Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

DEL III Merknader til...

Rundskriv I-6/98

Lov om omsetning av
alkoholholdig drikk m v

DEL III Merknader til loven

Innhold del III


Innledning

Lovens virkeområde

Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m v regulerer innførsel til, utførsel fra og omsetning av alkoholholdig drikk i Norge, samt forhold i tilknytning til slik aktivitet. Videre inneholder loven bestemmelser om anvendelse av alkohol i visse sammenhenger og særlige påbud og forbud knyttet til alkoholholdig drikk.

Loven regulerer tilgjengeligheten av alkoholholdig drikk blant annet gjennom bevillingsordningen, fastsettelse av vilkår for hvordan salg og skjenking skal skje og kontroll med at vilkårene blir overholdt. Loven inneholder også enkelte regler som tar sikte på å påvirke etterspørselssiden, blant annet aldersgrensebestemmelser og forbud mot alkoholreklame.

Karakteristiske trekk ved loven

Et grunnleggende trekk ved alkohollovgivningen er at all omsetning av alkoholholdig drikk krever særskilt offentlig tillatelse (bevilling). Loven bestemmer hvilken offentlig myndighet som kan gi slik bevilling. De fleste bevillinger gis av kommunen, men for enkelte typer virksomhet uten lokal tilknytning, eller med særlige krav til geografisk likhet, er staten bevillingsmyndighet. Prinsippet bak det kommunale bevillingssystem er at tilgjengelighet av alkohol for forbrukerne i hovedsak skal bestemmes av lokale politiske organer.

Alle bevillinger skal utøves i henhold til alkohollovens regler. Overtredelse av alkoholloven eller forskrifter gitt i medhold av den kan medføre inndragning av bevillingen. Slike overtredelser er også straffbare.

Oppbygging av loven

Loven er delt inn i kapitler etter tema. Første kapittel inneholder alminnelige bestemmelser, blant annet bestemmelser om lovens formål, viktige definisjoner og generelle regler for omsetning av alkoholholdig drikk. Kapittel 2 gir regler for innførsel og utførsel. Kapittel 3 og 3A regulerer henholdsvis detaljsalg og engrossalg. Kapittel 4 inneholder bestemmelser som gjelder for kommunale skjenkebevillinger, mens kapittel 5 gir særregler for de statlige skjenkebevillingene. Kapittel 6 omhandler tilvirkning. Kapittel 7 gir regler for gebyrer, avgifter og anvendelse av A/S Vinmonopolets overskudd. Kapittel 8 inneholder spesielle forbud og påbud knyttet til omgang med alkohol. Reklameforbudet er omhandlet i kapittel 9. Sist i loven er kapittel 10 om straff, og kapittel 11 om lovens ikrafttredelse.

Annen relevant lovgivning

Det vises til lov om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl av 28. juni 1912 nr 4, lov av 4. juni 1954 nr 2 om sprit, brennevin, vin og isopropanol til teknisk og vitenskapelig bruk m v og til lov av 19. juni 1964 nr 1 om tilvirkning og omdestillasjon av sprit, brennevin og isopropanol og om beskatning av sprit, brennevin, vin, fruktvin, mjød og isopropanol. Disse lovene administreres av Finans- og tolldepartementet og vil ikke bli nærmere kommentert i dette rundskrivet.

Forarbeider

Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m v ble vedtatt 2. juni 1989. Loven erstattet tidligere lov av 5. april 1927. Forarbeider til loven er St meld nr 17 (1987-88), Innst S nr 156 (1987-88), Ot prp nr 31 (1988-89) og Innst O nr 57 (1988-89).

Det er foretatt enkelte mindre endringer siden loven ble vedtatt. To større revisjoner er foretatt:

I 1995 ble monopolet for import- og engrossalg opphevet, og loven fikk et eget kapittel om engrossalg av alkoholholdig drikk. Forarbeider til denne endringen er Ot prp nr 51 (1994-95) og Innst O nr 74 (1994-95).

I 1997 ble det foretatt en større gjennomgang av erfaringene med alkoholloven.

Arbeidet med dette startet i 1994, med opprettelsen av et alkoholpolitisk utvalg oppnevnt av regjeringen. I 1995 avga Utvalget sin innstilling som NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? Samtidig sendte departementet ut et høringsnotat om enkelte andre spørsmål. Forarbeider til endringen er Ot prp nr 7 (1996-97) og Innst O nr 59 (1996-97).

Hensyn bak loven

Alkohol er en lovlig vare - det er i utgangspunktet lovlig både å drikke og å omsette alkohol. Mange mennesker har stor glede av å nyte alkohol i moderate mengder og har et ønske om at alkoholholdige drikker skal være rimelig tilgjengelige - både for innkjøp og i form av servering ved skjenkesteder. Det er dessuten relativt store næringsinteresser knyttet til salg og skjenking av alkoholholdig drikk. Salgs- og skjenkenæringen ønsker naturlig nok å kunne drive sin virksomhet med så få restriksjoner som mulig, og i alle fall med gode og trygge rammevilkår. Dette til tross, er det utstrakt enighet om at man, med ulike virkemidler, skal begrense bruken av alkohol. Det har sammenheng med at bruk av alkohol gir store omkostninger i form av alvorlige samfunnsmessige og individuelle skadevirkninger. Omfanget av disse skadevirkningene har direkte sammenheng med omfanget av alkoholforbruket. Begrenset tilgjengelighet av alkohol anses som et av de viktigste virkemidler for å redusere alkoholkonsumet.

I alkoholloven søkes de ovennevnte kryssende hensyn ivaretatt - bl a ved at all omsetning og tilvirkning av alkohol i utgangspunktet er bevillingspliktig, ved bestemmelser om åpnings- og skjenketider, aldersgrensebestemmelser og forbud mot reklame for alkoholholdig drikk. I tillegg er kommunene gitt en utstrakt frihet til å drive sin egen alkoholpolitikk.

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Generell innledning

Alkohollovens første kapittel inneholder alminnelige bestemmelser som gjelder bevillingssystemet.

Første del av kapitlet inneholder ulike definisjoner og avgrensninger. §§ 1-1 og 1-2 definerer lovens formål og virkeområde. §§ 1-3 og 1-4 definerer begrepet alkoholholdig drikk og begrepene salg, skjenking og engrossalg.

Alkohollovens formål er å begrense de samfunnsmessige og individuelle skadene alkoholbruk medfører, bl a ved å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer. Dette gjøres dels ved å begrense antallet skjenkesteder og utsalg gjennom et bevillingssystem (se nedenfor), dels ved bruk av begrensede salgs- og skjenketider (se kapittel 3 og 4), dels ved hjelp av bestemte påbud og forbud (se kapittel 8) og dels ved hjelp av lovbestemte aldersgrenser, se § 1-5.

Et av alkohollovens hovedprinsipper er at all omsetning av alkoholholdig drikk krever særskilt offentlig tillatelse (bevilling). § 1-4a slår nærmere fast hvilke typer omgang med alkoholholdig drikk som trenger bevilling. Dersom et sted driver bevillingspliktig virksomhet uten bevilling, kan politiet stenge stedet etter § 1-8a. § 1-4b bestemmer at bevillingen skal gis til den som har de økonomiske interessene i omsetningen. Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten, død og konkurs, jf § 1-10.

Alkoholloven har et to-sporet bevillingssystem. Hovedregelen er at bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk gis av kommunen. Det er imidlertid gjort unntak for bevilling til engrossalg og tilvirkning (se kapittel 3A og 6) og noen spesielle former for skjenkevirksomhet (se kapittel 5), som gis av staten.

Prinsippet bak det kommunale bevillingssystemet er at tilgjengeligheten av alkohol for forbruker skal bestemmes av lokale politiske organer. §§ 1-6 til 1-7d, § 1-12 og § 1-16 gir særregler for utøvelsen av den kommunale bevillingspolitikken. § 1-6 begrenser bevillingsperioden til maksimalt 4 år, med utløp 30. juni året etter neste kommunestyrevalg. Dette gir hvert kommunestyre frihet til å avgjøre hva slags bevillingspolitikk som er ønskelig. De nevnte bestemmelsene gir videre regler for kommunens saksbehandling (§ 1-7), herunder regler for delegasjon (§ 1-12) og klage (§ 1-16), samt retningslinjer for skjønnsmessige avgjørelse av bevillingssøknader (§ 1-7a). Videre oppstiller bestemmelsene krav til bevillingshaver og andre med tilknytning til bevillingen (§ 1-7b), samt styrer og stedfortreder (§ 1-7c). § 1-7d pålegger også kommunen å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan.

Alle bevillinger skal utøves i henhold til alkohollovens regler. Kommunen og staten er pålagt kontrollplikter for henholdsvis kommunale og statlige bevillinger etter § 1-9. Dessuten er politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene pålagt opplysnings- og meldeplikt overfor bevillingsmyndighetene etter § 1-15. Dersom det avdekkes brudd på regelverket, kan det være aktuelt å inndra bevillingen etter § 1-8.

1.1

§ 1-1 Lovens formål

Reguleringen av innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk etter denne lov har som mål å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. Som et ledd i dette sikter loven på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer.

Alkohollovens utgangspunkt er at all bruk av alkohol kan medføre skade - både samfunnsmessig og individuelt. Utgangspunktet er videre at økende forbruk av alkohol gir økende skadevirkninger. Loven skal bidra til å sikre at skadevirkningene av alkoholbruk blir så små som mulig - dels ved å begrense tilgjengeligheten, dels ved at omsetningsformene er betryggende. De konkrete virkemidlene i så henseende finnes i lovens øvrige bestemmelser. Lovens formål kan imidlertid tjene som tolkningsmoment hvor det hersker tvil om bestemmelsens rekkevidde o l.

1.2

§ 1-2 Lovens virkeområde

Loven får anvendelse på innførsel til, utførsel fra, og omsetning av alkoholholdig drikk i Norge.

Departementet kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og kontinentalsokkelen.

Bestemmelsens første ledd angir dels lovens materielle virkeområde, dels dens stedlige virkeområde.

Materielt virkeområde

I utgangspunktet gjelder alkoholloven all innførsel til, utførsel fra og omsetning av alkohol i landet. Tax-free salget er likevel unntatt fra bevillingsplikten.

Stedlig virkeområde

Alkoholloven gjelder i Norge. Den er imidlertid ikke gitt full anvendelse på Svalbard og kontinentalsokkelen.

Loven gjelder ikke omsetning av alkoholholdig drikk på fly i utenrikstrafikk eller norskregistrerte skip utenfor norske farvann. For nærmere avgrensning vises til alkoholloven § 5-2 og kommentarene til denne.

Med hjemmel i § 1-2 annet ledd er det gitt Midlertidige forskrifter om alkoholordningen for Svalbard (av 21. juni 1974 nr 2) og Forskrift om gjennomføring av midlertidige forskrifter om alkoholordningen for Svalbard (av 24. juni 1974 nr 1). Forskriftene er lite tidsmessige og er ved utferdigelse av dette rundskrivet under revisjon. Det er ikke gitt forskrifter om lovens anvendelse på kontinentalsokkelen.

1.3

§ 1-3 Definisjon av alkoholholdig drikk

I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 får anvendelse på drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol.

Med øl forstås slik drikk som er beskrevet i lov av 28. juni 1912 om tilvirkning og beskatning av øl, § 1 første og annet ledd, og som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol.

Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin tilsatt tilvirket alkohol (sterkvin). Likt med vin regnes også drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetting av tilvirket alkohol.

Med brennevin forstås drikk som inneholder tilvirket alkohol ublandet eller i blanding med andre produkter, og som ikke er vin. Enhver drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes som brennevin.

Departementet kan gi forskrifter om hvilke drikker som skal regnes som henholdsvis vin og brennevin. I tvilstilfelle kan departementet avgjøre spørsmålet med bindende virkning.

Som alkoholholdig drikk etter denne lov regnes ikke væsker som ved denaturering eller av andre grunner er uhensiktsmessig som berusningsmiddel og heller ikke væsker som bare er tilsatt den mengde alkohol som er nødvendig for oppløsning eller holdbarhet.

Bestemmelsene i denne lov gjelder ikke alkohol som i medhold av annen lov selges, kjøpes, utleveres eller sendes til medisinsk eller teknisk eller vitenskapelig bruk, eller sprit til desinfeksjonsbruk.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft straks. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.3.1 Generelt om bestemmelsen

Etter § 1-3 første ledd omfatter loven alle drikker som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol. Aldersgrensebestemmelsene i § 1-5 gjelder også drikker som inneholder mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. Reklameforbudet i § 9-2 første ledd gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol.

Alkoholloven § 1-3 definerer ulike typer alkoholholdig drikk. En drikk kan etter loven defineres enten som øl (som igjen kan deles opp i typene øl og sterkøl), vin eller brennevin. Definisjonen får i alkohollovens forstand betydning for retten til produksjon, import, eksport, engrossalg, omfanget av en salgs- eller skjenkebevilling, for salgs- og skjenketidene, for aldersgrensebestemmelsene og for omsetningsgebyrene.

1.3.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Etter bestemmelsens første ledd omfatter loven alkoholholdig drikk som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol. Drikker med lavere alkoholinnhold faller derfor utenfor lovens reguleringer, jf likevel § 1-5 Aldersgrense som får anvendelse på drikker som inneholder mer enn 0,70 volumprosent alkohol.

Etter annet ledd er definisjonen av øl (herunder sterkøl, dvs øl som inneholder mer enn 4,75 volumprosent alkohol) knyttet til lov 28. juni 1912 om tilvirkning og beskatning av øl, jf § 1 første og annet ledd. Med hjemmel i ølloven har Finans- og tolldepartementet gitt forskrift av 30. desember 1993 nr 1357 om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl, som i § 1 annet ledd definerer nærmere hva øl er. Etter tredje ledd i samme bestemmelse avgjøres tvilstilfelle av Toll- og avgiftsdirektoratet. Under utferdigelsen av dette rundskrivet (desember 1997) er gjeldende forskrift under vurdering.

Salg av sterkøl kan bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Salg av øl mellom 2,50 og 4,75 volumprosent alkohol kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling. Det vises til kapittel 3 Salg av alkoholholdige drikker.

En alkoholholdig drikk som ikke er øl, er etter loven enten vin eller brennevin. Bestemmelsens tredje og fjerde ledd omhandler skillet mellom vin og brennevin, og er på samme måte som øl, knyttet til framstillingsmåten:

Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin laget av druer tilsatt tilvirket alkohol, dvs tradisjonelle sterkviner som sherry, portvin og madeira og vermut.

Likeledes vil vinkategorien omfatte drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetting av tilvirket alkohol. Det kan f eks være fruktvin, cider eller mjød. Likt med vin regnes også vin og drikker i vinkategorien i ulike blandinger med f eks alkoholfrie væsker eller med øl. Vin kan ikke inneholde mer enn 22 volumprosent alkohol.

Med brennevin forstås alle drikker som er basert på tilvirket alkohol framstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess. Drikken kan være ublandet, blandet med andre produkter eller tilsatt andre produkter. Betegnelsen brennevin dekker dermed alle blandingsprodukter som inneholder tilvirket alkohol med unntak for sterkvinene. Drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes alltid som brennevin.

Det er foreløpig ikke gitt forskrifter om hvilke drikker som skal regnes som henholdsvis vin og brennevin, jf femte ledd.

Etter sjette ledd reguleres omsetningen av denaturert sprit (rødsprit o l) ikke av alkoholloven. Det gjør heller ikke varer der alkohol er brukt som oppløsnings- eller konserveringsmiddel. Grensen kan være vanskelig å trekke. I praksis legges det vekt på om en vare er egnet som berusningsmiddel.

I bestemmelsens siste ledd trekkes det en grense i forhold til alkohol som ikke er beregnet på å drikkes. Slik alkohol reguleres av lov 4. juni 1954 nr 2 om sprit, brennevin, vin og isopropanol

til teknisk og vitenskapelig bruk m v og til lov 19. juni 1964 nr 1 om tilvirkning og omdestillasjon av sprit, brennevin og isopropanol og om beskatning av sprit, brennevin, vin, fruktvin, mjød og isopropanol. Lovene administreres av Finans- og tolldepartementet.

1.4

§ 1-4 Definisjon av salg, skjenking og engrossalg

Med salg forstås overdragelse av alkoholholdig drikk til forbruker mot vederlag for drikking utenfor salgsstedet.

Med skjenking forstås salg for drikking på stedet. Som skjenking regnes det også når bevillingshaver vet om at det drikkes i deler av hans hus som han har rådighet over, eller på andre steder i hans besittelse, eller på husets nærmeste tilliggelser.

Med engrossalg forstås overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlag som ikke omfattes av første og annet ledd.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

1.4.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen inneholder definisjon av sentrale begreper i loven. Både salg, skjenking og engrossalg krever bevilling, uavhengig av om overdragelsen er ledd i ordinær forretningsmessig virksomhet, eller skjer som enkeltstående tilfelle, som f eks salg av en vinsamling. Alle typer alkoholholdig drikk er omfattet av begrepene.

1.4.2 Overdragelse mot vederlag

Det sentrale ved salg, skjenking og engrossalg er at det skjer en overdragelse av alkoholholdig drikk, og at denne skjer mot en eller annen type vederlag. Det regnes som vederlag selv om betalingen settes lik selvkost, og også om varen overdras til underpris. Vederlagets form er ikke avgjørende, det er salg enten betalingen skjer i form av penger, varer, arbeid, ved klippekort eller på andre måter. Det er også vederlag dersom det er betalt for en «pakke», og alkohol er en del av denne, f eks når besøk/omvisning inkluderer smaking eller utdeling av alkohol.

Tvilsomme spørsmål kan reise seg ved såkalte «spleiselag». Det er ikke i strid med loven at flere personer uten bevilling kjøper inn alkoholholdig drikk, selv om en enkelt person står for innkjøpene og senere får betaling av de andre, dersom dette er avtalt på forhånd. Derimot foreligger det bevillingspliktig salg eller skjenking dersom en person tar initiativet til innkjøp og etterpå inviterer de andre til å bli med i selskapet ved å betale en forholdsvis andel.

Det kan være problematisk å trekke grensen mellom overdragelse mot vederlag som er bevillingspliktig, og gave som ikke er bevillingspliktig. Dersom alkoholholdig drikk blir gitt som gave i en sammenheng der også mottakeren yter noe, må det vurderes konkret om overdragelsen faktisk er en gave, eller om den etter forholdene må anses som vederlag.

1.4.3 Skillet mellom salg og skjenking

Loven opererer med fire forskjellige bevillingstyper - salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning. Salg og skjenking i lovens forstand forutsetter at det skjer en overdragelse mot vederlag til forbruker. En forbruker er i denne sammenheng enhver som ikke selv på grunnlag av bevilling gitt etter denne lov, har som næring å selge alkoholen videre. Det vil si at også overdragelse til næringsdrivende for bruk i næringen, f eks ved firmafester, representasjon og andre tilstelninger, gave til kunder og lignende regnes som salg til forbruker, og ikke som engrossalg.

Det sentrale skillet mellom salg og skjenking er at ved salg skal drikking skje utenom salgsstedet, mens skjenking innebærer at alkoholen drikkes på skjenkestedet.

Det kan oppstå tvil om det som faktisk skjer er salg eller skjenking. Når alkoholen drikkes i tilknytning til stedet som selger alkoholen, enten salg skjer med dette formål, eller når selger vet at det blir gjort, kreves skjenkebevilling.

Salgsstedet er i denne sammenheng lokalet, evt huset alkoholen selges i dersom selger har rådighet over hele eller deler av dette, samt husets nærmeste tilliggelser. Hva som er husets nærmeste tilliggelser må vurderes konkret og avgjøres skjønnsmessig. Salgsstedets beliggenhet vil her være av betydning. Typisk eksempel på tilliggelser er uteareal i umiddelbar nærhet/kontakt med huset, anneks, terrasse og hage utenfor huset. Kjøpernes egen husholdning er normalt utenfor salgsstedet, selv om den befinner seg i umiddelbar tilknytning til dette, f eks i samme bygning.

1.4.4 Engrossalg

Engrossalg er negativt definert, og omfatter all overdragelse mot vederlag som ikke regnes som salg eller skjenking. For å drive import kreves det bevilling for engrossalg, også for de som allerede har skjenkebevilling (se lovens kapittel 2 om innførsel og utførsel).

1.4a

§ 1-4a Bevillingsplikt

Salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling etter denne lov.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.4a.1 Bakgrunnen for bestemmelsen

Bestemmelsen fastslår at salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk bare kan skje på grunnlag av tillatelse (bevilling) fra offentlig myndighet etter alkoholloven.

Bevillingssystemet er samlet sett et av de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk. Det regulerer tilgjengeligheten av alkohol ved å bestemme hvor og når det kan selges og skjenkes alkohol, og hvem som kan drive med slik virksomhet. Det regulerer også sanksjonene ved brudd på bestemmelsene.

Alkoholloven gir kommunen stor frihet til å bestemme sin alkoholpolitikk. Bevilling til å selge eller skjenke alkohol til forbruker er ikke en rettighet borgerne har krav på.

1.4a.2 Bevillingsmyndighet og bevillingstyper

Bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk gis av kommunen, med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 3A og 5. Se nærmere om dette under § 1-7.

Det er fire bevillingstyper: Bevilling til detaljsalg, skjenking, engrossalg (se forøvrig § 1-4) og tilvirkning (§ 6-1). Disse kan igjen spesifiseres til å omfatte en eller flere av de typer alkoholholdig drikk loven opererer med: Øl, sterkøl, vin og brennevin.

Bevilling til detaljsalg av alkoholholdig drikk gis etter reglene i kapittel 3, til engrossalg etter reglene i kapittel 3A, til skjenking etter reglene i kapittel 4 og 5 og til tilvirkning etter reglene i kapittel 6.

1.4a.3 Særlig om engros- og tilvirkningsbevilling

Bestemmelsene i kapittel 3A innebærer at den som vil drive import, eksport eller engrossalg av øl, vin og/eller brennevin må ha engrosbevilling. Dette gjelder uavhengig av om videresalget skal skje i det avgiftspliktige eller det avgiftsfrie markedet, eller for eksport. Videre må alle som vil tilvirke alkoholholdig drikk ha tilvirkningsbevilling.

1.4a.4 Særlig om forholdet mellom skjenke- og serveringsbevilling

Det er bare skjenkebevilling etter alkoholloven som gir adgang til å skjenke alkoholholdig drikk. Bevilling etter andre lover, som f eks serveringsbevilling, gir ikke adgang til å omsette alkohol. På den annen side må et skjenkested som hovedregel ha serveringsbevilling for å kunne utøve sin skjenkebevilling. Dette betyr imidlertid ikke at søker allerede må ha serveringsbevilling for å kunne søke om skjenkebevilling. Serveringsbevilling gis etter serveringslovens § 3 (Lov 13. juni 1997 nr 55 om serveringsvirksomhet).

1.4a.5 Unntak fra bevillingsplikten

Det er gjort unntak fra bevillingsplikten i visse tilfeller, se f eks § 8-9 om adgangen til bevillingsløs skjenking.

Det er også gjort enkelte unntak fra bevillingsplikten for import, se kommentarene til § 2-1.

1.4a.6 Skjematisk oversikt over prosessen ved behandlingen av kommunale bevillingssøknader

Prosessen ved søknad om bevilling vil kunne variere noe med hva slags bevilling det søkes om. I tillegg vil prosessen variere noe fordi hver søknad behandles individuelt. En typisk søknadsbehandling vil imidlertid kunne inneholde følgende elementer:

• Søknad

• Eventuelt avslag som følge av et kommunalt tak, eller

• Innhenting av uttalelser, se § 1-7

• Obligatoriske uttalelser: Politiet, sosialtjenesten, evt militære øvingsavdelinger

• Ikke obligatoriske uttalelser: Skatte- og avgiftsmyndighetene

• Vandelsvurderingen, se § 1-7b

• Hvilke personer må tilfredsstille vandelskravene?

• Innhenting av opplysninger/uttalelser om disse

• Har de ansvarlige forbrutt seg mot relevant lovgivning?

• Tilfredsstilles kravet om uklanderlig vandel?

• Skjønnsmessig avgjørelse med et bredt spekter av hensyn, se § 1-7a

• Nærmere fastsettelse av salgs- eller skjenketider, vilkår m v i bevillingen

1.4b

§ 1-4b Bevillingshaver

Bevilling etter denne lov gis til den for hvis regning virksomheten drives.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.4b.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-4b regulerer hvem som skal gis bevillinger etter alkoholloven. Den gjelder alle bevillinger etter alkoholloven; både salgsbevillinger, kommunale og statlige skjenkebevillinger, engros- og tilvirkningsbevillinger.

1.4b.2 Den for hvis regning virksomheten drives - hvem som kan være bevillingshaver

Skjenkebevillingen skal gis til «den for hvis regning virksomheten drives». Bevillingen skal altså gis til den juridiske enhet som har den direkte økonomiske interessen i, og ansvaret for salget eller skjenkingen av alkohol.

Bevilling kan gis til både fysiske og juridiske personer. Regelen gjelder både kommunale og statlige bevillinger.

Med juridisk person menes et rettsubjekt som ikke er en fysisk person, men som likevel rettslig sett opptrer utad som en enhet og kan erverve rettigheter og plikter. Hva som må karakteriseres som juridiske personer avgjøres av bl a selskapsretten. Som eksempler på de vanligste juridiske personene kan nevnes kommune, aksjeselskap, ansvarlig selskap, selskap med delt ansvar og stiftelser.

Der virksomheten drives av et enkeltmannsforetak, skal bevillingen gis til den fysiske personen som står som innehaver av foretaket. Dersom virksomheten drives av en juridisk person, gis bevillingen til driftsselskapet, dvs den som har den økonomiske interessen i virksomheten. Dersom det f eks er en juridisk enhet som leier ut det lokalet som det selges eller skjenkes alkohol i, evt med inventar, ansatte etc, mens en annen juridisk enhet har ansvaret for selve salget eller skjenkingen, gis bevillingen til sistnevnte.

I et konsern hvor et datterselskap ønsker å drive med alkoholomsetning, er det dette selskapet som må ha bevilling, ikke konsernet som sådant på vegne av datterselskapene. >

1.4b.3 Én eller flere bevillinger

1.4b.3.1 Salgs- og skjenkebevillinger

Hvert salgs- eller skjenkested må ha egen bevilling, se § 3-1 annet ledd og § 4-2 siste ledd.

Dersom en virksomhet driver flere steder skal det i utgangspunktet gis én bevilling til hvert salgs- eller skjenkelokale.

Regelen gjelder i utgangspunktet også hvor salgs- eller skjenkestedet ligger i samme bygning og har samme eier. Undertiden kan det imidlertid volde tvil om man står overfor ett eller flere salgs- eller skjenkesteder. I praksis har spørsmålet vært særlig aktuelt i skjenkenæringen.

Hvor ett driftselskap driver flere skjenkesteder innenfor samme bygning må det vurderes konkret om det kreves én eller flere bevillinger, jf § 4-2 tredje ledd. Hovedregelen vil være at hvert skjenke- og salgssted må ha bevilling selv om de har samme eier og ligger i samme bygning. Unntak kan imidlertid tenkes når det dreier seg om skjenkesteder som har nær driftsmessig tilknytning til hverandre, f eks en baravdeling som primært tar sikte på restaurantens gjester. Tilsvarende gjelder hotellets skjenkesteder som primært tar sikte på dets overnattingsgjester. Dette innebærer at høyfjellshotellene i de fleste tilfeller vil kunne greie seg med én bevilling, mens byhoteller vil måtte ha en bevilling ved hvert skjenkested.

Ved vurderingen av om det trengs én eller flere bevillinger, kan det videre legges vekt på hvorvidt det er naturlig å se på virksomheten som ett eller flere skjenkesteder. Det kan også legges vekt på om skjenkestedene utad framstår som en enhet og kundestrømmen naturlig beveger seg fra det ene stedet til det andre. I denne forbindelse kan det også tas hensyn til om skjenkestedene har felles målgruppe, skjenkestedenes fysiske tilknytning til hverandre osv. Uansett vil det være en forutsetning for å gi én bevilling i slike tilfeller at styrer og stedfortreder har styringsretten over utskjenkingen i alle lokaler bevillingen vil omfatte, se § 1-7c.

Dersom skjenkestedene er selvstendige økonomiske enheter, vil det alltid kreves to skjenkebevillinger. I de tilfellene hvor et hotell eller et serveringssted har solgt eller leiet ut en del av bygget til et annet driftselskap, vil det derfor være nødvendig med to skjenkebevillinger.

Vinmonopolet kan drive flere utsalg innen kommunen på én kommunal bevilling. Det er imidlertid opp til kommunestyret å bestemme antallet vinmonopolutsalg i kommunen og godkjenne beliggenheten av disse, se § 3-3.

1.4b.3.2 Engros- og tilvirkningsbevillinger

Det gis som regel én engros- og tilvirkningsbevilling til hver virksomhet. Dette gjelder også i de tilfellene virksomheten har flere lagre, produksjons- eller tapperianlegg. Hvert av anleggene må i såfall godkjennes av Rusmiddeldirektoratet.

Et selskap som driver flere virksomheter kan likevel gis bevilling for hver virksomhet separat. Avgjørende for om det skal gis én eller flere bevillinger er om virksomhetene drives selvstendig.

1.4b.3.3 En bevillingshaver kan ha flere bevillinger

En bevillingshaver kan ha flere bevillinger. Bevillingshaveren må imidlertid utpeke en styrer og stedfortreder for hver salgs- eller skjenkebevilling, jf § 1-7c. Salgs- og skjenkebevilling kan ikke kombineres i samme lokale, jf §§ 3-1 tredje ledd og 4-1 første ledd.

1.5

§ 1-5 Aldersgrense

Salg, skjenking eller utlevering av brennevin må ikke skje til noen som er under 20 år.

Salg, skjenking eller utlevering av annen alkoholholdig drikk må ikke skje til noen som er under 18 år.

Den som selger eller skjenker brennevin må ha fylt 20 år, og den som selger eller skjenker annen alkoholholdig drikk må ha fylt 18 år. Dette gjelder likevel ikke servitør med kokk- eller servitørfagbrev, eller ved salg av drikk som inneholder mellom 0,70 og 2,50
volumprosent alkohol når en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Departementet kan gi forskrifter om unntak fra aldersgrensebestemmelsene for lærlinger og andre under opplæring.

Departementet kan gi forskrifter om aldersgrensen for innførsel av alkoholholdig drikk.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.5.1 Generelt om bestemmelsen

Det er forbudt å selge og utlevere alkoholholdig drikk til personer under henholdsvis 20 og 18 år. Brudd på denne bestemmelsen kan medføre inndragning av bevilling og straffansvar. Derimot er det ikke straffbart for personer under de nevnte aldersgrenser å kjøpe eller å drikke alkoholholdig drikk.

Definisjonen av alkoholholdig drikk i § 1-5 er videre enn definisjonen i resten av alkoholloven i og med at også drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol omfattes av § 1-5, se § 1-3 første ledd.

Aldersgrensene gjelder den som foretar salg, skjenking eller utlevering. Dersom bevillingshaver er en fysisk person må vedkommende tilfredsstille alderskravene.

1.5.2 Særlig om forbudene i første og annet ledd

Forbudet omfatter for det første salg eller skjenking til den som er under aldersgrensene.

Det er heller ikke adgang til å utlevere alkoholholdig drikk til en person som ikke oppfyller alderskravene. Dette gjelder også i de tilfeller den mindreårige viser fram bestilling og fullmakt fra foresatte m v, se forskrift av 11. desember 1997 nr 1292 §§ 3-3 og 4-5.

Forbudet mot salg, skjenking og utlevering av alkoholholdig drikk til personer under aldersgrensene innebærer ikke et forbud mot at bevillingshaver har ansatt personer under disse aldersgrensene så lenge vedkommendes befatning med varene ikke gjelder selve omsetningen.

1.5.3 Aldersgrensene for salg og skjenking

Den som selger eller skjenker brennevin må ha fylt 20 år. For annen alkoholholdig drikk er grensen 18 år.

Med begrepet «den som selger» menes bevillingshaver når denne er en fysisk person, styrer og dennes stedfortreder og betjeningen på salgs- og skjenkestedet som er direkte involvert i overdragelsen av alkoholholdig drikk. Som en følge av dette kan bare kassabetjening som tilfredsstiller aldersgrensene forestå salg av alkoholholdig drikk.

Det er gjort unntak fra hovedregelen i fire tilfeller: For det første kan mindreårig servitør med kokk- eller servitørfagbrev servere alkoholholdig drikk. For det andre kan enhver mindreårig forestå salget av drikk som inneholder mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol, typisk lettøl, dersom en person over 18 år fører daglig tilsyn med salget. For det tredje kan mindreårige lærlinger, jf lov om fagopplæring i arbeidslivet § 3, og elever i kokk- eller servitørfag i videregående skole under praktisk opplæring i bedrift, på visse vilkår få adgang til å skjenke alkoholholdig drikk. Det vises til forskrift av 11. desember 1997 § 1-4. For det fjerde kan mindreårige lærlinger, jf lov om fagopplæring i arbeidslivet § 3, og elever på de aktuelle linjer (f eks butikkfag) i videregående skole under praktisk opplæring i bedrift, på visse vilkår få adgang til å selge øl. Det vises til forskriftens § 4-7.

Vilkårene etter forskriftens §§ 1-4 og 4-7 er at det må foreligge en reell opplæringssituasjon, salget eller skjenkingen må være nødvendig for opplæringen og serveringen må skje som ledd i et fastlagt opplæringsprogram. Forøvrig vises det til kommentarene til forskriftens

§ 1-4.

1.6

§ 1-6 Bevillingsperioden

Kommunal bevilling til salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent (sterkøl) kan gis for 4 år av gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Kommunal bevilling til salg av annet øl enn nevnt i første ledd og skjenking av alkoholholdig drikk kan gis for perioder inntil 4 år, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Bevilling til salg av annet øl enn nevnt i første ledd og skjenking av alkoholholdig drikk kan dessuten gis for en bestemt del av året, og for en enkelt bestemt anledning.

Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre.

Statlige tilvirknings- og engrosbevillinger gis inntil videre, men kan dersom særlige forhold tilsier det gis for en bestemt periode.

Dersom spørsmålet om fornyelse av gitt bevilling ikke er endelig avgjort innen bevillingsperiodens utløp, er bevillingen fortsatt gyldig inntil utgangen av den måned hvor endelig vedtak om ny bevilling er truffet, likevel ikke ut over 3 måneder fra begynnelsen av den nye bevillingsperioden.

Endret ved lov 8. januar 1993 nr. 23, i kraft 1. mars 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 19 (1992-93), Innst. O. nr. 41 (1992-93).)

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft straks. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.6.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingsperiodens lengde.

1.6.2 Bevillingsperioden for kommunale bevillinger

Første ledd gjelder bevillinger til Vinmonopolets utsalg, jf § 3-1. Vinmonopolets bevillinger utløper alltid 30. juni året etter neste kommunestyrevalg.

