Christian Krohg

Krohg anses som grunnlovskonservatismens far. Han var den første norskfødte justisministeren.

Christian Krohg

Perioder som justisminister

  • 3. departement for politisaker 01.05.1817 – 30.09.1817
  • 2. departement for justissaker 01.10.1817 – 28.02.1818
  • 3. departement for politisaker 01.01.1818 – 28.02.1818 

Christian Krogh var den første norskfødte justisminister. Han var født 15. januar 1777 i Gjerdrum, og kom fra en bondeslekt fra gården Krogen i Høland. Faren Georg Anton Krohg og onkelen Nicolai Fredrik Krogh var begge offiserer, men først og fremst kjent for sin innsats for veibyggingen i Norge. Faren var generalveimester sønnafjells, mens onkelen var det samme nordafjells. Da Christian giftet seg med sin kusine Stine Meincke Krohg i 1800, fikk han onkelen også til svigerfar. Siden Justisdepartementet på den tiden også hadde veisakene, så ble vel veibyggingen et rent familieforetakende i den korte tiden Christian Krogh satt som justisminister.

Han ble undervist av huslærer til han var 14 år gammel, ble deretter sendt på skole i Kongsberg, og tok studenteksamen 17 år gammel i 1794. Han studerte jus ved universitetet i København, hvor han ble ferdig etter tre år. I 1800 ble han ansatt som adjunkt ved universitetet i København, og ble ekstraordinær professor i 1803. Han satt ikke lenge i den stillingen, men rakk å skrive en lærebok i sjøens folkerett. Allerede i 1804 ble han utnevnt til assessor ved stiftsoverretten i Trondheim. Hans kone var oppvokst i Trondheim, og Christian anså Trondheim som sin hjemby.

Sommeren 1814 ble han utnevnt til professor i lovkyndighet ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania, men rakk aldri å tiltre dette embetet. Krohg møtte nemlig som representant for Søndre Trondhjems amt på det første overordentlige Storting, og var visepresident i Lagtinget. Men allerede i oktober 1814 ble han utnevnt til medlem av den nye regjeringen, og virket først i statsrådsavdelingen i Stockholm. Han trivdes åpenbart ikke der, og søkte raskt avskjed, men uten å få det. Fra 1816 fikk han imidlertid vende tilbake til Kristiania, og bestyrte ulike departement, deriblant 2. departement (i 1817-1818), og fikk i 1819 innvilget sitt ønske om avskjed. En kort periode bestyrte han både 2. og 3. departement.

Kopisten Conrad Nicolai Schwach hadde heller ikke noen stor beundring for Krohg. Han mente han hadde en stor engstelse for ikke å strekke til. Schwach måtte som kopist renskrive flere av Krohgs brevutkast, men disse var så tilsmurt med rettelser og forandringer at Schwach gjentatte ganger måtte gå inn til ham og spørre hva han egentlig mente. I den korte periode Krohg bestyrte så vel justis- som politidepartementet skal han som justisminister sendt et brev til politidepartementet som han som politiminister tok sterk avstand fra.

I stedet påtok han seg vervet som leder for lovkomiteen som skulle utarbeide forslag til ny sivil og kriminal lovbok, slik Grunnloven § 94 foreskrev. Betingelsen var at han skulle lede arbeidet fra Trondheim, langt unna de øvrige komitemedlemmene. Han arbeidet derfor stort sett alene med disse prosjektene, og som vi straks skal se gikk det ikke så bra.

Arbeidet ble dessuten forsinket ved at han i årene 1821 til 1828 igjen ble innvalgt til Stortinget, og var president i Lagtinget i 1821-22, og stortingspresident i 1824 og 1827. Han var dessuten medlem av 20 komiteer i Stortinget, og ledet 15 av dem. Han deltok også som medlem og president i flere riksrettssaker.

I 1824 ble han nasjonalhelt, da han som leder av konstitusjonskomiteen på Stortinget skrev innstillingen som avviste Karl Johans grunnlovsforslag om å styrke kongemakten, blant annet ved å innføre et absolutt veto for kongen i lovsaker. Innstillingen er datert 17. mai 1824. Her ble det anført at Grunnloven i størst mulig grad burde stå fast og urokkelig, og dette skapte grunnlaget for den grunnlovskonservatisme som i mange år preget norsk politikk:

«Å foreta forandringer i Grunnloven uten særdeles overveiende grunner, der måtte vise forandringens nødvendighet eller nytte, har komiteen ei våget å tilråde, fordi betingelsen for Grunnlovens ærverdighet, for den ubrytelige overholdelse og for folkets troskap og hengivenhet for konstitusjonen, så vel som kilden til den almenånd som man ønsker alminnelig utbredt blant oss, for en stor del ligger i fastheten og urokkeligheten av de bestemmelser som inneholdes i Grunnloven.»

Christian Krohg hadde en noe treg form, og egnet seg derfor lite som ordstyrer og debattant, dette til tross for at han som nevnt hadde mange lederverv på Stortinget. Hans styrke lå i det skriftlige arbeidet, med den nevnte innstillingen fra konstitusjonskomiteen som et høydepunkt.

Kongen ville i 1825 utnevne Krohg til ny generalprokurator, forløperen til dagens riksrevisor, men Krohg takket nei. I stedet søkte han stillingen som justitiarius i Trondhjems stiftsoverrett. Han ble innstilt av regjeringen, men kongen utsatte avgjørelsen. Regjeringen foreslo ham også som ny justitiarius i Høyesterett. Men denne stillingen ble gitt til en annen, og stillingen i Trondheim ble lyst ut på ny.

Hans innsats i konstitusjonskomiteen kan ha vært grunnlaget for kongens motvilje, men Krogh fikk etter hvert også regjeringen (og ikke minst Justisdepartementet) mot seg. Det hadde sammenheng med at han aldri ble ferdig med arbeidet med ny sivil- og kriminallovbok. Her måtte han stadig be Stortinget om utsettelse, og Justisdepartementet satte til slutt en endelig frist for innlevering av utkast til ny kriminallov til 30. september 1828. Men heller ikke denne fristen klarte Krohg å overholde, og regjeringen foreslo da å oppnevne en helt ny kommisjon til å overta arbeidet. Dette gikk hardt inn på Krohg, som valgte å ta sitt eget liv den 10. november 1828, allerede før forslaget ble lagt fram for kongen. Det hører med til historien at heller ikke den nye kommisjonen lyktes med oppdraget. Den nye kriminalloven kom først i 1842, og noen sivillovbok er det aldri blitt noe av.

Noen husket imidlertid ennå hans innsats for å verne Grunnloven mot kongemakten, og det ble foreslått å reise et monument over Krohg. En minnestøtte ble reist ved Nybrua ved den daværende innkjøringen til Kristiania. Den står der ennå, rett utenfor legevakten. Christian Krohgs gate, som går rett forbi støtten, er også oppkalt etter ham. Henrik Wergeland holdt tale ved avdukingen den 17. mai 1833, og Krohgstøtten var i mange år et midtpunkt for 17. mai-feiringen i byen. Støtten var også det første offentlige æresmonument i det moderne Norge.

Christian Krohg er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Han var farfar til maleren Christian Krohg.