Vedlegg 7: Brev fra professor Erik Røsæg, Nordisk Institutt for Sjørett, Universitetet i Oslo

Professor
ERIK RØSÆG
Nordisk Institutt for Sjørett
Universitetet i Oslo

Oslo, 2000-06-13
Postboks 6706 St. Olavs plass
0130 Oslo

Telefon 22 85 97 52
Telefaks22 85 97 50

Internett: erik.rosag@jus.uio.no

Nærings- og
handelsdepartementet
Thomas Myhr
Boks 8014 Dep
0030 Oslo

Rettslig tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon

Rapporten fra kartleggingsprosjektet vedrørende rettslige hindre for elektronisk kommunikasjon nærmer seg nå ferdigstillelse. Jeg vil derfor gjerne formulere skriftlig noen tanker om arbeidet videre, som jeg fikk positiv respons på i referansegruppen i dag.

Hittil har vi i kartleggingsprosjektet sett for oss at den rettslige tilretteleggingen for elektronisk kommunikasjon enten måtte skje ved en systematisk og detaljert gjennomgang av hver enkelt lovbestemmelse eller ved en generell lov (som uten fullstendige undersøkelser på forhånd likestilte elektronisk og annen kommunikasjon). Jeg tror kartleggingsprosjektet viser at ingen av delene ville være uproblematisk.

En detaljert gjennomgang ville bruke for store ressurser. Selv ikke sekretariatets nitide arbeid i kartleggingsprosjektet har klart å frembringe en sikker forståelse av de bestemmelsene som er behandlet, enn si sikkerhet for fullstendighet. Og de tolkingsresultater en har kommet frem til, avhenger uansett av at en aksepterer grunnpremisset om at bestemmelser ikke uten nødvendighet skal tolkes som et hinder for elektronisk kommunikasjon. Det er slett ikke sikkert at dette grunnpremisset er gjeldende rett.

Når det gjelder en generell lov, har denne strategien etter mitt syn mye for seg. Men med den skepsis som har kommet til uttrykk i referansegruppen, synes veien ikke farbar. Det er rett og slett for mange tunge aktører som ikke vil anbefale at en tar sjansen på en reform uten detaljerte utredninger på forhånd.

Slik jeg ser det, er det likevel viktig at noe blir gjort. Ved dagens rettstilstand har en den verste av to verdener: En har både de eksisterende hindre og adskillig usikkerhet om hva som er gjeldende rett.

Mitt forslag er da at en reviderer lovgivningen der det er mest nødvendig. I tillegg foretar en tre generelle lovgivningsgrep:

  1. Forvaltningen pålegges i rimelig grad å legge forholdene rettslig til rette for elektronisk kommunikasjon
  2. Det gis adgang til å klage på forvaltningens manglende rettslig tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon
  3. Forvaltningen pålegges å ta stilling til om det regelverket de forvalter tillater elektronisk kommunikasjon

Det første av disse punktene er bare et uttrykk for hva som har vært norsk politikk i flere år. Poenget med å få det inn i lovgivningen er at det da vil ha større vekt som retningslinje for tolkingen av eksisterende bestemmelser, slik at de lettere blir tolket som teknologinøytrale. Både som pålegg til forvaltningen og som tolkingsregel kunne bestemmelsen gjelde såvel på forvaltningsrettes område som ellers, inklusive i formueretten.

Det er verd å merke seg at bestemmelsen ikke uten videre gir borgerne rett til å erstatte papirkommunikasjon med elektronisk kommunikasjon. Det er videre viktig at bestemmelsen bare gjelder den rettslige tilretteleggingen, og overhodet ikke angår budsjettmessige spørsmål om innkjøp av datautstyr, spørsmål om opplæring i forvaltningen, rutinetilpassing og liknende.

Der forvaltningen har forskriftskompetanse eller annen relevant kompetanse, vil forvaltningen kunne gjennomføre tilretteleggingen selv. Der en lovendring er nødvendig, vil tilretteleggingsplikten bestå i at en fremmer forslag om lovendring for Stortinget.

Det andre punktet er ment å sikre at forvaltningens plikt til tilrettelegging blir etterlevet. Det dreier seg altså om en klage over hva forvaltningen gjør eller ikke gjør som regelprodusent, og er slik sett helt ulikt klageadgangen over enkeltvedtak. Klagen vurderes etter fritt skjønn, og kan resultere i at det ikke anses hensiktsmessig eller økonomisk forsvarlig å innføre elektronisk kommunikasjon på vedkommende område.

Klageadgangen vil sikre to ting. For det første vil forvaltningens fokus bli ledet til det som er viktig for brukerne, for eksempel næringslivet. Og for det andre vil borgerne få en mulighet til å få fortgang i tilretteleggingsarbeidet når det hindres for eksempel av det som oppfattes som teknofobi hos enkeltbyråkrater.

Det tredje punktet er en viktig kilde til klarhet. Er det noe kartleggingsprosjektet her vist, er det at det for mange reglers vedkommende er uklart om de tillater elektronisk kommunikasjon. En tolkingsuttalelse fra forvaltningen om at en regel tillater bruk av elektronisk kommunikasjon vil da, både på forvaltningsrettens og formuerettens område, ofte gi den nødvendige sikkerhet for å bruke elektronisk kommunikasjon. Og en uttalelse om at en regel ikke tillater elektronisk kommunikasjon, vil kunne danne grunnlaget for en klage om manglende tilrettelegging (se ovenfor).

Den samlede effekt av disse forslagene vil være at en får fortgang i tilretteleggingsarbeidet uten å dispensere fra kravet om en konkret vurdering av virkningene av likestilling av papirkommunikasjon og elektronisk kommunikasjon i hvert enkelt tilfelle.

Bestemmelsene det er tale om angår forvaltningens plikter, og kunne derfor plasseres i forvaltningsloven. Dette gjelder uansett at de angår forvaltningens plikter til regel-tilrettelegging også på for eksempel formuerettens område.

Det bør vurderes særskilt om det skal være et overordnet organ eller en særskilt nemnd som skal ta klagesakene vedrørende manglende tilrettelegging. Selv har jeg sans for at en nemnd der næringslivet er representert avgjør disse sakene.

Jeg ser frem til videre diskusjoner om dette forslaget.

Med vennlig hilsen