Annet ledd gjelder bevilling til salg av øl med et alkoholinnhold på under 4,76 volumprosent og skjenking av all alkoholholdig drikk. Kommunal bevilling til disse salgs- og skjenkestedene kan gis for perioder inntil 4 år, likevel maksimalt ut kommunestyreperioden. Bevillingene opphører senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Bevillingen kan gis for kortere tid, jf formuleringen «inntil 4 år», dvs for ett eller flere år av gangen, med opphør 30. juni. Dette er særlig aktuelt dersom det er ønskelig med hyppigere vurderinger av bevillingene. Det er også mulig å gi bevilling for resten av kommunestyreperioden med utløp som nevnt i forrige avsnitt.

1.6.3 Kommunale bevillinger for en del av året og en enkelt anledning

Kommunen kan gi bevilling for en bestemt del av året. Bevillingen kan f eks avgrenses til sommersesongen eller perioden før jul. Bevillingen vil også kunne begrenses til ikke å gjelde en periode av året. Dersom et skjenkested i en periode av året drives som leirskole, leier ut grunn til speiderleir e l, kan derfor kommunen, dersom det er ønskelig, fastslå i bevillingen at den ikke gjelder for denne perioden av året.

Kommunal bevilling for en del av året kan f eks kombineres med statlig bevilling for en annen del av året. Dette kan være aktuelt for f eks skip som en del av året brukes til skjenkested ved kai i en kommune, noe som krever kommunal bevilling, mens man i en annen del av året benytter skipet i f eks kollektiv rutetrafikk som krever statlig bevilling. Se mer om dette under §§ 1-7 og 5-2.

Kommunen kan videre gi bevilling for en enkelt bestemt anledning. Bevillingen må knytte seg til en bestemt begivenhet. Det må gis særskilt bevilling for hvert enkelt arrangement. For skjenkings vedkommende kan bevilling gis både som alminnelig bevilling eller som bevilling til sluttet selskap. Bestemmelsen kan også anvendes til utvidelse av en eksisterende bevilling til å omfatte brennevin for en enkelt anledning.

De to begrepene «en enkelt bestemt anledning» i § 1-6 og «en enkelt anledning» i § 4-2 tredje ledd og § 4-5 skal forstås på samme måte. Hva som er en enkelt bestemt anledning må avgjøres konkret. Det avgjørende er i hovedsak hvor lang tid begivenheten strekker seg over. Generelt kan det sies at arrangementer som strekker seg over perioder på 3-6 dager etter omstendighetene kan betraktes som en enkelt anledning. Kommunen kan fastsette klarere tidsgrenser for hva som kan være en enkelt anledning, jf delegasjonsadgangen i § 1-12.

I de tilfeller hvor kommunen gir bevilling for en bestemt del av året eller for en bestemt anledning følger det av begrepet «bestemt» at det må framgå klart av bevillingen når den begynner og når den opphører. >

Kommunestyret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet etter § 1-6 tredje ledd til faste utvalg og administrasjonen etter § 1-12 annet ledd. Forøvrig gjelder saksbehandlingsreglene uavhengig av hvilken periode bevillingen gis for.

Et annet alternativ for bevillinger til en bestemt anledning, er å tildele ambulerende bevilling etter § 4-5. Det forutsetter imidlertid at det dreier seg om et sluttet lag og at kommunestyret faktisk har opprettet slike bevillinger.

1.6.4 Bevillingsperioden for statlige bevillinger

1.6.4.1 Statlige skjenkebevillinger

Statlige skjenkebevillinger kan etter alkoholloven kappittel 5 gis til skip i kollektiv rutetrafikk eller cruisefart, tog i kollektiv rutetrafikk, luftfartsselskaper og befalsmesser.

Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre. Regelen motsvares av en mer omfattende inndragningsadgang for slike bevillinger, jf § 1-8, enn for kommunale bevillinger.

1.6.4.2 Statlige tilvirknings- og engrosbevillinger

Statlige tilvirknings- og engrosbevillinger gis som oftest inntil videre. Bevillingsmyndigheten kan imidlertid også gi bevilling for en avgrenset periode. Dette kan særlig være aktuelt der bevillingen bare skal utøves for en bestemt periode, eller dersom man ønsker å se bevillingshavers kvalifikasjoner noe an. Det må i slike tilfeller klart framgå av bevillingen hvilken periode den gis for.

1.6.5 Fornyelse av kommunale bevillinger

Dersom søknaden om ny bevilling ikke er avgjort innen bevillingsperiodens utløp, følger det av sjette ledd at bevillingen fortsatt er gyldig inntil utgangen av den måneden hvor endelig vedtak om ny bevilling er truffet. Avslås søknaden om ny bevilling etter 30. juni, er bevillingen altså gyldig ut den måned det endelige vedtaket er fattet. Med «endelig vedtak» menes kommunestyrets, ikke klageinstansens, vedtak i saken.

At en bevilling bortfaller ved bevillingsperiodens utløp, er en følge av lovens tidsfrister. Kommunens avslag på en søknad om fornyelse gjelder en ny bevillingsperiode og står derfor i samme stilling som en søknad om en helt ny bevilling, jf pkt. 1.7.7. Dette innebærer at det ikke er aktuelt å gi utsatt iverksettelse av avslaget med en slik konsekvens at salget eller skjenkingen kan fortsette inntil en klage er behandlet.

Fristforlengelsen i sjette ledd gjelder likevel ikke utover 3 måneder fra begynnelsen av den nye bevillingsperioden. Bevillingen kan altså maksimalt løpe t o m 30. september.

Fristforlengelsen gjelder kun i de tilfellene hvor det er kommunens saksbehandling som ikke er ferdig. Dersom bevillingshaver søker etter 30. juni, kan han ikke påberope seg fristforlengelsen. Dette medfører at bevillingen opphører til kommunestyret evt gir ny skjenkebevilling.

Særlig store kommuner har behov for å organisere arbeidet med fornyelsessøknadene, f eks i form av egne søknadsfrister. Søknader som blir levert innen disse fristene kan behandles først.

Kommunen kan derimot ikke avslå å behandle søknader som kommer etter den kommunale fristen.

Når det gjelder skjønnsutøvelsen ved fornyelse av bevillinger, vises til kommentarene til § 1-7a.

1.7

§ 1-7 Bevilling for salg og skjenking

Bevilling for salg og skjenking gis av kommunen med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5. Bevilling for skjenking på tog eller ombord i skip som ikke er omfattet av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet. Når slik virksomhet har flere kommuner som virkeområde, må bevilling gis av samtlige kommuner.

Før kommunestyret avgjør søknaden, skal det innhentes uttalelse fra sosialtjenesten og politiet. Det kan også innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. I kommuner som har militær øvingsplass, skal uttalelse innhentes fra vedkommende militære avdeling.

Kommunen kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt.

Melding om gitte bevillinger sendes politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene.


Endret ved lov 13. desember 1991 nr. 81, i kraft 1. januar 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 29 (1990-91), Innst. O. nr. 9 (1991-92).)

Endret ved lov 11. juni 1993 nr. 85, i kraft 1. januar 1994. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 59 (1992-93), Innst. O. nr. 135 (1992-93).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.7.1 Generelt om bestemmelsen

Lovens hovedregel er at salgs- og skjenkebevilling gis av kommunen. Dette er også den altoverveiende praktiske regelen - de aller fleste salgs- og skjenkebevillinger gis av kommunen. Loven er nå endret slik at også turist- og høyfjellshoteller legges inn under den kommunale bevillingsmyndigheten.

Unntak er gjort for statlig bevilling til enkelte tog og skip, samt til fly og befalsmesser etter kapittel 5.

Videre regulerer § 1-7 de tilfellene hvor tog og skip skal ha kommunal bevilling. Spørsmålet om skip og tog skal ha statlig eller kommunal bevilling behandles under § 5-2.

§ 1-7 gir også endel regler om saksbehandlingen i bevillingssaker.

1.7.2 Kommunal bevilling til tog, skip og busser

I tilfelle skipet eller toget er undergitt kommunal bevillingsmyndighet, skal bevillingen gis av den kommune skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet, dvshvor skipet eller toget starter sine turer fra. Dersom skipet eller toget har flere kommuner som virkeområde, må bevilling gis av samtlige kommuner.

Generelt kan det sies at skipet og toget må ha bevilling fra den eller de kommunene hvor det driver virksomhet, dvs i realiteten fungerer som et skjenkested.

Dersom skipet legger til kai eller til land i en annen kommune på slik måte at den i realiteten blir et skjenkested i kommunen, må det også foreligge bevilling fra denne kommunen. Dersom den imidlertid bare seiler gjennom en annen kommunes farvann, vil den ikke trenge bevilling fra denne kommunen. Dette gjelder også i de tilfellene hvor skipet legger til kai eller til land i andre kommuner for å slippe av eller ta opp turdeltakere.

Et tog må bare ha bevilling fra kommunen turen starter i selv om den stopper i andre kommuner underveis for å slippe av og ta opp turdeltakere. På den annen side må det foreligge bevilling fra alle kommunene hvor toget har slike opphold på stasjoner at det i realiteten fungerer som et skjenkested i kommunen.

Turbusser kan bare få kommunal, og ikke statlig bevilling. Turbusser omfattes videre ikke av § 1-7 første ledd annet punktum. Turbussoperatøren må derfor søke om bevilling i alle kommuner hvor det skal nytes alkohol ombord i bussen.

Bevilling til båter, tog og busser reiser spesielle problemer, særlig når virksomheten krever bevilling fra flere kommuner. Disse problemene behandles på ulike steder i rundskrivet. Se særlig om kontroll under § 1-9 og § 7-1 om betaling av bevillingsgebyr.

Det kan gis tidsbegrenset statlig bevilling til skip og tog for de deler av året som skipet/toget går i kollektiv persontrafikk, og tidsbegrenset kommunal bevilling for andre deler av året hvor skipet/toget f eks har fast tilholdssted i kommunen som restaurant.

Bevillingshaver på skip og tog kan også ha kommunal og statlig bevilling samtidig dersom skipet/toget driver flere typer virksomhet i samme periode. Dette vil for eksempel være nødvendig når et skip eller tog som vanligvis er kollektivt transportmiddel med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling. Kontrollhensyn kan imidlertid tilsi at bevillingsmyndigheten i det enkelte tilfellet ikke tillater en slik kombinasjon av bevillinger.

1.7.3 Generelt om saksbehandlingen ved kommunale bevillingssøknader

Alkoholloven inneholder få særlige saksbehandlingsregler i bevillingssaker utover en plikt til å innhente visse uttalelser, se nedenfor.

I tilfeller hvor en avgjørelse i en bevillingssak etter alkoholloven er et enkeltvedtak, kommer forvaltningslovens regler om saksbehandling til anvendelse. Dette kan typisk dreie seg om vedtak som innvilger eller avslår søknad om bevilling, vedtak som godkjenner eller ikke godkjenner styrer og stedfortreder, vedtak som omgjør bevillingen med fastsettelse av nye vilkår og inndragning av bevilling.

Forvaltningslovens regler for saksbehandling gjelder også for saksbehandling i kommunestyret.

Kommunen har plikt til å utrede saken så godt som mulig etter forvaltningsloven § 17. Plikten til å utrede saken gjelder så langt det er nødvendig for å avgjøre saken på en forsvarlig måte, se bl a § 1-7a. Bevillingsmyndigheten har derfor ingen plikt til å utrede f eks næringspolitiske konsekvenser av bevillingsvedtaket. På enkelte punkter presiserer alkoholloven utredningsplikten ved å gi dels adgang og dels plikt til å innhente uttalelser, se nedenfor.

Det er videre grunn til å trekke fram forvaltningsloven § 24 om begrunnelsesplikt. Begrunnelsen er særlig viktig i forbindelse med vedtak som påklages, men også i forbindelse med eventuell domstolsprøving. I denne sammenheng kan begrunnelsen vise at vedtaket er

bygget på et saklig grunnlag, og at den ikke er et utslag av myndighetsmisbruk fra bevillingsmyndighetenes side. På denne måten kan begrunnelsen også være med på å avverge unødvendig kritikk og klager. Plikten til å begrunne vedtaket er videre et incitament til ryddigere saksbehandling. Det stilles riktignok ikke strenge krav til begrunnelse av vedtak etter alkoholloven. Kommunen fatter ofte en hel rekke enkeltvedtak som er begrunnet i alkoholpolitiske retningslinjer, og det må i disse tilfellene i alminnelighet være tilstrekkelig å vise til de aktuelle retningslinjene og «alkoholpolitiske hensyn».

Når det gjelder reglene om klageadgang vises det til § 1-16.

Virkningen av brudd på saksbehandlingsreglene reguleres av alminnelige forvaltningsrettslige regler, se forøvrig kommentarene til § 1-16.

1.7.4 Innhenting av uttalelser

I alkoholloven § 1-7 annet ledd gis kommunen dels adgang og dels plikt til å innhente uttalelser fra ulike instanser i bevillingssaker. Plikten til å innhente uttalelser gjelder likevel ikke i saker om ambulerende skjenkebevilling. Kommunen skal på grunnlag av uttalelsene foreta en selvstendig vurdering av bevillingsspørsmålet.

Før kommunen fatter vedtak den innhente uttalelser fra sosialtjenesten, politiet og evt militære øvingsavdelinger.

Sosialtjenesten skal uttale seg om bevillingssøknaden ut fra et sosialt og helsemessig perspektiv. Kommunen må selv avgjøre om det er administrasjonen eller folkevalgte som skal ha myndighet til å uttale seg i saken.

Politiet skal for det første uttale seg om politimessige forhold ved salgs- eller skjenkestedet. Som eksempel på politimessige forhold kan nevnes ordens- og trafikkmessige forhold, eller om stedet ligger i et kriminelt belastet område. Politiet skal dessuten vurdere de ansvarliges personlige skikkethet, jf § 1-7b. Politiet kan da legge vekt på opplysninger de har om de ansvarlige i strafferegisteret, dvs domfellelser, bøter, påtaleunnlatelser osv. Det kan også legges vekt på opplysninger som ikke framgår av strafferegisteret, som f eks om vedkommende har vært under etterforskning eller har vært mistenkt i saker som ikke er endelig henlagt eller avgjort. Politiets uttalelse skal også omfatte brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen i de tilfellene politiet sitter med slike opplysninger. Forøvrig kan politiet uttale seg om alle forhold som kan antas å være relevante for saken, og kan ta hensyn til forhold som ikke skal tas med i en politiattest, jf strafferegistreringsloven § 7. Forøvrig vises til kommentarene til

§ 1-7a. I henhold til rundskriv fra Justisdepartementet av 28. mai 1976 skal en negativ uttalelse begrunnes. Er politiet i tvil om et lovbrudd skal føre til at de ikke anbefaler søknaden, kan de overlate vurderingen til bevillingsmyndigheten ved å beskrive overtredelsen, vedlegge utskrift av en eventuell dom etc.

Militære myndigheter skal uttale seg i bevillingssaker i kommuner hvor det er militær øvingsplass. Begrunnelsen er at salg og skjenking av alkoholholdig drikk kan ha uheldige virkninger for den militære virksomheten.

Kommunen kan innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Disse vil kunne uttale seg om forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivning som politiet ikke sitter med opplysninger om. I motsetning til de instanser som er nevnt ovenfor, er det ikke obligatorisk å innhente uttalelse fra disse organene.

§ 1-7b oppstiller et krav om uklanderlig vandel. Bevillingsmyndighetene må derfor gjøre de nødvendige undersøkelser for å finne ut om de ansvarlige tilfredsstiller disse kravene. Hvilke undersøkelser som er nødvendig må bero på en skjønnsmessig vurdering fra bevillingsmyndighetenes side i hvert enkelt tilfelle. Det vil f eks være uhensiktsmessig og unødvendig å innhente uttalelser når søker har hatt bevilling i mange år og bevillingsmyndighetene ikke har noen holdepunkter for at det er noe å utsette på de ansvarlige.

Skatte- og avgiftsmyndighetene skal kun uttale seg om søkerens forhold til skatte,- avgifts- og regnskapslovgivningen. Uttalelsen kan omfatte både nåværende og tidligere overtredelser og restanser.

Det er først og fremst overtredelser i næringsvirksomhet som er relevant. I denne forbindelse bør skatte- og avgiftsmyndighetene i den grad det er mulig også opplyse om personene har vært involvert i selskaper som tidligere f eks er slått konkurs pga manglende betaling av skatter og avgifter. Også overtredelser i privatøkonomien bør meddeles, slik at kommunen kan vurdere om disse forholdene har sammenheng med utøvelsen av næringsvirksomhet.

Kommunen kan innhente uttalelser både fra skatte- og avgiftsmyndighetene i egen og andre kommuner dersom dette er nødvendig. Dersom søker driver virksomhet utenlands, må det kunne kreves attester som gir samme opplysninger med samme notoritet som de norske attestene.

På oppfordring fra bevillingsmyndighetene er de aktuelle etatene pliktig til å gi opplysninger som er relevante for saken uten hinder av den taushetsplikten de er pålagt i annen lovgivning, jf § 1-15. Den som søker om bevilling har rett til å gjøre seg kjent med uttalelsene i saken, jf forvaltningsloven § 18. Politiet har også plikt til å sende bevillingssøkerne gjenpart av sine uttalelser uoppfordret, jf rundskriv av 28. mai 1976 fra Justisdepartementet.

Uttalelsene i en bevillingssak er ikke et enkeltvedtak, og er ikke gjenstand for klage.

Det understrekes at selv om kommunen har innhentet uttalelser, er det kommunen som på grunnlag av en selvstendig og skjønnsmessig vurdering avgjør bevillingssøknaden.

1.7.5 Pålegg om dokumentasjon

Dersom ansvaret for sakens opplysning skulle ligge på bevillingsmyndigheten alene, vil saksbehandlingen kunne ta lang tid. Bevillingsmyndigheten kan derfor etter tredje ledd pålegge søker å framskaffe den nødvendige dokumentasjonen. Bevillingsmyndigheten må likevel kontrollere om opplysningene er korrekte og må innhente de opplysningene søkeren ikke kan framskaffe selv.

Som eksempel på dokumentasjon kan nevnes utskrift fra Regnskapsregisteret som viser at årsoppgjør og revisjonsberetning er levert, firmaattest som viser hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten, samt bekreftelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene om at det ikke foreligger forfalte utestående krav på skatter og avgifter.

1.7.6 Melding om gitte bevillinger

Meldinger om gitte bevillinger skal i følge fjerde ledd sendes politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene. Dette er nødvendig for at politiet skal kunne gjennomføre sine kontrolloppgaver, og danner grunnlaget for den plikten politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har til på eget initiativ å informere om bevillingshaveres brudd på vandelskravene, jf § 1-15.

1.7.7 Saksbehandlingen ved fornyelse og endringer av bevillingen

Fornyelse av bevillingen ved utløpet av bevillingsperioden skjer ikke automatisk, men på grunnlag av en ny vurdering av om bevilling skal gis. Det er da de samme kriterier som nevnt i § 1-7a som legges til grunn for avgjørelsen.

Flytting og driftsendring (jf §§ 3-1 annet ledd og 4-2 tredje ledd), overdragelse og konkurs (jf § 1-10) innebærer at salgs- eller skjenkebevillingen faller bort.

Ved søknad om fornyelse av bevilling har bevillingsmyndighetene i alle disse tilfellene det samme ansvar for å utrede saken og den samme adgang og plikt til å innhente uttalelser som beskrevet ovenfor. For de tilfeller bevillingsmyndigheten ikke rekker å behandle søknaden om fornyelse før den gamle bevillingen utløper, vises det til § 1-6.

Søknad om permanent utvidelse av salgs- eller skjenkelokalet fører ikke til at bevillingen faller bort. Kommunen står helt fritt til å avgjøre hvorvidt utvidelsen er ønskelig eller ikke utfra de hensynene som er nevnt ovenfor og på grunnlag av de uttalelsene som må innhentes etter § 1-7.

Saksbehandlingen ved skifte av styrer eller stedfortreder (§ 1-7c annet ledd) reguleres ikke av § 1-7.

1.7a

§ 1-7a Kommunenes skjønnsutøvelse ved behandling av søknad om salgs- eller skjenkebevilling.

Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet forøvrig. Det kan også legges vekt på om bevillingssøker og personer som nevnt i § 1-7b første ledd er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling.

Kommunen kan beslutte at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger til salg eller skjenking.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.7a.1 Generelt om bestemmelsen

Avgjørelser av bevillingssøknader er skjønnsmessige, hvor det må trekkes vide rammer for hvilke hensyn som kan tillegges vekt. I § 1-7a er et utvalg av de vanligste momentene nevnt. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Generelt kan det sies at alle hensyn som frem

mer alkohollovens formål er relevante. Det kan også til en viss grad legges vekt på andre hensyn enn de som direkte fremmer lovformålet. Avgjørelsen må imidlertid treffes på saklig grunnlag.

Kommunen har også stor frihet til å legge vekt på et færre antall hensyn, d v s å anvende et snevrere skjønnstema enn loven angir. § 1-7a er m a o ikke en oppregning av hensyn kommunen plikter å vektlegge. Det pekes også på at flere av hensynene som nevnes kan slå begge veier - d v s både begrunne avslag og godkjennelse av bevillingssøknader - avhengig av hvilke prioriteringer kommunen gjør i alkoholpolitikken.

Det må skilles mellom den adgangen bevillingsmyndigheten har til å legge vekt på ulike hensyn ved avgjørelsen av bevillingssøknaden og den noe snevrere adgangen den har til å knytte vilkår til vedtaket etter §§ 3-2 og 4-3. Det vises til de nevnte bestemmelsene.

Alkoholloven åpner for store variasjoner mellom kommunene. Den enkelte kommune kan velge ikke å gi salgs- eller skjenkebevillinger, mens andre ønsker å føre en liberal politikk. Dette innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.

Det skal svært mye til for at klageinstansen eller domstolen skal kunne fastslå at en eller flere kommunestyrerepresentanter i et gitt tilfelle virkelig har tatt andre hensyn enn dem som etter en liberal og romslig oppfatning kan anses hjemlet i loven som saklige.

Hensynene vil gjerne knytte seg til generelle samfunnsinteresser, til lokale alkoholpolitiske vurderinger, til vurderinger av det enkelte skjenkested og den enkelte bevillingssøker.

1.7a.2 Eksempler på relevante hensyn

Det må som nevnt trekkes vide rammer for hvilke hensyn som kan tillegges vekt. Her omtales de eksemplene loven nevner, og det pekes på noen andre relevante hensyn. Framstillingen er imidlertid ikke uttømmende. I det følgende er de ulike forholdene kommunen kan ta i betraktning forsøkt gruppert under grunnleggende hensyn som er relevante etter alkoholloven. Av den grunn er lovens rekkefølge noe fraveket.

Hensynet til å begrense tilgjengeligheten av alkohol faller åpenbart innenfor lovens ramme. Kommunen kan derfor legge vekt på det antallet salgs- eller skjenkesteder som eksisterer fra før i kommunen. Videre kan det legges vekt på et ønske om å ha alkoholfrie soner eller områder i kommunen. Det er heller ingenting i veien for at kommunestyremedlemmer stemmer i mot alle bevillingssøknader. Kommunen kan også sette et tak på antallet bevillinger, se kommentarene til annet ledd nedenfor. Det er dessuten adgang til å bestemme at ølsalg skal monopoliseres, d v s at bevilling til ølsalg deles ut til enkelte spesialforretninger.

Ønsket om å begrense tilgjengeligheten av alkohol spesielt overfor ungdom gjør at kommunen kan avslå en søknad om skjenkebevilling utfra plasseringen i nærheten av skole, ungdomsklubb eller idrettsarena. Det kan også legges vekt på skjenkestedets målgruppe, og avslag kan begrunnes i at stedet tiltrekker seg ungdom, selv om disse er over 18 år.

På den annen side kan også hensynet til en rimelig tilgjengelighet for publikum tillegges vekt. Kommunen kan f eks avslå søknad om skjenkebevilling til steder som baserer seg på spesielle adgangskriterier, slik som lukkede klubber.

Kommunen kan legge vekt på trafikale hensyn. F eks vil skjenkestedets plassering i forhold til trafikkert vei, fortau etc være relevante hensyn.

Hensynet til offentlig ro og orden i vid forstand er relevant. Det kan derfor legges vekt på om strøket generelt eller skjenkestedet spesielt tiltrekker seg støy, ordensmessige problemer eller kriminalitiet. Kommunen kan også avslå søknaden f eks med den begrunnelsen at skjenkestedet ligger i et boligstrøk uten at det pekes på særskilte ordensproblemer knyttet til dette spesielle stedet.

Hensynet til kontroll fører til at kommunen kan legge vekt på salg- eller skjenkestedets størrelse og innredning. Søknad om skjenkebevilling til et selvbetjeningssted eller til et sted som er for uoversiktlig innredet eller for vagt avgrenset (utendørsservering) kan nektes med den begrunnelse at det vil bli vanskelig å føre tilstrekkelig kontroll med skjenkingen. Det kan også legges vekt på at stedet har tilfredsstillende kontroll med at det ikke slippes inn overstadig berusede eller mindreårige gjester, eller med at mindreårige ikke får servert alkohol.

Bevillingsmyndigheten kan også legge vekt på hvorvidt man kan forvente at bevillingen vil bli utøvet i samsvar med loven. Etter første ledd annet punktum, kan det legges vekt på om bevillingssøker, evt person med innflytelse over driften, er egnet til å forestå salg eller skjenking. Det kan videre legges vekt på bevillingssøkers ansiennitet, kunnskaper om alkoholloven og utdannelse. Bevillingsmyndighetene kan med hjemmel i denne bestemmelsen vektlegge et bredt spekter av forhold som ikke omfattes av vandelskravet i § 1-7b. F eks kan det legges vekt på at den ansvarlige, jf § 1-7b, har et kriminelt rulleblad av en slik art at han må anses uegnet som bevillingshaver, selv om overtredelsene gjelder lovgivning som ikke har direkte sammenheng med alkohollovens formål. Det kan etter omstendighetene legges vekt på at søker har alvorlige psykiske problemer, rusproblemer eller vedkommendes evne til å håndtere forretninger forøvrig.

Det kan også legges vekt på myndighetenes erfaring med et skjenkested, f eks ved ny søknad etter overdragelse.

Dersom det tidligere har foregått salg av narkotika på skjenkestedet kan dette vektlegges selv om salget ikke har ført til inndragning etter § 1-8.

Næringspolitiske hensyn kan være relevante i vurderingen. Siden en bevillingshaver kan ha flere bevillinger kan det oppstå situasjoner hvor en bevillingshaver i realiteten kan få monopol i en kommune. Dersom kommunen ønsker å motvirke slik monopolisering, kan dette hensynet vektlegges i avgjørelsen. Hensynet til en spesiell gruppe personer som er kulturelt og økonomisk viktig for kommunen, f eks studenter eller visse innvandrergrupper, kan tillegges vekt ved tildeling av bevilling. Det kan også legges vekt på om salgs- eller skjenkestedet har lærlingeordning.

Kommunen kan også legge vekt på ønsket om å stimulere utviklingen i visse deler av kommunen.

Det kan også legges vekt på salgs- eller skjenkestedetskarakter. F eks om man ønsker ølsalg kun i dagligvarebutikker med et bredt vareutvalg, eller i spesialbutikker. Videre om det søkes om skjenkebevilling til et spisested, dansested, rent skjenkested, overnattingssted osv. Det er i denne forbindelse adgang til å legge vekt på at et begrenset antall bevillinger skal fordeles på ulike driftskonsepter.

Bevillingsmyndigheten kan også til en viss grad vektlegge miljøhensyn. F eks kan bevillingssøknader fra charterbåter avslås dersom kloakken ikke tømmes på en forsvarlig måte.

Andre lokale hensyn kan begrunne at søknaden avslås eller innvilges. Plassering i nærheten av offentlig strand, kirke, barnehage og andre offentlige bygninger kan begrunne et avslag.

Den enkelte kommunestyrerepresentant kan stemme i henhold til partipolitiske vedtak. Når stemmegivningen i en bevillingssak er et utslag av et generelt partipolitisk syn, er ikke partiets syn utenforliggende hensyn. Det er adgang for representantene til å følge de prinsipper og retningslinjer som er nedfelt i partiprogrammet i vurderingen av enkeltsaker. Dersom stemmegivningen derimot bygger på et partipolitisk vedtak i den konkrete saken, kreves det at vedtaket er saklig fundert.

Kommunen har full adgang til å endre praksis, det være seg om det skjer ved nyvalgt kommunestyre, eller det skjer innen perioden. Det vil derfor ikke være usaklig forskjellsbehandling om kommunen avslår en bevillingssøknad etter å ha godkjent andre lignende søknader, så lenge avslaget er motivert i en generell endring av praksis. Kommunestyret kan f eks i bevillingsperioden vedta at det ikke lenger er ønskelig med flere bevillinger generelt, bevillinger i en del av kommunen eller f eks i tilknytning til idrettsanlegg.

1.7a.3 Særlig om fornyelse av bevilling

Fornyelse av bevillingen etter bevillingsperiodens utløp står rettslig i samme stilling som ny søknad. Bevillingshaver har ikke rettskrav på å få fornyet bevilling. Hvert kommunestyre står fritt til å innvilge eller avslå søknader om fornyelse av bevilling utfra en konkret vurdering av hensynene i § 1-7a eller ønsket om å føre en generelt strengere eller mer liberal bevillingspraksis.

Det må ikke foreligge misbruk eller andre inndragningsgrunner for at kommunen skal kunne nekte fornyelse av bevillingen.Ved behandlingen av søknad om fornyelse av bevilling kan det altså legges vekt på forhold ved skjenkestedet eller de ansvarlige, jf § 1-7b, selv om forholdene ikke var graverende nok til å føre til inndragning. Søknad kan f eks avslås fordi det fra skjenkestedets side har foregått diskriminering av bestemte grupper på grunn av f eks nasjonalitet, hudfarge, funksjonshemninger, religiøst syn eller seksuell legning.

De samme hensynene vil m a o være relevante både ved første gangs søknad og ved søknad om fornyelse av bevilling. Men i tillegg vil man ha erfaringer om hvordan bevillingen er utøvd. Dette vil man kunne ta hensyn til ved søknad om fornyelse. Man kan videre legge vekt på bevillingshavers ansiennitet samt nedlagt kapital og bestående arbeidsplasser. Det kan således legges vekt på hensynet til stabile vilkår for næringsdrivende.

1.7a.4 Eksempler på utenforliggende hensyn

Loven trekker ikke opp nærmere grenser for hvilke hensyn som må anses for utenforliggende. Man må derfor falle tilbake på alminnelig forvaltningsprinsipper som setter grenser for kommunens skjønnsfrihet. Kommunen kan i h t den forvaltningsrettslige misbrukslære legge vekt på alle hensyn med mindre avgjørelsen framstår som myndighetsmisbruk fordi det er tatt utenforliggende hensyn, avgjørelsen er vilkårlig eller sterkt urimelig eller det har funnet sted en usaklig forskjellsbehandling.

Resultatet av at det legges vekt på utenforliggende hensyn er at vedtaket kan kjennes ugyldig.

Dersom myndighetene som uttaler seg i forbindelse med saksbehandlingen har lagt vekt på utenforliggende hensyn i sine uttalelser, plikter bevillingsmyndigheten å se bort fra disse under behandling av saken.

Det er ikke mulig, hverken i loven eller forøvrig, å beskrive alle hensyn som er utenforliggende. Enkelte eksempler på hensyn det ikke er adgang til å vektlegge i avgjørelsen av bevillingssøknader skal likevel nevnes:

Nektelse av bevilling skal ikke kunne benyttes som virkemiddel i en arbeidskamp. Det er derfor et utenforliggende hensyn å legge vekt på at salgs- eller skjenkestedet f eks har nektet å inngå tariffavtale og driver virksomheten ved hjelp av streikebrytere.

Det er videre klart at kommunen ikke kan legge vekt på bevillingssøkers politiske sympatier generelt eller hans alkoholpolitiske syn spesielt, så lenge det ikke er grunn til å tro at vedkommende vil utøve bevillingen i strid med alkoholloven. Det er heller ikke adgang til å legge vekt på forhold som hudfarge, religiøs overbevisning, seksuell legning, medlemsskap i organisasjoner etc.

1.7a.5 Kommunale retningslinjer for skjønnet

Kommunen har adgang til å trekke opp retningslinjer for sin behandling av bevillingssøknader, d v s interne direktiver som angir hvilke hensyn og avveininger forvaltningsskjønnet skal bygge på. Retningslinjene kan standarisere skjønnet, og innebærer en operasjonalisering av de relevante hensynene i form av objektive kriterier, slik at det ikke blir nødvendig å foreta et helt fritt skjønn i hver enkelt sak.

Som eksempel på retningslinjer kan nevnes at kommunen skiller mellom ulike typer serveringssteder, slik som spisested, dansested, selvbetjeningssted, overnattingssted, ungdomssted e l. Hvorvidt bevilling skal gis, om bevilling skal gi rett til å skjenke brennevin og hvilke skjenketider som skal gjelde, blir så avhengig av hva slags type serveringssted det søkes bevilling for. Det er det enkelte skjenkesteds reelle kategorisering og ikke dets pretensjoner som er avgjørende.

Dersom kommunene bruker retningslinjer ved vurdering av bevillingsspørsmål, er det viktig å passe på at retningslinjene blir anvendt på en forsvarlig måte i enkeltsaker. Det er opp til bevillingsmyndigheten å fastslå om den enkelte søker faktisk fyller de lokalt fastsatte kravene for å få bevilling.

Selv om det er utarbeidet retningslinjer, innebærer ikke det at kommunen må følge disse slavisk i hver enkelt sak. Retningslinjer er ikke forskrifter. Det er bare retningslinjer for utøvelsen av forvaltningsskjønnet. Men for å unngå påstand om usaklig forskjellsbehandling stilles det strenge krav til begrunnelsen dersom disse fravikes i enkeltsaker.

1.7a.6 Særlig om «tak» på antallet bevillinger

Det følger av § 1-7a annet ledd at kommunen har adgang til å fastsette et maksimalt antall bevillinger til salg og skjenking, et såkalt tak.

Det er opp til kommunestyret å bestemme om man ønsker et tak og hvor høyt dette evt skal settes. Et tak på antall bevillinger er ikke bindende for en kommune, men bare en retningslinje kommunestyret når som helst kan endre. Det skiller seg i så måte ikke fra andre retningslinjer kommunen fastsetter for sin alkoholpolitikk.

I tillegg til et generelt tak kan kommunen også sette ulike tak på antall bevillinger til forskjellige driftskonsepter. Det kan således bestemmes at man f eks ønsker et visst antall restauranter og et annet antall puber med skjenkebevilling. Det kan også fastsettes særskilte tak for skjenkebevillinger til f eks båter.

