Historisk arkiv

Voldtekt som sikkerhetspolitikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Dagsavisen, 23. mars 2010

Det finnes ingen ”voldtektskulturer”, bare kulturer preget av straffrihet. Kulturrelativisme legitimerer volden og mistenkeliggjør ofrene. Når vi aksepterer voldtekt som noe kulturelt, blir voldtekt noe uunngåelig, skriver utenriksminister Støre i en kronikk sammen med Margot Wallström, FNs spesialrepresentant mot seksualisert vold i konflikt.

Lumo Sinai er en ung kvinne fra Den demokratiske republikk Kongo (DR Kongo). Da hun var 21 år, ble hun gjengvoldtatt så brutalt at hun trolig aldri vil kunne få egne barn. Etter å ha blitt avvist av forloveden og utstøtt av familien venter hun nå på medisinsk behandling hun kanskje aldri vil få.

Lumo og de 200.000 andre kvinnene som i likhet med henne er blitt voldtatt i løpet av den tolv år lange krigen i Øst-Kongo, er levende bevis på verdenssamfunnets manglende evne til å beskytte sivile i konflikt. Dette er grunnen til at FNs generalsekretær har utnevnt en spesialrepresentant mot seksualisert vold i konflikt. Og dette er grunnen til at regjeringen har støttet UN Action Against Sexual Violence in Conflict i deres arbeid med en omfattende strategi, den første i sitt slag, for å bekjempe seksualisert vold i DR Kongo. Strategien, som settes ut i livet i disse dager, er en modell vi håper kan kopieres flere steder. For voldtekt forekommer også i konflikter i andre land enn DR Kongo og på andre kontinenter enn Afrika.

FNs første spesialrepresentant mot seksualisert vold i konflikt reiser neste måned til DR Kongo, men avlegger allerede i dag sitt første offisielle besøk. Det er ikke tilfeldig at dette er lagt til Oslo. Formålet med den nye stillingen er å styrke og være en pådriver i arbeidet mot seksualisert vold i konflikt, et område som er høyt prioritert av regjeringen. Norge er en sterk forsvarer av FNs nøkkelresolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet: resolusjon 1325, som krever full medvirkning fra kvinner i fredsprosesser, og resolusjon 1820, som fordømmer seksualisert vold som et våpen i krig.

De to resolusjonene forsterker hverandre gjensidig. Strategier for å beskytte kvinner i konfliktsituasjoner er også strategier for å sikre deres medvirkning sosialt, økonomisk og politisk. Hvis kvinner ikke har trygg tilgang til markeder, brønner eller stemmelokaler, eller hvis jenter ikke kan gå trygt til skolen, vil det få konsekvenser for gjenoppbyggingen og den økonomiske utviklingen i landet.

Slik vi ser det, er kvinners sikkerhet det beste målet på nasjonal sikkerhet. Men fra Haiti til Tsjad, fra Bosnia til Nepal, er voldtekt det siste som registreres på sikkerhetsradaren. Det har vært historiens største fortielse og verdens minst fordømte krigsforbrytelse. Dette er ikke tilfeldig. Kvinner påføres ofte skyld og skam for vold de utsettes for. Det er et ledd i menns og kvinners sosialisering. Voldtekt er den eneste forbrytelsen der et samfunn stigmatiserer offeret framfor overgriperen.

Dette bunner i et diskriminerende misforhold mellom kvinners virkelighet og storpolitikken. I moderne konflikter utkjempes ikke lenger krigene i skyttergravene. Frontlinjen er overalt og alle steder. Likevel er det kun menn som omtales i konfliktene, mens kvinner er utelatt fra maktkorridorene. Mens voldtektsofrene skys, blir overgriperne invitert til fredsforhandlingene. De tilbys kontanter i bytte mot våpen og belønnes med høye posisjoner i forsvaret og sikkerhetsstyrkene. Mange kvinner blir dermed truet like mye av politiet som av kriminelle. Det er helt avgjørende at kvinners stemme blir hørt når politikken utformes. Sikkerhetsrådets besøk til krigssoner må omfatte dialog med grasrotorganisasjoner for kvinner. Uten en slik dialog vil det ikke være mulig å danne seg et fullstendig bilde av situasjonen.

Det er en utbredt oppfatning at seksualisert vold er en tradisjon, snarere enn en taktikk eller et bevisst valg. Det hersker en idé om at det som skjer i en «privat hytte», ikke har noe med sikkerhetspolitikk å gjøre. Mens kuler, bomber og knivblader slås opp i nyhetene, er kvinnenes kropper en usynlig slagmark. Men det lar seg overhodet ikke forsvare at trusselnivået nedgraderes fordi seksualisert vold i hovedsak rammer jenter og kvinner. Hvorfor anses tvungen masseflukt som et ledd i krigføring, mens massevoldtekt ses som et ugjenkallelig kulturelt trekk?

Det finnes ingen «voldtektskulturer», bare kulturer preget av straffrihet. Kulturrelativisme legitimerer volden og mistenkeliggjør ofrene. Når vi aksepterer voldtekt som noe kulturelt, blir voldtekt noe uunngåelig. Dermed beskyttes overgriperne, og verdens ledere kan avskrive seksualisert vold som en absolutt – om enn uheldig – sannhet. Det er på tide å slå fast, én gang for alle, at massevoldtekt ikke er mer uunngåelig, kulturelt eller akseptabelt enn massemord.

Den beste måten å avvæpne overgriperne på er å stille dem til ansvar. Regjeringer kan ikke påberope seg en nulltoleransepolitikk hvis voldtekt ikke har null konsekvenser. Dette er bakgrunnen for at FN nå nedsetter en innsatsgruppe med eksperter på lov og orden som på kort varsel kan settes inn for å bistå regjeringer som er svekket av krig, for å få bukt med den omfattende straffriheten. Og det er bakgrunnen for at det norske forsvaret styrker opplæringen i kjønnsspørsmål og utarbeider retningslinjer for hvordan militært personell kan beskytte sivile mot seksualisert vold.

Politikk er det muliges kunst. Vi er overbevist om at der det finnes politisk vilje, finnes det også en løsning. For hver eneste voldtekt – også i krigens hete – er en forbrytelse som enten kan beordres, stilltiende aksepteres eller fordømmes. Det er et valg som foretas av dem som sitter ved makten, et valg som angår alle dem som har ansvar for internasjonal fred og sikkerhet.

Kvinner, fred og sikkerhet står sentralt i Norges og FNs arbeid for å fremme en mer rettferdig verden. Skal vi lykkes med å bekjempe seksualisert vold i konflikt, må det internasjonale samfunns oppmerksomhet, innsats og samarbeid stå i samsvar med utfordringen vi står overfor.

(Skrevet sammen med Margot Wallström,
FNs spesialrepresentant mot seksualisert vold i konflikt) 

Til toppen