Christian Adolph Diriks

Kaperrederen som ble først politiminister, så justisminister (og til slutt kirkeminister).

Christian Adolph Diriks
Foto: Ragna Hennig-Larsen / Solveig Dahl

Perioder som justisminister

  • 3. departement for politisaker 18.11.1814 – 30.04.1817
  • 2. departement for justissaker 01.06.1815 – 31.08.1816
  • 2. departement for justissaker 01.05.1817 – 30.09.1817
  • 3. departement for politisaker 01.10.1817 – 31.12.1817
  • 3. departement for politisaker 01.03.1818 – 31.12.1818
  • Justis- og politidepartementet 01.03.1818 – 31.08.1825

Christian Adolph Diriks var født 11. november 1775 i København, og var sønn av en tysk skipsfører fra øya Sylt.

Han tok juridisk embetseksamen i København i 1795, og arbeidet først som kopist og fullmektig ved Hof- og Stadsretten i København. I 1799 giftet han seg med Maren Cathrine Tax, som var datter av en geschworner ved Kongsberg sølvverk. De fikk til sammen 11 barn født mellom 1800 og 1817. Om det var kona som fikk Christian Adolph til Norge vites ikke, men i 1806 ble han utnevnt til assessor (dommer) i stiftsoverretten i Kristiansand, hvor han også flere ganger var konstituert som stiftsamtmann. Han nøyde seg imidlertid ikke med dommer- og fylkesmannsgjerningen, men drev samtidig en lukrativ virksomhet som kapereder. Kaperi var en form for statsautorisert sjørøvervirksomhet, kaperskipene hadde offentlig tillatelse til å oppbringe handelsskip tilhørende krigførende stater. Diriks var reder for kaperskipet «Haabet», som hadde 20 manns besetning og fire små kanoner. Skipet gjorde dristige tokt til kysten av England, og innbrakte både britiske og svenske skip, og Diriks tjente stort på denne virksomheten.

I 1812 ble Diriks utnevnt til byfogd i Larvik, og sluttet som kaperreder. I 1814 ble han av de 24 stemmeberettigede borgerne i Larvik valgt til byens representant til riksforsamlingen på Eidsvoll. Han tilhørte der «selvstendighetspartiet», og ble en av de dominerende under utarbeidelsen av Grunnloven. Eidsvollsmannen Jacob Aall beskrev ham slik:

«Da han med hensyn til politiske Partier iagtog en bestemt Neutralitet, og som dansk Mand stor Tilbageholdenhed i sine Yttringer, deeltog han i Forretningerne paa Eidsvold i det Hele med stor Rolighed».

Aall beskrev ham også som et oppkomme av kunnskap, og forsamlingens leksikon når det gjaldt andre lands konstitusjoner. Han er tillagt mye av æren for Grunnlovens klare språk, og det var han som sammen med Christian Magnus Falsen ordnet Grunnlovens bestemmelser i logisk rekkefølge. Det skal også være han som utformet teksten til Grunnloven § 100 om trykkefrihet, og § 102 om husinkvisisjoner. Han satt også i den redaksjonskomiteen som fikk i oppdrag å bringe den vedtatte tekst i stil og orden.

Allerede den 3. juni 1814 ble Diriks utnevnt til professor ved det juridiske fakultet i Kristiania, men fikk neppe tid til å holde noen forelesninger der. Han ble nemlig tilkalt for å delta i forhandlingene om Mossekonvensjonen i august, og ble deretter innvalgt som representant for Kristiania til det første Storting, hvor han ble midlertidig president, men etter få dager tapte det ordinære presidentvalg, da Christie ble valgt.

I stedet ble Diriks utnevnt til statsråd og sjef for 3dje departement (for politisaker). Han bestyrte dette departementet og 2. departement (justisdepartementet) vekselvis, og noen ganger samtidig, inntil han i 1818 ble sjef for det sammenslåtte Justis- og politidepartementet. I 1825 gikk han over til å bli statsråd i Kirkedepartementet. Som kirkeminister nektet han å gi Henrik Wergeland presteembete, på grunn av hans tidligere utsvevende livsførsel. Han ble også upopulær da han offentlig gikk mot feiringen av 17. mai, da han anså dette som en provokasjon mot svenskene. Han arbeidet i mange år med et verk om norsk kirkerett, som han aldri fikk fullført. Han hadde et dårlig forhold til Wedel Jarlsberg, og da denne ble stattholder i Norge i 1836, fikk Diriks avskjed som statsråd. Han ønsket da å overta et mindre krevende embete, men Kongen avslo dette, da han mente det var upassende at en statsråd gikk til et embete lavere på rangstigen.

Diriks er beskrevet som mer embetsmann enn politiker, og som mer jurist enn embetsmann. Han hadde en øyesykdom, og så bare på et øye, var storrøyker og glad i kortspill. Han er også beskrevet som stiv, fornem og litt sær.

Departementenes kontorforhold fant ikke nåde i Diriks øyne, og han foretrakk å arbeide hjemmefra.

Diriks døde i 1837, og Welhaven skrev et sørgedikt til hans ære. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Han har fått en gate i Oslo oppkalt etter seg, Diriks gate ligger ved St. Hanshaugen.