Tak på antall bevillinger kan føre til at søkere får avslag på bevillingssøknaden på tross av at denne ikke skiller seg særlig fra tidligere innvilgede søknader. Særlig er dette aktuelt når det bare gjenstår én bevilling før taket er nådd, og flere søkere konkurrerer om den ene bevillingen. Dersom kommunen vil holde fast på begrensningen i antallet, må den foreta et valg mellom søkerne. Kommunen trenger ikke i slike situasjoner innvilge alle søknader ut fra prinsippet om likebehandling, men det bør framgå av vedtaket hvilke hensyn det er bygget på og hvorfor den ene er foretrukket. I de fleste tilfellene kan valget mellom konkurrentene forankres i de hensynene som er nevnt ovenfor, som f eks beliggenhet o s v. Men det blir også godtatt at kommunen velger mellom to svært like søkere på grunnlag av små forskjeller, så lenge valget skjer på et saklig grunnlag. Det er ikke adgang til å la valget bero på tilfeldigheter som f eks loddtrekning.

Dersom taket er nådd, kan kommunestyret delegere til administrasjonen å avslå søknader som kommer inn etter at taket er nådd, jf § 1-12. Dette er en ordning som muliggjør en raskere, mer praktisk og hensiktsmessig saksbehandling. Når myndigheten blir delegert, må det imidlertid sørges for at det gis en tilfredsstillende melding til kommunestyret om hvordan søkersituasjonen er.

1.7b

§ 1-7b Krav til bevillingshaver og andre personer

Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivning.

Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers vandel etter første ledd, kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år.

Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandelskravene.

Vandelskravene gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap 3A og § 5-3.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.7b.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen oppstiller krav om at bevillingshaver og visse sentrale aktører i virksomheten må ha utvist uklanderlig vandel.

Vandelskravene i § 1-7b gjelder kommunale salgs- og skjenkebevillinger, samt statlige bevil

linger etter § 5-2. For statlig bevilling til engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk gjelder de mer omfattende vandelskravene etter § 3A-4 nr 1. Det er gjort unntak fra vandelskravene til kommunale bevillinger til A/S Vinmonopolet og statlige bevillinger til befalsmesser, jf § 1-7b fjerde ledd.

Vandelskravene skiller seg fra de hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på etter § 1-7a ved at bevillingsmyndigheten plikter å ta hensyn til vandelskravene. Vandelskravene etter § 1-7b kan karakteriseres som en terskel: Dersom de ansvarlige etter § 1-7b ikke tilfredsstiller vandelskravet, er det utelukket å gi bevilling. Hvis de ansvarlige derimot tilfredsstiller vandelskravet har søkeren likevel ikke automatisk rett til bevilling. Hvorvidt bevilling skal gis i disse tilfellene beror på en skjønnsmessig avgjørelse, jf §§ 1-7 og 1-7a.

Bevillingsmyndighetene plikter ikke uten videre å innhente uttalelser fra skatte-, avgifts- og regnskapsmyndigheter. Hvorvidt bevillingsmyndigheten skal innhente uttalelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle, se merknadene til § 1-7.

Vandelsvurderingen bør foregå i fire etapper:

• For det første må bevillingsmyndigheten avgjøre hvilke personer som må tilfredsstille vandelskravene.

• Det må for det andre vurderes om det skal innhentes opplysninger om disse. Se kommentarene til § 1-7.

• Det må videre tas stilling til om de ansvarlige har forbrutt seg mot relevant lovgivning.

• Hvis det svares ja på det tredje punktet, blir vurderingstemaet for det fjerde om den aktuelle overtredelsen er av en slik art at personen ikke kan sies å tilfredsstille kravet om uklanderlig vandel. Bare dersom bevillingsmyndigheten kommer til at personen tilfredsstiller vandelskravet vil det være aktuelt å gi vedkommende bevilling.

Kommunen skal foreta en helhetsvurdering av om vandelskravet er oppfylt på bakgrunn av alle opplysninger som kommer inn fra de ulike etater.

1.7b.2 Hvilke personer det stilles krav til

Bevillingshaver må oppfylle vandelskravene. Dette gjelder uansett om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person. I de tilfellene bevillingshaver er en fysisk person, skal hans personlige forhold til den aktuelle lovgivningen sjekkes. I de tilfellene bevillingshaver er en juridisk person skal også personene bak selskapet sjekkes.

Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse i selskapet, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse framstår i det ytre. Formuleringen i § 1-7b er hentet fra lov av 8. juni 1984 nr 59 om fordringshaveres dekningsrett (dekningsloven) § 1-5 nr 2. Ved tolkningen av § 1-7b vil det derfor i noen grad kunne ses hen til praksis knyttet til dekningsloven.

Eierskap

Fysisk eller juridisk person som eier en vesentlig del av virksomheten eller driftsselskapet som driver virksomheten, må tilfredsstille vandelskravene. Hva som er en vesentlig eierinteresse må avgjøres konkret. Det avgjørende vil ikke bare være hvor stor eierandel den aktuelle personen sitter med, men også hvordan de øvrige eierinteresser er fordelt.

I anvarlige selskaper (ANS) vil det normalt være aktuelt å undersøke alle deltakerne.

I denne sammenheng er det ikke bare direkte eierskap som er avgjørende, men også eierskap via andre. F eks vil en person som eier en vesentlig del av selskap A som igjen eier en vesentlig del av selskap B, kunne regnes for å ha en vesentlig eierinteresse i selskap B uten å eie noen del i B direkte.

På den annen side må ikke eieren av bygningen hvor salgs- eller skjenkelokalet ligger oppfylle kravene dersom han ikke er knyttet til driften på en slik måte at § 1-7b av den grunn krever at han må tilfredsstille vandelskravene.

Inntekter

Den som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens inntekter må tilfredsstille vandelskravene. Dette gjelder uavhengig av om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person. Det siktes her bl a til tilfeller hvor en person har skutt inn kapital i en virksomhet uten å få stilling som medeier, men med rett til en del av overskuddet. Hva som menes med en «vesentlig del» av inntektene beror på en konkret vurdering. Med «oppebærer» menes at vedkommende har rett til avkastningen, uansett hvilket grunnlag denne retten bygger på. Det er ikke avgjørende om avkastningen faktisk er eller blir utdelt eller mottatt. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter og avdrag på lån etc, omfattes ikke av begrepet, med mindre utbetalingene er så høye at det reelt er en utdeling av virksomhetens inntekt. Som eksempel på det siste kan nevnes at et selskap eier et skjenkelokale og leier det ut til et driftsselskap til en pris langt over markedsleie.

Innflytelse

For å ivareta hensynet bak vandelskravet stilles det også krav til personer som har vesentlig innflytelse over virksomheten, f eks i kraft av å være selskapets daglige leder.

Også i tilfeller hvor virksomheten er personlig eid, kan andre være i en slik stilling som beskrevet ovenfor. I enkelte tilfeller kan det pga nær samhørighet mellom eieren og andre personer være grunnlag til å anta at disse har vesentlig innflytelse over eieren. Denne innflytelsen kan bygge på familiebånd, på vennskap også i unntakstilfelle på forretningsforhold. Som eksempel på det siste kan nevnes enkelte typer personlige kredittavtaler som i realiteten gir kreditor stor innflytelse over debitor. I såfall gjelder vandelskravene tilsvarende for disse.

Samlet vurdering

I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å stille vandelskrav til en person selv om han ikke fullt ut oppfyller noen av kravene til eierskap, avkastning eller innflytelse isolert sett. I tilfeller hvor en person har noen eierinteresser, oppebærer noe avkastning og har noe innflytelse i kraft av lederstilling, kan det være aktuelt å stille vandelskrav etter en total vurdering.

Bevillingsmyndighetene kan kreve at søker redegjør for hvem det er aktuelt å vurdere i forhold til vandel i søknaden. Det kan også kreves at dette bekreftes i den grad det er mulig f eks med utskrift fra Brønnøysundregistrene.

Når det gjelder innhenting av uttalelser og bevillingsmyndighetenes adgang til å kreve dokumentasjon av vandel, vises det til § 1-7a. Kommunen må selv, overfor den enkelte etat, presisere og angi hvilke fysiske og juridiske personer den ønsker opplysninger om.

1.7b.3 Kravet om uklanderlig vandel

Vandelskravet omfatter forholdet til alkohollovgivningen, annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

Som eksempel på brudd på lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, kan nevnes vegtrafikklovens bestemmelser om promillekjøring, eller tollovens regler om smugling av brennevin. Videre vil også brudd på politivedtektenes bestemmelser om ro og orden kunne tillegges vekt.

Det stilles videre krav om uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Som eksempel på slike regler kan nevnes ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, merverdiavgiftslovens krav om at det skal sendes oppgaver over omsetning, betalt merverdiavgift, registrering av firmaet i merverdiavgiftsmantallet osv, skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk, regnskapslovens krav om at det føres regnskap og utarbeides årsoppgjør, o l. Kravene gjelder også i forhold til utenlandsk lovgivning.

Det er bevillingsmyndighetene som må vurdere hvorvidt de aktuelle personene fyller vandelskravene. Det omfatter både tidligere overtredelser og at bevillingshaver på søknadstidspunktet ikke har betalt alle skyldige og forfalte skatter eller avgifter. Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse fra alle forvaltningsorganer, f eks at klagesak er avgjort eller dom avsagt. I verserende saker kan bevillingsmyndigheten på selvstendig grunnlag vurdere om søkeren har overtrådt den aktuelle bestemmelsen. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før søknaden avgjøres endelig. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer også at det er adgang til å ta hensyn til ikke rettskraftige avgjørelser. Bevillingsmyndigheten kan også komme til at vandelskravet ikke er oppfylt selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker.

Dersom bevillingsmyndigheten avdekker brudd på den nevnte lovgivningen, innebærer ikke dette at søknaden automatisk skal avslås. Det inngår i bevillingsmyndighetens frie forvaltningsskjønn å vurdere om det skal legges vekt på det konkrete regelbrudd i hvert enkelt tilfelle. Vandelskravene må ved denne vurderingen ses i sammenheng med alkohollovens formål og med formålet bak § 1-7b, som er å bekjempe økonomisk kriminalitet. Regelbruddene bør tillegges vekt dersom det virker til oppfyllelse av disse formålene.

Det skal foretas en helhetsvurdering av om en bevillingssøker skal nektes bevilling fordi en av de personene som nevnt i § 1-7b ikke oppfyller kravet om uklanderlig vandel. Når det gjelder selskaper med flere aktører, vil det forhold at kun en av flere personer ikke har uklanderlig vandel, ikke automatisk medføre avslag på bevilling.

Hvilken vekt det skal legges på ulike regelbrudd vil avhenge av hvor grove de er og hvor lang tid som er gått siden forholdet ble avsluttet. Jo eldre et lovbrudd er, desto alvorligere bør det være for at det skal tillegges vekt. Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers vandel etter første ledd, kan det uansett ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf annet ledd. Fristen regnes fra den dag handlingen eller unnlatelsen som var et brudd på den nevnte lovgivningen, opphørte.

Ved overtredelser av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen kan det være grunn til å skille mellom tilfeller der de personene kravet retter seg mot subjektivt kan klandres for lovbrudd, og tilfeller hvor f eks manglende betaling skyldes manglende betalingsevne. Det bør derfor ses hen til om betalingsvanskene er forbigående eller om de er av bagatellmessig art.

I enkelte tilfeller kan også søkerens private økonomiske forhold ha relevans for vandelsvurderingen.

Det kan særlig være aktuelt å legge vekt på slike forhold når søkeren driver et enkeltmannsforetak med uklare skiller mellom virksomhetens og privatpersonens økonomi og når personen har vist manglende betalingsvilje i sin personlige økonomi. Bevillingsmyndigheten må i disse tilfellene vurdere om de personlige forholdene er en indikasjon på hvordan disse personene vil utøve sin næringsvirksomhet.

Kravene om at det ikke må foretas brudd i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen etter at bevillingen er gitt gjelder også for bevillinger gitt før lovens ikrafttredelse (1. januar 1998). Lovbrudd som skjedde før dette tidspunktet kan derimot ikke føre til inndragning av bevillingen. Ved tildeling av ny bevilling og fornyelse av bevillingen kan det imidlertid legges vekt på forhold som er eldre enn lovens ikrafttredelse.

Det er ikke gitt nærmere forskrifter om innholdet i og dokumentasjonen av vandelskravene.

Vandelskravene i § 1-7b gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap 3A og § 5-3. Det vises til de generelle merknadene til § 1-7b ovenfor.

1.7c

§ 1-7c Styrer og stedfortreder

For hver bevilling skal det utpekes en styrer med stedfortreder som må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Det kan gjøres unntak fra kravet om stedfortreder når det vil virke urimelig bl a av hensyn til salgs- eller skjenkestedets størrelse. Kravet om styrer og stedfortreder gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap 3A.

Styrer og stedfortreder må være ansatt på salgs- eller skjenkestedet eller arbeide i virksomheten i kraft av eierstilling. Som styrer kan bare utpekes den som har styringsrett over salg eller skjenking, herunder ansvar for å føre tilsyn med utøvelsen av bevillingen. I styrers fravær påhviler styrers plikter stedfortreder. Bevillingshaver må straks søke om godkjenning av ny styrer dersom styrer slutter.

Styrer og stedfortreder må være over 20 år og ha dokumentert kunnskap om alkoholloven og bestemmelser gitt i medhold av den. Dokumentasjonskravet gjelder ikke ved tildeling av bevilling for en enkelt bestemt anledning etter § 1-6 tredje ledd og ambulerende bevilling etter § 4-5.

Styrer og stedfortreder må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål.

Ved vurderingen av styrers og stedfortreders vandel etter første ledd, kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år.

Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjonen av vandels- og kvalifikasjonskravene, herunder om betaling for avleggelse av prøve.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).) Dokumentasjonskravet i § 1-7c tredje ledd er ikke trådt i kraft 1. januar 1998.

1.7c.1 Generelt om bestemmelsen

Det skal oppnevnes en styrer og en stedfortreder for hver bevilling. Bare personer med styringsrett over salg eller skjenking kan oppnevnes som styrer. Styreren må i tillegg være over 20 år og ha uklanderlig vandel.

Det sentrale i bevillingssystemet er å sikre at salg og skjenking av alkoholholdig drikk skjer i h t alkohollovens bestemmelser. Det er derfor viktig at en bestemt utpekt person har ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget eller skjenkingen av bevillingsmyndighetene ved kontroll.

1.7c.2 Styrerens ansvar

Styreren har ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen. Han skal sørge for at virksomheten er slik organisert at det ikke skjer brudd på alkohollovgivningen i forbindelse med skjenkingen eller salget. Dette innebærer at han har ansvaret for at de ansatte har nødvendig kunnskap om regelverket, og at de overholder dette, f eks at det ikke skjenkes til overstadig berusede eller mindreårige.

Systemet med styrer fratar ikke bevillingshaveren for ansvar i forhold til regler om inndragning, straff og erstatningsansvar.

Styrer kan også ilegges straffe- eller erstatningsansvar etter alkoholloven. Styrer er ansvarlig for at alkoholloven og andre lovbestemmelser med tilsvarende formål følges, og plikter å sette seg utover evt lovstridige direktiver fra bevillingshaver eller ledelsen. Han fritas m a o ikke uten videre for ansvar selv om han handlet på ordre fra overordnede.

Det vises forøvrig til forskriften av 11. desember 1997 nr 1292, særlig §§ 1-3 og 4-3.

1.7c.3 Plikt til å utpeke styrer og stedfortreder. Krav til styrer og stedfortreder

Første ledd stiller krav om at en person skal godkjennes som styrer og en som stedfortreder for hver bevilling. Kravet gjelder i utgangspunktet også ved søknad om bevilling for en bestemt anledning og ambulerende skjenkebevilling. Normalt vil det likevel ikke være nødvendig å kreve stedfortreder ved disse bevillingene. Dersom kravet om stedfortreder er urimelig tyngende kan kommunen gjøre unntak fra kravet, f eks hvor virksomheten er svært liten.

Annet ledd krever at styrer eller stedfortreder må være ansatt i virksomheten eller arbeide der i kraft av sin eierstilling. Dersom styrer eller stedfortreder ikke er medeier e l, kreves m a o et formelt ansettelsesforhold. Selvstendige oppdragstakere kan ikke oppnevnes som styrer eller stedfortreder.

Det er den som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen som skal utpekes som styrer. Med det menes at han har overordnet stilling i forhold til øvrige ansatte som driver med salg eller skjenking av alkohol, og kan instruere disse m h t hvordan salg og skjenking av alkohol skal utføres. Eksempel på en slik person er butikksjef eller hovmester. Det er den reelle og ikke den formelle myndigheten, f eks tittel, som er avgjørende. Dersom det er flere som har det daglige ansvaret og den nødvendige instruksjonsretten, holder det at en av dem oppnevnes som styrer.

En person kan bare være styrer på ett sted.

Styreren skal godkjennes av bevillingsmyndighetene. Bevilling kan nektes dersom styreren ikke tilfredsstiller vandelskravene. I slike tilfeller må bevillingshaver gis en rimelig frist til å finne en ny styrer til bevillingen.

Den som i styrerens fravær overtar pliktene og instruksjonsmyndigheten til styreren, skal utnevnes til stedfortreder.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk til stede på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Disse har likevel ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når de ikke er tilstede.

Styreren og stedfortrederen skal være kontrollmyndighetenes kontaktpersoner og sørge for at det pekes ut personer kontrollmyndighetene kan forholde seg til ved en kontroll i deres fravær.

Siste punktum i annet ledd regulerer skifte av styrer. Skifte av styrer krever ikke ny bevilling, men den nye styreren må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Bevillingshaveren må straks søke kommunen om godkjenning av ny styrer, selv om den nye styreren kun er midlertidig oppnevnt. Blir den oppnevnte styreren ikke godkjent, må bevillingshaver straks søke på nytt om godkjenning av styrer.

Styrer og stedfortreder må være over 20 år, jf tredje ledd. Med mindre det søkes om bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende skjenkebevilling, må de kunne dokumentere kunnskaper om alkoholloven og dens forskrifter.

Styrer og stedfortreder må oppfylle lovens vandelskrav, jf fjerde ledd. De må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkoholloven og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Ved vandelsvurderingen etter fjerde ledd kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år. Ved en inkurie er det henvist til første ledd; det skal være fjerde ledd. Det vises forøvrig til kommentarene om vandelskravet i § 1-7b. Overfor styrer og stedfortreder stilles det ikke krav i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

1.7c.4 Saksbehandling ved godkjenning av styrer og stedfortreder

Ved en slik godkjennelsessak vil det i stor grad være opp til bevillingsmyndigheten hvem man ønsker å innhente uttalelser fra. Bevillingsmyndigheten har også her den samme adgang, men ikke samme plikt, til å innhente uttalelser som beskrevet ovenfor. Som regel vil det alltid være grunn til i det minste å innhente uttalelser fra politiet.

1.7d

§ 1-7d Kommunal alkoholpolitisk handlingsplan

Kommunen skal utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Departementet kan gi forskrifter om innholdet av kommunal alkoholpolitisk handlingsplan.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

Kommunen har etter § 1-7d en plikt til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan. Loven gir ingen direkte anvisninger på hva planen skal inneholde, men den bør angi de alkoholpolitiske

hovedmål og delmål kommunen legger til grunn for sin alkoholpolitikk, og de virkemidlene som vil tas i bruk for å nå målene. F eks kan virkemidler som tak på antall salgs- og skjenkesteder, åpningstider og kontrolltiltak nedfelles i planen. Planen bør konkretisere hvilke tiltak kommunen vil satse på for å nå den landsomfattende målsetningen om å redusere alkoholforbruket.

Planen bør behandles i hver kommunestyreperiode. Det er ikke utarbeidet nærmere forskrifter til bestemmelsen.

1.8

§ 1-8 Inndragning av salgs- og skjenkebevillinger

Kommunestyret kan i bevillingsperioden inndra en bevilling for resten av bevillingsperioden, eller for en kortere tid dersom vilkårene i § 1-7b ikke lenger er oppfylt, eller dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven eller bestemmelser gitt i medhold av denne. Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av annen lovgivning når bestemmelsene har sammenheng med denne lovs formål.

Ved vurderingen av om bevillingen bør inndras, og for hvor lenge, kan det blant annet legges vekt på type overtredelse, overtredelsens grovhet, om bevillingshaveren kan klandres for overtredelsen og hva som er gjort for å rette opp forholdet. Det kan også legges vekt på tidligere praktisering av bevillingen.

En bevilling kan også inndras dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet.

En bevilling kan inndras dersom den ikke er benyttet i løpet av det siste året. Departementet gir forskrifter om avgrensning og utfylling av inndragningsadgangen etter dette ledd.

Statlige skjenkebevillinger kan når som helst inndras av departementet, selv om vilkårene etter første ledd ikke foreligger.

Endret ved lov 23. juni 1994 nr. 47, i kraft straks. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 66 (1993-94), Innst. O. nr. 62 (1993-94).)

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)
Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.8.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingsmyndighetens adgang til å inndra salgs- eller skjenkebevilling for alkoholholdig drikk i bevillingsperioden. Det er først og fremst brudd på alkoholloven som gir grunnlag for inndragning av kommunale bevillinger. Dette gjelder ikke bare bestemmelser som angår salg og skjenking direkte. Også brudd på andre av alkohollovens regler, f eks reklameforbudet, er i utgangspunktet inndragningsgrunn. Overtredelse av regler gitt i eller i medhold av andre lover kan gi grunnlag for inndragning når bestemmelsen har sammenheng med alkohollovens formål. Når bevillingen er inndratt, tapes retten til å utøve skjenking eller salg av alkoholholdig drikk for den perioden inndragningen gjelder.

Adgangen til å inndra en kommunal bevilling er i utgangspunktet lagt til kommunestyret.

Dersom det i kommunen er foretatt en generell delegasjon av myndighet i bevillingssaker til formannskap, byråd eller faste utvalg, jf § 1-12, vil dette i utgangspunktet også omfatte inndragningsadgangen. Inndragningsadgangen kan også delegeres til administrasjonen i kommunen, men dette forutsetter et særskilt delegasjonsvedtak.

Inndragning er et enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen etter reglene i forvaltningsloven.

Inndragning av bevillingen må skilles fra inndragning av alkoholholdig drikk, jf § 10-3.

Sistnevnte bestemmelse tilhører alkohollovens kapittel om straff. Denne form for inndragning kan bare utøves av påtalemyndigheten.

1.8.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

1.8.2.1 Grunnvilkår for adgangen til å inndra en salgs- eller skjenkebevilling

Bevillingen kan inndras dersom bevillingshaver ikke overholder bestemmelser gitt i alkoholloven. Dette omfatter også bestemmelsene gitt i forskriftene til alkoholloven. Mest praktisk er skjenking til mindreårige, skjenking til berusede personer og brudd på bestemmelsene om skjenketid. Manglende innbetaling av bevillingsavgift kan også gi grunnlag for inndragning. Det vises for øvrig til gjennomgangen av den enkelte bestemmelse i loven og i forskriftene.

Det er ikke noe vilkår om at bevillingshaveren har kjennskap til overtredelsen for at bevillingen kan inndras. Det må legges avgjørende vekt på at det er bevillingshaveren som er ansvarlig for utøvelsen av bevillingen, herunder holde seg orientert om virksomheten på salgs- eller skjenkestedet. Dersom styreren eller stedfortrederen kan klandres for en overtredelse, vil dette være et moment i skjønnsutøvelsen, d v s at det kan medføre strengere reaksjon.

Bevillingen kan også inndras hvis det viser seg at søkeren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i forhold til kravene for å få bevilling. Momenter i vurderingen av om bevillingen skal inndras i slike tilfeller, vil bl a være hvilke opplysninger det gjelder og hvor store avvik det dreier seg om, og om bevillingshaver kan klandres for ikke å ha gitt korrekte eller fullstendige opplysninger på søknadstidspunktet.

Dersom det skulle vise seg at vandelskravet som loven oppstiller i § 1-7b ikke er oppfylt, kan bevillingen inndras. Vandelskravet vurderes også av kontrollmyndighetene mens bevillingen løper. Dette innebærer at brudd på vandelskravet som avdekkes i bevillingsperioden, enten bruddet refererer seg til perioden eller før denne, kan føre til inndragning av bevillingen.

Alkoholloven forutsetter at vandelskravene i skatte- og avgiftslovgivningen er oppfylt til enhver tid. Brudd på skatte- og avgiftslovgivningen i bevillingsperioden vil kunne føre til inndragning av bevillingen. Også tidligere brudd på vandelskrav kan tillegges vekt, men her er det en absolutt frist på 10 år jf § 1-7b annet ledd. Det er altså ikke bare ved tildelingen av bevillingen at dette kan vurderes av bevillingsmyndigheten.

Forhold som kan tilsi at bevillingshaver ikke har god vandel i forhold til skatte- og avgiftsreglene kan være manglende innsending av selvangivelse, mangelfull regnskapsføring, regnskap er ikke revidert, godkjent og innsendt til Brønnøysundregistrene, og oppgaver vedrørende merverdiavgift og skattetrekk er ikke sendt til fylkesskattekontor/kemnerkontor. For nærmere omtale av dette momentet vises til gjennomgangen under § 1-7b

For å ta stilling til om bevillingshaver oppfyller kravene til vandel i forhold til skatte- og avgiftslovgivningen, kan bevillingsmyndighetene kreve fremlagt skatteattest. At man kan eller ikke kan fremlegge skatteattest vil ikke i seg selv si noe om vandelskravet er oppfylt, men attesten vil vise om bevillingshaveren har skatte- eller avgiftsgjeld. Har bevillingshaveren slik gjeld, kan det tenkes at kravene til bevillingshaver, jf § 1-7b, ikke lenger vil være oppfylt.

Dersom det er satt vilkår i forbindelse med tildeling av bevillingen, vil brudd på disse kunne være en inndragningsgrunn.

Det fremgår av bestemmelsen i tredje ledd at dersom det avdekkes at det gjentatte ganger har foregått omsetning av narkotiske stoffer på et skjenkested, kan bevillingen inndras. Dette gjelder selv om bevillingshaveren ikke kjenner til omsetningen. Bevillingshaveren plikter å holde seg orientert om forholdene ved skjenkestedet, og skal sørge for at omsetning av narkotiske stoffer ikke finner sted på skjenkestedet.

Dersom skjenkestedet ber politiet om hjelp i forbindelse med narkotikaomsetning, vil dette være av betydning for om man kan anse at skjenkestedet har gjort det som bør gjøres i et slikt tilfelle.

Det er også adgang til å inndra bevillingen ved overtredelse av andre lover eller forskrifter når disse bestemmelsenes formål har nær sammenheng med alkohollovens eget formål. Dersom en person som innehar en sentral posisjon i et selskap som har salgs- eller skjenkebevilling f eks begår brudd på tollovens bestemmelser om spritsmugling, kan bevillingen inndras. Videre kan stadige brudd på bestemmelsene om ro og orden utenfor et skjenkested kunne gi grunnlag for inndragning. Bestemmelsen gir bevillingsmyndighetene anledning til å vurdere om utøvelsen av bevillingen foregår på en forsvarlig måte og i tråd med forutsetningene for tildelingen.

Brudd på andre bestemmelser som f eks brannforskriftene, arbeidsmiljølovens bestemmelser, helseforskrifter eller straffelovens § 349a om rasediskriminering, gir ikke i seg selv grunnlag for inndragning selv om disse reglene til en viss grad kan sies å gjelde utøvelsen av salgs- eller skjenkevirksomhet. Derimot kan f eks de hygieniske og brannsikkerhetsmessige forholdene være så kritikkverdige at driften av den grunn er uforsvarlig. I slike tilfelle kan bevillingen inndras.

Det er ikke noe vilkår for inndragning at overtredelse har funnet sted over lengre tid, eller at det er snakk om gjentakelse av overtredelser. Én episode kan i prinsippet være tilstrekkelig for å foreta inndragning. Systematisk brudd på alkohollovens regler vil imidlertid kunne tilsi en strengere reaksjon. At en bevilling er blitt fornyet, avskjærer ikke bevillilngsmyndigheten fra også å legge vekt på eldre forhold når spørsmålet om inndragning skal vurderes.

Ved eierskifte oppstår spørsmålet om forhold hos den gamle eieren vil kunne føre til inndragning hos den nye. Dersom den nye eier var vesentlig andelseier i det gamle selskapet, eller på annen måte kan knyttes til den gamle eier, vil det etter forholdene være grunn til å legge dette til grunn for vurdering av inndragningsadgangen. En bevillingshaver kan f eks ikke fri seg fra tidligere overtredelser ved endring av selskapsform eller endringer i eierkonstellasjonene. Det avgjørende er det underliggende forhold _ om det faktisk er kontinuitet i driften. Det vises til gjennomgangen av bestemmelsen i § 1-10 om eierskifte.

1.8.2.2 Vurderingen av vilkårene

At vilkårene for inndragning foreligger medfører ikke at kommunen er forpliktet til å inndra bevillingen. Kommunen kan utøve et skjønn.

§ 1-8 annet ledd inneholder hensyn som bevillingsmyndighetene kan legge vekt på ved vurderingen. Disse hensyn er ikke uttømmende. Det skal videre utøves et skjønn m h t reaksjonsform (advarsel eller inndragning) og m h t selve utmålingen av reaksjonen (lengde).

De hensynene som loven angir vil ha betydning i flere sammenhenger. For det første skal hensynene legges til grunn når det fattes avgjørelse om inndragning i det hele tatt skal skje, for det annet skal hensynene legges til grunn for hvor lang inndragningstiden skal være.

Sentralt i vurderingen av om bevillingen skal inndras er overtredelsens art. Noen overtredelser, f eks servering eller salg av alkohol til mindreårige, skjenking til overstadig berusede personer og brudd på skjenketiden, er alvorlige brudd på alkoholloven.

Innenfor hver type overtredelse finnes det grove og mindre grove tilfeller. Ved skjenking til mindreårige blir overtredelsen mer alvorlig jo yngre den mindreårige er. Ved overskjenking vil graden av overskjenking være av betydning for hvor alvorlig overtredelsen er.

I vurderingen av om bevillingen bør inndras kan det legges vekt på hvorvidt bevillingshaveren har gjort det som kan gjøres for å sikre at salget eller skjenkingen skjer i samsvar med reglene i alkoholloven.

Dersom bevillingshaveren aktivt prøver å rette opp forholdene kan dette være et moment ved vurderingen av reaksjonens art og styrke. Bevillingsmyndigheten kan ta hensyn til tiltak som økt kontroll med utøvelsen av skjenkingen, skjerpet adgangskontroll o l ved sin vurdering av inndragning av bevillingen.

Skyld hos bevillingshaver eller bevillingshavers representanter (stedfortreder eller styrer) vil kunne påvirke valg av reaksjon.

Ved vurderingen om en salgs- eller skjenkebevilling bør inndras, vil tidligere forhold hos bevillingshaveren være av betydning. Særlig gjelder dette når advarsel er gitt. Ved vurderingen er en ikke bundet til inneværende skjenkeperiode, også tidligere forhold og advarsler kan legges til grunn.

I saker om inndragning av salgs- eller skjenkebevilling vil ofte en påstand fra kontrollmyndighetene stå mot bevillingshavers påstand. Bevillingsmyndigheten må foreta en vanlig bevisvurdering. I denne sammenheng kan vitneutsagn være tilstrekkelig bevis. Det er ikke andre beviskrav enn de man ellers stiller i forvaltningen.

1.8.2.3 Inndragningens lengde, partiell inndragning

Det er opp til kommunen å ta stilling til inndragningstidens lengde. Denne kan variere fra en dag til ut bevillingsperioden, avhengig av hvor grovt brudd det reageres på. Reaksjonen fra bevillingsmyndighetens side skal ikke være urimelig i forhold til overtredelsen.

Inndragning kan begrenses til å gjelde en del av salgs- eller skjenkestedet, såkalt partiell inndragning. Det kan også skje en separat inndragning for brennevins vedkommende.

1.8.2.4 Inndragning ved driftsstans

Bestemmelsens fjerde ledd gir kommunestyret anledning til å inndra en bevilling som ikke er benyttet det siste året. Fristen starter på det tidspunkt salget eller skjenkingen opphører. Inndragning kan først skje når det er gått ett år fra salget eller skjenkingen opphørte.

Bestemmelsen gir kommunen adgang til å inndra bevillingen. Hvis kommunen ønsker å

inndra bevillingen må det fattes et uttrykkelig vedtak om dette. Hvis ikke løper bevillingen fortsatt, den faller m a o ikke automatisk bort.

Departementet har regulert inndragningsadgangen ved driftsstans som skyldes forhold utenfor bevillingshavers kontroll i forskrift av 11. desember 1997 nr 1292 kap 7.

Regelen om inndragning ved driftsstans gjelder også for virksomheter som aldri har startet opp.

1.8.2.5 Statlige bevillinger

Statlige skjenkebevillinger kan når som helst inndras. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at disse bevillingene kan gis inntil videre, det vil si uten bevillingsperioder. De statlige myndigheter har derfor normalt ikke anledning til å vurdere bevillingen med jevne mellomrom slik de kommunale myndigheter har. For de statlige bevillingene kan det således både være behov for å inndra bevillingen på grunn av regelbrudd som nevnt ovenfor, og å inndra bevillingen av alkoholpolitiske grunner.

1.8.3 Saksbehandlingen i inndragningssaker

Inndragning av bevilling er et enkeltvedtak, jf forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Et inndragningsvedtak blir da underlagt de krav som forvaltningsloven stiller til behandlingsmåten ved enkeltvedtak.

1.8.3.1 Før vedtak treffes

I henhold til forvaltningsloven § 16, skal bevillingshaver varsles om at bevillingsmyndigheten vurderer å inndra bevillingen. Bevillingshaver må gis en rimelig tid til å uttale seg i sakens anledning.

Av forvaltningsloven § 17 følger det at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Dette omfatter bl a å sørge for at uttalelser fra bevillingshaver vurderes.

I forvaltningsloven §§ 18 og 19 er det regler om hva en part kan kreve innsyn i. Dette gjelder først og fremst alle sakens dokumenter. Bevillingshaveren har i en viss utstrekning rett til å gjøre seg kjent med faktiske opplysninger i interne dokumenter, jf forvaltningsloven § 18 tredje ledd.

1.8.3.2 Krav til vedtaket

Inndragningsvedtaket skal begrunnes. Begrunnelsen må fremgå av brevet til bevillingshaver.

Begrunnelsen skal inneholde følgende:

Hvilket rettslig grunnlag som anføres, d v s hvilke regler som er brutt.

Dernest må begrunnelsen inneholde en redegjørelse for det faktiske grunnlaget for inndragningen.

Endelig må begrunnelsen inneholde de hovedhensyn som har vært avgjørende for inndragningen. Hvis det er gitt retningslinjer for skjønnsutøvelsen i inndragningssaker, vil en kunne henvise til disse.

Bevillingshaver skal underrettes om vedtaket. Forvaltningsloven § 27 inneholder regler om hva en part skal underrettes om når det er truffet et vedtak om inndragning.

