Mandat for arbeidsgruppe som skal gjennomgå regelverket og håndteringen av internasjonale barnebortføringssaker

Regjeringen ønsker en gjennomgang av den samlede bistanden som ytes i internasjonale barnebortføringssaker, for å styrke innsatsen der det er behov for det.

Bakgrunn

Internasjonal barnebortføring omfatter tilfellene der et barn ulovlig tas ut av landet i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder, eller et barn blir ulovlig tilbakeholdt etter et lovlig opphold i utlandet, for eksempel et ferieopphold. [1] Tilfeller der barn blir tatt til utlandet av en eller begge foreldrene etter at barnevernet har overtatt omsorgen for det, omfattes også. Flytting av barn fra et sted til et annet innenfor landegrensene omfattes ikke.

De to sentrale konvensjonene som regulerer behandlingen av internasjonale barnebortføringssaker er Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen) og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (Europarådskonvensjonen). Konvensjonene er implementert i norsk lovgivning ved Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv og om tilbakelevering av barn av 8. juli 1988 (barnebortføringsloven). I tillegg er det en nyere Haagkonvensjon om beskyttelse av barn som delvis dekker samme område, Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn (1996-konvensjonen).

Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for barnebortføringssaker til/fra land innenfor konvensjonssamarbeidet. Utenriksdepartementet har ansvaret for barnebortføringssaker til land utenfor konvensjonssamarbeidet. De aller fleste sakene behandles etter Haagkonvensjonen.

Norge har ikke tiltrådt 1996-konvensjonen. Arbeidet med vurdering av tiltredelse og ratifikasjon av 1996-konvensjonen skjer i et samarbeid mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet, med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som ansvarlig departement.

Formålet med Haagkonvensjonen er at barn som er ulovlig bortført blir tilbakelevert til sitt opprinnelige bostedsland [2] så raskt som mulig. På den måten blir den faktiske tilstanden før bortføringen gjenopprettet og beslutninger om blant annet foreldreansvar og bosted, kan treffes i bostedslandet. Formålet med Europarådskonvensjonen er å sikre at beslutninger blant annet om foreldreansvar og bosted, truffet i et konvensjonsland, anerkjennes og fullbyrdes i de andre konvensjonslandene. Dette vil kunne medføre at bortførte barn tilbakeføres til barnets opprinnelige bostedsland, men konvensjonen benyttes ikke i særlig utstrekning i barnebortføringssaker, blant annet fordi den er mer detaljert og mindre anvendelig i praksis, enn Haagkonvensjonen.

Justis- og beredskapsdepartementet er sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen og Europarådskonvensjonen. Sentralmyndighetens oppgave er å bistå for å sikre at formålet med konvensjonene blir ivaretatt. Landene som har tiltrådt Haagkonvensjonen har forpliktet seg til å følge bestemte fremgangsmåter for behandlingen av internasjonale barnebortføringssaker. Det viser seg likevel at enkelte konvensjonsland bruker lang tid etter de har tiltrådt konvensjonen på implementering av Haagkonvensjonen i lovverket og på opprettelse av en fungerende sentralmyndighet. Mangelfull implementering og lite kunnskap om Haagkonvensjonen kan føre til svært lang saksbehandlingstid og dårlig oppfølgning fra sentralmyndigheten. Samtidig er kravene og forventningene til hva norske myndigheter skal kunne foreta seg i barnebortføringssaker høye både fra enkeltpersoner og fra offentligheten.

I saker som ikke er omfattet av konvensjonssamarbeid er det begrenset hva norske myndigheter kan gjøre utover å tilrettelegge for mekling mellom partene, formidle kontakt med lokal advokat og lokale myndigheter, og eventuelt utstede pass og hjelpe til i forbindelse med hjemsendelse dersom rettstilstanden gjør dette mulig. [3f]

Med utgangspunkt i et representantskapsforslag fra 2002 (Dokument 8:96 (2002-2003)), har Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, KRIPOS og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet iverksatt ulike tiltak for å effektivisere saksbehandlingen av barnebortføringssakene.

