Visjoner for fremtidens arbeidsliv

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglies innlegg på Arbeidsmiljøkongressen 2018.

* Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Jeg er glad for å se så mange engasjerte ansatte, verneombud, tillitsvalgte og arbeidsgivere, som alle har til felles at vi ønsker oss, og jobber for, et trygt og godt arbeidsliv for alle.

Dere kjenner pulsen på arbeidsmiljøet.

Uten dere og det arbeidet dere gjør hver dag på arbeidsplassene, ville arbeidslivet sett helt annerledes ut.

*

I Norge har de fleste et godt arbeidsmiljø.

9 av 10 trives på jobb.

Vi er blant de i Europa som er aller mest fornøyd med forholdene på arbeidsplassen, ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Arbeidsmiljøet i Norge er med andre ord i verdenstoppen – mye takket være det gode partssamarbeidet.

Arbeid er for mange en god kilde til god helse.

Jeg vil derfor starte med å gi ros og anerkjennelse til alle de tillitsvalgte, verneombud, ansatte og arbeidsgivere som hver eneste dag bidrar til den høye, norske arbeidsmiljøstandarden, som vi må verne om.

***

Statens arbeidsmiljøinstitutt, et forskningsmiljø som overvåker arbeidsmiljøtilstanden i Norge, rapporterer i 2018 at utviklingen på arbeidsmiljøområdet kan karakteriseres som stabil.

La meg gi noen viktige eksempler:

De fleste arbeidstakere opplever stor grad av selvbestemmelse i arbeidssituasjonen.

Den gjennomsnittlige tiden vi tilbringer på jobb, og forekomsten av nattarbeid og lange arbeidsuker, har vært rimelig stabil over en 15-årsperiode.

Omfanget av midlertidige ansettelser har også vært stabilt, på rundt 8-9 prosent de siste 15 årene, etter et relativt høyt nivå på 90-tallet.

Andelen midlertidig ansatte er høyest i offentlig sektor.

De største helseutfordringene blant norske yrkesaktive, er muskel- og skjelettlidelser, og psykiske plager. Forekomsten av muskel- og skjelettplager har ikke endret seg de siste 20 årene.

Forekomsten av psykiske plager er på samme nivå som i 2003.

Og tallet på arbeidsskade-dødsfall har gått betydelig ned i et lengre perspektiv.

Men det er ingen hemmelighet at det fortsatt er mulig å gjøre det enda bedre i norsk arbeidsliv.

Det er vi tydelige på.

Vi er ikke i mål:

  • Mange virksomheter er ikke gode nok til å kartlegge arbeidsmiljøet og vurdere risiko.

Dermed får de heller ikke iverksatt tiltak når risikoen tilsier at det kan oppstå skader eller sykdom.

  • Flere virksomheter er heller ikke gode nok til å sikre de ansattes medvirkning gjennom valg og bruk av verneombud, eller bruk av godkjent bedriftshelsetjeneste når virksomheten er forpliktet til det.
  • Mange faller ut av arbeidslivet på grunn av helseproblemer. Forskning viser at det er en sammenheng mellom arbeidsmiljøet på arbeidsplassen og sykefravær.
  • Mange vegrer seg for å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen i frykt for represalier. Særlig i offentlig sektor.
  • I deler av arbeidslivet har useriøse og kriminelle aktører får fotfeste.
  • Og det har vært flere alvorlige hendelser i norsk petroleums-virksomhet de siste par årene.
  • På land, omkom 28 mennesker i fjor på grunn av arbeidsskader.
  • I 2017 ble over 21 900 arbeidsulykker registrert av NAV.

Dette er en sterk påminnelse om at arbeidsmiljøet er ferskvare, og krever kontinuerlig oppmerksomhet.

Så selv om arbeidsmiljøstandarden er høy i Norge, har vi samtidig store og tunge utfordringer.

Det er det bred tverrpolitisk enighet om.

Potensialet for forbedringer er stort, og mulighetene er der.

Sammen med partene og forskningsmiljøene jobber vi hele tiden aktivt for å skape et trygt, godt og inkluderende arbeidsliv for alle.