Bevillingshaver underrettes om begrunnelsen for vedtaket og retten til å klage over inndragningsvedtaket. Klageretten fremgår av alkoholloven § 1-16 (presentert nedenfor), og er noe begrenset i forhold til de klageregler som er inntatt i forvaltningsloven.

1-8a

§ 1-8a Politiets stengningsadgang

Politiet kan stenge et sted som driver salg eller skjenking av alkoholholdig drikk uten å ha bevilling.

Politiet kan stenge et salgs- eller skjenkested for inntil to dager når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1-8a.1 Salg eller skjenking uten bevilling

Bestemmelsens første ledd gir politiet adgang til å stenge et sted som driver salg eller skjenking uten å inneha nødvendig bevilling. Dette kan være aktuelt der stedet aldri har hatt bevilling, eventuelt at bevillingen er inndratt, jf alkoholloven § 1-8.

1-8a.2 Salgs- eller skjenkested med bevilling

Bestemmelsens annet ledd regulerer politiets adgang til å stenge et salgs- eller skjenkested. Det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges og at politiet ikke kan vente på et eventuelt vedtak om inndragning. Stengning på grunn av lovbrudd kan bare foretas dersom det dreier seg om lovbrudd knyttet til selve salgs- eller skjenkevirksomheten, f eks vold mot gjester, skadeverk på inventaret eller narkotikaomsetning. Brudd på arbeidsmiljøloven eller straffelovens bestemmelser om økonomisk kriminalitet kan også i alvorlige tilfeller føre til stenging. Formålet med bestemmelsen er å gi politiet hjemmel til å gripe inn i unntakstilfeller. Departementet legger til grunn at terskelen for politiets inngripen skal være tuftet på samme vurdering som politiloven § 7.

Stengning etter annet ledd kan ikke skje for lengre tid enn det som er nødvendig for å gjenopprette en lovlig situasjon, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager.

1.9

§ 1-9 Kontroll med salg og skjenking

Kontroll med utøvelsen av kommunal bevilling, og statlig bevilling etter § 5-3 første ledd, tilligger kommunen.

Kontroll med utøvelsen av statlig bevilling etter §§ 5-2 og 5-3 annet ledd tilligger departementet.

Departementet kan gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking, om utøvelsen av kontroll og opprettelse av kontrollutvalg.

Departementet kan gi forskrifter om internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

Endret ved lov 11. juni 1993 nr. 105, i kraft 1. juli 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 95 (1992-93), Innst. O. nr. 132 (1992-93).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.9.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gir regler om kommunalt og statlig ansvar for å føre kontroll med alkoholomsetningen på salgs- og skjenkestedene. Bestemmelsen gir i tillegg departementet hjemmel til å gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking, om utøvelsen av kontroll, opprettelse av kontrollutvalg samt internkontroll.

1.9.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

De kommunale kontrollutvalgene har som oppgave å kontrollere bevillinger som er gitt av kommunen. Kontroll med ulovlig skjenking der bevilling mangler, s k bevillingsløs skjenking, er en oppgave for politiet alene.

Den enkelte kommune skal føre tilsyn med utøvelsen av kommunale salgs- og skjenkebevillinger herunder bevilling gitt til lukkede selskaper. Kontrollplikten omfatter ikke

Vinmonopolets utsalg. Engros- og tilvirkningsbevillingene kontrolleres av den statlige bevillingsmyndigheten.

Departementet har 11. desember 1997 nr 1292 gitt forskrift om kontroll med salg og skjenking, om utøvelsen av kontroll og opprettelse av kontrollutvalg. I henhold til forskriften kapittel 10 Kommunale kontrollutvalg, skal det i hver kommune være et utvalg til å forestå kontrollen med salg av øl og skjenking av øl, vin og brennevin. Det er kommunestyrets ansvar å oppnevne utvalget, og sørge for at utvalgets medlemmer og tilsatte eller engasjerte kontrollører får nødvendig opplæring. Kontrollen skal særlig omfatte salgs- og skjenketidene, at alkohol ikke skjenkes eller selges til personer som er åpenbart beruset eller ikke oppfyller aldersgrensebestemmelsene, se nærmere omtale under forskriften kapittel 10.

I tillegg har kommunen ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd til Forsvarets befalsmesser.

Departementet skal føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillinger etter § 5-2. Dette gjelder bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip og tog som er kollektive transportmidler, samt til passasjerer ombord i fly på innenlandske flyvninger. Departementet skal også føre kontroll med statlig bevilling etter § 5-3 annet ledd til Forsvarets befalsmesser som er knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte. Departementets kontrollmyndighet er delegert til fylkesmannen.

Det er ikke gitt forskrifter om internkontroll.

1.10

§ 1-10 Overdragelse, død og konkurs

Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten. Det samme gjelder ved overdragelse av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet. Virksomheten kan likevel fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder, så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette. Alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, kan overdras sammen med virksomheten etter forskrifter gitt av departementet.

Bevillingen faller bort ved bevillingshavers død. Dødsboet kan likevel fortsette virksomheten i henhold til den tidligere bevillingen i tre måneder etter dødsfallet dersom bevillingsmyndigheten underrettes om det, eller innen samme frist overdra alkoholholdig drikk til bevillingshavere etter denne lov.

Bevillingen faller bort ved bevillingshavers konkurs. Konkursboet kan i perioden fram til endelig avslutning av bobehandlingen overdra alkoholholdig drikk som inngår i boet til bevillingshavere etter denne lov.

Panthaver kan etter en konkurs få tillatelse fra departementet til å selge pantsatt alkoholholdig drikk til innehaver av bevilling etter denne lov. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og utøvelsen av tillatelsen.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.10.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer ulike endringssituasjoner som kan inntreffe etter at bevillingen er tildelt, nærmere bestemt når bevillingen overdras, når bevillingshaveren går konkurs eller ved bevillingshavers død.

Bestemmelsen gjelder for innehavere av salgs- og skjenkebevilling og innehavere av engros- og tilvirkningsbevilling.

Bevillinger kan ikke overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre. Ved slik endring bortfaller bevillingen. Dette innebærer at en ny eier må søke bevilling for å kunne fortsette virksomheten etter eierskiftet.

1.10.2 Overdragelse

En bevilling kan ikke overdras til nye eiere. Ved overdragelse av virksomheten faller bevillingen bort.

En ny eier må søke om bevilling og skal vurderes på vanlig måte. Kommunen står fritt til å innvilge eller avslå søknaden om salgs- eller skjenkebevilling.

En ny eier kan drive på tidligere eiers bevilling i en overgangsperiode avgrenset til tre

måneder, i påvente av at dennes bevillingssøknad kan avgjøres av bevillingsmyndigheten. Forutsetningen er at bevillingsmyndigheten gis melding om hvem som har overtatt ansvar for virksomheten. Er ikke ny bevilling gitt innen tre måneder, må virksomheten opphøre.

Det er bare den som erverver virksomheten fra bevillingshaver som kan drive videre i inntil tre måneder i kraft av bestemmelsen. En videre overdragelse gir ikke rett til drift for den nye erververen. Det samme gjelder for konkurs- eller dødsbo.

Søknad om ny bevilling fra den nye eieren av virksomheten skal behandles på lik linje med andre bevillingssøknader. Den nye bevillingshaveren har ikke krav på å få tildelt bevilling selv om vedkommende har drevet på den gamle bevillingen i opptil tre måneder, og det selv om bevillingen er utøvet på en måte som det ikke er noe å utsette på.

En virksomhet kan i realiteten overdras på to måter: For det første kan hele bedriften selges under ett. For det annet kan det tenkes at endringene i et selskaps struktur og eiersammensetning er så vesentlig at endringen medfører bortfall av bevilling. Begge er en følge av at bevillingen ikke er et rettsgode som kan overdras, men en tillatelse som forutsetter kontroll fra myndighetene.

Bevillingen faller alltid bort dersom en virksomhet i sin helhet overdras til nye eiere. Tilsvarende gjelder dersom en vesentlig andel i virksomheten overføres til andre ved at disse trer inn i virksomheten. Hva som er en vesentlig andel må vurderes på samme måte som ved endringer i den interne eierstrukturen i et selskap, se nedenfor.

Skifte av selskapsform er å regne som en overdragelse. Det gjelder selv om det er de samme personer som står bak virksomheten etter endringene.

Også endringer i eiersammensetningen i et selskap kan medføre at bevillingen bortfaller. Det gjelder dersom alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i selskapet overdras.

Endringer i sammensetning kan skje på flere måter. I et aksjeselskap vil overdragelse av eierandeler, aksjeemisjon og fusjon være eksempler på endringer. I ansvarlige selskaper kan også eierandeler overdras og nye eiere kan tre inn i sameiet. Listen er ikke uttømmende.

I henhold til aksjelovens regler vil en eierinteresse på 1/3 kunne blokkere generalforsamlingsvedtak og dermed påvirke selskapets karakter i stor grad. Også overdragelse av aksjer/selskapsandeler til en aksjonær som før overdragelsen hadde en aksjepost på mindre enn 1/3 og som følgelig ikke ble ansett som en sentral person, krever ny bevilling dersom resultatet av overdragelsen gir vedkommende dominerende innflytelse på utøvelsen av bevillingen. Når en aktør passerer grensen på 1/3 av aksjene, må virksomheten anses overdratt i h t alkohollovens regler. Det er imidlertid viktig å vurdere enhver endring konkret, og vurdere om det er naturlig å se på situasjonen som en overdragelse.

Ny bevilling kreves derimot som hovedregel ikke ved en aksjeoverdragelse som resulterer i at fra før sentrale personer, f eks aksjonærer som før overdragelsen hadde minst 1/3 av aksjene, ytterligere styrker sin stilling i selskapet.

Et selskap er ofte eid helt eller delvis av andre juridiske personer. Endringer i eierforholdet i disse bakenforliggende selskaper kan også medføre bortfall av bevillingen. Man kan f eks tenke seg at selskap B eier 50 % i et restaurantselskap A. I selskap B eies 1/3 av aksjene av person C, mens resten er spredd på mange hender. C har i en slik situasjon full kontroll over restaurantdriften. Dersom han selger sin andel i selskap B, er i realiteten kontrollen med restauranten overdratt. I så fall bortfaller bevillingen. Tilsvarende kan gjelde i flere ledd bakover. Det er altså det underliggende forhold som er avgjørende.

Dersom en virksomhet overdras, kan alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen overdras sammen med virksomheten. Dette gjelder selv om det dreier seg om en skjenkebevilling. Dette er nærmere regulert i forskrift av 11. desember 1997 nr 1292 kap 6.

1.10.3 Bevillingshavers død

Dersom bevillingshaveren er en fysisk person, bortfaller bevillingen dersom vedkommende dør. Bevillingen kan således ikke arves.

Dødsboet kan fortsette virksomheten på den gamle bevillingen i tre måneder. Vilkåret for dette er at bevillingsmyndigheten blir varslet om det.

I overgangsperioden kan dødsboet også overdra varebeholdningen av alkoholholdig drikk. Overdragelsen må skje til en virksomhet som har bevilling etter alkoholloven; salgs-, skjenke-, engros- eller tilvirkningsbevilling.

1.10.4 Konkurs

Bevillingen faller bort ved konkurs. Skjæringstidspunktet er ved konkursåpning. Konkursboet har ikke rett til å fortsette driften.

Konkursboet kan derimot selge de alkoholholdige drikkevarene i varebeholdningen til en bevillingshaver. En eventuell ny eier av virksomheten kan ikke overta alkoholholdige drikkevarer som inngår i varelageret før denne har fått bevilling.

1.10.5 Spesielt om panthaver i konkurssituasjonen

Ved konkurs blir ofte varelager overlatt til panthavere. Disse kan så søke dekning for sine krav i dette varelageret.

Med tillatelse fra departementet kan panthaver selge varelageret til en bevillingshaver etter loven. Ordningen innebærer at panthavere som får tilbakeført pantsatte alkoholholdige drikkevarer, har mulighet til å selge varene, samtidig som det kan føres kontroll med at det skjer i betryggende former. Det stilles ikke like strenge krav for å gi panthaver slik tillatelse som for å gi engrosbevillning.

Sosial- og helsedepartementet har regulert spørsmålet om panthavers realisasjon av alkoholholdig drikk nærmere i forskrift av 11. desember 1997 nr 1292, kapittel 8 .

1.11

§ 1-11 Opphevet

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Opphevet ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.12

§ 1-12 Delegasjon

Avgjørelser om tildeling av bevilling, og om tiden for salg og skjenking, kan bare delegeres til formannskapet. I kommuner med parlamentarisk styringsform kan slike saker bare delegeres til faste utvalg eller kommunerådet.

Andre avgjørelser som etter loven er tillagt kommunestyret, kan delegeres i samsvar med lov av 25. september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner §§ 10 nr 2, 20 nr 3 og 23 nr 4. Dette gjelder også for inndragning av bevilling etter § 1-8, og for tildeling av bevilling, utvidelse av skjenketid og utvidelse av skjenkelokale for en enkelt anledning. Videre gjelder dette avgjørelse om å avslå søknad om bevilling dersom kommunestyret har besluttet at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger i kommunen, og søknaden mottas etter at dette antallet er tildelt.

Endret ved lov 11. juni 1993 nr. 85, i kraft 1. januar 1994. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 59 (1992-93), Innst. O. nr. 135 (1992-93).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.12.1 Generelt om bestemmelsen

Bevillingssystemet er et viktig alkoholpolitisk instrument. Derfor skal kommunestyret som kommunens høyeste politiske organ fatte de fleste vedtak etter alkoholloven. Det er en begrenset adgang til å delegere myndigheten til å fatte slike vedtak.

Det er adgang til å delegere alle typer avgjørelser etter alkoholloven til formannskapet. I kommuner med parlamentarisk styreform kan de delegeres til faste utvalg eller kommunerådet.

1.12.2 Nærmere om bestemmelsen

Avgjørelser om tildeling av bevilling kan bare delegeres til formannskapet. Endring av eierforholdene innebærer at bevillingen faller bort og at det må tildeles ny bevilling. Andre avgjørelser som bare kan delegeres til formannskapet er: Avgjørelse om tidsbegrensning for salg og skjenking, flytting til nye lokaler og endring av driftsform. Det følger av sammenhengen mellom første og annet ledd at også avgjørelse av søknad om permanent utvidelse av skjenkestedet bare kan delegeres til formannskapet.

Andre avgjørelser kan delegeres i medhold av kommuneloven, til faste utvalg, § 10, kommuneråd, § 20 (kommuner med parlamentarisk styreform) eller til administrasjonssjefen, § 23. Administrasjonssjefen kan delegere avgjørelsesmyndigheten videre internt. Slik myndighet

kan derimot ikke delegeres til organer utenfor kommunalforvaltningen, slik som f eks politi eller lensmann.

Vedtak som fattes «for en enkelt anledning», hva enten det gjelder tildeling av bevilling, utvidelse av skjenketid eller utvidelse av skjenkelokale, kan delegeres.

Dersom kommunestyret delegerer kompetansen til å fatte vedtak om tildeling av bevilling for en enkelt anledning til f eks administrasjonen, bør det i bevillingsvedtaket også presiseres yttergrensene for hvor mange dager en enkelt anledning kan strekke seg over. Det vises til kommentarene til § 1-6 tredje ledd.

Tildeling av ambulerende bevilling kan delegeres til administrasjonen.

Her nevnes eksempler på vedtak som i h t § 1-12 annet ledd kan delegeres til formannskapet, faste utvalg og administrasjonen:

• Skifte av styrer og stedfortreder

• Inndragning av bevilling

• Tildeling av ambulerende bevilling etter § 4-5 og bevilling for en enkelt anledning etter

§ 1-6

• Utvidelse av skjenketid for en enkelt anledning

• Utvidelse av skjenkelokale for en enkelt anledning

• Fastsettelse av bevillingsgebyr

• Vedtak om å avslå søknad om bevilling når taket på antall salgs- og skjenkebevillinger er nådd

Følgende vedtak kan bare delegeres til formannskapet (evt faste utvalg eller kommunerådet i kommuner med parlamentarisk styreform):

• Tildeling av bevilling, herunder tildeling av bevilling for en bestemt del av året etter § 1-6

• Tidsbegrensninger for salg og skjenking

• Omgjøring av bevillingen med fastsettelse av nye vilkår

Gyldig delegasjon forutsetter både at loven gir delegasjonsadgang og at kommunestyret har fattet delegasjonsvedtak.

1.13

§ 1-13 Bestilling av alkoholholdig drikk gjennom mellommenn

Departementet kan gi forskrifter om mellommenns adgang til å oppta bestilling på alkoholholdig drikk.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Departementet har gitt forskrift om mellommenns adgang til å oppta bestilling på alkoholholdig drikk, jf forskrift av 30. november 1995 nr 937 kapittel 1 og merknadene til denne.

1.14

§ 1-14 Opplysninger til statistiske formål

Departementet kan gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

Departementet har gitt forskrift om opplysning til statistiske formål i forskrift av 11. desember 1997 nr 1292 kap 13.

1.15

§ 1-15 Opplysnings- og meldeplikt

Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkebevillingssaker.

Dersom politiet eller skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, plikter de av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, å informere bevillingsmyndigheten om det. Departementet kan gi forskrifter om melde- og opplysningsplikten.

Bestemmelsen gjelder ikke statlige bevillinger etter kap 3A.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.15.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gjelder for kommunale og statlige skjenkebevillinger og for kommunale salgsbevillinger. For engrosbevillinger er opplysningsplikten noe videre, se § 3A-7.

Opplysningene som er omhandlet i denne bestemmelsen er i utgangspunktet underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten oppheves slik at de aktuelle myndighetene, på bevillingsmyndighetenes forespørsel, kan gi opplysninger om forhold som det er nødvendig å kjenne til for å kunne behandle salgs- og skjenkebevillingssaker, og av eget tiltak melde fra til bevillingsmyndigheten om forhold de oppdager, som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet.

Bakgrunnen for bestemmelsen er bl a ønsket om økt innsats mot økonomisk kriminalitet. Dette forutsetter et samspill mellom de involverte myndighetene. For at en skal kunne oppnå formålet med systemet med opplysnings- og meldeplikt må kommunen sørge for at de aktuelle etatene får beskjed om hvilke personer og virksomheter det ønskes opplysninger om. Etatene må dessuten holdes orientert om endringer i eier- og ansvarsforholdene.

1.15.2 Opplysningsplikt

Første ledd pålegger skatte- og avgiftsmyndighetene og politiet, på forespørsel fra bevillingsmyndigheten, å gi opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenke

bevillingssaker. Unntaket fra taushetsplikt er bl a nødvendig for at de skal kunne gi tilstrekkelige uttalelser etter § 1-7. Opplysningsplikten vil særlig være aktuell ved førstegangs utstedelse eller fornyelse av bevilling. Det er opp til bevillingsmyndigheten å vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges jf § 1-7a.

1.15.3 Meldeplikt

Annet ledd pålegger politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene av eget tiltak å gi bevillingsmyndigheten melding om forhold som «kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet». Det ligger i sakens natur at meldeplikten særlig vil være aktuell etter at bevilling er gitt. Opplysningene vil kunne føre til økt oppmerksomhet fra bevillingsmyndighetens side jf §§ 3-9 og 4-7 og, hvis forholdet er alvorlig nok, til inndragning. Bevillingsmyndigheten skal sende melding om alle gitte bevillinger til skatte- og avgiftsmyndighetene og politiet jf § 1-7 siste ledd. Det bør samtidig meldes fra om hvem som står bak de viktigste interessene i driften.

1.15.4 Politiet

1.15.4.1 Opplysningsplikten

Opplysningsplikten omfatter alle brudd på alkoholloven, og dessuten bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Se kommentarene til § 1-7b.

Bevillingsmyndigheten skal gis opplysning om alle brudd på alkoholloven. Det skal dessuten meldes fra om alle andre brudd på bestemmelser som har sammenheng med alkohollovens formål jf § 1-1. Med lovens formål menes både den generelle formålsbestemmelsen i § 1-1 og de spesielle formålene med de enkelte bestemmelsene. Dette kan f eks være tollovertredelser, promillekjøring (vegtrafikkl. § 22), brudd på lokale politivedtekter, serveringsloven, skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen, og narkotikaomsetning som har foregått på et skjenkested.

Det skal dessuten alltid meldes fra dersom opplysningene i strafferegisteret tyder på at den aktuelle juridiske eller fysiske personen generelt sett ikke er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling, se merknadene til § 1-7a første ledd annet punktum.

Kommunen bør rette sin forespørsel til det politidistriktet der salgs- eller skjenkestedet ligger. Det forutsettes at dette politidistriktet, dersom det er nødvendig, også innhenter opplysninger om personer som bor i andre distrikt.

1.15.4.2 Meldeplikten

Politiet skal, av eget tiltak, melde fra dersom de avdekker forhold av den art som er beskrevet ovenfor, som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet.

1.15.4.3 Dokumentasjon av opplysningene

De opplysningene som gis bør dokumenteres gjennom opplysninger om f eks domfellelser, bøter, påtaleunnlatelser, politirapporter, anmeldelser, opplysning om at vedkommende har vært under etterforskning, eller opplysning om at vedkommende har vært eller er mistenkt i saker som er henlagt eller ikke endelig avgjort.

1.15.5 Skatte- og avgiftsmyndighetene

1.15.5.1 Opplysningsplikten

Med skatte- og avgiftsmyndighetene menes her Skattedirektoratet, fylkesskattekontor, ligningskontor, skattefogd og kommunekasserer. Opplysningsplikten retter seg mot det organet i skatte- og avgiftsforvaltningen som behandler en sak hvor det kommer fram opplysninger som nevnt i § 1-15. Departementet anbefaler at kommunen retter forespørselen til nevnte forvaltnigsorganer der de aktuelle personer bor, der virksomheten det bes om uttalelse om har sitt hovedsete, samt der salgs- eller skjenkestedet ligger. Det går til en viss grad fram av eksemplifiseringen i punkt 1.15.5.2 hvilke etater, som har de forskjellige opplysningene.

Opplysningsplikten omfatter i prinsippet alle deler av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. De mest aktuelle vil imidlertid være skatteloven, skattebetalingsloven, ligningsloven, merverdiavgiftsloven, investeringsavgiftsloven og folketrygdloven (arbeidsgiveravgift).

Lovbruddene kan være materielle, dvs at omsetning holdes utenfor regnskapet, eller at regnskapet inneholder uriktige eller ufullstendige opplysninger. De kan også bestå i grove formelle overtredelser f eks ved at vesentlig regnskapsmateriale mangler, slik at det er grunn til mistanke om at tallene i regnskapet ikke representerer et korrekt skatte- og avgiftsmessig resultat.

Opplysningsplikten omfatter enhver overtredelse av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen, som kan ha betydning ved behandlingen av bevillingssaken. Det kan f eks være opplysninger om lovbrudd av den karakter som er omtalt nedenfor i forbindelse med meldeplikten. Opplysningsplikten inntrer likevel før overtredelsen har fått en slik kvalifisert form som angitt i eksemplene. Opplysningsplikten gjelder virksomheter som det søkes bevilling for, samt aktive og inaktive virksomheter personen som skal oppfylle vandelskravet i § 1-7b har, eller har hatt vesentlige interesser i. Plikten omfatter ikke enkeltstående bagatellforgåelser som ligger langt tilbake i tid. Plikten gjelder uavhengig av om det er påvist subjektiv skyld. Det vil være opp til kommunen å vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges, jf § 1-7a. Generelt anbefales det at man konsentrerer seg om forhold som ikke er eldre enn fem år.

1.15.5.2 Meldeplikten

Dersom skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker brudd på skatte- og avgiftslovgivningen, som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, skal bevillingsmyndigheten gis meldig om dette. Vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet har et forhold når det vil kunne føre til inndragning av bevillingen. Den etaten som oppdager lovbruddet skal umiddelbart rapportere dette direkte til bevillingsmyndigheten.

Sosial- og helsedepartementet har, i samarbeid med skatte- og avgiftsmyndighetene, laget en oversikt over eksempler på forhold som det er særlig aktuelt å gi melding om. Skatte- og avgiftsmyndighetene skal også opplyse om andre forhold enn de som er tatt med i oversikten, forutsatt at disse ligger innenfor det som det er lovlig å legge vekt på ved vurderingen av vandel, og av om bevilling skal gis, jf §§ 1-7a og 1-7b. Det vil være opp til kommunen å vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges.

Eksempler på forhold det skal meldes fra om:

PERSONER:

Med personer menes her de som er omfattet av vandelskravet, jf §§ 1-7b og 1-7c.

Ligningskontoret

- selvangivelse eller årsoppgjør er ikke levert innen utleggsdato i ligningsåret

- selvangivelse eller årsoppgjør er ikke levert for ett eller flere tidligere år

- det er i selvangivelse eller årsoppgjør levert uriktige eller mangelfulle opplysninger som har medført eller vil medføre at tilleggsskatt ilegges med 45% eller mer

Kommunekasserer

- person er skyldig skatt som er forfalt og som utgjør et vesentlig beløp

Alle kontor

- person har eller har hatt en sentral stilling som omfattes av vandelskravet i § 1-7b, i en annen virksomhet der det har funnet sted overtredelser som nevnt ovenfor

VIRKSOMHETER

Med virksomhet menes her virksomheter som det søkes om bevilling for, samt aktive og inaktive virksomheter, som personer som omfattes av vandelskravet har og har hatt vesentlige interesser i. En virksomhet kan således være organisert som en personlig næringsvirksomhet, et aksjeselskap, et ansvarlig selskap, eller et komandittselskap.

Ligningskontoret

- virksomheten har ikke levert selvangivelse eller årsoppgjør er ikke levert innen utleggsdato i ligningsåret

- virksomheten har ikke levert selvangivelse, eller årsoppgjør er ikke levert for ett eller flere tidligere år

- virksomheten har i selvangivelse, eller årsoppgjør levert uriktige eller mangelfulle opplysninger som har medført eller vil medføre at tilleggsskatt ilegges med 45% eller mer

- revisor har ikke undertegnet næringsoppgaven i revisjonspliktige virksomheter

- virksomheten er anmeldt for å ha unnlatt å etterkomme opplysningsplikten etter ligningsloven kap 4 og 6

- virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Kommunekasserer

- virksomheten har skatte- og avgiftsrestanser som er forfalt og som utgjør et vesentlig beløp

- virksomheten har ikke sendt inn oppgaver for arbeidsgiveravgift i tre eller flere terminer

- virksomheten har ikke sendt inn oppgaver over skattetrekk i tre eller flere terminer

- virksomheten har tre eller flere ganger hatt personer i arbeid i lokalet som ikke er innmeldt som ansatt til arbeidsgiverregisteret eller det avdekkes ikke bokførte lønnsutbetalinger

- virksomheten har unnlatt å trekke skatt av vesentlige utbetalinger/godtgjørelser, eller det avdekkes delvis svarte lønnsutbetalinger til arbeidsgiverregistrerte ansatte

- virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Fylkesskattekontor

- virksomhet som er registreringspliktig har ikke registrert seg i merverdiavgiftsmantallet seks måneder etter at registreringsplikten inntrådte (gjelder virksomhet som søker bevilling)

- virksomhet har ikke sendt inn omsetningsoppgave for merverdiavgift i tre eller flere terminer

- virksomheten har i omsetningsoppgave eller annen oppgave til avgiftsmyndighetene, forsettelig eller grovt uaktsomt, gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger og dette har medført eller vil medføre ileggelse av tilleggsavgift med 30% eller mer

- virksomheten er anmeldt for å ha unnlatt å etterkomme opplysningsplikten etter merverdiavgiftsloven § 46 og ligningsloven kap 4 og 6

- virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Skattefogd

- virksomheten har ikke betalt forfalt merverdi- og investeringsavgift og dette utgjør et vesentlig beløp

1.15.6 Utløsning av opplysnings- og meldeplikt

Opplysnings- og meldeplikten gjelder uavhengig av hvor langt saksbehandlingen er kommet hos skatte- og avgiftsmyndighetene. Avgjørende for meldeplikten er som nevnt at det er avdekket forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet. Vanligvis vil det foreligge et vedtak hos skatte- og avgiftsmyndigheten før opplysninger oversendes til bevillingsmyndigheten. Dersom slike forhold avdekkes ved bokettersyn, inntrer meldeplikten umiddelbart.

1.15.7 Vurdering av opplysningene

Skatte- og avgiftsmyndighetene bør, ved oversendelse av opplysninger til kommunene etter § 1-15, så langt det er mulig gi en vurdering av hvor alvorlig overtredelsen er. Se også § 1-7.

1.16

§ 1-16 Klage

Kommunens enkeltvedtak etter § 1-8 og kap 3, 4 og 7 kan påklages til fylkesmannen.

Fylkesmannen kan prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rette organ og om det er blitt til på lovlig måte.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

1.16.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-16 gir adgang til å påklage de fleste kommunale vedtak i bevillingssaker inn for fylkesmannen. Fylkesmannen kan prøve om vedtakene er gyldige.

Bestemmelsen gir fylkesmannen en begrenset overprøvingsadgang som svarer til domstolenes alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak. Fylkesmannen kan prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ og om det er blitt til på lovlig måte. Formuleringen er hentet fra kommuneloven og gir fylkesmannen kompetanse til å prøve de samme sider av vedtaket som ved lovlighetskontrollen etter kommuneloven § 59. Det innebærer bl a at det også kan prøves om vedtaket er et utslag av myndighetsmisbruk fra kommunens side.

Dersom fylkesmannen finner at vedtaket er lovlig og har blitt til på lovlig måte kan imidlertid ikke kommunens skjønn overprøves. At fylkesmannen er uenig i vedtaket eller finner det lite hensiktsmessig, er altså ikke tilstrekkelig til å kjenne vedtaket ugyldig.

Fylkesmannen kan oppheve vedtaket og sende saken tilbake til kommunen til helt eller delvis ny behandling. Fylkesmannen bør som hovedregel ikke treffe nytt vedtak i saken, da dette vil stride mot kommunenes selvstyre i alkoholspørsmål.

Hvis klager får medhold i klageinstansen, har dette bare betydning for resten av den inneværende bevillingsperioden.

Statlige bevillingsvedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven.

Klagefristen er tre uker, jf forvaltningsloven § 29.Klagefristen skal framgå av underretningen om bevillingsvedtaket, jf. forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Alkohollovens regler om klagerett utfylles på flere punkter av alminnelige forvaltningsrettslige regler. I framstillingen av alkohollovens regler nedenfor vil en del av de alminnelige reglene berøres.

1.16.2 Avgjørelser som kan påklages

Det er kommunens enkeltvedtak etter § 1-8 og kap 3, 4 og 7 som kan påklages til fylkesmannen.

Dette innebærer at bare avgjørelser som er enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler kan påklages. I denne begrensningen ligger det bl a at uttalelser som innhentes i forbindelse med saksbehandlingen i kommunen, ikke er gjenstand for klage. Kommunale forskrifter og retningslinjer er heller ikke gjenstand for klage.

1.16.3 Hvem som har klageadgang

Spørsmålet om hvem som kan klage på et enkeltvedtak etter alkoholloven avgjøres av forvaltningsloven § 28.

1.16.4 Fylkesmannens kompetanse i klagesaker

Fylkesmannens kompetanse til å kontrollere lovligheten i medhold av § 1-16 er begrenset til å prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ og om det er blitt til på lovlig måte. Med en begrenset klageadgang må klageinstansen skille mellom hva som er skjønn om rettsanvendelsen, som kan overprøves, og hva som er det frie skjønnet. Innenfor denne rammen kan fylkesmannen prøve:

1.16.4.1 Innholdsmessig lovlighet

Fylkesmannen kan for det første prøve om et vedtak er innholdsmessig lovlig. I kravet om at vedtaket må være innholdsmessig lovlig ligger både et krav om at det ikke skal stride mot lov, bygge på en riktig lovtolkning og ikke være et utslag av myndighetsmisbruk.

Lovstridige vedtak

Dette innebærer for det første at det kan prøves om kommunens vedtak ligger innenfor lovens rammer. Som eksempel kan nevnes situasjonen hvor kommunen har fastsatt ulovlige vilkår for en skjenkebevilling, eller har gitt dispensasjon fra tre måneders-regelen i § 1-10 slik at virksomheten eller dødsboet kan fortsette i lengre tid enn tre måneder. Dette vil være vedtak kommunen ikke har hjemmel til å fatte.

Lovtolkning

For det andre kan fylkesmannen prøve om vedtaket bygger på en riktig lovtolkning. Feilaktig lovforståelse kan føre til at skjønnet bli uriktig, f eks dersom bevillingsmyndigheten tolker skjønnsmessige begreper i alkoholloven på en gal måte. Som eksempel kan nevnes at kommunen anlegger en for snever forståelse av begrepene «en enkelt bestemt anledning» og «en enkelt anledning» i h h v §§ 1-6, 4-2 og 4-5. Dette vil kunne medføre at søknader avslås som følge av mangelfull, eller manglende skjønnsutøvelse, noe som etter omstendighetene kan få følger for vedtakets gyldighet.

Myndighetsmisbruk

Det er ikke noen skarp grense mellom tilfeller hvor kommunen har fattet et vedtak i strid med loven, etter en gal lovforståelse og på en måte som innebærer misbruk av skjønnsmyndigheten. De tilfellene hvor kommunen tar utenforliggende hensyn, fatter vilkårlige eller sterkt urimelige vedtak, eller forskjellsbehandler på en usaklig måte, benevnes tradisjonelt myndighetsmisbruk.

Fylkesmannen kan prøve om vedtaket er sterkt urimelig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling. Det ligger i alkohollovens system at det skal særdeles mye til før avslag på søknader kan sies å være så urimelig at det kan betraktes som myndighetsmisbruk. Videre vil friheten til å utøve politisk skjønn i seg selv gi stort rom for forskjellsbehandling mellom ulike skjenke- og salgssteder. Kommunen kan legge vekt på en rekke, tildels motstridende hensyn som avhengig av forskjellige prioriteringer kan slå ulike veier. Det innebærer derfor ikke i seg selv usaklig forskjellsbehandling om et hensyn medfører at bevillingssøknaden avslås i et tilfelle, mens en annen søknad godkjennes av samme grunn. Fylkesmannen kan ikke kjenne vedtaket ugyldig bare fordi han finner det uheldig eller uhensiktsmessig.

Særlig i kommuner hvor man har innført tak på antall bevillinger, vil bevillingssøkerne konkurrere om et knapt gode. Det kan i slike tilfeller være nødvendig at kommunen velger mellom konkurrentene på grunnlag av svært små forskjeller, uten at dette i seg selv er usaklig forskjellsbehandling. I disse tilfellene bør det nok gå fram av vedtaket hvorfor man valgte det ene stedet framfor det andre.

Alkoholloven åpner for store variasjoner mellom kommunene. Den enkelte kommune kan velge ikke å gi salgs- eller skjenkebevillinger, mens andre ønsker å føre en liberal politikk. Dette innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.

Hvis bevillingsmyndigheten fatter vedtak vilkårlig og på slump eller bygger avgjørelsen på utenforliggende hensyn, vil det også kunne medføre ugyldighet. F eks kan ikke kommunen velge mellom bevillingssøknader ved hjelp av loddtrekning eller andre tilfeldige metoder.

