Veterankonferansen i Bergen 22. - 24. oktober 2013

Åpning ved statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet.

Sjekkes mot fremføring.

Statssekretær Øystein Bø på Veterankonferansen i Bergen
(Lars Fjellestad, Forsvarets mediesenter)

Kjære veteraner, kjære ordfører, kjære alle sammen,

La meg først få takke for denne muligheten til å ønske dere velkommen til konferanse her i Bergen!

Jeg skal hilse dere alle fra vår nye forsvarsminister, Ine Eriksen Søreide, og fra den nye regjeringen, som legger stor vekt på behovet for å forbedre oppfølgingen av forsvarets veteraner.

Forsvarsministeren ville svært gjerne ha vært her sammen med dere i dag, men i dag følger hun selv en annen veteran på den siste reisen. I dag begraves hennes kjære morfar, som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. Han tilhørte den første generasjonen av norske menn og kvinner som etter 1945 har tjenestegjort for Norge i utlandet. Etter ham og hans medsoldater har det fulgt en lang linje gjennom snart 70 år – til sammen mer enn 100.000. Mange sitter her i salen i dag.

Kjære venner. Dere har viktige dager foran dere – viktige dager som handler om et tema vi alle er opptatt av; våre veteraner fra internasjonale operasjoner.

Vi lever i en verden med store spenninger og dype konflikter, mellom land og innad i land. Mange må kjempe hver eneste dag for sin sikkerhet og for verdier som vi tar som en selvfølge; Fred og frihet, demokrati og menneskerettigheter. De kjemper med sitt eget liv som innsats. Noen steder har Norge bidratt, og bidrar, med soldater som er aktivt med i den kampen. Fordi vi mener at disse verdiene er verdt å kjempe for. Og fordi innsatsen til syvende og sist bidrar til vår egen sikkerhet.

For 25 år siden var den største sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge en invasjon fra øst. Dagens trusselbilde er mye mer sammensatt. I dag må vi se sikkerhet i et globalt perspektiv. Vi kan ikke lengre bare tenke på våre egne nærområder. Det er i vår interesse å bidra til internasjonal fred og stabilitet, og en rettsorden forankret i folkeretten.

Et av de viktigste bidragene vi kan gi er å delta i internasjonale operasjoner.

I dette øyeblikket står norske spesialsoldater i Kabul side om side med afghanske medsoldater i innsats mot terror i Afghanistan og globalt. Norske marinesoldater leder NATOs innsats for å sikre verdensøkonomiens hovedpulsåre i Adenbukta. Og våre soldater og offiserer overvåker fredsavtaler i Midtøsten, i Sør-Sudan og på Balkan.

Dagens forsvar er et viktig instrument for å bidra til å skape en tryggere verden.

Denne konferansen handler om menneskene som reiser ut i internasjonale operasjoner – sivile og militære. De som forhandler, de som bygger sivile institusjoner og de som kjemper med militære midler der forhandlinger og dialog ikke fører fram.

De er alle mennesker som engasjerer seg, som er villige til å gjøre en ekstra innsats.

Ikke fordi de må, men fordi de vil, og ønsker det, og mener det er riktig.

For tre uker siden hadde Dagens Næringsliv en stor reportasje om ni av dem som har reist ut, mange har vært ute flere ganger. De forteller om sterke opplevelser, om det de har sett. Og om det de må leve med etterpå. Jeg vet at den artikkelen gjorde sterkt inntrykk på mange – langt utenfor de miljøene som vanligvis bryr seg om dette.

Stig, Kåre, Marte, Wilhelm, Fredrik, Ann Helen, Stig, Gerd og Mari Cecilie.

Ni mennesker og ni forskjellige historier, sterke på hvert sitt vis.

Stig var FN-observatør i Uganda i 2001. Han forteller om det å stå maktesløs overfor mennesker i dyp nød, som han ikke kan gjøre noe for å hjelpe eller beskytte. Som observatør var han midt i en krig, men hadde ikke våpen. Kåre kom til Bosnia i 1993 tjueen år gammel. Han forteller om vold så brutal og ekstrem at den nærmer seg grensene for menneskelig fatteevne. Marie Cecilie, som har vært i Afghanistan, Libanon og Syria sier: «Det tok vel fem måneder før jeg følte at jeg hadde kontroll på vibrasjonene i kroppen. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg klarte ikke legge meg på sofaen.» Stig, som har tjenestegjort i Libanon, Makedonia, Kosovo, Irak og flere ganger i Afghanistan, stiller spørsmålet; «Er dette noe man selv er villig til å gjøre? Er man faktisk villig til å ofre alt man har, i troen på at en innsats vil kunne redde andres liv, gjøre andres liv bedre? Hvis man ikke har et klart svar på dette, bør man la være.»

På denne konferansen vil vi få høre flere slike historier, fortalt av dem som har stått midt oppe i det.