*

Vi vet at for at forebyggende arbeidsmiljøarbeid skal virke, kreves det kunnskap om hva som er viktig på den enkelte arbeidsplass, og forståelse for hvordan man kan jobbe for å oppnå konkrete forbedringer.

På seks steder i landet, blant annet her i Bergen, møtes derfor partene i arbeidslivet nå i høst for å diskutere hvorfor og hvordan vi skal jobbe videre med arbeidsmiljø. Det har jeg høye forventninger til.

*

Et trygt, godt og inkluderende arbeidsliv kommer ikke av seg selv. Jobben må gjøres ute i bedriftene, hver eneste dag. Gevinsten er høy. Vi snakker om:

  • redusert sykefravær og uføretrygding
  • lengre arbeidskarrierer
  • og bedre inkludering av de som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet.

Å bedre arbeidsmiljøet påvirker ikke bare helsa til folk.

Det påvirker også kvaliteten på arbeidet, effektiviteten og lønnsomheten. En internasjonal studie i over 300 virksomheter fra 19 land, viste at de som investerte i arbeidsmiljøet og i riktige tiltak fikk i gjennomsnitt tilbake en avkastning på investeringen på 220 prosent, ifølge STAMI.

Det finnes også mange eksempler fra arbeidsplasser over hele Norge.

På Kviteseid omsorgssenter i Telemark reduserte de sykefraværet med rundt 70 prosent, gjennom bedre dialog med de ansatte, og bedre tilrettelegging.

Industribedriften Røros Produkter, digitaliserte produksjonen.

De ansatte fikk større variasjon i arbeidsoppgavene, de kunne lettere ta egne avgjørelser, og påvirke egen arbeidshverdag. Dette endret både lønnsomheten og arbeidsmiljøet.

På det kjemiske området har vi sett mange gode eksempler på at arbeidsmiljøtiltak har redusert arbeidsrelatert sykdom og død betraktelig, som i smelteverksindustrien, og nå sist for skismørere i smøreboder. Eksemplene er mange.

*

Men til tross for at mange jobber svært bra med arbeidsmiljøet rundt omkring på arbeidsplassene, tyder mye på at mange bruker tid og krefter – i god tro – på tiltak som ikke virker – og som ikke er vesentlig for utviklingen av arbeidsmiljøet.

For eksempel trening i arbeidstida, fruktkurver, firmahytter, stressmestringskurs osv.

Noen vil kanskje protestere her.

Så la meg føye til, at velferdsgoder er ikke dårlige tiltak.

Det kan være flotte tiltak, som kan bidra til å skape god stemning, og som ikke nødvendigvis skal sløyfes.

Men de har begrenset effekt på arbeidsmiljøet!

Og det er poenget.

Skal du påvirke arbeidsmiljøet må du se på forhold som har med selve arbeidet å gjøre:

  • Kan du organisere arbeidet annerledes for å unngå unødvendige rollekonflikter?
  • Hvordan kan du redusere tidspress?
  • Hvordan kan du bidra til at de ansatte får færre ensidige arbeidsoppgaver?

En oppskrift på sykefravær er å gjøre det motsatte.

**

Arbeidsmiljøet er ulikt på ulike arbeidsplasser, og  krever ulik tilnærming.

De siste årene har vi helt bevisst hatt en mer bransjevis tilnærming til ulike arbeidsmiljøutfordringer, nettopp fordi arbeidsmiljøet er så forskjellig i ulike bransjer.  Jeg tror vi må gjøre mer av dette.

Jobber du i byggebransjen, har du trolig helt andre utfordringer enn om du jobber i politiet eller i skoleverket.

*

Hvordan kommer vi dit vi vil?

Ofte er det ikke så mye som skal til.

Første steg er å bli tydeligere i prioriteringene på arbeidsmiljøområdet.

Vi må gjøre mer av det som virker.

For det andre må vi utvikle ny, relevant og operativ kunnskap om det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet.

For det tredje må denne kunnskapen nå ut til alle arbeidsplasser, slik at den kan bli tatt i bruk.

**

På noen arbeidsplasser er det ikke aktuelt med tydelige arbeidsmiljøprioriteringer, eller kunnskapsbasert forebygging.