Det skal svært mye til for at klageinstansen eller domstolen skal kunne fastslå at en eller flere kommunestyrerepresentanter i et gitt tilfelle virkelig har tatt utenforliggende hensyn, dvs andre hensyn enn dem som etter en liberal og rommelig oppfatning kan anses hjemlet i loven som saklige.

Kommunen har en vid skjønnsfrihet etter alkoholloven. I § 1-7a er et utvalg av de vanligste momentene nevnt. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Generelt kan det sies at alle hensyn som fremmer alkohollovens formål er relevante, men også andre hensyn enn de som direkte fremmer lovformålet kan vektlegges. Dersom fylkesmannen først kommer til at kommunen var berettiget til å legge vekt på de hensyn man bygget avgjørelsen på, kan han altså ikke overprøve den vekt kommunen har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn. Den skjønnsmessige avveiningen av de ulike relevante hensynene hører under kommunens frie skjønn. Forøvrig vises det til merknadene til § 1-7a.

Følger av at et vedtak ikke er innholdsmessig lovlig

Dersom et vedtak er lovstridig, vil det føre til ugyldighet. Det kan imidlertid tenkes at bare deler av vedtaket rammes av en ugyldighetsgrunn. F eks kan vilkåret være ugyldig fordi det ble tatt utenforliggende hensyn ved fastsettelsen av vilkåret. Som hovedregel vil bare ugyldigheten rekke så langt ugyldighetsgrunnen tilsier. Unntak kan imidlertid tenkes der de forskjellige delene i vedtaket er knyttet sammen på en slik måte at hvis én del faller bort, svikter forutsetningene for hele vedtaket.

I de tilfellene vedtaket innebærer myndighetsmisbruk eller bygger på gal lovtolkning, må fylkesmannen vurdere hvorvidt manglene kan ha fått innvirkning på vedtaket. Dersom det er foretatt loddtrekning for å avgjøre bevillingssøknaden, f eks når flere søkere konkurrerer om den siste gjenværende bevillingen før taket er nådd, vil det alltid være sannsynlig at feilen har virket inn på vedtakets innhold. På den annen side vil ikke det faktum at kommunen har lagt vekt på utenforliggende hensyn eller uriktig lovforståelse nødvendigvis få følger for avgjørelsens innhold. Hvis feilen er uvesentlig, eller det ikke er sannsynlig at kommunen har lagt nevneverdig vekt på de gale opplysningene, bør ikke dette få følger for vedtakets gyldighet.

Såfremt vedtakets innhold ville ha blitt det samme med riktig lovforståelse eller lovlige hensyn, er det ingen grunn til å kjenne vedtaket ugyldig. Det samme gjelder der vedtaket er truffet av kommunestyret, formannskapet eller andre kollegiale organer og f eks utenforliggende hensyn bare har motivert et mindretall uten at det fikk betydning for resultatet.

1.16.4.2 Truffet av rett organ

Fylkesmannen kan videre prøve om vedtaket er truffet av rett organ. Dvs om organet som fattet vedtaket hadde kompetanse i medhold av loven eller delegasjonsbestemmelse, herunder om delegasjon var foretatt.

1.16.4.3 Tilblivelsesmangler

Fylkesmannen kan også prøve om vedtaket er blitt til på lovlig måte. Dette kravet refererer seg for det første til om saksbehandlingsreglene i alkoholloven og forvaltningsloven, samt ulovfestede prinsipper, er fulgt under behandlingen av saken. Videre stilles det krav til at de faktiske premissene avgjørelsen bygger på er korrekte.

Feil i saksbehandlingen

En avgjørelse kan lide av saksbehandlingsfeil dersom kommunen i sin behandling av saken ikke har fulgt de generelle (forvaltningsloven) og spesielle (alkoholloven) reglene som er gitt for forvaltningens saksbehandling.

Hensikten med å ha regler for saksbehandlingen er å sikre at det blir fattet riktige avgjørelser. Dersom feil i saksbehandlingen ikke har hatt innflytelse på resultatet, er det derfor ingen grunn til å kjenne vedtaket ugyldig.

Hvis vedtaket er truffet av inhabil person eller saken ikke er blitt tilstrekkelig opplyst, vil dette lett få betydning for vedtakets innhold.

Har feilen hatt innvirkning på vedtakets innhold, blir likevel ikke følgen automatisk at vedtaket skal kjennes ugyldig. Det følger av forvaltningsloven § 41 at visse vedtak er gyldige på tross av sine feil. I endel tilfeller vil det være en rimelig løsning at vedtaket ikke kjennes ugyldig, særlig dersom ugyldighet ville skade den private part.

Fylkesmannen må vurdere om det er sannsynlig at saksbehandlingsfeilen har hatt innflytelse på resultatet.

Hvorvidt vedtaket skal kjennes ugyldig eller ikke vil også bero på feilens og vedtakets art. Generelt vil det være større grunn til å kjenne vedtak ugyldige dersom feilen er grov eller vedtaket er inngripende ( f eks inndragning av bevilling).

Faktiske skjønnsmangler

Det stilles krav om holdbarheten i de faktiske premisser bevillingsmyndigheten bygger sin skjønnsmessige avgjørelse på. Vedtaket skal bygge på et korrekt og fullstendig faktum.

Hvis de faktiske premissene for skjønnet svikter, vil vedtaket kunne kjennes ugyldig. Avslås f eks en søknad om fornyet bevilling med den begrunnelse at det har foregått narkotikasalg på stedet, er vedtaket ugyldig dersom dette ikke medfører riktighet. Det samme må gjelde f eks inndragning av skjenkebevilling med den uriktige begrunnelse at det er skjenket til mindreårige.

Ofte er det feil i saksbehandlingen som forårsaker sviktende faktisk grunnlag for skjønnet. Som eksempel kan nevnes at bevillingsmyndigheten ikke sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Fylkesmannen kan i slike tilfeller velge om man vil bygge på den ene eller begge disse ugyldighetsgrunnene.

Vedtak som er gyldige på tross av tilblivelsesmangler

Såfremt et bevillingsvedtak som er til gunst for en part lider av tilblivelsesfeil uten at dette kan bebreides parten, han er i god tro og har innrettet seg etter avgjørelsen, taler oftest de beste grunnene for å anse vedtaket som gyldig på tross av feilen. Hvis parten derimot er skyld i tilblivelsesfeilen, f eks ved forsettlig eller grovt uaktsomt å ha gitt bevillingsmyndighetene gale opplysninger, og avgjørelsen derfor er fattet på sviktende grunnlag, kan dette tale for ugyldighet. Som eksempel kan nevnes tilfellet hvor parten i forbindelse med en bevillingssøknad har gitt gale opplysninger om eierforholdene og derved har skjult at personer som ikke tilfredsstiller vandelskravene står bak virksomheten.

Hvis vedtaket i en konkurransesituasjon er til gunst for noen, og til skade for andre, blir vurderingen noe annerledes. Som eksempel på en slik situasjon kan nevnes at vedtaket som tildeler den siste bevillingen i kommunen før taket er nådd, lider av tilblivelsesfeil. Hensynet til at den ene parten har innrettet seg taler for å la den som har fått bevillingen beholde den dersom ingen av partene kan bebreides for feilen. På den annen side kreves det ikke så graverende forhold fra den begunstigedes side før avgjørelsen kan kjennes ugyldig.

Generelt er det også adgang til å legge vekt på tidsmomentet ved vurderingen av om et vedtak skal kjennes ugyldig. Jo lengre tid som er gått siden vedtaket ble fattet, dess grovere tilblivelsesfeil må til for at vedtaket skal kjennes ugyldig.

1.16.5 Saksbehandling og saksomkostninger i klagesaker

Saksbehandlingen i klagesaker til fylkesmannen følger de alminnelige reglene for saksbehandling i forvaltningsloven kapittel VI. Klagen sendes bevillingsmyndigheten som forbereder klagesaken før den oversendes fylkesmannen. Det er imidlertid ikke nødvendig med en fullstendig ny behandling i kommunestyret. Dersom klagen avvises i klageinstansen kan ikke avvisningsvedtaket påklages. Kommunen og fylkesmannen må vurdere om klagen skal gis oppsettende virkning, jf forvaltningsloven § 42.

Fordelingen av sakskostnader reguleres av forvaltningsloven § 36. Dersom vedtaket endres skal parten gjøres oppmerksom på retten til å kreve saksomkostningene dekket, jf fjerde ledd.

Kapittel 2. Innførsel og utførsel

Generell innledning

Kapitlet gir regler om adgangen til å importere og eksportere alkoholholdig drikk. All import av alkoholholdig drikk krever engros- eller tilvirkningsbevilling, jf § 2-1. Det er gjort enkelte unntak fra bevillingsplikten blant annet når det gjelder vareprøver som sendes fra leverandører eller produsenter i utlandet til mellommenn. Ved eksport av alkoholholdig drikk som skjer som ledd i næringsvirksomhet, kreves det engros- eller tilvirkningsbevilling, jf § 2-2.

2.1

§ 2-1 Retten til innførsel av alkoholholdig drikk

Alkoholholdig drikk må ikke innføres fra utlandet av andre enn den som har tilvirknings- eller engrosbevilling, med mindre innførselen gjelder vareprøver etter forskrifter gitt av departementet.

Uten slik bevilling kan alkoholholdig drikk likevel innføres til personlig bruk og av fremmede makters representasjoner i Norge for tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet.

Endret ved lov 4. desember 1992 nr. 132, i kraft 1. januar 1994. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 70 (1991-92), Innst. O. nr. 8 (1992-93).)

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

2.1.1 Nærmere om første ledd

Alkoholholdig drikk kan i utgangspunktet ikke innføres fra utlandet av andre enn innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling, jf kapittel 3A Engrossalg av alkoholholdig drikk og kapittel 6 Tilvirkning.

Dette gjelder selv om varen er beregnet på eksport eller på tax-free markedet. Kommunal bevilling til salg etter alkoholloven § 3-1, kommunal skjenkebevilling etter § 4-1 og statlige skjenkebevillinger etter alkoholloven kapittel 5 gir følgelig ikke rett til innførsel. Dette gjelder også de tilfellene hvor varen skal brukes i egen virksomhet. Det er videre en forutsetning at bevillingen omfatter den eller de typene alkoholholdig drikk som innføres.

Arcus Produkter AS har enerett til innførsel av sprit og tilvirkning av brennevin, jf kongelig resolusjon av 22. desember 1995 med hjemmel i spritloven av 4. juni 1954 nr 2 og § 6-1 fjerde ledd i alkoholloven.

En vare anses som innført til Norge fra det tidspunkt den fysisk er brakt inn i landet. Bevillingsplikten omfatter derfor både varer som blir tollekspedert umiddelbart etter ankomst fra utlandet og varer som legges inn på ulike typer tollager godkjent av Tollvesenet. Begrunnelsen for dette er at bevillingssystemet skal sikre kontroll av varen fra det tidspunkt den fysisk er brakt inn i landet.

Agenter har behov for å kunne presentere vareprøver for sine kunder, det vil si bevillingsinnehavere. Det er derfor gjort unntak fra bevillingsplikten når det gjelder vareprøver som sendes fra leverandører eller produsenter i utlandet til mellommenn. Det er gitt nærmere bestemmelser om adgangen til å innføre vareprøver i forskrift om engrossalg og tilvirkning av

alkoholholdig drikk m v kapittel 2 § 2-1 Innførsel av vareprøver. Se nærmere om dette under omtale av forskriften kapittel 2 Innførsel og merknadene til denne.

2.1.2 Nærmere om annet ledd

I bestemmelsens annet ledd er det gjort unntak fra bevillingsplikten når alkoholholdig drikk innføres til personlig bruk og av fremmede makters representasjoner i Norge til tjenestebruk. Slik innførsel kan foretas uten bevilling når det kan skje avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet. Se nærmere om dette under forskriftens kapittel 2 Innførsel og merknadene til denne.

Alkohol som ankommer til Norge ombord i fartøyer og som forbrukes ombord på disse og/eller utføres fra Norge i samme fartøy, jf tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr 4-6, faller utenfor bevillingsplikten. Det samme gjelder transport av alkohol fra et land til et annet via Norge som skjer med hjemmel i internasjonale avtaler.

Unntatt fra bevillingsplikten er også fremmede makters, NATOs og Kongehusets avgiftsfrie innførsel.

2.2

§ 2-2 Retten til utførsel av alkoholholdig drikk

Som ledd i næringsvirksomhet kan alkoholholdig drikk bare utføres til utlandet av den som har tilvirknings- eller engrosbevilling.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

2.2.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Bestemmelsen innebærer at all utførsel av alkoholholdig drikk som skjer som ledd i næringsvirksomhet, krever tilvirknings- eller engrosbevilling. Ved utførsel av alkoholholdig drikk er det fare for at varer som ikke er avgiftsbelagte kan komme på avveie innenfor landets grenser. Hensynet til kontroll tilsier derfor at det for utførsel av alkoholholdig drikk må foreligge engros- eller tilvirkningsbevilling. Bevillingen må også her omfatte den eller de typene alkoholholdig drikk som skal utføres.

2.3

§ 2-3 Hjemmel for forskrifter om innførsel og utførsel av alkoholholdig drikk

Departementet kan gi forskrifter om innførsel og utførsel av alkoholholdig drikk.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Det er ikke gitt forskrifter til bestemmelsen.

Kapittel 3. Salg av alkoholholdige drikker

Generell innledning

Kapittel 3 inneholder bestemmelser om salg av øl, sterkøl, vin og brennevin. Salg av alle typer alkoholholdig drikk krever kommunal bevilling, jf §§ 3-1 og 3-3. Det kan knyttes vilkår til salgsbevillinger, jf § 3-2. Departementet fastsetter det høyeste antall salgsbevillinger til

A/S Vinmonopolet og fordelingen av disse, jf § 3-3. Det er fastsatt tidsinnskrenkninger for salg av alkoholholdig drikk, jf §§ 3-4 og 3-7. Noen typer salgssteder kan ikke gis bevilling jf, § 3-8. Utøvelsen av salgsbevillingen skal til enhver tid være i samsvar med bestemmelser i lov, forskrift og bevillingsvedtaket, jf § 3-9.

I Alminnelige bestemmelser

3.1

§ 3-1 Retten til salg av alkoholholdige drikker

Salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent alkohol (sterkøl), kan bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Dersom bevilling til salg av brennevin og eller vin er gitt omfatter denne også øl som nevnt i dette leddet.

Salg av annet øl enn nevnt i første ledd kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling. Det gjelder også der salget skal drives av et selskap som helt eller delvis eies av kommunen. Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet.

Salgsbevilling kan ikke utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale. A/S Vinmonopolet kan ikke inneha engros- eller tilvirkningsbevilling.

Bevilling til salg av brennevin, vin og/eller sterkøl til A/S Vinmonopolet kan bare gis dersom det også gis bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent i kommunen.

A/S Vinmonopolet skal ikke forskjellsbehandle leverandører og produkter på grunnlag av nasjonalitet eller opprinnelsesland. Departementet kan gi forskrifter om innkjøp, produktutvalg, leveringsbetingelser og prisfastsetting.

Det kan bare selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling.

Endret ved lov 4. desember 1992 nr. 132, i kraft 1. januar 1994. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 70 (1991-92), Innst. O. nr. 8 (1992-93).)

Endret ved lov 8. januar 1993 nr. 23, i kraft 1. mars 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 19 (1992-93), Innst. O. nr. 41 (1992-93).)
Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.1.1 Brennevin, vin og sterkøl

Vinmonopolet har enerett til detaljsalg til forbruker av brennevin, vin og sterkøl, men trenger kommunal bevilling for å etablere utsalg, jf annet ledd første punktum. Se også § 3-3. Bevilling

til A/S Vinmonopolet kan bare gis dersom kommunen også gir bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent.

3.1.2 Øl under 4,76 volumprosent

Salg av øl under 4,76 volumprosent alkohol krever kommunal bevilling. Bevillingshaver må ha handelsrett etter handelsloven av 23. mai 1980 nr 13 §§ 2-1 og 2-2.

3.1.3 Antall bevillinger

Kommunen kan bestemme hvor mange bevillinger den vil gi. Dette innebærer bl a at det kan opprettes et kommunalt ølmonopol. Det er ikke noe i veien for at kommunen selv eier utsalget eller at bevillingen gis til et selskap der kommunen har de dominerende interessene.

3.1.4 Bestemt lokale

Salgsbevillinger må knyttes til et bestemt angitt areal. Salg kan bare skje i de lokalene som er omfattet av bevillingen. Bevillingsmyndigheten bør derfor kreve at det blir lagt fram en arealbeskrivelse som kan legges til grunn for behandlingen. Hvis virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som da bevillingen ble gitt, er bevillingen bortfalt. Det gjelder allikevel ikke innskrenkninger i lokalene eller mindre utvidelser til tilstøtende lokaler.

3.1.5 Bestemt type virksomhet

Bevillingen må knyttes til et driftskonsept, f eks en dagligvareforretning, en spesialforretning, salg over disk eller selvbetjeningssalg. Når et salgssted har skiftet karakter, f eks fra dagligvareforretning til spesialforretning, kreves ny bevilling. Bevillingsmyndigheten bør derfor kreve at det blir lagt fram en konseptbeskrivelse som kan legges til grunn for behandlingen. Innenfor den rammen som bevillingsvedtaket og den underliggende søknaden gir, kan bevillingshaver likevel foreta enkelte mindre endringer.

3.1.6 Forbud mot salg og skjenking i samme lokale

Det kan det ikke drives både salg og skjenking i de samme lokalene, jf tredje ledd. Det kan altså ikke gis kombinerte salgs- og skjenkebevillinger.

3.1.7 Vinmonopolets plikt til likebehandling

A/S Vinmonopolet har plikt til å likebehandle leverandører og produkter uavhengig av nasjonalitet eller opprinnelsesland. Det er gitt forskrifter om A/S Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet m v av 30. november 1995 nr 938 og om nemnd for prøving av A/S Vinmonopolets beslutninger om innkjøp m v av 16. januar 1996 nr 24.

3.1.8 Lovlige leverandører

Det kan bare selges alkoholholdig drikk som er levert av noen som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling. Det stilles m a o krav til hvor innehaveren av salgsbevillingen skal ha kjøpt den alkoholholdige drikken som selges fra. Alt annet salg er forbudt, uansett om bevillingshaver har kommet til den alkoholholdige drikken på lovlig måte.

3.2

§ 3-2 Vilkår knyttet til bevillingen

Det kan settes vilkår for bevillingen i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.2.1 Vilkåret må være lovlig og ikke urimelig

Det er opp til kommunen, etter søknad, å vurdere om de vil gi salgsbevilling eller ikke.

En salgsbevilling er et begunstigende vedtak. Et vilkår er et forbehold som tar sikte på å begrense rekkevidden av bevillingen. Alternativet kan være at det ikke gis bevilling. Kommunen står imidlertid ikke helt fritt til å sette betingelser for å gi bevillinger.

Vilkåret må ha saklig sammenheng med den bevillingen som gis, f eks fremme alkohollovens formål, lette kontrollen eller avverge skadevirkningene ved salg av alkoholholdig drikk. Det kreves ikke at kommunen dokumenterer konkrete faktiske virkninger av det foreslåtte vilkåret. Med alkohollovens formål menes både den generelle formålsbestemmelsen i § 1-1 og de spesielle formålene med de enkelte bestemmelsene.

Vilkåret må ikke være uforholdsmessig tyngende eller av andre grunner urimelig. Det er en sammenheng mellom disse to kravene: Jo klarere vilkåret fremmer lovens formål, dess tyngre vilkår kan en akseptere.

I vurderingen av om et vilkår er lovlig og rimelig må det legges vekt på lovens ordlyd, bakgrunnen for bestemmelsen og formålet med den. De offentlige behov og interesser må sees i sammenheng med hvilken virkning det foreslåtte vilkåret vil få for bevillingshaver.

Det kan f eks stilles vilkår om salg over betjent disk. Det kan også stilles vilkår om at det skal føres et rimelig utvalg av alkoholsvake ølsorter.

Det kan derimot ikke settes vilkår som har karakter av å være en tilleggsytelse, f eks at bevillingshaver skal avstå tomt til et kommunalt bygg. Det kan heller ikke stilles vilkår om at det bare skal kjøpes varer fra det lokale bryggeriet, at en viss andel av selskapet skal eies av innenbygdsboende eller at bevillingshaver skal avgi deler av overskuddet eller omsetningen til et godt formål.

3.2.2 Ulovlig vilkår, nye vilkår i løpet av bevillingsperioden, brudd på vilkår

Fylkesmannen kan prøve om et fastsatt vilkår er lovlig, jf § 1-16.

Dersom vilkåret er ulovlig er hovedregelen at ugyldigheten bare rekker så langt ugyldighetsgrunnen tilsier.

Hvis det viser seg at et fastsatt vilkår er ulovlig, vil det i utgangspunktet føre til at vilkåret faller bort mens vedtaket forøvrig blir stående. Unntak kan imidlertid tenkes der vilkåret har vært en vesentlig forutsetning for at bevilling i det hele tatt ble gitt, slik at bortfallet av vilkåret gjør at hele forutsetningen for vedtaket svikter.

Fastsettelse av nye vilkår i løpet av bevillingsperioden vil være en endring til skade for bevillingshaver, og kan derfor bare skje i den utstrekning forvaltningsloven § 35 tillater det.

Vesentlige brudd på fastsatte vilkår vil kunne gi grunnlag for inndragning. Se kommentarene til § 1-8.

II Salg av brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent

3.3

§ 3-3 Fastsettelse av antall salgsbevillinger for A/S Vinmonopolet

Departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordeling av disse. Kommunestyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder for A/S Vinmonopolet innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.3.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Etter denne bestemmelsen kan departementet fastsette både antall salgsbevillinger i landet som helhet og en geografisk fordeling av disse. Dette skjer gjennom departementets fastsettelse av en landsplan. Den angir en bindende ramme for utviklingen av A/S Vinmonopolets salgsnett i planperioden, som vanligvis er på 4 år. Det er Vinmonopolet som innenfor rammen av planen tar stilling til om og i tilfelle hvor det skal søkes om bevilling til å opprette utsalg.

Kommunestyret godkjenner det enkelte utsalgs beliggenhet. Formelt gis det bare én salgsbevilling for hver kommune, selv om det opprettes flere utsalg.

Begrunnet i ønsket om en bedre distriktsmessig tilgjengelighet ble taket på antall vinmonopolutsalg foreslått hevet med ca 50 for landsplanperioden 1.7.98-1.7.2002. Det vises til Ot prp nr 7 (1996-97) Om lov om endringer i alkoholloven.

Departementet ønsker å se en ny landsplan i sammenheng med Handlingsplan for redusert rusmiddelbruk, som regjeringen vil legge fram våren 1998. På denne bakgrunn har departementet bestemt at gjeldende landsplan forlenges til utløpet av 1998 med adgang for A/S Vinmonopolet til å etablere inntil 8 nye utsalg.

3.4

§ 3-4 Tidsinnskrenkninger for salg av brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent

Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På dagen før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgssteder fastsettes av departementet. Departementet kan bestemme at salgstiden skal begrenses til ukens 5 første hverdager.

Salg er forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.

Endret ved lov 8. januar 1993 nr. 23, i kraft 1. mars 1993. (Forarbeider: Ot. prp. nr. 19 (1992-93), Innst. O. nr. 41 (1992-93).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. juli 1997. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.4.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Bestemmelsen angir i første ledd ytterrammer for salg fra A/S Vinmonopolets butikker.

Med hjemmel i annet ledd har departementet bestemt at utsalgsstedene kan ha åpent innenfor disse rammene. Dette betyr at A/S Vinmonopolet kan fastsette åpningstidene for det enkelte utsalg. I de kommunene som har vinmonopolutsalg, må kommunen tillate ølsalg i Vinmonopolets åpningstid, jf § 3-7 siste ledd. Departementet har lagt til grunn at A/S Vinmonopolet følger åpningstiden hos den delen av handelsstanden som det er naturlig å sammenligne seg med lokalt.

Tredje ledd bestemmer at salg er forbudt på visse dager.

III Salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent

3.5 § 3-5 Opphevet

Opphevet ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.6 § 3-6 Opphevet

Opphevet ved lov 8. januar 1993 nr. 23, i kraft 1.mars 1993. (Forarbeider: Ot. prp. nr. 19 (1992-93), Innst. O. nr. 41 (1992-93).)

3.7

§ 3-7 Tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av øl

Salg og utlevering av øl kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd. Salg og utlevering av øl er likevel forbudt etter kl 20.00 på hverdager, og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag. Det kan bestemmes at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager.

Salg og utlevering av øl skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.

I de kommuner som har vinmonopolutsalg kan tiden for salg av øl ikke fastsettes kortere enn Vinmonopolets faktiske åpningstider.

Endret ved lov 31. mai 1991 nr. 22, i kraft straks. (Forarbeider: Dok. nr. 8:16 (1990-91), Innst. O. nr. 39 (1990-91).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.7.1 Generelt

Bestemmelsen regulerer salgstiden for øl under 4,76 volumprosent. Salgstiden for sterkøl er regulert i § 3-4. Salgstiden for øl fastsettes av kommunen. Det er fastsatt en normalsalgstid. Kommunen kan innskrenke eller utvide salgstiden, men ikke lenger enn til maksimaltiden. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket, i separat vedtak eller i forskrift.

Tidsbegrensningene gjelder også utlevering.

3.7.2 Normaltid, kommunens frihet, maksimaltid

3.7.2.1 Normaltid

Dersom kommunen ikke har sagt noe bestemt om salgstiden, skal lovens normaltid følges, d v s at ølsalg kan skje fra kl 08.00 til kl 18.00 på hverdager og til kl 15.00 på dager før søn- og helligdager. Dagen før Kristi Himmelfartsdag regnes som alminnelig hverdag.

3.7.2.2 Kommunens frihet

Salgstiden kan fastsettes særskilt for det enkelte salgssted, ved forskrift, eller ved en kombinasjon av enkeltvedtak og forskrift. Det kan fastsettes ulike salgstider for forskjellige dager og for ulike deler av året. Kommunen kan bestemme at det ikke skal selges øl på bestemte ukedager. Det kan f eks bestemmes at det ikke skal være ølsalg på lørdager eller på julaften.

Salgstiden kan fastsettes for det enkelte salgssted ved tildeling eller fornying av bevilling. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i separat vedtak. Veiledning for fastsettelse av salgstider kan gis i kommunale retningslinjer.

Generelle regler om innskrenkninger og utvidelser i salgstiden skal fastsettes som forskrift, jf forvaltningsloven kap VII. En forskrift om salgstid må ikke nødvendigvis gjelde alle salgssteder i kommunen. Det kan f eks differensieres etter type salgssted eller beliggenhet. Dersom kommunestyret skal kunne dispensere fra forskriften, må dette gå uttrykkelig fram av denne, jf forvaltningsloven § 40.

Dersom salgstiden er bestemt i et enkeltvedtak vil en endring av salgstiden i bevillingsperioden være en omgjøring i forvaltningslovens forstand. Omgjøring kan bare skje dersom vilkårene i fvl. § 35 er tilstede. Generelle regler i forskrifts form kan allikevel i realiteten omgjøre tidligere enkeltvedtak.

3.7.2.3 Maksimaltid

Det er forbudt å selge eller utlevere øl på søn- og helligdager, 1. mai og 17. mai, på valgdager eller på stemmedager for landsomfattende folkeavstemninger. Det er dessuten fastsatt en maksimaltid for ølsalg- og utlevering. Denne fører til at det ikke er adgang til å selge eller utlevere øl etter kl 20.00 på hverdager, og etter kl 18.00 på dager før søn- og helligdager. Dagen før Kristi Himmelfartsdag regnes ikke som dag før helligdag.

3.7.3 Sammenheng med A/S Vinmonopolets åpningstider

I kommuner som har vinmonopolutsalg setter Vinmonopolets faktiske åpningstider rammene for hvilke innskrenkninger som kan vedtas for salgstiden for øl under 4,76 volumprosent/alkohol. Det har sammenheng med at det alltid skal være tilgang på svakere alkoholholdige drikkevarer.

Bevillingshaver står i utgangspunktet fritt til å bestemme sin egen salgstid innenfor bevillingens rammer. Dersom det er gitt bevilling til ølmonopol, må dette utsalgsstedet likevel ha minst samme åpningstid som Vinmonopolet. Dersom ølmonopolet drives av en privatperson eller et privat selskap er kommunen forpliktet til å pålegge utsalget å holde åpnet i den tiden Vinmonopolet holder åpent.

3.7.4 Salgstidens slutt

Bevillingshaver har ansvaret for at alkoholholdig drikk ved salgstidens slutt ikke lenger er tilgjengelig i butikken. Betaling kan imidlertid skje etter dette tidspunktet dersom kunden har forsynt seg med ølet før salgstidens slutt. Forretningen har ikke adgang til å bringe ut øl i den tiden salg av øl ikke er tillatt.

3.8

§ 3-8 Salgssteder som ikke kan gis bevilling

Departementet kan i forskrifter bestemme at visse typer salgssteder ikke skal kunne gis bevilling til salg av øl.

Slik forskrift er gitt 11. desember 1997 nr 1292 kapittel 5. Det kan ikke gis bevilling til kiosker og bensinstasjoner.

3.9

§ 3-9 Utøvelse av bevillingen

Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3.9.1 Nærmere om bestemmelsen

Bestemmelsen må sees i sammenheng med §§ 1-7b om krav til bevillingshaver og andre personer, 1-8 om inndragning og 3-2 om vilkårsadgang.

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter m h t utøvelsen av salgsbevillingen. De vilkårene som gjelder for bevillingen må være oppfylt til enhver tid. Dette gjelder alle vilkår i alkoholloven, forskrifter til alkoholloven eller vilkår i bevillingsvedtaket. Det omfatter bl a vandelskravet etter § 1-7b. Bevillingen må dessuten utøves på en forsvarlig måte. Dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller disse kravene, kan det gi grunnlag for inndragning av bevillingen. Ethvert brudd på alkohollovgivningen med tilhørende forskrifter vil kunne gi grunnlag for inndragning.

Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene er pålagt å melde fra dersom de avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, jf § 1-15 annet ledd.

Kapittel 3a. engrossalg av alkoholholdig drikk

Generell innledning

Ved lov av 23. juni 1995 nr 42 om endringer i alkoholloven (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk) ble det innført en statlig bevillingsordning for tilvirkning og engrossalg, jf også lovens kap. 6. Forarbeider: Ot prp nr 51 (1994-95) og Innst O nr 74 (1994-95). Den myndighet som er lagt til departementet etter §§ 3A-1 første ledd, 3A-8 første ledd, 3A-9 første ledd, 3A-10 første og annet ledd, 3A-12 første ledd og 6-1 første ledd er delegert til Rusmiddeldirektoratet.

Med hjemmel i dette kapitlet er det gitt forskrift av 30. november 1995 nr 937 om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk (nedenfor kalt engrosforskriften). Det vises også til forskrift av 30. november 1995 nr 938 om A/S Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet (innkjøpsforskriften) og forskrift av 16. januar 1996 nr 24 om nemnd for prøving av A/S Vinmonopolets beslutninger om innkjøp mv (nemndforskriften).

3A-1

§ 3A-1 Retten til engrossalg av alkoholholdig drikk

Engrossalg av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet. Det kan settes slike vilkår i bevillingen som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven herunder vilkår om regnskapsførsel og rutiner for distribusjon av varene.

Bevillingen kan omfatte en, flere eller alle typer alkoholholdig drikk.

Bevillingen gir ikke rett til å tappe vedkommende drikk med mindre det er særskilt angitt i bevillingen. Bevillingshaveren kan overlate tappingen til andre bare dersom det er særskilt fastsatt i bevillingen.

Departementet kan gi forskrifter om grensen mellom tapping og tilvirkning. I tvilstilfeller kan departementet avgjøre spørsmålet med bindende virkning.

Den som har bevilling til å tilvirke alkoholholdig drikk anses for også å ha engrosbevilling for den type alkoholholdig drikk bevillingen gjelder for.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.1.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Engrossalg av alkoholholdig drikk forutsetter bevilling. Slik bevilling gir også rett til innførsel og utførsel av den type drikk som bevillingen omfatter, jf alkoholloven §§ 2-1 og 2-2.

Bevillingen kan etter bestemmelsens annet ledd omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk. På samme måte som for tilvirkningsbevilling gjelder dette øl, vin og brennevin, se merknadene til alkoholloven § 1-3 Definisjon av alkoholholdig drikk. Bevillingen gir bare rett til å omsette den type alkoholholdig drikk bevillingen omfatter. En bevilling for engrossalg av bren

nevin gir med andre ord ikke rett til engrossalg av øl eller vin. En bevilling kan ikke begrenses til enkelte produktkategorier er innenfor en type, f eks vodka, konjakk eller rom. Dette gjelder selv om søknaden tar utgangspunkt i en slik kategori.

Spørsmålet om hvilken type alkoholholdig drikk et produkt defineres som etter alkoholloven

§1-3 har ikke bare betydning for hvilke produkter bevillingshaver har rett til å importere, eksportere og omsette etter bevillingen, men også for hvem produktene kan selges til, jf §3A-2 første ledd. Bevillingshaver er derfor ansvarlig for å ha nødvendige kunnskaper om de produktene som omsettes i kraft av bevillingen. Det vises for øvrig til § 1-3 femte ledd.

Det vises også til § 8-13 som forbyr omsetning av brennevin som inneholder mer enn

60 volumprosent alkohol. Departementet kan dispensere fra forbudet.

En tilvirkningsbevilling forutsetter at vedkommende fyller kravene til engrosbevilling. En tilvirkningsbevilling gir da de samme rettigheter som en engrosbevilling, jf

§ 3A-1 siste ledd, men da bare for den typen alkoholholdig drikk tilvirkningsbevillingen gjelder for. En tilvirkningsbevilling vil omfatte rett til tapping.

Vanligvis vil det ikke by på problemer å skille mellom de rettigheter som omfattes av hhv engrosbevilling og tilvirkningsbevilling. For avgrensing mot visse typer aktiviteter er det likevel nødvendig å definere hva som ligger i tilvirkningsbegrepet og som dermed omfattes av tilvirkningsbevillingen. Om det kreves engrosbevilling eller tilvirkningsbevilling avhenger av hvilken behandling av den alkoholholdige drikken bevillingshaveren ønsker å foreta.

Håndtering av varene uten å åpne selve emballasjen rundt alkoholen, f eks pakking av flasker i kasser, sette på etiketter o l, regnes ikke som tilvirkning, og til slik virksomhet er det tilstrekkelig med engrosbevilling. Det samme gjelder enkelte former for behandling av væsken som ikke endrer varens karakter, som f eks tapping fra bulk til flasker. Det er i den forbindelse også tillatt å foreta nødvendig behandling av varen så som filtrering, varmebehandling og kuldestabilisering m v for å hindre kvalitetsforringelse under lagring.

Departementet vil imidlertid understreke at tapping bare kan foretas av en grossist dersom retten til tapping går uttrykkelig frem av bevillingen. Likeledes må det fremgå av bevillingen om bevillingshaver kan overlate tappingen til andre og i så fall hvem og hvor tappingen skal foregå. Tapping kan bare overlates til innehavere av tilvirkningsbevilling eller engrosbevilling med rett til tapping. Innehavere av salgs- eller skjenkebevilling kan m a o ikke stå for slik virksomhet.

Behandling som endrer alkoholens karakter krever tilvirkningsbevilling. Det vises til merknadene til kap. 6 Tilvirkning.

Det er adgang til å søke om og å inneha kombinert bevilling, f eks tilvirkningsbevilling for øl og engrosbevilling for vin og brennevin. En slik bevilling vil m a o gi bevillingshaver rett til engroshandel med import og eksport av øl, vin og brennevin.

En salgs- eller skjenkebevilling gir ikke adgang til import, engrossalg eller produksjon av alkoholholdig drikk. Det er imidlertid ikke noe i veien for at innehavere av salgs- eller skjenkebevilling også får tildelt engros- eller tilvirkningsbevilling. Men Rusmiddeldirektoratet stiller særskilte krav til innehavere av både salgs-/skjenkebevilling og engros-/tilvirkningsbevilling.

For det første kreves det at det føres separate regnskaper for engros-/tilvirkningsbevillingen og salgs-/skjenkebevillingen. Videre kreves det at alkoholholdige drikkevarer tilhørende engros- eller tilvirkningsvirksomheten oppbevares atskilt fra salgs- eller skjenkestedets varebeholdning. Dette fordi de ulike virksomhetene reguleres av hvert sitt bevillingssystem med ulike regler om gebyrbetaling m v. Overføring av alkoholholdig drikk fra engroslageret til salgs- eller skjenkestedet er gebyrpliktig omsetning på lik linje med engrossalg til utenforstående bevillingshavere.

3A.2

§ 3A-2 Hvem engrossalg kan skje til

Engrossalg av alkoholholdig drikk som ikke skjer til kjøper i utlandet, kan bare skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking, tilvirkning eller engrossalg av vedkommende drikk. Engrossalg kan likevel ikke skje til den som bare har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende skjenkebevilling. Selgeren plikter å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling.

Departementet kan gi forskrifter om bevillingshavers adgang til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte samt å selge alkohol til ansatte til eget bruk.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.2.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Engros- og tilvirkningsbevilling gir rett til salg av alkoholholdig drikk til andre som innehar bevilling etter alkoholloven, det være seg innehavere av salgsbevilling, skjenkebevilling, engrosbevilling eller tilvirkningsbevilling. Med bevilling menes her permanente bevillinger , eventuelt i kombinasjon med bevilling for en enkeltstående anledning, f eks for skjenking av brennevin til sluttet selskap. Den som utelukkende har ambulerende bevilling eller bevilling for en enkelt bestemt anledning, må kjøpe alkoholholdig drikk fra innehaver av salgsbevilling for øl eller fra vinmonopolutsalg.

Det er videre et krav at kjøperens bevilling må omfatte den type alkoholholdig drikk som bevillingshaver skal selge. Det er f eks ikke tillatt å selge brennevin til en bevillingshaver som bare har bevilling til skjenking av øl og vin. Det er selgers plikt å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling. Dette ansvaret er objektivt, dvs uavhengig av om bevillingshaveren kan klandres for at han ikke kjente til at kjøperen manglet bevilling.

3A.3

§3A-3 Opphevet

Opphevet ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3A.4

§ 3A-4 Vilkår for tildeling av bevilling

Bevilling gis dersom følgende vilkår er oppfylt:

  1. Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist uklanderlig vandel i forhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves, herunder alkoholovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen og næringsmiddellovgivningen.
  2. Det er stilt tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelse av krav på alkoholavgift.
  3. Varelageret er tilfredsstillende sikret.
  4. Bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenlig med engrossalg av alkoholholdig drikk.

Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne paragrafen.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3A.4.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Bestemmelsen stiller en rekke krav til bevillingssøker. Bakgrunnen er å sikre at virksomheten drives på en forsvarlig måte. Kriteriene er objektive i den forstand at bevilling skal gis dersom vilkårene er oppfylt. Det er med andre ord ingen begrensinger i antallet bevillingshavere. Søker må dokumentere at kravene for å få bevilling er oppfylt, jf § 3A-5.

§ 3A-4 første ledd nr 1 stiller krav om uklanderlig vandel i forhold til lovgivning som anses relevant for utøvelsen av en bevilling til engrossalg eller tilvirkning av alkoholholdig drikk. Ved siden av alkoholloven er blant annet toll-, skatte-, avgifts-, regnskaps-, selskaps- og næringsmiddellovgivningen relevant.

Det er opp til bevillingsmyndigheten å avgjøre om det skal legges vekt på et eventuelt regelbrudd. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt tidligere lovbrudd kan indikere at søker ikke vil oppfylle sine forpliktelser etter alkoholloven. Man bør se bort fra ubetydelige, enkeltstående regelbrudd som ligger langt tilbake i tid. Summen av flere i og for seg mindre forhold kan imidlertid tilsi at vandelskravet ikke anses for å være oppfylt.

Saker som er under behandling i andre forvaltningsorganer eller ved domstolene, kan også tas i betraktning ved søknadsbehandlingen. Bevillingsmyndigheten kan i slike tilfelle selv vurdere søkerens forhold opp mot den aktuelle lovgivningen eller kan velge å utsette behandlingen inntil saken er ferdigbehandlet i vedkommende organ.

Selv om en sak har ført til frifinnelse for domstolen eller en klager har fått medhold i sin klage fra andre forvaltningsorganer, skal bevillingsmyndigheten foreta en selvstendig vurdering av de aktuelle forholdenes betydning. Dersom det likevel er tvil om bevillingssøker vil oppfylle sine plikter etter alkoholloven, kan Rusmiddeldirektoratet avslå bevillingssøknaden.

Vandelskravet retter seg mot det selskap eller den person som søker om bevilling. Er det et selskap som søker om bevilling, må også ledelsen i selskapet og de personene som har vesentlige økonomiske interesser i eller dominerende innflytelse over virksomheten oppfylle kravet om uklanderlig vandel. Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse og innflytelse i selskapet, er det de underliggende forholdene som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Dersom forholdene tilsier det, kan direktoratet vurdere vandelen til flere personer enn de som er oppgitt som sentrale personer i søknaden.

Etter første ledd nr 2 må bevillingssøker stille tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelsen av krav på alkoholavgift, jf engrosforskriftens kap. 4. Kravet om sikkerhetsstillelse er absolutt for tilvirkere av alkoholholdig drikk. Importører kan velge å stille sikkerhet for alkoholavgiften eller å betale alkoholavgiften i forbindelse med innfortolling av hver enkelt forsendelse av alkoholholdig drikk. Kravet om sikkerhetsstillelse gjelder ikke for søkere av engrosbevilling som ikke selv skal importere alkohol. Plikten til å betale alkoholavgift følger for øvrig av Finansdepartementets forskrift av 7. desember 1995 om avgift på brennevin og vin m m og forskrift av 30. desember 1993 nr 1357 om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl. Disse forskriftene angir blant annet hva som anses som tilfredsstillende sikkerhet i forhold til avgiftslovgivningen.

Toll- og avgiftsdirektoratet kan gi nærmere opplysninger om minstebeløp på sikkerhetsstillelse i relasjon til de ulike typer alkoholholdig drikk og om hvilke krav det stilles til bankgarantien.

Første ledd nr 3 stiller krav om at bevillingssøkers varelager skal være tilfredsstillende sikret. Dette kravet er nærmere presisert i engrosforskriftens kap. 5 uten å være uttømmende. Forskriftens krav skal forebygge innbrudd, svinn o l, men tar også sikte på å muliggjøre kontroll. Det er opp til Rusmiddeldirektoratet å vurdere om sikkerhetskravene er oppfylt. I denne sammenheng er både den fysiske sikringen og rutinene for lagerhold og adgangskontroll av betydning, jf engrosforskriften kap. 5. Kravene er strengest for lager for oppbevaring av brennevin. Ved lagring av brennevin stilles det krav om innbruddsalarm.

Rusmiddeldirektoratet krever i utgangspunktet at den fysiske sikringen av varelagre for alkoholholdig drikk tilfredsstiller Forsikringsforbundets beskyttelsesklasse B3, men alternative løsninger kan aksepteres dersom søkeren kan dokumentere at kravet om forsvarlig sikring vil være oppfylt. Når det gjelder innbruddsalarm, kreves normalt godkjent alarmanlegg av typen EA4. Rusmiddeldirektoratet kan dispensere fra kravet om alarm dersom varelageret er forsvarlig sikret på annen måte, jf engrosforskriften kap. 5. Som eksempel kan nevnes at lageret har døgnkontinuerlig videoovervåking.

Kravene til varelager gjelder alle lagre som omfattes av bevillingsordningen, m a o også såkalte private tollagre. I de tilfellene hvor en forsendelse fra utlandet midlertidig befinner seg på tollvesenets egne lagre før tollekspedering og videredistribusjon, legges det til grunn at lageret er tilfredsstillende sikret.

Alkohollovens krav om sikring av varelager gjelder i utgangspunktet ikke for såkalt mellomlagring, d v s midlertidig og kortvarig oppbevaring av alkohol som ledd i distribusjon når slik oppbevaring av ulike grunner er hensiktsmessig eller nødvendig før varene transporteres videre til endelig bestemmelsessted. Men bevillingshaverens helhetlige ansvar tilsier indirekte at også mellomlagring av alkoholholdige drikkevarer skal skje i samsvar med gjeldende regelverk.

I henhold til bestemmelsens første ledd nr. 4 må bevillingssøker ikke drive annen virksomhet som er uforenlig med engrossalg eller tilvirkning av alkoholholdig drikk. Som eksempel kan nevnes at en idrettsforening søker om engrosbevilling.

I tillegg til de vilkårene som går frem av § 3A-4 kreves det at distribusjon av varene skal skje i betryggende former og i samsvar med gjeldende regelverk. Dette går forutsetningsvis frem av § 3A-8 annet ledd. Bestemmelsen slår for øvrig fast at enkelte deler av den bevillingspliktige virksomheten kan settes bort. Når alkoholholdig drikk skal lagres hos utenforstående lagerholder eller det skal benyttes utenforstående distributør, har bevillingshaveren plikt til å forvisse seg om at tjenestene utføres i samsvar med alkohollovens krav. Rusmiddeldirektoratet har ikke direkte lovhjemmel til å utøve kontroll hos tredjemann. Derfor krever direktoratet at avtalen mellom bevillingshaver og lagerholder inneholder en klausul som gir direktoratet samme kontrolladgang hos tredjemann som hos bevillingshaver selv.

Nærmere bestemmelser til utfylling av § 3A-4 er gitt i engrosforskriftens kap. 4 og 5.

3A.5

§ 3A-5 Krav til søknaden

Søknaden skal være skriftlig og være ledsaget av et søknadsgebyr. Søkeren skal i søknaden uoppfordret fremlegge de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om lovens krav for å tildele bevilling er oppfylt. Den skal også inneholde opplysninger om annen virksomhet søkeren driver.

Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til søknaden og om søknadsgebyret.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.5.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

En søknad skal være skriftlig og skal inneholde alle opplysningene som er nødvendige for at bevillingsmyndigheten skal kunne ta stilling til om lovens vilkår for tildeling av bevilling er oppfylt. Det vises til Rusmiddeldirektoratets søknadsskjema med veiledning.

Søkere i utlandet må dokumentere uklanderlig vandel i forhold til relevant lovgivning i vedkommende land. Rusmiddeldirektoratet har ikke de samme mulighetene til å innhente opplysninger fra utenlandske myndigheter som fra norske, og er derfor i større grad enn ellers henvist til å basere seg på søkers egen dokumentasjon for vandel. Dersom selskapet eller personene i tillegg har drevet virksomhet i Norge, vil også forholdet til norsk lovgivning være relevant.

Søknadsgebyret refunderes ikke dersom bevillingssøknaden skulle bli avslått.

Med hjemmel i annet ledd er det gitt nærmere bestemmelser om søknadsgebyret i engrosforskriftens kap. 6.

3A.6

§ 3A-6 Innhenting av uttalelser

Før søknaden avgjøres skal det innhentes uttalelse fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.6.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

I tillegg til de opplysningene søkerne gir i søknaden skal Rusmiddeldirektoratet innhente uttalelser fra enkelte offentlige myndigheter. Bestemmelsen er ikke ment å være uttømmende. Rusmiddeldirektoratet står fritt til å innhente opplysninger av betydning også fra andre. I samsvar med forvaltningsloven § 17 skal uttalelser fra andre myndigheter eventuelt forelegges søkeren til uttalelse før vedtak om bevilling fattes.

3A.7

§ 3A-7 Opplysningsplikt

Politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av saker etter dette kapittel.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.7.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

De myndighetene som er nevnt i lovens § 3A-7, plikter uten hinder av lovbestemt taushetsplikt å gi Rusmiddeldirektoratet de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av bevillingssøknader.

3A.8

§ 3A-8 Utøvelse av engrosbevilling

Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på forsvarlig måte. Departementet kan stille nye vilkår dersom dette er nødvendig for å sikre gjennomføringen av loven.

Den som har rett til å drive engroshandel med alkoholholdig drikk, har ansvaret for at distribusjonen av varene skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne lov, fra det tidspunkt de ankommer til landet og til de er levert annen bevillingshaver. Dette gjelder selv om distribusjonen er overlatt til andre.

Dersom tapping eller andre deler av virksomheten er overlatt til andre, har bevillingshaveren ansvaret for at det skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne lov.

Departementet kan gi forskrifter om distribusjon og tapping. Departementet kan også gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.8.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Bevillingen skal utøves slik at kravene i alkoholloven med forskrifter og vilkårene knyttet til bevillingsvedtaket til enhver tid er oppfylt. For øvrig skal bevillingen utøves på en forsvarlig måte.

Ansvaret for utøvelsen av bevillingen ligger hos bevillinghaver. Ved innførsel gjelder dette ansvaret fra det tidspunktet da varen fysisk ankommer landet og fram til varene er overlevert annen bevillingshaver. Bevillingshaverens ansvar etter alkoholloven inntrer uavhengig av om leveringsbetingelsene forutsetter at den formelle ansvarsovertakelsen finner sted på et senere tidspunkt.

Dersom varen selges til en annen innehaver av engros- eller tilvirkningsbevilling, går ansvaret i utgangspunktet over på kjøper samtidig med eiendomsretten, men tidligst ved uttak fra selgers lager. Ved salg til innehavere av salgs- eller skjenkebevillinger går ansvaret over på disse når varen er fysisk overlevert til kjøper og uavhengig av den avtalerettslige ansvarsovertakelsen. Ved utførsel av alkoholholdig drikk opphører bevillingshavers ansvar når varen er brakt ut av landet.

Bevillingshaverens ansvar omfatter også lagring, distribusjon og tapping og gjelder selv om deler av virksomheten overlates til andre. Dette innebærer at feil eller forsømmelser hos oppdragstaker kan få de samme konsekvensene for bevillingen som bevillingshavers egne feil. Det er uten betydning hvorvidt bevillingshaver subjektivt kan klandres for at oppdragstakeren har opptrådt i strid med alkoholloven eller annet regelverk. Kravene i loven er m a o objektive.

I engrosforskriftens kap. 7 er det gitt nærmere bestemmelser om bevillingshavers plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål.

3A.9

§ 3A-9 Melding, godkjenning og ny bevilling

Før bevilling tas i bruk, skal melding om dette sendes departementet. Videre skal det gis melding før virksomheten nedlegges eller avbrytes. Det skal gis melding om etablering eller nedleggelse av lager, om endringer i ledelsen av virksomheten og om overdragelse av vesentlige deler av aksjene eller selskapsandeler. Videre skal det også gis melding dersom virksomhetens omfang endres vesentlig og om andre forhold som har betydning for kontrollen med virksomheten.

Nytt lager eller endring av et lagers innretning må godkjennes av bevillingsmyndigheten før endringen iverksettes. Tilsvarende gjelder dersom nytt tapperi tas i bruk, eller et tapperis innretning endres.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

3A.9.1 Generelt om bestemmelsen

§ 3A-9 tredje ledd, som gjaldt overdragelse av virksomhet, ble opphevet ved lov 16 mai 1997 nr 28. Alkoholloven § 1-10 Overdragelse, død og konkurs i kap. 1 Alminnelige bestemmelser regulerer nå (bl a) rettsstillingen ved overdragelse.

3A.9.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Endringer som har betydning for utøvelse av bevillingen skal meldes til Rusmiddeldirektoratet før iverksetting. Enkelte typer endringer krever godkjenning av Rusmiddeldirektoratet, mens andre anses som så grunnleggende at det kreves ny bevilling, jf § 1-10 og merknadene til denne bestemmelsen.

Det følger av § 3A-9 at bevillingshaver skal gi melding til Rusmiddeldirektoratet om at bevillingen tas i bruk, d v s før alkoholholdig drikk importeres, kjøpes fra annen bevillingshaver eller tilvirkes av bevillingshaver.

Videre krever § 3A-9 at det meldes fra om nedleggelse av virksomheten, enten driften innstilles frivillig eller av andre grunner. Bevilling skal inndras når den ikke lenger utøves, jf lovens § 3A-12 annet ledd.

Videre gjelder meldeplikten ved midlertidig avbrudd i driften, dersom avbruddet er så langvarig at det er av betydning for utøvelsen av kontrollen eller kan medføre inndragning av bevilling, jf § 3A-12 annet ledd. Spørsmålet om når meldeplikten inntrer ved midlertidig stans må derfor ses i sammenheng med hvordan bevillingen er ment utøvet. Det må med andre ord ses hen til hva som er forutsatt å være normal virksomhet for vedkommende bevilling. Når en bevilling forutsetningsvis skal brukes sjelden, skal det mer til for at et avbrudd utløser meldeplikt enn når bevillingen skal brukes kontinuerlig. En bevilling som f eks bare skal brukes en gang i året anses ikke som avbrutt resten av året. Det samme gjelder ved kortere opphold

f eks i påvente av nye avtaler med produsenter eller kjøpere.

Videre skal det gis melding om endringer i virksomhetens ledelse og om overdragelse av vesentlige deler av aksjene eller selskapsandeler. Meldeplikten oppstår f eks dersom det selges ut så store deler av selskapet at nye aktører får dominerende innflytelse over eller økonomisk interesse i den bevillingspliktige virksomheten.

Vesentlige endringer i virksomhetens omfang utløser også meldeplikt, f eks dersom virksomhetens omsetning øker vesentlig i forhold til det som er forutsatt på søknadstidspunktet. Også her må endringene ses i sammenheng med normalvirksomheten og hvilke konsekvenser endringen vil få for utøvelsen av kontrollen. Bagatellmessige endringer utløser ikke meldeplikt.

Meldeplikten gjelder også andre opplysninger som kan være relevante for kontrollen med eller utøvelsen av bevillingen, f eks nye distribusjonsformer eller bruk av ny regnskapsfører.

En endring kan etter omstendighetene medføre inndragning av bevillingen. Det kan f eks være tilfellet dersom bevillingshaveren etter at bevillingen er gitt, har startet annen virksomhet som er uforenlig med å ha bevilling, jf § 3A-4 første ledd nr 4.

Meldingen må inneholde de opplysningene som er nødvendige for at Rusmiddeldirektoratet skal kunne ta stilling til om endringen f eks krever godkjenning, om det bør knyttes nye vilkår til bevillingen, om den er falt bort eller eventuelt må inndras.

Meldingen skal som hovedregel gis på forhånd, d v s før endringen foretas, slik at kontrollorganet er løpende orientert. Men dersom den meldepliktige hendelsen inntrer uforutsett,

f eks hvor et varelager blir ødelagt i brann, må meldingen gis uten ugrunnet opphold.

Følgende endringer krever godkjenning fra Rusmiddeldirektoratet:

- Nytt lager/tapperi eller utskifting av et lager/tapperi med et nytt

- Endringer av et lagers/tapperis innretning

Slike endringer kan ikke settes i verk før godkjenning er gitt. Rusmiddeldirektoratet kan nekte å godkjenne endringene. En avgjørelse som godkjenner eller nekter å godkjenne en endring anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til Sosial- og helsedepartementet.

Det skal ikke betales søknadsgebyr ved melding om endring som krever godkjenning.

3A.10

§ 3A-10 Kontroll med utøvelsen av bevillingen

Kontrollen med utøvelsen av engrosbevilling tilligger departementet.

Departementet kan når som helst kreve tilgang til virksomhetens lokaler og til dens regnskaper. Bevillingshaver plikter å gi de nødvendige opplysninger om regnskap og drift for at kontrollen kan gjennomføres. Bevillingshaver plikter uten erstatning å utlevere nødvendige vareprøver.

Departementet kan gi forskrifter om kontrollen med utøvelsen av bevillingen. Departementet kan også gi forskrifter om internkontroll og regnskapsførsel for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

Det skal føres et register med opplysninger om innehavere av engros- og tilvirkningsbevillinger. Departementet kan gi forskrifter om føring og bruk av registeret.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Bestemmelsen regulerer kontrollen med utøvelsen av bevilling. Bestemmelser om føring og bruk av registeret er fastsatt i engrosforskriftens kap. 8. Rusmiddeldirektoratet skal føre et register som inneholder opplysninger direktoratet får om bevillingshaverne i forbindelse med bevillingssøknad og senere, f eks ved melding om endringer i driften.

3A.11

§ 3A-11 Bevillingsgebyr

For bevilling til engrossalg av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig gebyr som beregnes på grunnlag av omsatt mengde av alkoholholdig drikk. Departementet fastsetter et minstegebyr som skal innbetales før bevillingen utøves og ikke senere enn

1. februar i de påfølgende år.

Departementet kan gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Det vises til merknadene til engrosforskriftens kap. 9.

3A.12

§ 3A-12 Inndragning av bevilling

Departementet kan inndra bevillingen dersom vilkårene som nevnt i § 3A-4 ikke lenger er oppfylt eller bevillingshaver for øvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med denne lovs formål.

Bevillingen skal inndras hvis den ikke lenger utøves.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

3A.12.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Dersom kravene i § 3A-4 for å få bevilling ikke lenger er oppfylt kan bevillingen inndras, jf

§ 3A-12 sammenholdt med § 3A-8 første ledd. Som eksempel kan nevnes at bevillingen kan inndras dersom bevillingshaver etter at bevillingen er gitt, bryter bestemmelser om innførsel av varer og betaling av avgifter knyttet til dette, eller ved brudd på lovgivning som skal sikre forsvarlig og seriøs drift etter næringsmiddellovgivningen, jf § 3A-4 første ledd nr 1.

Bevillingen kan dessuten inndras dersom bevillingshaver ikke oppfyller de øvrige forpliktelsene som følger av alkoholloven. Bevillingen kan f eks inndras dersom innehaver av engrosbevilling tapper alkoholholdig drikk uten at det er gitt tillatelse, selger til andre enn innehavere av bevilling etter alkoholloven, unnlater å gi melding om endringer i driften, unnlater å betale bevillingsgebyr osv. Også brudd på forskriftenes krav til utøvelsen av bevillingen kan medføre inndragning. Det samme gjelder brudd på f eks reklameforbudet.

Bevillingen skal dessuten inndras hvis den ikke lenger benyttes, d v s dersom virksomheten er opphørt. Kortere opphold i virksomheten, f eks i påvente av nye avtaler med produsenter eller kjøpere, skal derimot ikke medføre inndragelse.

Det er ikke noe vilkår for inndragning at bevillingshaveren kan klandres for at regelverket er overtrådt. Bevillingshaver har ansvaret for utøvelsen av alle deler av den bevillingspliktige virksomheten, selv om deler av virksomheten er overlatt til andre. Dette innebærer at bevillingen kan inndras dersom en tjenesteyter ikke opptrer innenfor de rammer som gjelder for bevillingen.

Inndragningen kan være permanent eller gjelde bare for en bestemt periode, alt etter hvor grov overtredelsen er. Videre kan inndragningen gjelde hele virksomheten eller deler av den. Er det forhold som er grunnlag for inndragningen bare knyttet til ett lager eller produksjonssted, f eks tyveri på lageret eller svinn fra tappeanlegget, kan det vurderes om bevillingen kun skal inndras for det aktuelle stedet. Men dersom overtredelsen eller det straffbare forholdet ikke utelukkende er knyttet til et bestemt sted, må hele bevillingen inndras. Eksempler på dette er manglende avgiftsinnbetaling, mangelfull regnskapsførsel, unnlatelse av å gi melding om endringer i virksomheten eller forhold knyttet til personer med dominerende innflytelse eller økonomisk interesse i virksomheten. En tidsbegrenset og/eller partiell inndragning kan eventuelt kombineres med nye vilkår, jf § 3A-8 første ledd.

Vedtak om inndragning treffes av Rusmiddeldirektoratet. Det anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til Sosial- og helsedepartementet.

3A.13

§ 3A-13 Merking

Alkoholholdig drikk skal før den utleveres fra engroslager merkes slik at det fremgår at alkoholavgift er betalt. Departementet kan gi forskrifter om merking, herunder at merkeplikten kan begrenses til enkelte typer av alkoholholdig drikk.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft fra den tid Kongen bestemmer, se res. 1. desember 1995 nr 926. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Kapittel 4. Kommunale skjenkebevillinger

Generell innledning

Kapittel 4 inneholder bestemmelser om skjenking av øl, vin og brennevin. Skjenking av alkoholholdig drikk krever normalt bevilling. Med de unntak som går fram av lovens kapittel 5 gis skjenkebevillinger av kommunen, jf § 4-1. Bevillingen kan være alminnelig eller bare gjelde for deltakere i sluttet selskap, jf § 4-2. Det kan dessuten opprettes ambulerende bevillinger som først i forbindelse med den aktuelle bruk kobles til person og lokale, jf § 4-5. Det kan knyttes vilkår til bevillingen, jf § 4-3. Det er fastsatt tidsinnskrenkninger for skjenking av alkoholholdig drikk i § 4-4. Det kan gis forskrifter om skjenkesteders plikt til å føre alkoholfrie drikker, jf § 4-6. Utøvelsen av skjenkebevillingen skal til enhver tid være i tråd med bestemmelser i lov, forskrift og bevillingsvedtaket, jf § 4-7.

4.1

§ 4-1 Skjenking av alkoholholdige drikker

Skjenkebevilling kan ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale.

Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

4.1.1 Salgs- og skjenkebevillinger i samme lokale

Det kan ikke drives både salg og skjenking i de samme lokalene, jf første ledd. Det kan altså ikke gis kombinerte salgs- og skjenkebevillinger.

4.1.2 Lovlige leverandører

Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av noen som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling. Dersom bevillingshaveren eller skjenkestedet selv har engrosbevilling, kan de skjenke ut egne varer. Det stilles m a o krav til hvor innehaveren av skjenkebevillingen skal ha kjøpt den alkoholholdige drikken som skjenkes. All skjenking av annen alkoholholdig drikk er forbudt, uansett om bevillingshaver er kommet til den alkoholholdige drikken på lovlig måte.

4.2

§ 4-2 Omfanget av bevillingen

Bevillingen kan gjelde en, flere eller alle typer alkoholholdige drikker. Bevilling for brennevin kan bare gis dersom det også er gitt bevilling for øl og vin. Bevilling for vin kan bare gis dersom det også er gitt bevilling for øl.

Bevillingen kan være alminnelig eller bare gjelde skjenking til deltagere i sluttet selskap.

Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet. Bevillingen kan for en enkelt anledning utvides til å gjelde også utenfor skjenkelokalet.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

4.2.1 Type alkoholholdig drikk

Det er fire bevillingstyper: øl, sterkøl, vin og brennevin, se § 1-3. En skjenkebevilling kan omfatte følgende kombinasjoner:

  1. øl (d v s øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent)
  2. øl og sterkøl
  3. øl og vin
  4. øl, sterkøl og vin
  5. øl, vin og brennevin
  6. øl, sterkøl, vin og brennevin

Dersom det gis bevilling til å skjenke vin eller brennevin må det også gis bevilling til å skjenke svakere alkoholholdige drikker. Kommunen kan differensiere mellom øl og sterkøl, men ikke mellom vin og hetvin. Hvis skjenkestedet allerede har bevilling til å skjenke øl og vin, kan en ambulerende bevilling som tildeles stedet for en enkelt anledning, omfatte bare brennevin.

4.2.2 Alminnelig bevilling - bevilling til sluttet selskap

En alminnelig bevilling gir adgang til å skjenke til alle kategorier gjester som oppfyller lovens krav om aldersgrenser m v. Bevillingen kan imidlertid innskrenkes til bare å gjelde sluttede selskaper.

Med «sluttet selskap» menes at det allerede, og før skjenkingen begynner, er dannet en sluttet krets av personer som samles for et bestemt formål, i et bestemt lokale på skjenkestedet, f eks til bryllup, konfirmasjon, jubileum o s v. Sluttede selskaper kan også få en ambulerende bevilling for en enkelt anledning, se § 4-5.

Medlemmene av selskapet må danne en sluttet krets av personer der utenforstående ikke kan komme inn uten at visse former følges. Deltakerne må ha en eller annen tilknytning til den eller dem som inviterer til selskapet og til hverandre. Det er ikke tilstrekkelig at en før

skjenkingen begynner skriver seg på en liste eller kjøper billetter. Vanligvis må initiativet komme utenifra, ikke fra skjenkestedet. Det hjelper ikke at antallet gjester er begrenset, eller at innbydelsen i et avertissement er betegnet som «sluttet selskap».

Vanlige medlemsmøter i en forening vil ikke oppfylle lovens krav til sluttet selskap. Klubber

o l med begrenset medlemsskap kan ikke i seg selv regnes som sluttet selskap.

Alkoholloven er ikke til hinder for servering til flere sluttede lag i de samme lokalene på samme tid. Hvert av selskapene må oppfylle lovens vilkår til sluttede lag. Virksomheten må imidlertid drives slik at det er mulig å kontrollere at gjestene virkelig tilhører et sluttet selskap.

I tvilstilfeller må kommunen, etter et konkret skjønn, avgjøre om et selskap kan betegnes som et sluttet lag i alkohollovens forstand.

4.2.3 Bestemt lokale

Skjenkebevillinger må knyttes til et bestemt angitt lokale. Hvis virksomheten flyttes til andre lokaler, faller den bort. Det kan foretas innskrenkninger i lokalene eller mindre utvidelser til tilstøtende lokaler uten ny bevillingssøknad. Derimot vil det ikke lenger være det samme lokalet dersom virksomheten flyttes fra en etasje til en annen i samme bygg. En vesentlig utvidelse av lokalene krever at ny bevillingssøknad behandles. Eventuelt avslag vil likevel bare gjelde utvidelsen.

Bevillingsmyndigheten bør kreve at søker legger fram arealbeskrivelser. Dette arealet bør også fastlegges i bevillingsvedtaket.

4.2.4 Bestemt type virksomhet

Bevillingen må knyttes til et driftskonsept, f eks en restaurant, kafé eller pub. Når et skjenkested har skiftet karakter, f eks fra restaurant til pub, kreves ny bevilling. Innenfor den rammen som bevillingsvedtaket og den underliggende søknaden gir, kan bevillingshaver likevel foreta enkelte mindre endringer, f eks vanlig oppussing og vedlikehold, som ikke endrer stedets karakter og endringen må antas å være uten alkoholpolitisk betydning.

En slik endring blir ofte synliggjort gjennom skifte av innredning, f eks fra restaurant til discotek eller fra discotek til restaurant. Endringer som gjelder målgruppen kan etter omstendighetene føre til bortfall av bevilling. Det at stedets målgruppe forandrer seg, f eks ved at det lages et dansegulv, eller ved endringer i kjøkkenets åpningstid, er ikke nødvendigvis driftsendringer av en slik karakter at bevillingen skal falle bort. Hvis bevillingshaver starter opp annen virksomhet i tilknytning til skjenkestedet, som innebærer at stedet skifter karakter, vil det derimot være en driftsendring som krever ny bevilling, f eks dersom en ren spiserestaurant starter bowling.

Bevillingsmyndigheten bør kreve at søker legger fram en konseptbeskrivelse i søknaden. Det bør beskrives i bevillingsvedtaket hva slags type virksomhet man gir bevilling til.

4.2.5 Utvidelse for en enkelt anledning

Bevillingsmyndigheten kan for en enkelt anledning tillate at bevillingen utvides til å gjelde utenfor skjenkestedet, eller i andre lokaler, f eks slik at en i forbindelse med et jubileum flytter virksomheten ut på gata, et hotell tar med seg gjestene sine på utflukt, eller kantinedriften flyttes ut for å sørge for medarbeidernes forpleining i forbindelse med et eksternt arrangement. Bevillingsmyndigheten står fritt til å vurdere om utvidelse skal skje. Bevillingshavers mulighet for å føre kontroll både på det permanente og det midlertidige skjenkestedet, bør tillegges betydelig vekt.

4.3

§ 4-3 Vilkår knyttet til bevillingen


Det kan settes vilkår for bevillingen i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

4.3.1 Vilkåret må være lovlig og ikke urimelig

Det er opp til kommunen, etter søknad, å vurdere om de vil gi skjenkebevilling eller ikke.

En skjenkebevilling er et begunstigende vedtak. Et vilkår er et forbehold som tar sikte på å begrense rekkevidden av bevillingen. Alternativet kan være at det ikke gis bevilling. Kommunen står imidlertid ikke fritt til å sette betingelser for å gi bevillinger.

Vilkåret må ha saklig sammenheng med den bevillingen som gis, f eks fremme alkohollovens formål, avverge skadevirkningene ved skjenking av alkoholholdig drikk eller lette kontrollen. Med alkohollovens formål menes både den generelle formålsbestemmelsen i § 1-1 og de spesielle formålene med de enkelte bestemmelsene.

Vilkåret må ikke være uforholdsmessig tyngende eller av andre grunner urimelig. Det er sammenheng mellom disse to kravene: Jo klarere vilkåret fremmer lovens formål, dess tyngre vilkår kan en akseptere. De offentlige behov og interesser sees i sammenheng med hvilken virkning det foreslåtte vilkåret vil få for bevillingshaver.

Det kan f eks stilles vilkår om at skjenkestedet skal ha en bestemt aldersgrense. Dette vilkåret bidrar til å begrense tilgjengeligheten til alkohol og kan også begrunnes i hensynet til kontroll med utøvelsen av bevillingen.

Vilkår om spiseplikt, meny eller at en viss del av stedets omsetning skal være mat, kan sikre at bevillingshaver oppfyller intensjonen om å være et spisested, og er dermed lovlige vilkår. Det vil også kunne stilles vilkår om forbud mot annen virksomhet, eksempelvis for å hindre kombinasjonene alkohol og spill og alkohol og idrett.

