Krevende veivalg for bistand

Artikkel i Aftenposten, 7. juni 2016

Ved årtusenskiftet bodde flertallet av de fattigste i stabile land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I årene fremover vil de leve i sårbare stater, skriver utenriksminister Børge Brende.

Bistandsbudsjettet for 2016 er rekordhøyt. 37 milliarder kroner, 1,12 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI). Gjennom dette gir Norge viktige bidrag til global fattigdomsbekjempelse, og fører an internasjonalt i mange sentrale utviklingsspørsmål. Fem perspektiver er viktige og vil prege utformingen av utviklingspolitikken fremover:

En verden i endring

Det første perspektivet handler om en verden i kraftig endring. Derfor må utviklingspolitikken stadig saumfares og tilpasses viktige endringer globalt og i enkeltland og regioner.

Ved årtusenskiftet fant vi brorparten av de fattigste i stabile fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og la opp bistanden deretter. I dag, i 2020, og trolig enda mer i 2030, vil de fattigste og mest bistandsavhengige menneskene leve i sårbare stater med svake styringsstrukturer, eller i lommer av fattigdom i relativt sett rike land, hvor det ikke er naturlig med omfattende stat-til-stat-bistand. Det betyr ikke at vi skal snu dagens bistand på hodet, men det er på tide med reformer i utviklingspolitikken.

Svake stater

Det andre perspektivet handler derfor om sårbare stater. Å utvikle ny strategi for bistand til sårbare stater er å ta verdens endringer på alvor. Krig og konflikt skaper nye sårbare land og situasjoner, økt fattigdom, nye flyktninger og nye migranter. I Afrika vokser millioner opp til arbeidsledighet, klimaendringer gjør folk husløse og matløse. En enkel mobil til noen få dollar gir den som leter etter et bedre liv kunnskap om mulighetene med et tastetrykk. Den varslede strategien for sårbare stater dreier seg om å nå de fattigste og mest marginaliserte.

Mange opererer fortsatt med et kunstig skille mellom såkalt kortsiktig og langsiktig bistand, og bruker dette som argument mot økt satsing på sårbare stater. Det er vanskelig å forstå, for ifølge tall fra OECD vil langt over halvparten av verdens aller fattigste i 2030 bo i de femti mest sårbare statene. Det er nettopp disse menneskene, og disse statene, vi ønsker et sterkere fokus på. Svake stater og dårlig lederskap skaper fattigdom, konflikt, lovløshet og flukt.

Ustabilitet, frykt og ulikheter

Det tredje perspektivet er videreføring av målsettingen om fattigdomsbekjempelse. Samtidig må det være lov å få frem at det også er i norsk interesse at fattige land lykkes. Vi vil blant annet ikke ha store folkemengder på vandring vekk fra uutholdelige levekår; det skaper ustabilitet, frykt, ulikhet og grunnlag for kyniske menneskesmuglere.

Enighet og kontinuitet

Det fjerde perspektivet handler om kontinuitet. Enkelte røster hevder at utviklingspolitikken ikke er til å kjenne igjen, at det meste var bedre før, og at det mangler klarhet og lange linjer. Jeg er uenig, ikke minst fordi disse argumentene underslår hvor store deler av norsk utviklingspolitikk som preges av bred enighet og stor kontinuitet. Som i utenriks- og sikkerhetspolitikken er kontinuitet og gjenkjennelighet svært viktig for å sikre tillit, troverdighet og gode samarbeidsrelasjoner med andre regjeringer, næringsliv og internasjonale organisasjoner.

Dagens regjering viderefører de lange linjene på en rekke områder. Det stabilt høye bistandsnivået taler for seg selv. Vi følger opp og videreutvikler den forrige regjeringens satsing på helse i utviklingspolitikken. Vi følger opp tidligere regjeringers satsing på utdanning, hvor forrige regjering ikke levde opp til forventningene, men hvor Norge nå er til å kjenne igjen.

Norges viktige bidrag til fred og forsoning, som i dagens situasjon i Colombia, ville ikke vært mulig om ikke ulike regjeringer la egne kjepphester og markeringsvilje til side for å sikre langsiktighet og tillit hos alle parter i viktige konflikter. Fred og forsoning er ett av mange eksempler på stadig sterkere integrasjon av utenriks- og utviklingspolitikk, noe det har vært enighet om siden slutten av 1990-tallet.

Næringsinvesteringer

Det femte perspektivet skal peke fremover mot et liv etter bistanden. Derfor prioriterer vi næringsfremme og utdanning. Norske bistandskroner kan ikke alene forhindre fattigdom. Bistand utgjør en forsvinnende liten andel av alle kapitalstrømmer til utviklingsland. Bistand kan fungere som en katalysator, men bistand alene kan aldri utrydde fattigdom og nød.

Ifølge Verdensbanken trenger Afrika og Asia 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020. Ressursmobilisering i landene selv og et godt styresett som legger til rette for næringsutvikling er langt viktigere enn bistand. Når jeg møter politikerkolleger og representanter for sivilt samfunn i våre samarbeidsland, er det sjelden de ber om mer bistand. Det de ønsker seg er hjelp til næringsutvikling, handel, investeringer og kunnskapsoverføring. Næringsutvikling og utdanning er derfor to av hovedprioriteringene for norsk utviklingspolitikk.