Det er aldri et tema. Og det vil heller aldri bli det.

Vi snakker om arbeidsplasser der kjeltringer lever av å utnytte sårbare mennesker.

Vi snakker om kriminelle som rekrutterer mennesker på hospits for å drive illegal virksomhet.

Det var nettopp dette som skjedde i sommer, da flere rumenere ble satt til å grave grøfter med dårlig verktøy i 30 varmegrader i et boligfelt her i Bergen.

For 200 kroner dagen.

Arbeidet var potensielt livsfarlig.

Arbeidet var svart og uregistrert.

Ingen var forsikret.

Den kriminelle aktiviteten ble avdekket av a-krimsenteret i Bergen.

Senteret er det første av sju slike sentre vi har fått etablert over hele landet, hvor politi-, kontroll-, og tilsynsetater jobber skulder ved skulder for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Det har gitt resultater, og er en effektiv måte å jobbe på. Jeg besøkte a-krimsenteret for noen uker siden, og ble imponert over de resultatene de har oppnådd, og hvordan de ulike etatene jobber sammen.

De britiske steinleggerne som sto bak utnyttelsen av de rumenske arbeiderne, ble bøtelagt og utvist fra Norge.

A-krimsentrenes innsats har blant annet resultert i at  nesten 500 kriminelle aktører har blitt fjernet fra markedet, eller fått redusert kapasiteten sin.

61 kriminelle nettverk er avslørt, og 38 millioner kroner er sikret gjennom arrest og utlegg i 2017.

A-krimsentrene er en spydspiss i kampen mot a-krim.

Arbeidstilsynet skriver i sin årsrapport for 2017, at:

«det er all grunn til å tro at det er vanskeligere å operere som kriminell i arbeidslivet i dag, enn før regjeringens strategi ble iverksatt. Oppdagelsesrisikoen har økt, felles kunnskapsbygging gjør det lettere å komme på sporet av de viktigste aktørene, og sammen har kontrolletatene en større verktøykasse å møte de kriminelle med.»

Selv om dette er en god start, betyr ikke dette at vi er i mål, at vi sier at nå er vi fornøyd.

Framover vil vi fortsette å styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Og det er viktig at vi gjør det på en effektiv og målrettet måte, og ikke drar alle over en kam.

Vi skal ikke proppe medisiner i en pasient som ikke er syk. Det kan ha uheldige bivirkninger.

Vi må konsentrere oss om de delene av arbeidslivet der dette er et problem.

*

Arbeidslivskriminalitet truer ansatte i det seriøse arbeidslivet, og undergraver konkurransen for bedrifter som driver lovlig.

Fellesskapet går glipp av skatter og avgifter i milliardklassen.

I statsbudsjettet for 2019 foreslår regjeringen å styrke

a-krimsentrene med ytterligere 20 millioner kroner.

Vi vil blant annet at det skal bli lettere for de ulike etatene å dele informasjon.

**

Mange av dere jobber i offentlig sektor.

Forskning viser at det er mange, særlig i offentlige sektor, som lar være å varsle om kritikkverdige forhold fordi de frykter represalier.

Og det skjer selvsagt også i privat sektor.

Dette viser at det fortsatt er behov for et godt varslervern for å sikre at kritikkverdige forhold kommer opp i dagen.

*

I mars la det såkalte varslingsutvalget fram sin innstilling.

Vi har mottatt over 80 høringsinnspill, som vi jobber med å gå gjennom, og bestemme hvordan vi skal følge opp.

Utvalget har avgitt en grundig utredning, og understreker sterkt verdien av varsling.

Etter utvalgets syn bør saker løses på lavest mulig nivå.

Til sammen foreslår de over 20 tiltak, bl.a. at det oppnevnes et varslingsombud.

*

#Metoo-kampanjen kom midt i utvalgets arbeid, og gjorde ikke varslervern mindre aktuelt.

Det siste året har mange modige kvinner og menn stått fram og delt alvorlige historier om seksuell trakassering fra arbeidslivet.

Det har gitt saken kraft, tyngde og troverdighet.