Det vil også kunne settes som vilkår at stedet er godkjent av brannvernmyndighetene, næringsmiddeltilsynet etc, eller at det skal være ordensvakter på stedet.

Derimot kan det ikke stilles vilkår om at det skal være en alkoholfri dag i måneden, eller vilkår som har form av å være en tilleggsytelse fra bevillingshaver, f eks at bevillingshaver avgir lokaler til barnehage, at skjenkelokalet skal fungere som kommunal kantine om formiddagen, at kommunalt ansatte skal ha rabatt, at en viss del av omsetningen skal gå til veldedige formål eller at det skal holdes ungdomsklubb eller etableres annet alkoholfritt tilbud en dag i uken.

4.3.2 Ulovlig vilkår, nye vilkår i løpet av bevillingsperioden, brudd på vilkår

Fylkesmannen kan prøve om et fastsatt vilkår er lovlig, jf § 1-16.

Hvis det viser seg at et fastsatt vilkår er ulovlig, vil det i utgangspunktet føre til at vilkåret faller bort mens vedtaket forøvrig blir stående. Unntak kan imidlertid tenkes der vilkåret har vært en vesentlig forutsetning for at bevilling i det hele tatt ble gitt, slik at bortfallet av vilkåret gjør at hele forutsetningen for vedtaket svikter.

Fastsettelse av nye vilkår i løpet av bevillingsperioden vil være en endring til skade for bevillingshaver, og kan derfor bare skje i den utstrekning forvaltningsloven § 35 tillater det.

Vesentlige brudd på fastsatte vilkår vil kunne gi grunnlag for inndragning. Se merknader til § 1-8.

4.4

§ 4-4 Tidsinnskrenkninger for skjenking av alkoholholdige drikker

Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til 24.00. Skjenking av vin og øl kan skje fra kl. 08.00 til 01.00.

Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested innskrenke eller utvide tiden for skjenking i forhold til det som følger av første ledd.

Fastsatt skjenketid kan utvides for en enkelt anledning.

Skjenking av brennevin mellom kl. 03.00 og 13.00 og skjenking av øl og vin mellom

kl. 03.00 og 06.00 er forbudt.

Tiden for skjenking av brennevin kan ikke fastsettes utover den tid det kan skjenkes vin og øl.

Skjenking av brennevin er forbudt på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.

Konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp.

På overnattingssteder kan det skjenkes øl og vin til overnattingsgjester uten hensyn til begrensningene i denne paragraf.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

4.4.1 Generelt

Bestemmelsen regulerer skjenketiden for øl, vin og brennevin. Skjenketiden fastsettes av kommunen. Det er fastsatt en normalskjenketid. Kommunen kan innskrenke eller utvide skjenketiden, men ikke lenger enn til maksimaltiden. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i forskrift.

Med skjenketid menes den tid det kan utleveres alkohol. Skjenkedøgnet er fra kl 06.00 til 03.00 neste dag.

4.4.2 Normaltid, kommunens frihet, maksimaltid

4.4.2.1 Normaltid

Dersom kommunen ikke har sagt noe bestemt om skjenketiden, skal lovens normaltid følges, dvs at skjenking av brennevin kan skje mellom kl. 13.00 og 24.00, og skjenking av vin og øl mellom kl 08.00 og 01.00 alle dager. Bestemmelsen om normaltid begrenser ikke kommunens adgang til å regulere åpningstidene gjennom forskrifter gitt med hjemmel i serveringsloven § 15.

4.4.2.2 Kommunens frihet

Skjenketiden kan fastsettes særskilt for det enkelte skjenkested, ved forskrift eller ved kombinasjon av enkeltvedtak og forskrift. Det kan fastsettes ulike skjenketider for forskjellige dager og for ulike deler av året, f eks i forbindelse med julebordsesongen. Det kan dessuten gis differensierte skjenketider for ulike typer alkoholholdig drikk, men skjenketiden for brennevin kan ikke gå ut over den tiden det kan skjenkes øl og vin. Innskrenkninger i skjenketiden kan ikke fastsettes i hele dager. Det kan f eks ikke bestemmes at det ikke kan skjenkes på Langfredag eller at det ikke skal skjenkes brennevin på søndager.

Skjenketiden kan fastsettes for det enkelte skjenkested ved tildeling eller fornying av bevilling. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i separat vedtak. Veiledning for fastsettelse av skjenketider vil gjerne være gitt i kommunale retningslinjer.

Generelle regler om innskrenkninger og utvidelser i skjenketiden, kan fastsettes ved forskrift, jf forvaltningsloven kap VII. En forskrift om skjenketid må ikke nødvendigvis være lik for alle skjenkesteder i kommunen. Det kan f eks differensieres etter type skjenkested eller beliggenhet. Dersom kommunestyret skal kunne dispensere fra forskriften, må dette gå uttrykkelig fram av denne, jf forvaltningsloven § 40.

Selv om det settes tak på antall utvidelser av skjenketiden, og taket er nådd, medfører det ikke at kommunen kan unnlate å behandle søknader om utvidelse fra andre skjenkesteder. Før taket settes, må også de steder som har meldt sin interesse for utvidelse ha fått mulighet til å bli vurdert på lik linje.

Dersom skjenketiden er bestemt i et enkeltvedtak vil en endring av skjenketiden i bevillingsperioden være en omgjøring i forvaltningslovens forstand. Omgjøring kan bare skje dersom vilkårene i fvl. § 35 er tilstede. Generelle regler i forskrifts form kan allikevel i realiteten omgjøre tidligere enkeltvedtak.

4.4.2.3 Maksimaltid

Det er forbudt å skjenke brennevin på valgdager eller på dager med landsomfattende folkeavstemninger. Det er dessuten fastsatt en maksimaltid for skjenking. Denne fører til at det ikke er adgang til å skjenke brennevin mellom kl 03.00 og 13.00 eller øl og vin mellom kl 03.00 og 06.00.

Bevillingshaver står fritt til å bestemme sin egen skjenketid innenfor bevillingens rammer.

4.4.3 Utvidelse for en enkelt anledning

Den fastsatte skjenketiden kan utvides for en enkelt anledning, men ikke utover lovens maksimalgrenser. Med «enkelt anledning» menes det samme som «enkelt bestemt anledning» i § 1-6. Alkoholloven hjemler dispensasjonsadgang fra skjenketiden både når skjenketiden følger lovens normaltidsbestemmelser og når den er fastsatt ved forskrift eller enkeltvedtak. Hvis det er innvilget utvidet skjenketid for en enkelt anledning etter alkoholloven, fører dette til en automatisk utvidelse av åpningstiden etter serveringsloven, jf serveringsloven § 15 fjerde ledd.

4.4.4 Opphør av konsum

Konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp. Bevillingshaver har ansvar for å sørge for at det ikke drikkes alkoholholdig drikk etter dette tidspunktet.

4.4.5 Overnattingsgjester

På overnattingsteder kan det skjenkes øl og vin til overnattingsgjester uten hensyn til begrensningene i skjenketiden som er fastsatt i § 4-4. Dette vil særlig være aktuelt på overnattingssteder som har ordinære skjenkesteder med vanlige skjenketider.

Med «overnattingssted» menes utleie av rom mot betaling. Campinghytter omfattes ikke av begrepet.

Det er en forutsetning at skjenking til overnattingsgjester skjer utenfor overnattingsstedets skjenkesteder, f eks på rommene eller i resepsjonen.

Brennevin kan bare skjenkes i den ordinære skjenketiden.

4.5

§ 4-5 Ambulerende bevilling

Kommunestyret kan gi en eller flere bevillinger som ikke blir knyttet til bestemt person eller skjenkested, og kan tillate at en eller flere av disse bevillinger blir utøvd på et sted eller steder som godkjennes for en enkelt anledning og for skjenking til deltagere i sluttet selskap.

4.5.1 Generelt

Kommunestyret kan opprette et bestemt antall ambulerende bevillinger, som først i forbindelse med den aktuelle bruk kobles til person og lokale.

4.5.2 Ambulerende bevillinger

Ambulerende bevillinger kan gis for øl,vin og brennevin men bare til sluttede selskaper. Ambulerende bevillinger er tenkt brukt ved bryllup, jubileum og lignende arrangementer. Se også § 8-9 om serverings- og drikkeforbud. Bevilling for brennevin forutsetter at stedet enten har eller får bevilling for skjenking av øl og vin.

Det er ikke noe krav om at det skal innhentes uttalelser fra politiet og sosialetaten før bevilling utstedes. Tildeling av ambulerende bevilling kan delegeres til administrasjonen, jf § 1-12. Saksbehandlingen vil dermed ofte bli enklere og raskere både for søker og for kommunen enn ved utstedelse av bevilling for en enkelt anledning, jf § 1-6.

Med sluttet selskap menes at det allerede, og før skjenkingen begynner, er dannet en sluttet krets av personer, som samles for et bestemt formål i et bestemt lokale på skjenkestedet, f eks

til bryllup, konfirmasjon, jubileum osv. Slike bevillinger gis vanligvis til selskapslokaler.

Medlemmene av selskapet må danne en sluttet krets av personer der utenforstående ikke kan komme inn uten at visse former følges. Deltakerne må ha en eller annen tilknytning til den eller dem som inviterer til selskapet og til hverandre. Det er ikke tilstrekkelig at man før skjenkingen begynner skriver seg på en liste eller kjøper billetter. Vanligvis må initiativet komme utenifra, ikke fra skjenkestedet. Det hjelper ikke at antallet gjester er begrenset, eller at arrangementet i innbydelsen eller i et avertissement er betegnet som «sluttet selskap». Klubber o l med begrenset medlemsskap, regnes ikke i seg selv som sluttet selskap.

Det er ikke nødvendig at kommunestyret på forhånd godkjenner lokalet. Lokalitetsforhold vil imidlertid kunne inngå i helhetsbedømmelsen av om en konkret søknad skal innvilges. Det er ingen forutsetning for godkjenning at det aktuelle stedet har serveringsbevilling. Bevillingen kan imidlertid ikke utøves dersom det etter serveringsloven § 2 kreves serveringsbevilling.

Alkoholloven er ikke til hinder for servering til flere sluttede lag i de samme lokalene på samme tid. Hvert av selskapene må oppfylle lovens vilkår til sluttede lag. Virksomheten må imidlertid drives slik at det er mulig å kontrollere at gjestene virkelig tilhører et sluttet selskap.

I tvilstilfeller må kommunen, etter et konkret skjønn, avgjøre om et selskap kan betegnes som et sluttet selskap i alkohollovens forstand.

Når det søkes om bevilling til flere arrangementer under ett, må kommunen selv vurdere om bevillingene bør gis etter § 4-5 evt § 1-6, eller om det vil være mest hensiktsmessig å gi en alminnelig bevilling.

4.6

§ 4-6 Hjemmel for forskrifter om alkoholfrie drikker

Departementet kan gi forskrifter om skjenkesteders plikt til å føre et rimelig utvalg av alkoholfrie festdrikker og andre alkoholfrie drikker, om deres plikt til å ha slike drikker med i sine vinkart, prislister o.l. og om serveringen av dem.

Slik forskrift er gitt 11. desember 1997 nr 1292 kapittel 2.

4.7

§ 4-7 Utøvelsen av bevillingen

Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

4.7.1 Nærmere om bestemmelsen

Bestemmelsen må sees i sammenheng med bl a §§ 1-7b om krav til bevillingshaver og andre personer, 1-8 om inndragning og 3-2 om vilkårsadgang.

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter m h t utøvelsen av skjenkebevillingen. De vilkårene som gjelder for bevillingen må til enhver tid være oppfylt. Dette gjelder alle vilkår i alkoholloven, forskrifter til alkoholloven eller vilkår i bevillingsvedtaket. Det omfatter bl a vandelskravet etter § 1-7b. Bestemmelsen inneholder også et krav om at salg og skjenking av alkoholholdig drikk, må foregå innenfor rammen av alkohollovens system og til enhver tid utøves på en forsvarlig måte. Det innebærer bl a at selv om det ikke i seg selv er forbudt å gi spesielle rabattilbud ved skjenking (se dog § 8-6a) kan gratis utskjenking eller skjenking til svært lav pris komme i strid med bevillingssystemet og dessuten innebære at bevillingen ikke utøves forsvarlig dersom det skjer ved annet enn enkeltstående anledninger. I tilfeller hvor prisene er uvanlig lave (f eks under «happy hour») eller der salgsformen er slik at man for en viss pris kan drikke så mye man vil, øker faren for overskjenking. I disse tilfellene vil kravene til skjenkestedets kontroll med utskjenkingen skjerpes.

Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller disse kravene, kan det gi grunnlag for inndragning.

Politiet og skattemyndighetene er pålagt å melde fra dersom de oppdager forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, jf § 1-15 annet ledd.

Kapittel 5. Statlige skjenkebevillinger

Generell innledning

Myndigheten til å gi bevillinger til skjenking på visse typer tog, fly og skip, samt til forsvarets befalsmesser er lagt til Sosial- og helsedepartementet. Kapitlet inneholder regler om hvem som kan få statlig bevilling, og hva slags alkoholtyper bevillingene kan omfatte.

§ 5-2 inneholder regler for statlig bevilling til tog, fly og skip som er kollektive transportmidler, samt til visse typer cruiseskip. For skip er det satt enkelte særlige begrensninger i skjenkeretten. Kapitlet redegjør også for adgangen til å inneha både kommunal og statlig bevilling.

§ 5-3 inneholder regler for statlig bevilling til forsvarets befalsmesser. Normalt avgjøres søknader om slik bevilling av departementet. Bestemmelsen gir egne regler for når departementet av sikkerhetshensyn kan gi myndighet til andre.

Turist- og høyfjellshoteller må søke kommunal bevilling.

Bestemmelser om kontroll med utøvelsen av statlig bevilling er fastsatt i § 1-9. Bestemmelser om bevillingsgebyr er fastsatt i § 7-1.

Enkelte avgjørelser med hjemmel i kapitlet er delegert fylkesmennene. Hvilke avgjørelser dette gjelder er redegjort for i forbindelse med den enkelte bestemmelse.

5.1

§ 5-1 Opphevet

Opphevet ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

5.2

§ 5-2 Skjenkebevilling på tog, fly og skip

Departementet kan etter å ha innhentet nødvendige uttalelser gi

1. bevilling til å skjenke øl og vin på tog som er kollektive transportmidler,

2. bevilling til å skjenke øl og vin ombord i fly på innenlandske flyvninger,

3. bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip som er kollektive transportmidler, og ombord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet.

Bevilling etter første ledd nr. 3 gir bare rett til å skjenke alkoholholdig drikk til passasjerene og, med førerens samtykke, til mannskapet og andre som følger skipet.

Bevilling etter første ledd nr. 3 til skjenking ombord i skip som er kollektive transportmidler, gir videre bare rett til å skjenke brennevin dersom skipet går i fart mellom Norge og utlandet eller i kystfart over fire dagers varighet.

Før departementet avgjør søknaden, kan det innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene.

Departementet kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt.

Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

5.2.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen innebærer at tog, fly og skip som er kollektive transportmidler, samt visse typer cruiseskip kan søke statlig bevilling. Tog og skip som ikke er omfattet av denne bestemmelsen må eventuelt søke kommunal bevilling, jf lovens § 1-7. Andre transportmidler, som for eksempel busser må søke kommunal bevilling dersom det skal serveres alkohol ombord.

5.2.1.1 Om «nødvendige uttalelser»

Før bevilling kan gis, skal de «nødvendige uttalelser» være innhentet. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger om og en vurdering av søker og søknad. Se merknader til §§ 1-7 og 1-15. Bestemmelsens fjerde ledd har en egen bestemmelse om uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Fjerde ledd legger imidlertid ingen begrensninger på bevillingsmyndighetens adgang til å innhente uttalelser fra andre etater. Det kan for eksempel være aktuelt å innhente uttalelse fra politiet, sosialtjenesten og eventuelt andre kommunale myndigheter på de mest aktuelle steder for stopp/landing/anløp. Hvilke uttalelser som anses nødvendige for å få et godt nok beslutningsgrunnlag i de enkelte tilfeller vil være opp til departementet selv å avgjøre.

5.2.2 Fly

Bevilling kan gis til skjenking i fly på innenlandske flyginger. Statlig bevillingsmyndighet omfatter både fly i rutetrafikk og chartervirksomhet. Det kan kun gis bevilling til skjenking av øl og vin på fly. Fly på internasjonale flyginger er ikke omfattet av bevillingsplikten.

5.2.3 Tog

Bestemmelsene om statlig skjenkebevilling gjelder bare for tog som er kollektivt transportmiddel. I dette ligger at toget går til bestemte tider, stopper på bestemte steder og er åpent for allmennheten. For skjenking på alle andre typer tog, som f eks charterturer, leievogner o l, må det eventuelt søkes kommunal skjenkebevilling, jf § 1-7 første ledd. Det kan kun gis bevilling til skjenking av øl og vin på tog.

5.2.4 Skip

Bestemmelsene om statlig skjenkebevilling gjelder for skip som er kollektivt transportmiddel, og for visse cruiseskip. Et skip er kollektivt transportmiddel dersom det går i rute på bestemte strekninger til fastsatte tider og er åpent for publikum. Bestemmelsen omfatter primært skip som driver rutegående persontransport, og har transporten av personer som sitt primære næringsgrunnlag. Lov av 4. juni 1976 nr 63 om samferdsel § 3 er veiledende. En statlig bevilling til skip som er kollektivt transportmiddel kan også gjelde skjenking ved kai når skipet har flere anløp. De særlige begrensningene som gjelder for skjenking på skip med statlig bevilling, for eksempel når det gjelder hvem som kan skjenkes, må uansett overholdes (se pkt 5.2.4.1). Skjenking ved endestasjoner bør bare tillates i spesielle tilfeller, for ikke å komme i konflikt med bestemmelsene om kommunal bevilling.

Fartøyer som er restauranter, tilbyr rundturer eller sightseeing, eller leies ut for dagsturer m v, vil ofte være alternativer til serveringssteder på land. Disse skipene representerer en annen type virksomhet enn kollektiv rutetrafikk, og omfattes ikke av bestemmelsene om statlig bevilling. Dersom det skal serveres alkohol på slike skip må det søkes kommunal skjenkebevilling, jf § 1-7 første ledd.

For cruiseskip gjelder bestemmelsene om statlig skjenkebevilling på turer av flere dagers varighet. Kravet om varighet innebærer at det må være minst en overnatting på turen.

Alkoholloven, og dermed bevillingsplikten gjelder kun i norsk farvann. Den gjelder alle norske skip. Loven omfatter dessuten alle skip som opererer helt ut i norsk farvann uavhengig av nasjonalitet. Utenlandske skip som går i rutetrafikk mellom Norge og utlandet er ikke omfattet av alkoholloven mens skipet er underveis. Dersom det skal serveres alkohol ombord mens skipet ligger til kai i Norge, må det ha kommunal bevilling. Norske skip i trafikk mellom Norge og utlandet er omfattet av loven når skipet er i norsk farvann. Det typiske eksempelet på slik trafikk er båtene som går mellom Norge og Danmark.

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til skip i henhold til § 5-2 er delegert til Fylkesmannen. Det samme gjelder den myndighet som er tillagt Sosial- og helsedepartementet i §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1 i disse saker.

5.2.4.1 Begrensninger i skjenkeretten på skip

§ 5-2 annet ledd setter begrensninger for hvem som kan skjenkes alkohol i henhold til en statlig bevilling gitt til skip: For det første kan passasjerene skjenkes alkohol. Dernest kan skipets mannskap og andre som følger skipet serveres alkohol, forutsatt at skipsføreren har samtykket til dette. Bestemmelsen innebærer et forbud mot skjenking til personer som f eks bare er ombord i skipet under landligge.

Skjenkeretten på skip i kollektivtrafikk omfatter i utgangspunktet bare øl og vin. Det kan kun gis bevilling til brennevinsskjenking på slikt skip dersom det går i fart mellom Norge og utlandet, eller det går i kystfart over fire dagers varighet. Det typiske eksempel på sistnevnte er kystruten mellom Bergen og Kirkenes (Hurtigruta), men også andre ruter kan tenkes å være omfattet. Det er ikke noe krav at den enkelte passasjer er ombord på skipet over fire dager. Begrensningen i annet ledd gjelder imidlertid uansett.

5.2.5 Saksbehandling, vilkår og innskrenkninger

Fjerde ledd gir departementet anledning til å innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Bestemmelsen har sammenheng med skattemyndighetens opplysnings- og meldeplikt etter lovens § 1-15. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger og vurderinger av søker og søknad m v. Det er ikke noe krav at slik uttalelse innhentes. Se §§ 1-7 og 1-15 med merknader.

I henhold til femte ledd kan departementet pålegge søkeren å dokumentere opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt. Se merknader til disse bestemmelsene.

Departementet kan i henhold til sjette ledd fastsette de vilkår og innskrenkninger knyttet til bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig. Disse kan settes på et hvilket som helst tidspunkt, bare ikke i forbindelse med at bevilling gis. Dette henger sammen med at departe

mentet når som helst kan inndra bevilling etter § 1-8 siste ledd, uavhengig av om det er skjedd brudd på alkohollovens bestemmelser. Det er ikke lagt spesielle begrensninger på innholdet av vilkårene og innskrenkningene, slik det er for kommunale bevillinger. Det er likevel et krav at vilkårene er saklig begrunnet.

5.2.6 Adgangen til å ha både statlig og kommunal skjenkebevilling

Det kan gis tidsbegrenset statlig bevilling til skip og tog for de deler av året som skipet/toget går i kollektiv persontrafikk, og tidsbegrenset kommunal bevilling for andre deler av året hvor skipet/toget f eks har fast tilholdssted i kommunen som restaurant.

Bevillingshaver på skip og tog kan også ha kommunal og statlig bevilling samtidig dersom skipet/toget driver flere typer virksomhet i samme periode. Dette vil for eksempel være nødvendig når et skip eller tog som vanligvis er kollektivt transportmiddel med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling. Kontrollhensyn kan imidlertid tilsi at bevillingsmyndigheten i det enkelte tilfellet ikke tillater en slik kombinasjon av bevillinger.

Et skip som seiler under annet lands flagg og går i trafikk mellom Norge og utlandet, trenger kommunal bevilling dersom det skal skjenkes mens skipet ligger ved kai i Norge.

Skip som har statlig bevilling kan kun skjenke alkohol til personer som følger skipet (jf pkt 5.2.4.1). Kommunen kan gi skjenkebevilling for skipet mens det ligger til kai. Kommunens frihet er i slike tilfeller begrenset til å avslå søknad om bevilling, eller tillate skjenking på de vilkår som er fastsatt i den statlige bevillingen skipet har.

5.3

§ 5-3 Skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser m v

Befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjene for slik virksomhet kan gis bevilling av departementet til å skjenke øl, vin og brennevin.

Når særlige grunner tilsier det, kan departementet gi Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap adgang til å gi skjenkebevilling til befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert.

Før bevilling etter første ledd blir gitt, skal det foreligge uttalelser fra politiet, sosialtjenesten og kommunestyret. Melding om gitte bevillinger sendes politiet.

Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig.

For øvrig gis bevillingen etter første ledd etter bestemmelsene i kapittel 4.

Tilføyd ved lov 11. juni 1993 nr 105, i kraft 1. juli 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 95 (1992-93), Innst. O. nr. 132 (1992-93).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

5.3.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer skjenkebevillinger til Forsvarets befalsmesser. Det er kun befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjer for slik virksomhet fastsatt av Forsvarsdepartementet, og i henhold til messeordning fastsatt av Forsvarets overkommando, som kan få statlig skjenkebevilling. Retningslinjene er en del av Forsvarets interne regulering, og ble lagt til grunn av Sosial- og helsedepartementet da bestemmelsen om bevillingsplikt for befalsmesser ble vedtatt. Bestemmelsen åpner ikke for skjenking i kantiner eller andre lokaler beregnet på bruk av vernepliktige.

Utenlandske militæravdelinger på øvelse i Norge trenger ikke bevilling for å skjenke alkohol, forutsatt at skjenkingen er forbeholdt den utenlandske militæravdelingens eget personell, samt eventuelle norske gjester. Dersom det skjenkes andre enn de nevnte gruppene, kreves skjenkebevilling på vanlig måte som for Forsvarets befalsmesser.

5.3.2 Adgang til å gi skjenkebevillinger i særlige tilfeller

Ifølge § 5-3 annet ledd kan departementet delegere bevillingsmyndighet for befalsmesser knyttet til anlegg som er sikkerhetsgradert, til Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap. Vilkåret er at det foreligger «særlige grunner» som medfører at ordinær saksbehandling av søknad om bevilling ikke kan gjennomføres for befalsmessen knyttet til det aktuelle anlegget. De særlige grunnene må ha sammenheng med hensynet til rikets sikkerhet. I henhold til tredje ledd er det ikke krav om innhenting av uttalelser fra kommunale myndigheter, og det er presisert i femte ledd at bestemmelsene i lovens kapittel 4 ikke kommer til anvendelse når bevillingsmyndighet er gitt til Forsvarets overkommando eller Direktoratet for sivilt beredskap i henhold til denne bestemmelsen.

5.3.3 Saksbehandlingen når departementet er bevillingsmyndighet

Tredje ledd stiller krav om at det innhentes forhåndsuttalelser. Uttalelser fra politi, sosialtjeneste og kommunestyret skal innhentes. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger om og en vurdering av søker og søknad m v fra gjeldende instans. Se merknader til §§ 1-7 og 1-15. Vandelskravet i § 1-7b gjelder imidlertid ikke for bevilling etter § 5-3.

I henhold til fjerde ledd kan departementet fastsette vilkår og innskrenkninger knyttet til bevillingen. Disse kan settes på et hvilket som helst tidspunkt, ikke bare i forbindelse med at bevilling gis. Dette henger sammen med at departementet når som helst kan inndra bevilling etter § 1-8 siste ledd, uavhengig av om det er skjedd brudd på alkohollovens bestemmelser. Det er ikke lagt spesielle begrensninger på innholdet i vilkår og innskrenkninger, slik det er gjort for kommunale bevillinger. Det er likevel et krav at vilkårene er saklig begrunnet.

For øvrig gjelder saksbehandlingsregler i kapittel 4 også for bevillinger til skjenking i befalsmesser.

Kapittel 6. Tilvirkning

6.1

§ 6-1 Tilvirkning av alkoholholdig drikk

Tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet. Bevillingen kan omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk.

Tilvirkningsanlegget skal være innrettet på tilfredssstillende måte. Departementet kan gi forskrifter om dette. For øvrig gjelder § 3A-2 til § 3A-12 tilsvarende.

Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning av vin og øl til eget bruk.

Bevilling til tilvirkning av brennevin kan bare gis til ett selskap.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

6.1.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gjelder vilkårene for å få og utøve bevilling for tilvirkning av alkoholholdig drikk. Den bestemmer videre når slik bevilling ikke er nødvendig og at bevilling til tilvirkning av brennevin bare kan gis til ett selskap. Det vises også til lov 2. juni 1912 nr 4 om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl (ølloven) og lov 19. juni 1964 nr 1 om sprit, brennevin og isopropanol og om beskatning av sprit, brennevin, vin, fruktvin, mjød og isopropanol (alkoholtilvirkningsloven). Disse to lovene administreres av Finans- og tolldepartementet.

6.1.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Med tilvirkning forstås enhver produksjon av alkoholholdig drikk. Slik produksjon kan skje ved gjæring, destillasjon eller på annen måte. Det omfatter f eks alkoholgjæring av druesaft, av frukt- eller plantesaft, gjæring på malt (øl) og framstilling av alkohol av annet produkt ved destillasjon eller annen teknisk prosess (brennevin).

Tilvirkning omfatter også enhver videreforedling eller bearbeiding av en allerede framstilt alkoholholdig drikk. Utvanning, tilsetting av kullsyre, blanding med fruktsaft, mineralvann eller annen væske, blanding av flere alkoholholdige drikker eller søtning, krever derfor tilvirkningsbevilling. Grensen trekkes mot tapping som kun krever engrosbevilling, se merknadene til alkoholloven § 3A-1 tredje ledd.

Etter § 6-1 første ledd er enhver tilvirkning av alkoholholdig drikk i utgangspunktet forbudt uten bevilling, jf bestemmelsens tredje ledd. Kravene etter hhv ølloven og alkoholtilvirkningsloven må dessuten også være tilfredsstilt, jf henvisningen ovenfor under generelt. Rusmiddeldirektoratet er delegert myndighet til å gi tilvirkningsbevillinger. Bevillingen kan omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk. På samme måte som for engrosbevilling betyr dette de tre typene: Øl , vin og brennevin, se merknadene til alkoholloven § 1-3. Tilsvarende gjelder for engrosbevilling etter kapittel 3A, se merknadene til § 3A-1 annet ledd. Tilvirkningsbevilling gir også rett til å drive engroshandel med egne varer og varer produsert av andre av samme

type drikk som bevillingen omfatter, herunder import og eksport. Det vises til merknadene til § 3A-1 siste ledd.

Grunnvilkårene for å få og utøve en tilvirkningsbevilling er de samme som for grossist. I tillegg stilles det særlige krav til sikring av tilvirkningsprosessen. Det er et særskilt vilkår for tilvirkningsbevilling at produksjonsanlegget er innrettet på en tilfredsstillende måte. For øvrig vises til merknadene til §§ 3A-2 til 3A-12 og forskrifter gitt med hjemmel i disse bestemmelsene, som også gjelder for tilvirkningsbevilling.

Etter § 6-1 tredje ledd krever tilvirkning av vin (herunder fruktvin) og øl til eget bruk ikke bevilling etter alkoholloven. Produksjon av øl til eget bruk må også tilfredsstille bestemmelsene i ølloven, se henvisningen foran under generelt om bestemmelsen. Produksjon av brennevin er derimot forbudt selv om det er til eget bruk, se merknadene til § 8-1. Loven kan imidlertid ikke forstås dithen at det er forbudt å bruke et ferdigdestillert produkt til videreforedling for eget bruk, f eks tilsetting av kirsebær og sukker til brennevin med sikte på å lage likør.

Med hjemmel i § 6-1 fjerde ledd har Arcus Produkter AS enerett til produksjon av brennevin, jf alkoholtilvirkningsloven og kgl res av 22.12.95 fremmet av Finans-og tolldepartementet.

K apittel 7. Gebyrer, avgifter og anvendelse av

a/s vinmonopolets overskudd

Generell innledning

Kapittel 7 regulerer to ulike områder: For det første hvordan bevillingsavgiften for salg og skjenking av alkoholholdig drikk skal beregnes og fastsettes av bevillingsmyndighetene, jf § 7-1. For det andre hvilke innbetalinger som skal overføres fra A/S Vinmonopolet hvert år i form av henholdsvis en avgift etter § 7-2 og overskuddsandel etter § 7-3.

7.1

§ 7-1 Bevillingsgebyrene

For bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent og skjenking av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig bevillingsgebyr som beregnes i forhold til forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret.

Departementet gir forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan departementet fastsette et særskilt gebyr.

Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter §§ 5-2 og 5-3 annet ledd, som tilfaller staten.

Endret ved lov 4. desember 1992 nr 131, i kraft 1. januar 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr 5 (1992-93), Innst. O. nr 15 (1992-93).)

Endret ved lov 8. januar 1993 nr 23, i kraft 1. mars 1993. (Forarbeider: Ot.prp. nr 19 (1992-93), Innst. O. nr 41 (1992-93).)

Endret ved lov 23. juni 1995 nr 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr 51 (1994-95), Innst. O. nr 74 (1994-95).)

Endret ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

7.1.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

7.1.1.1 Nærmere om første ledd

Plikten til å betale bevillingsgebyr omfatter både de statlige og de kommunale skjenkebevillingene samt kommunal bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent alkohol. Plikt til å betale bevillingsgebyr for uttøvelsen av engros- eller tilvirkningsbevillinger er fastsatt i alkoholloven § 3A-11 jf § 6-1.

Hvis det er gitt bevilling fra flere kommuner må det betales bevillingsgebyr til alle kommunene. Bevillingsgebyret skal imidlertid fordeles mellom de aktuelle kommunene, se nærmere omtale om dette i forskrift 1. desember 1997 nr 1292 kapittel 11. Begrunnelsen for dette er at den enkelte kommune vil ha utgifter til henholdsvis behandling av søknaden og til gjennomføring av kontrollen.

Bevillingsgebyret skal beregnes på grunnlag av forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk på salgs- eller skjenkestedet. Dette innebærer at gebyrbeløpet vil øke med økende omsetning.

Gebyret skal fastsettes av bevillingsmyndigheten. I utgangspunktet fastsettes bevillingsgebyret for de kommunale salgs- og skjenkebevillinger av kommunestyret. I henhold til alkoholloven § 1-12 kan fastsettelse av bevillingsgebyret delegeres til f eks formannskapet eller kommunens administrasjon.

Bevillingsgebyret for de statlige skjenkebevillingene på tog og fly fastsettes av departementet. Fylkesmannen fastsetter bevillingsgebyret for statlig skjenkebevilling på skip.

Det er departementet som fastsetter første års bevillingsgebyr for skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser. Senere fastsetter fylkesmannen det årlige gebyret.

7.1.1.2 Nærmere om annet ledd

I medhold av bestemmelsens annet ledd har departementet gitt forskrift om beregning og innbetaling av gebyret, se forskriften kapittel 11 Gebyr på kommunal salgsbevilling for øl og på kommunal og statlig bevilling for skjenking av alkoholholdig drikk.

Av forskriften fremgår det at gebyret er fastsatt som et fast kronebeløp pr liter og at gebyret er differensiert etter alkoholtype. Bevillingshaver har plikt til å oppgi sin omsetning ved å sende inn omsetningsoppgave over forrige års omsetning og forventet omsetning i inneværende år innen en frist som fastsettes av bevillingsmyndigheten.

Bevillingsgebyret fastsettes for ett år om gangen etter satser som er direkte fastsatt i forskriften og på bakgrunn av innsendte omsetningsoppgaver. Det er videre fastsatt minstegebyr på minimum kr 1000 for salg og kr 3000 for skjenking.

For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan bevillingsmyndigheten ifølge forskriften kreve et gebyr på inntil kr 200 pr gang. Forskriften har også regler som gir bevillingsmyndigheten adgang til å foreta etterberegning og etteroppgjør i visse tilfeller. For nærmere omtale se forskriften kapittel 11.

7.1.1.3 Nærmere om tredje ledd.

Alkoholloven § 7-1 har i siste ledd bestemmelser om hvem gebyret tilfaller. Dette korresponderer med hvem det er som har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingen.

I henhold til alkoholloven § 1-9 har kommunen ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de kommunale bevillingene og de statlige bevillinger til Forsvarets befalsmesser. I disse tilfellene tilfaller gebyret kommunen.

Når det gjelder bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip og tog som er kollektive transportmidler, samt til passasjerer ombord i fly på innenlandske flyvninger, er kontrollansvaret lagt til departementet. Det samme gjelder bevilling til Forsvarets befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert, jf § 5-3 annet ledd. I disse tilfellene tilfaller gebyret staten.