I løpet av de siste årene er det

  • utarbeidet en nettportal om barnebortføring (www.barnebortføring.no)
  • utnevnt to kontaktdommere for barnebortføringssaker
  • utpekt egen kontaktperson i påtalemyndigheten
  • etablert en liste over advokater som har særlig kompetanse og kjennskap til barnebortføring
  • foretatt en endring av rettshjelpsordningen for barnebortføringssaker ved å sentralisere behandlingen til Fylkesmannen i Oslo og Akershus
  • foretatt en utvidelse av straffeansvaret i barnebortføringssaker

Det er mer enn 20 år siden Norge tiltrådte Haagkonvensjonen (1989). Det er ikke foretatt en evaluering av hvordan konvensjonens forpliktelser etterleves av norske myndigheter og norske domstoler. Det er derfor hensiktsmessig med en gjennomgang av regelverket og norske myndigheters behandling av saker om barnebortføring, og vurdere ytterligere tiltak for å få til en bedre behandling av dem.

Justis- og beredskapsdepartementet besluttet sommeren 2012 å nedsette en arbeidsgruppe som skal foreta en prinsipiell og samlet gjennomgang av regelverket, behandlingen av barnebortføringssaker, plassering av sentralmyndigheten mv. Arbeidsgruppen skal avgi en rapport med konkrete forslag til forbedringer.

 

Arbeidsgruppens oppgaver

Arbeidsgruppen skal foreta en prinsipiell og samlet gjennomgang av regelverket som gjelder barnebortføring; lov om barnebortføring med tilhørende rundskriv, straffelovens bestemmelse og bestemmelsene om rettshjelp i lys av de relevante internasjonale konvensjonene på området og komme med forslag til endringer i det norske regelverket.

Arbeidsgruppen skal foreta en vurdering av plasseringen av sentralmyndigheten for barnebortføringssakene. Den bør vurdere hvor og på hvilket organisatorisk nivå sentralmyndigheten for de to aktuelle Haagkonvensjonene [4] bør ligge.

Sentralmyndighetens rolle og hvilken bistand som ytes er ulik i landene som er tilsluttet Haagkonvensjonen. Gruppen skal foreta en vurdering av hvilken bistand sentralmyndigheten kan og bør yte i barnebortføringssaker.

Gruppen skal se på de andre norske aktørenes håndtering av barnebortføringssaker, herunder politiet, domstolene, advokater, namsmannen, barnevernet og utenrikstjenesten. Gruppen bør vurdere om den bistanden som ytes er tilstrekkelig effektiv og om det er behov for annet eller ytterligere regelverk.

Gruppen skal også se hen til forslag fremmet som representantskapsforslag om endring av norske myndigheters håndtering av barnebortføringssakene, jf. representantskapsforslag Dokument 8:115 S (2011-2012), Dokument 8:111 S (2010-2011), Dokument 8:77 S (2009-2010) og Dokument 8:38 (2008-2009). Forslagene er vurdert av Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeidsdepartementet. Forslagene og vurderingene følger som særskilte vedlegg til mandatet, og det bes om at arbeidsgruppen foretar en egen vurdering av disse.

Det skal sees hen til andre lands lovgivning og praksis, spesielt i de nordiske landene. Det er anledning til å forta studieturer innenfor tildelt budsjett.

Gruppen kan også peke på og vurdere andre tema som den finner det nødvendig eller ønskelig å utrede.

Arbeidsgruppen forutsettes å innhente nødvendig informasjon fra berørte departement, det vil si Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, ved behov. Arbeidsgruppen skal videre søke råd fra relevante fagmiljøer og interesseorganisasjoner for å innhente nødvendig kunnskap, herunder erfaringer fra prosjekter knyttet til temaet.

Arbeidsgruppen skal presentere sine vurderinger og forslag til tiltak i en rapport. Rapporten skal inneholde en vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av de forslag som fremsettes. Rapporten skal fremsettes for Justis- og beredskapsdepartementet innen 31.12.2013.

 

Noter

1. Se Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven) § 11

2. Begrepet «bostedsland» tilsvarer Haagkonvensjonens begrep «habitual residence».

3. Se Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet, kap. 5.8.

4. Haagkonvensjonen om de sivile sider av internasjonal barnebortføring av 25. oktober 1980 og Haagkonvensjonen av 1996 om foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn.