Verden viktigere

Forsker Henrik Thune hevder regjeringens utenrikspolitikk ligner så mye på de rødgrønnes at vi har en «regjeringssjef som kan se ut til å la verden seile sin egen sjø».

Mangel på grunnleggende endringer i utenrikspolitisk kurs etter fire måneder skal altså være et uttrykk for at Høyre og Frp ikke bryr seg om verden. Hvis det skulle være et skrikende behov for markante endringer i norsk utenrikspolitikk, er det nærliggende å hevde at kritikken rammer den forrige regjeringen mest.

Det er prisverdig at det stilles forventinger til en ny borgerlig regjerings utenrikspolitikk. Å kreve at alle nye prosjekter er klart definert og nærmest gjennomført etter fire måneder er for ambisiøst.

«Innenrikspolitikk avgjør hvordan vi lever, utenrikspolitikk avgjør om vi lever», heter det. Et lands utenrikspolitikk bør ikke utsettes for brå og vilkårlige endringer. Radikale endringer i noe så grunnfestet og veletablert som vår utenrikspolitikk ville smerte en konservativ ryggrad.

Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk vil ligge fast, men vi vil gjøre mer av det som Norge gjør best.   

Det var ikke tilfeldig at statsministeren besøkte NATO, EU og Berlin i løpet av sine første femti dager. Vi vil i enda større grad enn våre forgjengere vektlegge den sikkerhetspolitiske betydningen av et robust nasjonalt forsvar og ankerfestet i NATO, og bidra mer aktivt til å styrke Alliansen.

Veksten i Asia, Afrika og Latin-Amerika betyr færre fattige, noe som er bra, også for vår sikkerhet. Vi vil i større grad enn våre forgjengere ta konsekvensen av at det ikke bare er bistand som fører til vekst.

Vi vil arbeide for økt frihandel og handle mer med fattige land. Vi vil i større grad stille krav til mottakerne av norsk bistand, og styrke mottakernes evne til selv å skape vekst som varer. Vi vil bli flinkere til å fremme norske næringsinteresser i utlandet.

Som et ytterligere uttrykk for «hjelp til selvhjelp» skal Norge ta en lederrolle globalt for å gjenreise utdanning som del av bistanden. Første skritt er tatt gjennom årets budsjettøkning på 15 prosent. Ingen utdanning – ingen utvikling.

Ved å legge bistandspolitikken under utenriksministeren kan vi handle raskere og i større grad understøtte politiske prioriteringer, slik som når vi økte støtten til Jordan og Libanon for å hindre at de bryter sammen under trykket fra syriske flyktninger. 

Norge driver bistand i 112 land. OECD mener økt konsentrasjon gir mer effektivitet, noe vi vil følge opp. Men det sier seg selv at vi ikke kan fjerne mottakerland fra lista over natta.   

Vi vil stille større krav til korrupsjonsbekjempelse hos mottakerne. Vi vil legge større vekt på menneskerettigheter. Med kuttet i støtten til Uganda går vi fra ord til handling.

Det som skjer utenfor våre grenser er mye viktige enn før – blant annet har verdien av verdenshandelen økt 8 ganger i reelle tall siden 1970. Derfor må Norge delta mer i verden, og si som tidligere utenriksminister James Baker: «Politikk dreier seg ikke bare om å tilpasse seg omstendighetene, men også om å skape dem».