3. Bakgrunn og prosjektets mål

Med bakgrunn i forslag fra Administrasjonsministeren, Forsvarsministeren og Justisministeren, ble Rådet for IT-sikkerhet (RITS) etablert i mars 1996. Ansvaret for rådet ble overført fra det daværende Planleggings- og samordningsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet fra 1. januar 1998. Den 30. november 1998 lades rapporten "Digitale signaturer gir tillit til elektronisk kommunikasjon". Rapporten hadde 14 anbefalinger som i sin tur kan deles inn i tre områder. Et av disse områdene omhandler "Rettslig likestilling av elektroniske dokumenter og signaturer med de papirbaserte". I rapporten ble det fremhevet meget sterkt, særlig fra næringslivets representanter i gruppen, betydningen av å få "rettslig avklaring" på området.

I sin handlingsplan for "Elektronisk forvaltning" fra januar 1999 definerer Arbeids- og administrasjonsdepartementet åtte innsatsområder. En av disse er elektronisk saksbehandling, der det nevnes at man ønsker å bidra til "avklaring

av juridiske utfordringer knyttet til elektronisk saksbehandling og forslag til regelreformarbeidet ."2

Bl.a. mot bakgrunn av ovenfor nevnte RITS-rapport og handlingsplan fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet sendte Justisdepartmentet, sammen med Nærings- og handelsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, ut et påleggsbrev den 15. mars 1999 til alle departementer. I dette brev stod bl.a. følgende3:

"Det er regjeringens mål at elektronisk kommunikasjon og bruk av nett som infrastruktur for samhandling skal bli like akseptert, tillitsvekkende og ha samme juridiske holdbarhet som tradisjonell skriftlig kommunikasjon og dokumentasjon. Justisdepartementet har sammen med Nærings- og handelsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet et særlig ansvar for å følge opp denne målsettingen.

Ett første skritt på veien er å finne frem til hvilke lover, forskrifter og instrukser som krever eller favoriserer papirbasert kommunikasjon fremfor elektronisk kommunikasjon og endre disse i tråd med Regjeringens målsetting. Elektronisk kommunikasjon i denne sammenheng skal forstås vidt og omfatter all elektronisk samhandling som for eksempel elektronisk avtaleslutning, elektronisk rapportering, elektronisk markedsføring, elektronisk betaling og elektronisk levering, samt elektronisk saksbehandling, inkludert underretning om vedtak. Kommunikasjonen kan være mellom næringsdrivende, mellom private, i forvaltningen eller mellom disse gruppene.

Eksempler på mulige hindringer i regelverket er blant annet formkrav som visse skriftlighetskrav, krav til underskrift, krav til kopi og bekreftelse og regler om oppbevaring. Noen samlet og systematisk oversikt over hvilke slike regler som finnes og begrunnelsen for dem, finnes imidlertid ikke i dag. Regjeringen har derfor besluttet at hvert departement - eventuelt i samarbeid med underliggende organer - skal gjennomgå lover, forskrifter og instrukser på sitt område for å identifisere bestemmelser som er til hinder for eller ikke legger til rette for elektronisk kommunikasjon. I neste omgang skal regler som krever eller forutsetter papirbunden kommunikasjon i utgangspunktet endres, for eksempel slik at formkrav sløyfes eller omformes slik at de kan oppfylles også ved bruk av elektroniske meldinger. Det ønskede sluttresultatet er at elektronisk kommunikasjon i utgangspunktet skal tillegges samme rettsvirkninger som papirkommunikasjon.

Kjerneområdet for kartleggingen er å finne frem til og rydde vekk ubegrunnede forbud mot elektronisk kommunikasjon. Å begrense arbeidet til dette er likevel for snevert. Det er en glidende overgang fra regler som oppstiller forbud til regler som ikke gir tilstrekkelig gode rammebetingelser for bruk av elektronisk kommunikasjon. Så langt som råd er bør også slike regler omfattes av kartleggingen.

Det vil bli vurdert om det skal foreslås en egen lov som generelt likestiller elektronisk kommunikasjon med papirbasert kommunikasjon. Det innebærer at alle unntak fra en slik likestilling må identifiseres og begrunnes for å bli opprettholdt.

Elektroniske signaturer antas å være en viktig forutsetning for å kunne utvide bruken av elektronisk kommunikasjon. Nærings- og handelsdepartementet har ansvar for å vurdere om og eventuelt på hvilken måte slik virksomhet skal reguleres av det offentlige. Dette arbeidet vil pågå parallelt med kartleggingen. Det vises i den forbindelse til Draft for a European Parliament and Council Directive on a commen framework for Electronic Signatures COM (1998) 297 Final 4."

Begrepet "elektronisk kommunikasjon" i denne rapporten omfatter ikke bare ren kommunikasjon mellom to parter, men også håndtering av dokumenter f.eks. journalføring og arkivering. I Justisdepartementets påleggsbrev er elektronisk kommunikasjon definert på følgende måte:

"Elektronisk kommunikasjon i denne sammenheng skal forstås vidt og omfatter all elektronisk samhandling som for eksempel elektronisk avtaleslutning, elektronisk rapportering, elektronisk markedsføring, elektronisk betaling og elektronisk levering, samt elektronisk saksbehandling, inkludert underretning om vedtak. Kommunikasjonen kan være mellom næringsdrivende, mellom private, i forvaltningen eller mellom disse gruppene."


2 Handlingsplan 1999-2000, 'Elektronisk forvaltning - Tversektoriell IT-utvikling i statsforvaltningen', side 27. http://odin.dep.no/aad/norsk/publ/rapporter/002005-990168/index-dok000-b-n-a.html
3 Jf. Vedlegg 1.
4 Direktivet er nå blitt vedtatt og Nærings- og handelsdepartementet arbeider med å implementere det i en lov om elektronisk signatur. Per i dag eksisterer det ikke en norsk oversettelse av direktivet. Jf. en dansk oversettelse av direktivet finnes på følgende adresse; http://europa.eu.int/comm/internal_market/en/media/sign/Dir99-93-ecDA.pdf