Vi må aldri lukke øynene

Pressekonferanse kjønnslemlestelse
07.03.07

Sjekkes opp mot utførelse

Takk til Suad – for ditt viktige vitnesbyrd.
Dere kan og vet. Vi lærer og vi skal støtte med respekt.

Vi må aldri lukke øynene
Ingen kan lukke øynene for kjønnslemlestelse. Over 100-140 millioner jenter og kvinner har blitt kjønnslemlestet, og tall fra Verdens helseorganisasjon viser at 3 millioner jentebarn blir kjønnslemlestet årlig. Kjønnslemlestelse er en tradisjon i 28 land i Afrika og midt Østen. I Afrika går det et belte fra Senegal i vest til Etiopia og Somalia i Øst.

Hvordan bekjempe tradisjon?
I dag blir kjønnslemlestelse praktisert til tross for enorme helseskader og lovforbud. Hva er det i denne tradisjonen som gjør at kvinner som selv er blitt kjønnslemlestet fortsetter tradisjonen? Det er flere grunner og det skal vi få vite mer om senere i dag. Men vi vet om noen årsaker: jenters jomfrudom bevoktes; noen tror at mannen blir bedre seksuelt tilfredsstilt, noen tror at religionen befaler det osv.

Uansett – endringsarbeidet må komme innenfra –
Myndighetene skal gjøre alt vi kan for å dytte, støtte og forhindre. Jeg er jeg særlig opptatt av at vi skal ha en åpen dialog med alle de miljøene som er berørte.

Hva har vi gjort?
Da jeg satt i regjering første gang laget vi en handlingsplan. Denne ble fulgt opp ikke minst gjennom OK prosjektet som i løpet av tre år både gjorde studier, laget informasjonsopplegg og informasjonsmateriale og knyttet viktige relasjoner med mange miljøer både nasjonalt og internasjonalt. Mange organisasjoner har lenge arbeidet mot kjønnslemlestelse. En av disse PMV har gjort et viktig arbeid som vi i dag skal få presentert gjennom en evaluering.

Fornyet kamp
Regjeringen ønsker å intensivere arbeidet mot kjønnslemlestelse. Derfor har jeg både vært på studietur til Etiopia og i går i Frankrike, for å lære og lytte til hvordan andre arbeider.  Vi vil snart legge frem en plan med forsterket innsats mot kjønnslemlestelse – og den skal være basert på kunnskap, deltakelse og åpen dialog. Jeg vil invitere til samarbeid og ønsker mange ressursgrupper velkommen til arbeid for gode og treffsikre tiltak.

Lovarbeid viktig erfaring fra Frankrike
Mange land har egne lover mot kjønnslemlestelse - det har også Norge. Likevel fortsetter praksisen både i hjemlandet og i vesten.

I Frankrike fortalte organisasjonen GAMS, at familier drar tilbake på ferier til hjemlandet der jentene blir kjønnslemlestet. De fortalte også at jenter i tenårene blir tatt med tilbake, kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Når de vender tilbake til Frankrike etter noen år, er de svært skadet, både fysisk og psykisk. Noen dro også til Italia der det fantes omskjærere. De var usikre på om de fortsatt hadde omskjærere i Frankrike nå, fordi de hadde hatt rettssaker mot omskjærere i Frankrike og det var godt kjent i miljøene.

Det er ikke mange rettssaker å vise til, verken i Afrika eller i Vesten. En av årsakene er at miljøene er lukket og at det er svært vanskelig å finne bevis som holder til domfellelse. I gårsdagens møte med advokaten Linda Weill Curiel i Paris (hun driver også driver en organisasjon som heter CAMS) fortalte hun at de hadde hatt 20 rettsaker opp gjennom årene, både mot foreldre, men også mot omskjærere. I en dom i 1999 ble en omskjærer dømt til 8 års fengsel. I dag arbeider hun mot kjønnslemlestelse, og gjør en viktig innsats. Alle rettssakene har ført til stor oppmerksomhet og sendt viktige signaler inn i miljøene.
Det blir gitt informasjon om loven til de berørte gruppene, men det er altså ikke nok til å endre holdninger og tusenårige tradisjoner

Informasjon og holdningsendring
Det er viktig og virksomt med informasjon for å få til holdningsendring – både i hjemlandet- der vi vet at blant annet Inter African Committe gjør et viktig arbeid, og i vesten der mange innvandrere gjør en betydelig innsats for å bekjempe kjønnslemlestelse, i tillegg til myndighetenes arbeid.  Dialog og respekt skal være stikkord for alt endringsarbeid. Uten respekt vil vi ikke få til endring i holdninger.

Helhetlig helsearbeid viktig
Jeg ønsker å finne frem til tiltak som virker. Jeg vet at arbeid med å endre tusen års gamle holdninger tar tid. Vi har en lov, vi kan gjøre mye informasjons og holdningsarbeid, men vi må også få til gode systemer som kan vise at vi ønsker å alle jentene og kvinnene en bedre helse.

Det er viktig at vi gir gode tilbud til de som er blitt kjønnslemlestet og det er viktig at vi arbeider preventivt og forhindrer kjønnslemlestelse. I Paris fikk vi eksempler på hvordan de arbeider systematisk med helseundersøkelser som bygger tillit og blir sett på som et viktig tilbud til alle. I går fortalte dr Piet som leder helsesenteret i Seine Saint Denis – en forstad til Paris- at de ved helseundersøkelser av alle barn, nå forhindrer kjønnslemlestelse av jentebarn fordi de undersøker barna frem til de er 6 år. De utsteder en helseattest i tillegg til at de får omfattende veiledning i helse og informasjon om loven.

8 mars i solidaritet
Dagen før 8. mars gir meg en anledning til å understreke at kvinnekampen overhodet ikke er slutt. Den må intensiveres på mange ulike områder. Derfor er det viktig for meg å uttrykke min respekt og glede for at så mange innvandrerkvinner ønsker å føre denne kampen både i hjemland og her i Norge. Vi skal ha en fornyet innsats, basert på kunnskap og dialog.
Kampen kan bare vinnes gjennom innsatsen fra kvinnene, ungdommene og jeg ønsker også velkommen de religiøse lederne, og er glad for at lederen for Islamsk Råd engasjerer seg her.

Dette problemet må møtes med tydelighet og respekt. Vi må være tydelige på at en slik praksis mot jenter på ingen måte kan aksepteres. Den kan ikke forvares verken med kultur eller religion.
Vi må vise respekt overfor de kvinnene som har blitt kjønnslemlestet og vi må vise respekt overfor de jentene som kan bli utsatt for dette i fremtiden.
For meg handler ikke dette om integrering, men om likestilling. Slike overgrep har sitt utspring i menns behov for kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Her finnes det ikke kompromisser.
Siden det er all mulig grunn til å tro at denne praksisen fortsatt foregår, er det beklagelig at vi ikke har fått politianmeldelser og eventuelt domfellelse. Men når det er sagt: dette er ikke et problem vi løser med lov og politi alene – her trenger vi et tett samarbeid med dem det gjelder.

Jeg vil bygge videre på og videreutvikle det samarbeidet vi har og må ha med de miljøene og enkeltpersonene som ønsker å engasjere seg mot kjønnslemlestelse. Men i tillegg til det må vi også sikre at helsepersonell og barnevern engasjerer seg. I den nye handlingsplanen jeg planlegger å legge frem vil derfor kompetanseheving og det offentliges rolle i å møte disse jentene og kvinnene står sentralt.