Kronikk:

Vi har stått opp for importvernet

Den norske landbruksmodellen er tufta på fire bein: de årlige jordbruksoppgjørene, samvirkebaserte markedsordninger, en eiendomspolitikk som sikrer selveiende bønder – og kanskje det aller viktigste: importvernet.

For det er importvernet som gjør at vi kan ha et landbruk i hele landet. Å verne vår landbruksproduksjon mot økende importpress, er kort og godt jobb nummer èn. De andre beina gir innhold til landbruket, og avgjør hvordan vi skal utnytte våre ressurser best mulig for å nå våre landbrukspolitiske mål.  

Det koster å produsere mat i Norge

Landbruket i Norge har høy kvalitet, men også store kostnadsulemper som kort vekstsesong, kaldt klima og høye kostnader i drifta. Norske forbrukere velger helst norsk vare, men ikke nødvendigvis dersom importert vare blir mye billigere.

Landbruket er ei næring som får store deler av inntektene fra salg i markedet. Dette har vært mulig fordi vi har hatt et importvern som har hindret markedet fra å bli oversvømt av billigere importerte varer. Uten et importvern vil ikke den norske bonden kunne ta ut en vesentlig del av inntektene gjennom markedet. Ja, uten et effektivt importvern, vil store deler av landbruksproduksjonen og foredlingsindustrien her i landet bli truet.

Vi vet at mange landbrukseksporterende land står klare på grensen til å gå tyngre inn i det norske markedet. Det norske markedet er kjøpekraftig og attraktivt for eksportører.   

Det kreves politisk vilje i internasjonale forhandlinger 

Internasjonale handelsforhandlinger er å gi og ta. Det kreves politisk vilje for å beskytte norske landbruksinteresser. Landbruket kan ikke bli ofret for å oppnå andre resultater.

Stadig kommer det påstander fra opposisjonen, med Senterpartiet i spissen, om at regjeringen gjennom sin politikk, systematisk svekker importvernet for landbruksvarer. 

Det er ikke til å forstå.

Regjeringen har de siste årene forsvart landbruket både i forhandlingene med handelsblokken Mercosur og nylig i handelsforhandlingene med Storbritannia.

I forhandlingene med Mercosur ble det gitt 300 tonn fjørfekjøtt. Til tross for sterkt press, holdt regjeringen og KrF stand mot de store kjøtteksportørene Brasil, Argentina og Uruguay, og gav ingen nye importkvoter på rødt kjøtt. I forhandlingene med Storbritannia er det ikke gitt nye importkvoter for verken ost, storfekjøtt og kjøtt av sau/lam – dette til tross for meget offensive krav fra Storbritannia.

Handelsforhandlinger krever kreativitet. Det handler om å gi konsesjoner som ikke går på bekostning av norsk produksjon. Det handler om å finne områder der Norge allerede har et importbehov, som nødvendige innsatsvarer til kraftfôr- og konservesindustrien. Det handler om å gi konsesjoner i perioder utenfor norsk produksjonssesong, som for grøntsektoren. Det handler om å forstå motpartens interesser for å kunne kombinere dette best mulig med norske interesser.

I tilfellet Storbritannia, handlet det også om å utnytte muligheten innenfor WTO-regelverket til å splitte EUs ostekvote, slik at Storbritannias nye ostekvote på 299 tonn medførte en tilsvarende reduksjon av EUs ostekvote til Norge.

Alt dette er konkrete uttrykk for regjeringens prioriteringer.

Myter om avtalen med Storbritannia

Landbrukets reaksjoner på avtalen med Storbritannia har vært blandede. Det er riktignok vist til at KrF har satt et tydelig og positivt fotavtrykk på landbruksdelen av avtalen. Den fremforhandlede avtalen fikk stor støtte i Stortinget med tilslutning fra både Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Til dem som måtte mene at denne avtalen er negativ for norsk landbruk, så vil jeg slå fast at:

  • Tollvernet for landbruksvarer er ikke svekket
  • Markedet for norske bønder skrumper ikke inn med den nye avtalen
  • Avtalen fører ikke til økt prispress for norske bønder
  • Det er ikke gitt nye importkvoter som rammer hagebruksnæringa, heller ikke for epler og potet
  • Kvotene på svinekjøtt utgjør under tre promille av norsk produksjon

Framtidsutsikter

Et viktig hensyn for meg som landbruksminister har vært å ikke gjøre noe overfor Storbritannia som åpner for nye problematiske landbrukskrav i framtidige forhandlinger med EU. Det ligger et sterkt signal overfor EU, og andre, at vi ikke har gitt noe til Storbritannia på de grasbaserte distriktsproduksjonene storfe, sau/lam og melk. Det er også derfor vi bare har gitt Storbritannia tilgang til 26 av 36 EU-kvoter: Altså en klar begrensning av hva de hadde som medlem av EU.

Vi har heller ikke gitt Storbritannia en eneste ny kvote som ikke EU allerede har. For nye tollreduksjoner til Storbritannia har vi også ivaretatt muligheten til å gå over fra kronetoll til prosenttoll. Noe som gir oss større handlingsrom i forvaltningen av importvernet.

Denne regjeringen har jobbet målrettet for å øke norsk matproduksjon, basert på norske fôrråvarer. Vi har lyktes godt med en landbrukspolitikk der målet har vært å legge til rette for størst mulig selvforsyning av landbruksprodukter som kan produseres i Norge. En fortsatt fast holdning i handelspolitikken er en helt grunnleggende forutsetning for å lykkes med dette.