Vi gir aldri, aldri, aldri opp

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

I dag behøver Europa mer samarbeid, og mindre nasjonal tenkning. Hvis alle land i Europa snek i køen og satte egne særinteresser først, ville EU vært oppløst. Et byggverk for fred og samarbeid er til fordel for de store, men til enda større fordel for de små. Det skriver gjesteskribent Trine Radmann, direktør ved NHOs Brussel-kontor.

Jeg får ofte spørsmålet ”hadde det gjort noen forskjell” om Norge var med i EU. Svaret er selvfølgelig avhengig av øynene som ser. Min danske kollega sier det er best for EU om Norge blir stående utenfor – de har nemlig nok reaksjonære medlemmer som det er.

I dag behøver Europa mer samarbeid, og mindre nasjonal tenkning. Hvis alle land i Europa snek i køen og satte egne særinteresser først, ville EU vært oppløst. Et byggverk for fred og samarbeid er til fordel for de store, men til enda større fordel for de små. Fravær av samarbeid vil tjene de store og sterke, og det er ikke alltid slik at en står sterkest alene.

NHOs Brusselkontor dekker atskillige saker i løpet av en arbeidsuke, og mange av sakene diskuteres i BusinessEurope, vår europeiske paraplyorganisasjon. NHO får drøftet og løst mange av sine utfordringer gjennom denne paraplyen. Men selv om NHO er fullt medlem, støter vi på utfordringer som medlemmer av EU ikke gjør.

Et eksempel er en sak om økomerking som var til utredning nå i november. Her kom man fram til at gass er den beste primære energikilden for bruk av grillplater, stekeovner etc. Og varmtvannsberedere! I løpet av 30 timer skrev NHO et innspill som begrunnet motstanden til dette, fikk innpass som "stakeholder" i høringen og kommuniserte budskapet vårt skriftlig og muntlig både før, under og i etterkant av møtet. Parallelt fikk vi våre kollegaer i BusinessEurope som bruker både vann, varmekraft, kjernekraft og kull som primære energifaktorer i sin elektrisitetsproduksjon, på banen. Men, snart er saken ”ute av vårt vindu for innflytelse”! Norge har ingen ved de politiske spakene i EU, og heller ingen over ekspertnivået i Kommisjonen.

På spørsmål om ”det hadde gjort en forskjell” om vi var EU-medlemmer, er svaret mitt derfor ja. Det hadde vært mye enklere å ivareta norske interesser med norske politikere og byråkrater på innsiden. Da hadde sjansen vært større for at resultatet ville vært i bedre overensstemmelse med norske interesser. Norge er veldig flink til å implementere EU-regelverk, men det er vel så viktig å være med på å forme innholdet i direktivene som å implementere dem!

Det er ved å delta i det europeiske arbeidet at vi kan påvirke hvordan EU-direktivene vil berøre norske forhold. Det er ikke nødvendigvis politisk størrelse som teller, men faglig tyngde, erfaring og kunnskap om komplekse saksområder. Det er essensielt at norske myndigheter tar sin del av ansvaret og påser at våre eksperter bidrar aktivt i arbeidsgruppene og ikke bare er til stede, gjemt bak ”observatørstatusen”. Når statsrådene ikke kan komme, bør de i hvert fall se til at andre er på plass. Hvis ikke har vi ingen som demmer opp for blunderne. EU-delegasjonen, NHO og de andre aktørene i Brussel gjør det vi kan, men norske politiske myndigheter har en egen banehalvdel kun forbeholdt dem.

De som tror at norsk suverenitet virkelig eksisterer må stikke fingeren på nytt i jorden. Vi må ta inn over oss at vi på alle mulige praktiske måter allerede er en del av EU, men ikke når det gjelder vår stemmerett i Europa. Personlig synes jeg det er reaksjonært å mene at det norske folk skal stå uten politisk stemmerett i politiske organer i sin egen verdensdel. Og det skal formodentlig være i Grunnlovens ånd at 4,5 millioner norske kvinner og menn ikke skal være representert og ha anledning til å stemme i europeiske valg! På min side sier jeg som Winston S. Churchill: Gi aldri, aldri, aldri opp!