er tilgjengelig i sin helhet her.