#Metoo ble skjellsettende for hvordan vi snakker om seksuell trakassering - hvordan vi møter de som er utsatt for seksuell trakassering - og hvordan vi håndterer de som trakasserer andre.

De som sto fram fikk gehør for sine historier.

De ble trodd og tatt på alvor.

Fra nå av handler det om maktmisbruk.

Ikke om skam.

I bransje etter bransje, i alle samfunnslag, har vi sett et oppgjør med trakassering.

I mars i fjor, gikk jeg ut og slo alarm om seksuell trakassering i arbeidslivet.

Det skjedde etter at jeg hadde lest rapporten til Fafo-forsker Mona Bråten. 

Bråtens rapport, som var utarbeidet på oppdrag fra LO,  viste at et økende antall opplevde trakassering på jobben.

Om lag 105 000 ansatte er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller liknende på arbeidsplassen en gang i måneden eller mer.

Det er urovekkende og uakseptabelt.

Omfanget er størst i overnatting- og serveringsbransjen,  og i helse- og omsorgssektoren.

Både kvinner og menn blir trakassert.

Men det er en klar overvekt av kvinner som blir trakassert – særlig yngre kvinner.

I overnattings- og serveringsbransjen oppgir i overkant av 1 av 5 at de har vært utsatt for seksuell trakassering på jobb i løpet av de siste tre årene, og mange svarer at de har skjedd mer enn ti ganger.

Og de opplever trakassering fra kunder, kolleger og sjefer.

Sett i ettertid, er det slående hvor lite oppmerksomhet Fafo-rapporten fikk.

Med unntak av Peggy Hessen Følsvik i LO, var det ingen som leet et øyelokk.

Det var helt stille.

Et halvt år senere, høsten 2017, fikk seksuell trakassering en helt annen oppmerksomhet.

Ikke på grunn av oss politikere, interesseorganisasjoner eller forskere.

Men fordi de berørte delte sine historier i et omfang man kunne miste pusten av.

Nå er det vanskeligere å ikke ta seksuell trakassering på alvor.

Arbeidsgivere må være sitt ansvar bevisst.

Seksuell trakassering skal stå høyt på agendaen.

Og det er et ansvar som ikke forsvinner på jobbfest, på julebordet eller sommerfesten.

Jeg tror de arbeidsplassene hvor seksuell trakassering er  utbredt, vil få problemer med å rekruttere dyktige kvinner fremover.

Jeg tror også disse arbeidsplassene vil få merke forbrukermakten.

Vil vi kjøpe varer og tjenester av en bedrift hvor de ansatte, det vil si våre døtre og sønner, blir trakassert?

Og vil vi være aktive i organisasjoner som ikke tar dette på alvor?

Her har vi sett at alle politiske partier har vært nødt til å ta grep.

Det er jeg glad for.

Alle ansatte skal ha det trygt på jobb.

#Metoo-kampanjen har vist oss at seksuell trakassering er utbredt i langt flere bransjer enn vi hadde tenkt.

Seksuell trakassering er uakseptabelt og ulovlig.

Nå vil vi se varige endringer.

*

Mye kan gjøres for å forebygge slike situasjoner, og om de oppstår er det viktig å være forberedt på hvordan de kan takles best mulig.

Alle arbeidsgivere har plikt til å forebygge og hindre trakassering på arbeidsplassen. 

Arbeidsgiver har også plikt til å løse slike problemer dersom de oppstår.

Tiltakene vil være forskjellige alt etter hva slags bedrift du jobber i.

Jobber du i en cateringbedrift med to ansatte, kan du ha andre behov enn om du jobber i en nattklubb med 50 ansatte.

På Likestillings- og diskrimineringsombudets hjemmeside er det lagt ut en veileder – «Sammen setter vi strek for seksuell trakassering».

Her får arbeidsgivere og ansatte praktiske råd og forslag til hvordan man kan forebygge og hindre seksuell trakassering, og få tilbud om kurs.

Ansatte har også rett og plikt til å si ifra dersom de blir kjent med trakassering på arbeidsplassen.

Det er et lederansvar å tenke gjennom hva som skjer på egen arbeidsplass, og iverksette nødvendige tiltak.

Det er også et lederansvar å skape en kultur for å kunne si ifra, og jobbe godt med forebygging.