Det er viktig at disse historiene blir fortalt. Det er viktig for den enkelte, som har behov for at samfunnet har kunnskap om hva de faktisk gjør der ute. Men det er også viktig for vår offentlige politiske debatt. Bare gjennom åpenhet kan vi ha en reell diskusjon om Norges engasjement i internasjonale operasjoner – om hva det faktisk betyr å ty til militære virkemidler. Det er viktig for vårt demokrati.

Veteraner, soldater og sivile, reiser ut på vegne av nasjonen og verdenssamfunnet – på vegne av oss alle.

Det er derfor åpenbart også et helhetlig samfunnsansvar å ta vare på dem når de kommer hjem. Og bevisstheten rundt det har heldigvis økt i takt med at vi har fått mer kunnskap og mer åpenhet.

Men det er ikke bare et samfunnsansvar. Det er et ansvar for hver enkelt av oss, som familie, venn, nabo eller kollega.

Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse kom tidligere i høst. Her går det fram at noe av det som avgjør hvordan det går med den enkelte, er i hvilken grad det de har gjort blir sett, forstått og anerkjent. Seremonier og medaljer betyr mye. Men anerkjennelsen fra familie, arbeidsgiver og nettverk betyr mer.

Det politiske og offentlige ansvaret kan aldri frata oss det ansvaret vi har som medmennesker. Hundre tusen nordmenn har vært ute i internasjonale operasjoner. Det betyr at svært mange av oss har en veteran i familien, på jobben eller i vår omgangskrets. Vi skal lytte, vise interesse og vi skal se. Det er god forebygging for de mange problemene som kan komme, kanskje mange år etter at oppdraget er utført.

De siste årene har vi fått mer kunnskap om hva det vil si å være ute i internasjonale operasjoner, og hvordan det kan oppleves å komme hjem. Blant annet gjennom Afghanistanundersøkelsen, helseundersøkelsen og, som nevnt, nå sist levekårsundersøkelsen.

Dette er bra – for kunnskap er helt avgjørende for den veien vi skal gå videre i veteranpolitikken. Samtidig er det viktig at vi ikke holder kunnskapen for oss selv. Vi må i større grad makte å løfte både informasjonsinnhentingen og forskningen ut av forsvarssektoren. Åpenhet, uavhengighet og tverrsektoriell tilnærming må være stikkord også på dette feltet – i tråd med det helhetlige samfunnsansvaret.

Som mange av dere vet, går handlingsplanen "I tjeneste for Norge" ut ved årsskiftet. Planen har lagt grunnlaget for mye viktig arbeid, gjennom tiltakspunkter som nå enten skal være iverksatt eller igangsatt. Dette er tiltak som det har vært full tverrpolitisk støtte til.

Vi ser et bedre samarbeid på nasjonalt nivå, gjennom de seks departementene som står bak planen. En felles styringsgruppe har utviklet et felles engasjement og eierskap til veteranpolitikken. Dette er viktig, og noe denne regjeringen vil bygge videre på og videreutvikle.

Mye godt arbeid er også lagt ned av våre forgjengere. I vår egen sektor vil jeg særlig nevne Forsvarets veteranavdeling, som gir alle veteraner ett kontaktpunkt, én dør inn. Ikke minst er det der noen å snakke med som vet hva det handler om, fordi de har vært der selv. Veterantjenesten ble etablert som en egen avdeling i Forsvaret i august i år. Det betyr at arbeidet skal få den forankringen og langsiktigheten som er nødvendig.

Forsvarets veteransenter på Bæreia er et sted hvor alle veteraner kan komme for å få rekreasjon og ivaretakelse. Bæreia har fått betydelige midler til oppgradering og til å sikre videreføringen i årene som kommer.

Så har vi fått på plass en god kompensasjonsordning, og en uavhengig klageinstans for kompensasjon til veteraner med psykiske belastningsskader. Som dere er kjent med, har Statens pensjonskasse nylig stanset utbetalingene av kompensasjon fordi det ikke er nok midler til rådighet. Dette handler om økonomisk trygghet for den enkelte og ytelser veteranene har krav på, og skal motta.Denne saken var, bokstavelig talt, noe av det første forsvarsministeren tok tak i etter at hun ble utnevnt, og hun tar sikte på å få til en rask løsning slik at alle som har krav på det kan få utbetalt pengene sine.

Vi har oppnådd mye. Nå skal vi tenke framover, og det skal utformes et nytt politisk dokument som skal iverksettes i løpet av 2014. Dokumentet skal bygge videre på de erfaringene vi har, og på den eksterne evalueringen av handlingsplanen som nå er i gang. Vi i den nye politiske ledelsen vil gå inn for å prege det nye dokumentet. Det gjenstår fortsatt mange spørsmål. Men det vi vet allerede nå, er at det vil

Forsterke samarbeidet mellom etater og på tvers av samfunnssektorer,Ha fokus på kompetanse.Styrke kommunenes rolle og ansvar.