Men alle har et ansvar for at seksuell trakassering fortsatt står på dagsorden.

Ingen skal måtte oppgi sine ambisjoner, og miste selvrespekten på grunn av seksuell trakassering.

**

I et godt og trygt arbeidsliv har de aller fleste trygge, gode faste jobber.

Det er bred politisk enighet om at fast ansettelse skal være hovedregelen i arbeidslivet, og det er også situasjonen i praksis.

Kun halvannen til to prosent av alle årsverk i Norge er innleide arbeidstakere.

Jeg er først og fremst bekymret for omfanget av innleie i byggebransjen – i hovedsak i de store byene.

Regjeringen har derfor foreslått, og Stortinget har vedtatt, flere nye tiltak som skal sikre arbeidstakerne mer forutsigbarhet og ryddige forhold - og som skal få ned omfanget av innleie i byggebransjen.

I arbeidsmiljøloven tydeliggjør vi hva fast ansettelse innebærer:

Det skal være forutsigbart når arbeidet skal utføres.

Og virksomheter som ønsker å inngå lokale avtaler om innleie til bygg- og anleggsvirksomhet, må være bundet av landsomfattende tariffavtale med en fagforening med innstillingsrett.

Jeg mener det er feil å begrense innleie ytterligere i alle bransjer i hele Norge.

Det vil gi økt byråkrati for de seriøse bedriftene, og det vil bli vanskeligere for folk på utsiden av arbeidslivet å få en fot innenfor arbeidslivet.

For et par uker siden leste jeg om Anja, en 47 år gammel kvinne fra Haugesund, som sto fram med sin historie i Dagbladet.

Hun er utdannet hjelpepleier, men møter stengte dører i arbeidslivet.

Hun drømmer om en jobb, men forteller at hun har levd av og på med økonomisk sosialhjelp i fem år, og føler at arbeidsgivere har fordommer mot å ansette folk som mottar sosialhjelp.

Ett av de klare rådene hun får, er å kontakte bemanningsbransjen.

For der er det ofte noe lavere terskel for ansettelse av vikarer.

«Hvis du prøver deg som vikar, og har fungert fint i et halvt år, så ser de at du er en person som har fått det til», sier jobbekspert og førsteamanuensis Helene Tronstad Moe ved Høyskolen Kristiania.

Jeg synes dette er et godt råd.

Manpower og andre bemanningsbyråer kan være med på å gi de som sliter i arbeidsmarkedet en sjanse til å vise seg fram.

Det bør vi også ha med oss når vi snakker om innleie.

*

Omfanget av midlertidige ansettelser har også vært stabilt i mange år, og er nesten halvert siden 90-tallet.

Og stadig flere oppnår større stillingsbrøker, og lengre deltid.

Dette er ikke tegn på et løsarbeidersamfunn.

Det er tegn på det motsatte.

Vi er også langt unna en amerikanisering av det norske arbeidslivet, som forbundsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund, Erna Haagensen, påsto i sommer på sin blogg.

Denne regjeringen er en varm forsvarer av medbestemmelses-instituttet til norske arbeidstakere.

Partssamarbeidet har bidratt til gode omstillingsprosesser i norsk næringsliv.

På nasjonalt nivå samarbeider denne regjeringen med partene i arbeidslivet på ikke mindre enn 25 arenaer.

De lokale samarbeidsarenaene kommer i tillegg.

*

Helt til slutt:

Det gode arbeidslivet kommer ikke av seg selv.

Uten innsatsen til alle de tusen verneombud og tillitsvalgte rundt i landet ville vi ikke hatt et levende partssamarbeid.

Vi ville ganske enkelt ikke hatt dagens arbeidsmiljøstandard.

Dere gjør et viktig arbeid for mange mennesker.

Forebyggende arbeidsmiljøarbeid er et viktig lederansvar.

Ikke minst holdningene til ledelsen er avgjørende.

Det er ledelsens holdninger som i praksis avgjør hvilke muligheter ansatte har til å prioritere arbeidsmiljøet.

Der har vi ennå et stykke å gå.

Lykke til med konferansen!

Tusen takk.

***

Til toppen