SSBs levekårsundersøkelse viser at de fleste veteraner klarer seg meget godt, ikke bare i arbeidslivet, men også i sine lokalsamfunn, de er aktive i frivillig arbeid og organisasjonslivet. Dette er folk som tar i et tak der det trengs og som har hjerte for andre. Vi skal synliggjøre soldatenes kompetanse og profesjonalitet, og peke på hvilken enorm ressurs de er for samfunnet.

Så vil det være noen som får psykiske problemer og til dels store utfordringer med å takle dagliglivet. Disse menneskene skal vi se, og lage enda bedre systemer for å ta vare på. I det ligger det en anerkjennelse av den enkelte – og en anerkjennelse av at krigen alltid har en pris – synlig eller usynlig.

Forsvaret og forsvarssektoren har gjort mye. Nå er tiden kommet for å vri oppmerksomheten over mot sivil sektor og forvaltning. Her er det fortsatt betydelige mangler i kompetanse, interesse og ressurser. Hvis de veteranene som sliter fysisk og psykisk etter endt tjeneste skal få bedre oppfølging, må dette rettes opp. Derfor har denne regjeringen eksplisitt skrevet i vår regjeringsplattform at vi særlig vil bygge kompetanse og kapasitet i sivil forvaltning med tanke på å forbedre oppfølgingen av veteranene ytterligere. Det nye dokumentet skal preges av dette.

Det betyr blant annet at vi må få det kommunale hjelpeapparatet til å ta utfordringene på alvor. Det er først og fremst her det skorter. Det er her utfordringene er størst.

Mange har sammensatte problemer, og trenger bistand fra forskjellige etater som NAV, helsevesenet, Statens pensjonskasse, familievernkontoret og andre. For at vi skal klare å lage bedre systemer, må etatene samarbeide, og vi må øke kompetansen i den enkelte etat. Så må vi jobbe med å få til bedre kompetanseoverføring fra det nasjonale nivået, ned til kommunene og den enkelte medarbeider i førstelinjetjenesten. Regjeringen vil samtidig se på muligheten for å skape sterkere og mer effektive nasjonale kompetansemiljøer gjennom sentralisering hvor dette er hensiktsmessig.

Uansett er det avgjørende viktig, og utfordrende, å få til et tverrsektorielt samarbeid som fungerer godt. Uten et slikt samarbeid fragmenteres det hele, og helheten i hjelpetiltakene faller fra hverandre.

Veteraner er som alle andre mennesker, forskjellige.

Men dere har noe felles; pliktfølelsen, verdiene og engasjementet, viljen til å gjøre en innsats. Troen på at det nytter. Dere har også det til felles at de er gode på å utføre oppdraget. Norske soldater holder et meget høyt nivå, ikke bare når det gjelder militære ferdigheter, men også med sin kulturkunnskap, sine holdninger og verdier. Utover det er dere nok like forskjellige som alle andre.

Det betyr også at de har ulike behov etter at de har kommet hjem. Det skal vi ta høyde for i den nye oppfølgingsplanen.

Vi har kommet et godt stykke på vei med å forbedre anerkjennelsen og ivaretakelsen av våre veteraner, både før, under og etter tjeneste. Det gjenstår likevel en rekke utfordringer, spesielt i det sivile hjelpeapparatet. Det er derfor avgjørende at vi fortsetter og forsterker dette arbeidet. Her holder det ikke å komme et godt stykke på vei – vi må faktisk helt i mål.

Derfor trenger vi mer kunnskap, flere som bryr seg og flere som snakker sammen over profesjonsgrensene. Jeg har opp gjennom årene samarbeidet nært med norske styrker i internasjonale operasjoner, både i Bosnia og i Kosovo og som nestleder ved den norske NATO-delegasjonen. Denne erfaringen har lært meg hvor fundamentalt viktig det er med dialog mellom mennesker med ulikt ståsted, for de resultatene man til slutt oppnår.

Jeg mener at det er i møte med andre man lærer mest. Derfor har jeg tro på møteplasser som dette. Og derfor er jeg glad for å få være her i dag.

Denne konferansen er en unik mulighet for dere til å skape nettverk, bli kjent med hverandre, og diskutere felles problemstillinger.

Jeg er også glad for at konferansen finner sted akkurat her i Bergen – som er landets største forsvarskommune.

Det er derfor er det særlig viktig, og gledelig, at Bergen nå tar mål av seg til å bli landets beste veterankommune.

Som den første kommunen med en egen handlingsplan for veteraner. Det er nybrottsarbeid. Det betyr at dere tar veteranene på alvor. At dere vil gi dem økt anerkjennelse. Og at dere vil jobbe systematisk med å bedre støtteapparatet til dem som trenger det. Dere er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner.

Derfor vil jeg jeg takke ordfører Trude Drevland, byråd Dag Inge Ulstein, som nå også har eksplisitt ansvar for veteranpolitikken, og hele Bergen kommune som tar veteranpolitikken på alvor.

Lykke til med en viktig konferanse!