Gebyret skal i første rekke dekke kostnader ved behandling av bevillingssøknaden og kontroll med utøvelsen av bevillingen.

7.2

§ 7-2 Vinmonopolavgiften

A/S Vinmonopolet betaler hvert år en avgift til statskassen.

Avgiften betales av nettoformuen ved utgangen av siste inntektsår og av nettoinntekten i samme år. Ved ansettelse av formue og inntekt følges reglene i skattelovene og avgiften beregnes etter satsene i den kommunen der selskapets hovedadministrasjon ligger.

Avgiften skal anvendes til forebyggende tiltak innen helse- og sosialsektoren.

A/S Vinmonopolet er ikke underlagt kommunal formues- og inntektsbeskatning, jf lov 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt § 26 første ledd bokstav g. Begrunnelsen for dette er at et lovfestet monopol ellers ville gi en tilfeldig fordel til den kommunen selskapets hovedkontor ligger i. Til gjengjeld betales en særskilt avgift til statskassen, nemlig vinmonopolavgiften etter § 7-2.

Vinmonopolavgiften beregnes på samme måte som kommuneskatten. Avgiften blir beregnet etter skattesatsene for Oslo kommune hvor selskapets hovedadministrasjon befinner seg.

Avgiften er øremerket til forebyggende tiltak innen helse- og sosialsektoren. Fordelingen av midlene skjer av Sosial- og helsedepartementet i forbindelse med det årlige budsjettarbeidet.

7.3

§ 7-3 Statens andel av A/S Vinmonopolets overskudd

I forbindelse med statsbudsjettet fastsetter Stortinget hvert år en andel av A/S Vinmonopolets nettooverskudd som overføres til statskassen.

Et viktig formål med A/S Vinmonopolet er å avskjære den privatøkonomiske interessen i alkoholomsetningen. Aksjonærene i A/S Vinmonopolet, dvs staten, tildeles derfor årlig et lovfestet utbytte på 5% av aksjekapitalen, som utgjør kr 50 000 jf lov 19. juni 1931 nr 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet. Til gjengjeld inndrar Staten en del av overskuddet gjennom årlige budsjettvedtak.

Overskuddsandelen er ikke øremerket til spesielle formål og går derfor inn i statskassen på vanlig måte.

Kapittel 8. Spesielle påbud og forbud

Generell innledning

Kapittel 8 i alkoholloven inneholder en rekke spesielle påbud og forbud knyttet til bruk og omsetning av alkoholholdig drikk. Kapitlet skiller seg noe fra resten av loven. Det retter seg ikke bare mot aktører i forbindelse med omsetning av alkoholholdige drikkevarer, men også mot andre.

Kapitlet innebærer et forbud mot produksjon av brennevin uten tillatelse, jf § 8-1, forbud mot forvaring og lagring av ulovlig tilvirket alkoholholdig drikk, jf § 8-2, forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin, jf § 8-2a, forbud mot tilvirkning, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret destillert væske (sats), jf § 8-3, hjemmel for forbud mot og kontroll med preparater som kan anvendes til alkoholholdig drikk, jf § 8-4, forbud mot apparater for tilvirkning av brennevin m v, jf § 8-5, forbud mot bruk av alkoholholdig drikk som gevinst eller premie, jf § 8-6, forbud mot utdeling av alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed, jf § 8-6a, ulovlig kjøp, jf § 8-8, serverings- og drikkeforbud, jf § 8-9, forbud mot salg og skjenking til berusede personer, jf § 8-11, forbud mot omsetning med rabatt, jf § 8-12, og forbud mot innførsel og omsetning av visse alkoholholdige drikker, jf § 8-13.

8.1

§ 8-1 Forbud mot tilvirkning og omdestillering av brennevin

Det er forbudt å foreta tilvirkning eller omdestillering av brennevin for andre enn de som har tillatelse til det.

Bestemmelsen innebærer at det er forbudt å produsere/omdestillere brennevin uten tillatelse. Slik tillatelse er per i dag bare gitt til Arcus Produkter AS. Bestemmelsen gjelder drikkbar alkoholholdig væske som ikke er vin eller øl.

Forbudet i § 8-1 gjelder både kommersiell produksjon og produksjon for privat bruk. Alkoholloven § 1-3 fjerde ledd og lov om tilvirkning og beskatning av alkohol § 1 inneholder definisjonen av begrepet brennevin. Produksjon av vin og øl er ikke forbudt så lenge dette skjer til eget bruk, jf § 6-1.

Som tilvirkning regnes enhver teknisk prosess for å øke alkoholinnholdet i en væske på annen måte enn ved gjæring, i praksis vil dette først og fremst omfatte destillering. Lov om tilvirkning og beskatning av alkohol § 1 forklarer begrepene tilvirkning og omdestillering, for øvrig vises til gjennomgangen under § 6-1. Også rensing av sprit gjennom aktivt kull er i praksis å anse som tilvirkning av brennevin.

8.2

§ 8-2 Forbud mot ulovlig forvaring og lagring av alkoholholdig drikk

Det er forbudt å forvare eller lagre brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, og å forvare eller lagre alkoholholdig drikk som antas å ha vært gjenstand for ulovlig omsetning.

Forbudet i første ledd mot lagring av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin omfatter også oppbevaring til eget bruk.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. juli 1997. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

8.2.1 Nærmere om bestemmelsen

Bestemmelsen rammer lagring og forvaring av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin. Den rammer såvel varer beregnet på omsetning som varer beregnet til eget bruk. Bestemmelsen rammer en person enten denne lagrer varen til eget bruk eller forvarer den for andre. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om lagringen eller forvaringen skjer med tanke på eget bruk eller ikke.

Det er heller ikke nødvendig å ta stilling til hvorledes vedkommende har fått tak i drikkevarene. Forbudet rammer såvel drikkevarer som er ervervet ved gave og kjøp og drikkevarer som er produsert selv. Kjøp og produksjon vil for øvrig rammes av egne bestemmelser, jf §§ 8-1 og 8-2a.

Det er etter dette ikke nødvendig å foreta noen kvantummessig grensedragning mellom lagring til eget bruk og lagring for videresalg, ettersom begge forhold rammes av samme straffebestemmelse i alkoholloven § 10-1.

Bruk av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin er ikke i seg selv forbudt. Dette innebærer at besittelse som er knyttet til umiddelbar bruk vil falle utenfor lovens forbud. Det som rammes av forbudet vil være lagring til senere bruk. Et glass eller en åpen flaske på bordet vil derfor ikke rammes av forbudet. Dette hindrer likevel ikke at ulovlig tilvirket brennevin som besittes kan inndras og destrueres. Dette følger av § 10-3.

8-2a

§ 8-2a Forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin

Det er forbudt å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. juli 1997. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

Bestemmelsen rammer kjøp av brennevin som er produsert her i landet av andre enn de som har tillatelse til det, det vil si av andre enn Arcus Produkter AS. Kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert rammes av straffebestemmelsen i § 10-1. Både forsettlig og uaktsom overtredelse omfattes, og også medvirkning til kjøp.

Forsøk på kjøp rammes også av § 8-2a, jf § 10-1 siste ledd.

Kjøp av brennevin som er smuglet inn i landet er straffbart etter tolloven § 63.

8.3

§ 8-3 Forbud mot tilvirkning, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret udestillert væske

Det er forbudt å tilvirke eller overdra eller ha i sin besittelse en gjærende eller gjæret udestillert væske, med mindre det må antas

1. at væsken er bestemt til framstilling av vin eller øl,

2. at væsken er bestemt til framstilling av brennevin som lovlig kan tilvirkes, eller

3. at væsken er bestemt til framstilling av en vare som ikke inneholder over 2,50 volum-

prosent alkohol.

Overdragelse mot vederlag av væske som nevnt, er forbudt selv om den er bestemt til framstilling av alkoholholdig drikk som nevnt under nr. 1.

Bestemmelsen innebærer en forlengelse og effektivisering av forbudet mot hjemmebrenning. Også produksjon, overdragelse og oppbevaring av sats er forbudt, uavhengig av mengde.

Hjemmeproduksjon av vin og øl er tillatt. Det forutsettes at den ferdige drikk er drikkbar i seg selv. Ellers er det naturlig å oppfatte dette som sats for framstilling av hjemmebrent. Til framstilling av hjemmebrygget øl er det imidlertid ikke tillatt å bruke malt eller vørter som er kjøpt, jf ølloven § 3. Bevillingshavere kan ikke foreta ubeskattet hjemmebrygging av øl, jf ølloven § 3 annet ledd.

Det kan tildeles bevilling for produksjon av råsprit, jf lov om tilvirkning og beskatning av alkohol § 2.

Regelen i annet ledd har selvstendig betydning. Det er ikke forbudt å selge råstoffer til framstilling av øl og vin, men gjærende og udestillert ugjæret væske til dette formålet rammes av forbudet i annet ledd. Forutsetningen er med andre ord at framstillingen må skje hos kjøperen. Selger kan ikke tilby lokale som er spesielt egnet til produksjon av alkoholholdige drikkevarer der kjøper kan plassere en ferdig blanding til gjæring.

En ordning der råstoff kjøpes og blandes hos selger og hentes ut som ferdig vare strider mot alkohollovens regler.

8.4

§ 8-4 Hjemmel for forbud mot, og kontroll med preparater som anvendes til alkoholholdig drikk

Departementet kan utferdige bestemmelser om kontroll med og forbud mot innførsel og omsetning av druesaft, maltekstrakt, preparater og andre varer som hovedsakelig anvendes ved tilvirkning av eller som tilsetning til alkoholholdig drikk.

Forskrifter er ikke gitt.

8.5

§ 8-5 Forbud mot apparater for tilvirkning av brennevin m v

Uten tillatelse fra departementet er det forbudt å ha i besittelse, innføre eller omsette apparater, herunder deler og utstyr, som er bestemt for eller som finnes tjenlige for tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol.

Bestemmelsen rammer omsetning av hjemmebrenningsapparater, både i ferdig stand, og i deler. Forbudet gjelder også andre apparater som i og for seg er til for andre formål så lenge de er egnet til framstilling av hjemmebrent. Dette omfatter apparater som er til for destillasjon av vann, framstilling av eteriske oljer m v.

Alternativene «bestemt for» og «tjenlige for» skal ikke vurderes isolert, men undergis en totalvurdering.

Forbudet rammer besittelse, innføring eller omsetning av apparater, hele eller i deler, selv om det krever en del teknisk ferdighet for å sette apparatet sammen. Forbudet kan derfor ramme apparater som i utgangspunktet har andre hovedformål, men som ved tekniske justeringer kan endres til apparat for destillasjon av sprit.

For å få tillatelse til å inneha slike apparater, må en søke departementet. Ved slik søknad kan Sosial- og helsedepartementet innhente uttalelse fra politi og kommune. Departementet kan sette vilkår for bruken, f eks at apparatet skal destrueres når bruken det er gitt dispensasjon for avsluttes.

8.6

§ 8-6 Forbud mot bruk av alkoholholdig drikk som gevinst eller premie

Det er forbudt å auksjonere bort eller bruke alkoholholdig drikk som gevinst eller premie, og å la dette skje.

Forbudet er likevel ikke til hinder for bruk av alkoholholdig drikk som gevinst eller premie i privat sammenheng.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).) (Annet ledd foreløpig ikke trådt i kraft.)

8.6.1 Generelt

Bestemmelsen rammer bruk av alkohol som premie ved ulike former for konkurranse. Den rammer også enhver form for auksjon.

8.6.2 Nærmere om bestemmelsen

8.6.2.1 Auksjons- og premieringsforbudet

Det er forbudt å auksjonere bort alkohol. Forbudet mot auksjon gjelder selv om vedkommende har salgs- eller skjenkebevilling. Auksjoner er uansett en ulovlig salgsform for alkoholholdige drikkevarer. Bestemmelsen rammer den som avholder auksjonen, arrangøren og den som tillater at auksjonen blir holdt, f eks utleier.

Forbudet medfører at private auksjonsforretninger ikke kan avholde auksjoner over alkoholholdig drikk. Det rammer auksjoner over alkoholholdig drikk selv om det må antas at drikken først og fremst har samlerverdi og selv om det kan foreligge en mulighet for at den er udrikkelig.

Alkohol som premie eller gevinst i konkurranser er forbudt. Forbudet gjelder både ferdighetskonkurranser og konkurranser der utfallet beror på tilfeldighet. All bruk av alkohol som premie er altså forbudt, med det unntak som omhandles i bestemmelsens annet ledd.

Bruk av alkohol som ren gave rammes ikke av forbudet, men kan etter omstendighetene rammes av andre regler i alkoholloven, f eks § 8-6 a om bruk av alkohol i markedsføringsøyemed.

8.6.2.2 Unntak

Lotteri- og premieforbudet tar først og fremst sikte på å ramme virksomhet som retter seg mot offentligheten. Det er gjort unntak fra forbudet om bruk av alkohol som premie der det skjer i privat sammenheng. På samme måte som ved bevillingsløs skjenking, jf § 8-9, holdes virksomhet av privat karakter utenfor.

Begrepet privat sammenheng skal forstås snevert. At et lotteri avholdes for en engere krets, eller et bestemt formål, vil ikke gjøre det lovlig dersom det er åpent for en relativt ubestemt krets av personer. En forening kan ikke avholde lotteri, rettet mot en ubestemt krets av personer, der alkohol inngår som premie. Forbudet vil også omfatte lotteri rettet mot alle foreningens medlemmer. Derimot vil et kor, en syklubb eller en mindre forening kunne avholde lotteri der alkoholholdig drikk inngår som gevinst, blant sine medlemmer. En arbeidsplass vil kunne ha et vinlotteri rettet mot de ansatte, uten at dette rammes av forbudet. Forutsetningen for dette er at de som deltar i lotteriet utgjør en naturlig enhet som har daglig kontakt med hverandre. Større bedrifter eller etater kan ikke avholde vinlotteri for alle sine ansatte.

Unntaket er pr 1.1.1998 ikke trådt i kraft.

8.6a

§ 8-6 a Forbud mot utdeling av alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed .

Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed.

Tilføyd ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

Bestemmelsen forbyr all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed.

Forbudet rammer direkte profilering av alkoholholdige drikkevarer overfor forbrukere i form av utdeling av alkohol som smaksprøve, premie o l.

Begrepet «markedsføringsøyemed» er det samme som er brukt i forskriftens § 9-2 om reklame.

I henhold til forskrift av 11. desember 1997 nr 1292 § 9-2 er reklame definert som «enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed». Bestemmelsen omfatter markedsføring av alkoholholdige drikkevarer overfor den som i siste rekke vil være konsument. Formidling av gratis alkohol til forbruker kan ses på som en form for markedsføring, og vil derfor i mange tilfeller rammes av reklameforbudet. Alkoholloven § 8-6 a vil imidlertid fange opp de tilfellene hvor grensedragningen mot hva som skal anses som massekommunikasjon volder tvil.

Forbudet rammer også utdeling som skjer mot et symbolsk vederlag.

Produktpresentasjon overfor ansatte i næringen omfattes ikke av forbudet idet presentasjonen ikke skjer overfor forbruker, men til videreformidlere av alkoholholdig drikk.

8.7

§ 8-7 Opphevet

Opphevet ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

8.8

§ 8-8 Ulovlig kjøp

Det er forbudt å kjøpe brennevin fra utsalg på vegne av noen som er under 20 år eller annen alkoholholdig drikk for noen som er under 18 år.

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å kjøpe alkohol med henblikk på å overlate den til noen som ikke er gammel nok i henhold til aldersgrensene i lovens § 1-5. Kjøp «på vegne av» rammer alle former for formidlingsvirksomhet, f eks såkalt «langing» i forhold til mindreårige. Forbudet er ikke knyttet til om den mindreårige betaler for varen. Det er ikke straffbart for den som er for ung å kjøpe til seg selv.

8.9

§ 8-9 Serverings- og drikkeforbud

Det er forbudt å drikke eller servere alkohol med mindre det foreligger bevilling til dette, og selv om dette skjer uten vederlag:

1. i lokaler med tilleggelser hvor det drives serveringsvirksomhet,

2. i lokaler som vanligvis er alment tilgjengelig for offentligheten,

3. i forsamlingslokaler eller andre felleslokaler,

4. på annet sted der offentlige møter, fester, utstillinger eller andre tilstelninger finner sted,

5. på gate, torg, vei, i park eller på annen offentlig plass,

6. på skip, fly, tog, buss eller annet innenriks transportmiddel for almenheten.

På steder som nevnt i første ledd, må heller ikke eier eller annen ansvarlig oppbevare, servere eller tillate servering eller drikking av alkohol.

Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr. 1, 2 og 3 gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap. Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr. 3 gjelder ikke når beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap.

Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 og 3 gjelder heller ikke når lokalet leies eller lånes ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, og utleier for øvrig ikke står for andre deler av arrangementet.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

Generell innledning

Lovens utgangspunkt er at all servering av alkohol mot vederlag krever bevilling (se §§ 1-4 og 4-1), mens servering av alkohol uten vederlag normalt er tillatt uten bevilling.

§ 8-9 fastsetter imidlertid at det for enkelte typer lokaler, steder og sammenhenger som hovedregel kreves bevilling for servering av alkohol selv om det skjer uten vederlag. På slike steder er det også forbudt å drikke alkohol med mindre det skjer i samsvar med en gitt skjenkebevilling.

Formålet med bevillingsplikten og drikkeforbudet er at alkohol ikke skal brukes i rom som allmennheten ferdes i, uten at det er underlagt den kontroll som bevillingssystemet medfører.

I § 8-9 tredje og fjerde ledd gjøres det unntak fra bestemmelsens hovedregel, slik at vederlagsfri servering likevel kan skje uten bevilling i rom som nevnt i enkelte spesifiserte tilfeller.

Det er politiet, ikke bevillingsmyndigheten, som skal drive kontroll med, og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking.

8.9.1 Bestemmelsens hovedregel

Hovedregelen etter § 8-9 er at det er forbudt å drikke eller servere alkohol uten bevilling i den type lokaler, og på de typer steder som er nevnt. Det presiseres at dette gjelder selv om serveringen skjer uten noen form for vederlag. Forbudet rammer både den som serverer, den som drikker, og den som er ansvarlig for stedet.

8.9.1.1 Lokaler og steder som er omfattet av forbudet

8.9.1.1.1 Serveringssteder

Forbudet gjelder lokaler og tilliggelser hvor det drives serveringsvirksomhet som krever serveringsbevilling i henhold til lov om serveringsvirksomhet. Dette innbefatter alle steder hvor det regelmessig serveres mat og/eller drikke, vanligvis som ledd i næringsutøvelse. Hva som ligger i tilliggelser må vurderes konkret og avgjøres skjønnsmessig. Typisk eksempel er uteareal i umiddelbar tilknytning til serveringslokalet, men serveringsstedets beliggenhet vil være av betydning for hvor stort område som regnes som tilliggelser.

8.9.1.1.2 Alment tilgjengelige lokaler

Forbudet gjelder videre lokaler som vanligvis er alment tilgjengelig for offentligheten. I «vanligvis» ligger at det i utgangspunktet er uten betydning om lokalet er tilgjengelig for offentligheten når serveringen/drikkingen faktisk pågår. Denne bestemmelsen omfatter lokaler som eies, leies eller drives av private eller offentlige organer, og hvor allmennheten vanligvis har adgang, f eks rådhus, samfunnshus, teater, kino, utstillingslokale, danselokale, spillehaller, forretningslokale m v.

8.9.1.1.3 Forsamlingslokaler m v

Forbudet omfatter også forsamlingslokaler og andre felleslokaler som eies og drives av private, organisasjoner, bedrifter, foreninger o l. Dette gjelder selv om de i hovedsak er beregnet på egen bruk, og selv om de vanligvis kun er tilgjengelig for medlemmer eller andre tilknyttede personer.

8.9.1.1.4 Alment tilgjengelige tilstelninger

Videre omfattes alle typer tilstelninger som er åpne for allmennheten, uavhengig av hvor disse finner sted. Eksempel på slike tilstelninger er konserter, festivaler, åpne messer og tivoli.

8.9.1.1.5 Offentlig plass og allment tilgjengelig transportmiddel

Bevillingsplikten og drikkeforbudet gjelder alle offentlige steder utendørs, samt i fellesarealer på alle innenriks transportmidler som er åpne for allmennheten, enten det dreier seg om rutetrafikk, charter eller annet. Eksempel på areal som ikke er fellesareal i denne forbindelse er kahytten på skip.

8.9.2 Ansvar og forbud mot oppbevaring m v

Bestemmelsens annet ledd inneholder en tilleggsbestemmelse om forbud mot oppbevaring av alkohol på steder som nevnt. Videre presiseres det at den ansvarlige for slike steder selv har forbud mot servering, og heller ikke må tillate at andre serverer eller drikker alkohol på stedet.

8.9.3 Unntak fra forbudet for bestemte personer og bestemt anledning

8.9.3.1 Personer med tilknytning til lokalet

I bestemmelsens tredje ledd gjøres det unntak fra forbudet mot vederlagsfri servering av alkoholholdig drikk uten bevilling på serveringssteder, i allment tilgjengelige lokaler og forsamlingslokaler når personer med tilknytning til lokalene benytter dem i visse sammenhenger.

For det første kan den som eier eller leier lokalene disponere dem til eget bruk til sluttet selskap. Som «eier» regnes privat eier i egenskap av dette. Dersom andelslag, aksjeselskap, forening eller lignende er eier, kan den enkelte andelseier/aksjonær/medlem m v ikke drive servering av alkohol uten bevilling når de som privatpersoner benytter lokalet. Andelslaget m v er eier, og kan servere alkohol uten bevilling dersom det dreier seg om arrangementer for laget som sådan. Med «leier» forutsettes leieforhold av noen varighet, ikke for en enkelt anledning, eller leie i den hensikt å drive alkoholservering uten bevilling. Bestemmelsen er ment å gi leietakere som gjennom leieforholdet har samme type tilknytning til lokalene som eier, de samme mulighetene til å disponere lokalene til privat bruk.

Dernest kan den som driver eller er ansatt i en virksomhet, benytte virksomhetens lokaler til eget bruk til sluttet selskap. Bestemmelsen gjelder både offentlig og privat virksomhet. Ansatte kan altså bruke arbeidsgivers lokaler til private selskapelige sammenkomster og servere alkohol uten bevilling. Det kreves ikke at de ansatte benytter lokalene i fellesskap.

Videre kan beboer av et boligsamvirke benytte eget lags forsamlings- eller felleslokaler til eget bruk som privatperson til sluttet selskap.

Adgang til å servere alkohol uten bevilling som redegjort for ovenfor, gjelder ikke under noen omstendighet servering mot vederlag (se merknader til § 1-4), eller sammenkomster som person eller gruppe nevnt i bestemmelsen arrangerer på vegne av andre. Ved slike arrangementer må man søke bevilling dersom det skal serveres alkohol.

8.9.3.2 Lokaler som leies eller lånes

I bestemmelsens fjerde ledd gjøres det unntak fra bevillingsplikten for privatperson som for en enkelt bestemt anledning benytter allment tilgjengelig lokale eller forsamlingslokale til sluttet selskap. Bestemmelsen gjelder bare private arrangementer, det vil si tilstelninger som holdes av privatpersoner i leide eller lånte lokaler som alternativ til eget hjem. Privatpersoners selskapelighet unntas altså fra bevillingsplikt, selv om det serveres alkohol i lokaler hvor slik servering normalt forutsetter bevilling.

Hensikten med adgangen til alkoholservering uten bevilling etter denne bestemmelsen er å gi mulighet for privatpersoner til å avholde arrangementer i lokaler som leies eller lånes for en enkelt anledning på samme måte som de ellers ville avholdt arrangementer hjemme hos seg selv, når dette på grunn av selskapets størrelse eller omgivelsene ikke er mulig eller ønskelig.

Det er kun adgang til alkoholservering uten bevilling ved slike private arrangementer i lokaler som leies eller lånes for en enkelt anledning når utleier/utlåner eller dennes representanter ikke er involvert i arrangementet på noen annen måte enn ved å stille lokalene til rådighet, og hvor leietaker medbringer sine egne drikkevarer.

Dersom utleier/utlåner står for innkjøp eller servering av mat eller drikke vil det kreve bevilling, selv om dette gjøres uten vederlag. Det krever også bevilling dersom et utenforstående firma står for innkjøp eller servering av både mat og alkohol. For at alkoholserveringen skal kunne skje uten bevilling må altså de alkoholholdige varer alltid skaffes av privatpersonene selv, på samme måte som man ville gjort dersom festen ble holdt hjemme. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at man bestiller mat fra utenforstående firma, forutsatt at dette altså ikke involverer innkjøp eller servering av alkohol.

Vilkåret om at utleier/utlåner ikke må være involvert i arrangementet er absolutt. Ved utforming av bestemmelsen er det lagt vekt på at den ikke skal gi utleielokaler fordeler i konkurranse med serveringsbransjen. Videre er vilkårene utformet med tanke på å hindre «kreative» ordninger for å omgå reglene om bevillingsplikt ved skjenking. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at det i lokalene finnes musikkanlegg, kjøkken, serveringsutstyr o l som stilles til disposisjon for den som benytter lokalene.

Unntaket i fjerde ledd gjelder ikke under noen omstendigheter skjenking mot vederlag (se merknader til § 1-4), eller arrangementer i regi av foreninger og lag osv. Ved slike arrangementer må man søke bevilling dersom det skal serveres alkohol.

8.9.3.3 «Sluttet selskap»

Se merknader til § 4-5.

8.9.4 Om skjenking i institusjoner

I institusjoner eller boliger med heldøgns omsorgstjeneste kan det serveres alkohol uten bevilling til egne beboere og deres gjester. Dette gjelder enten institusjonen/boligen er privat eller offentlig. Selv om institusjonen/boligen ikke fullt ut kan likestilles med beboernes eget hjem, er det et sted der personer bor permanent, og servering kan skje uten bevilling på samme måte som om den skjedde i et privat hjem. Servering av alkohol mot vederlag (se merknader til § 1-4) krever bevilling på vanlig måte, selv om det bare skjenkes til egne beboere.

8.10

§ 8-10 Opphevet

Opphevet ved lov 16. mai 1997 nr 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr 7 (1996-97), Innst. O. nr. 59 (1996-97).)

8.11

§ 8-11 Forbud mot salg og skjenking til berusede personer

Det er forbudt å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset.

Forbudet i denne bestemmelsen retter seg mot alle som driver salg eller skjenking. Hva som er salg og skjenking er definert i lovens § 1-4, første og annet ledd. Forbudet rammer alle typer alkoholholdig drikk, jf definisjonen i lovens § 1-3 første ledd. Hvorvidt en person er, eller må antas å bli åpenbart beruset avhenger ikke bare av om beruselsen er synbar, men også av graden av påvirkning. Alt inntak av alkohol fører til en viss beruselse, og ikke enhver form for beruselse gjør at man er «åpenbart beruset». Beruselsen må være kvalifisert. Forbudet mot skjenking på en slike måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset, setter grenser for hvor mye som kan skjenkes til en person av gangen.

8.12

§ 8-12 Forbud mot omsetning med rabatt

Det er forbudt for innehavere av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr 42, i kraft 1. januar 1996. (Forarbeider: Ot.prp. nr 51 (1994-95), Innst. O. nr. 74 (1994-95).)

Bestemmelsen tar sikte på å hindre at alkoholholdig drikk spesielt blir tilbudt til redusert pris. Både kvantumsrabatter og spesielle tilbud på alkoholholdig drikk er forbudt.

Øl er i prinsippet under fri prisfastsettelse. Bestemmelsen er derfor ikke til hinder for at en butikk som opererer med rabattordninger for hele eller en betydelig del av sitt vareutvalg også selger øl med tilsvarende rabatt.

Bestemmelsen gjelder både ved salg til forbruker og til annen bevillingsinnehaver.

Forbudet gjelder ikke ved skjenking av alkoholholdig drikk. Det kan derfor gis spesielle tilbud f eks for en bestemt tid på dagen.

8.13

§ 8-13 Forbud mot innførsel og omsetning av visse typer alkoholholdige drikker

Det er forbudt å skjenke, selge eller omsette en gros brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Det er videre forbudt å innføre slik brennevin til landet uten tilvirkningsbevilling, jf § 6-1. Departementet kan likevel bestemme at enkelte særlige sorter brennevin som måtte ha høyere alkoholinnhold skal være unntatt fra denne bestemmelsen.

Kapittel 9. Reklameforbud

Generell innledning

Kapittel 9 inneholder regler som forbyr reklame for alkoholholdig drikk og tilvirkningsmidler.

Det er også forbudt å reklamere for varer og alkoholsvake produkter som har samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk.

9.1

§ 9-1 Reklame for tilvirkningsmidler for alkoholholdig drikk

Uten tillatelse fra departementet er det forbudt i aviser, blad o l, ved utstilling i butikker eller på annen måte å reklamere for apparater - herunder deler og utstyr - som er bestemt for eller som finnes tjenlige for tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol.

Det er forbudt gjennom bøker, skrifter, annonser i pressen eller på annen måte å oppfordre til ulovlig tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol eller å gi veiledning som ved sin form framtrer som egnet til å fremme slik tilvirkning eller omdestillering blant almenheten eller en større krets av personer.

Det er videre forbudt å reklamere for stoffer som særskilt er beregnet for, eller i reklamen betegnes som egnet til, tilsetning til alkoholholdig drikk. Det samme gjelder reklame for emner, tilvirkningsbeskrivelser, apparater og andre midler til å fremstille slike drikker.

Departementet kan gi forskrifter om avgrensing, utfylling og gjennomføring av første, annet og tredje ledd. Departementet kan gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd når særlige grunner foreligger.

9.1.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

9.1.1.1 Nærmere om første ledd

Det er forbudt å reklamere for apparater som kan benyttes til tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol. Dette gjelder også reklame for deler og utstyr til slike apparater.

Bestemmelsen rammer reklame for hjemmebrenningsapparater, både i ferdig stand, som byggesett og som deler. Apparater som også kan benyttes til andre formål, vil rammes dersom disse er egnet til brennevinsframstilling. Avgrensningen er den samme som for forbudet i § 8-5.

Annonser i tidsskrifter såsom aviser, blader samt utstilling av apparater i butikker, er eksempler på ulovlig reklamevirksomhet. Oppregningen er ikke uttømmende idet reklame er definert som enhver massekommunikasjon i markedsføringsøyemed, jf § 9-2 i forskrift 11. desember 1997 nr 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk. Se næmere om dette under pkt

9.2.2.

Departementet kan gi dispensasjon fra forbudet når særlige grunner foreligger. Departementet har fulgt en restriktiv praksis på dette området.

9.1.1.2 Nærmere om annet ledd

Etter bestemmelsens annet ledd er det forbudt å oppfordre til ulovlig tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol. Dette gjelder uansett om det skjer overfor almenheten eller enkeltpersoner. Det er videre forbudt å gi veiledning om framgangsmåten som er egnet til å fremme slik tilvirkning eller omdestillering blant almenheten eller en større krets av personer.

Bestemmelsen nevner uttrykkelig at det er forbudt å benytte bøker, skrifter eller annonser i pressen til dette formålet. Forbudet omfatter imidlertid ikke bare betalt reklame, men også rene ytringer, også overfor enkeltpersoner, dersom dette er en oppfordring til ulovlig framstilling, jf også straffeloven § 140.

Brukerveiledninger f eks i form av instruksjonsbøker o l omfattes av forbudet, mens veiledning som gis til en enkelt produsent ikke omfattes.

9.1.1.3 Nærmere om tredje ledd

Bestemmelsens tredje ledd har forbud mot reklame for stoffer som er særskilt beregnet for eller er egnet til tilsetning til alkoholholdig drikk. Forbudet gjelder også reklame for emner, tilvirkningsbeskrivelser, apparater og andre midler til å fremstille slike drikker.

Etter bestemmelsen er det blant annet forbudt å reklamere for essenser o l som er beregnet for smakstilsetting for alkoholholdig drikk.

Videre er det forbudt å reklamere for alkoholråstoff d v s råstoff til drikk med alkoholstyrke over 2,50 volum prosent.

Ved vurderingen av om en annonse er i strid med forbudet mot reklame for alkoholråstoff, er det avgjørende hvorvidt annonsen ut fra en alminnelig og naturlig forståelse oppfattes som reklame for råstoff til drikk med alkoholstyrke over 2,50 volum prosent. Dersom det går klart fram av annonsen at produktet man får ved å benytte råstoffene faktisk vil ha en alkoholstyrke på lavere enn 2,50 volum prosent, vil ikke annonsen være i strid med alkohollovens reklameforbud. Det er likevel en ytterligere forutsetning at dette også medfører riktighet.

Bestemmelsen rammer videre reklame for produksjonsveiledninger og apparater og andre midler som er beregnet på produksjon av alkoholholdig drikk.

I henhold til fjerde ledd kan departementet gi forskrifter om avgrensing, utfylling og gjennomføring av bestemmelsen. Slike forskrifter er ikke gitt.

Departementet kan dispensere fra forbudet i bestemmelsens tredje ledd når det foreligger særlige grunner.

9.2

§ 9-2 Reklame for alkoholholdig drikk

Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester.

Departementet gir forskrifter om avgrensing, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i første ledd. Departementet kan gjøre unntak fra forbudene når særlige grunner foreligger.

Endret ved lov 16. mai 1997 nr. 28, i kraft 1. januar 1998. (Forarbeider: Ot.prp. nr. 7 (1996-97), Innst. O. nr 59 (1996-97).)

9.2.1 Generelt om bestemmelsen

All reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Alkoholholdig drikk er definert som drikk med alkoholinnhold over 2,50 volumprosent. I utgangspunktet rammes ikke reklame for lettøl og lettvin av forbudsbestemmelsen. Det er imidlertid forbudt å reklamere for andre varer med samme, varemerke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk. Dette gjelder også der produsentens firma benyttes som varemerke se § 9-2 første ledd annet punkt jf forskriften § 9-1 første ledd annet punktum. Dette stiller særskilte krav til lettøl- og lettvinreklame. Men forbudet rammer også reklame for andre produkter, f eks alkoholfritt øl, leskedrikker, klær o s v, som har samme merke eller kjennetegn som en alkoholholdig drikk.

Alkoholholdig drikk kan heller ikke brukes i forbindelse med reklame for andre produkter eller tjenester. Dette gjelder uavhengig av deres merke eller kjennetegn.

9.2.2 Begrepet reklame

Som reklame forstås enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed eksempelvis reklame i trykt skrift, film, TV, radio, lysreklame, plakater, skilt, avbildninger, utstillinger og distribusjon av trykksaker og vareprøver. Dette er nærmere presisert i forskrift 11. desember 1997 nr 1292 § 9-2. Oppregningen i forskriften er ikke ment å være uttømmende. For nærmere omtale se merknadene til forskriften § 9-2.

Alle uttrykk som språklig eller på annen måte forbindes med alkoholholdig drikk omfattes av reklameforbudet. Dette gjelder selv om uttrykket kan omfatte også andre ting. Det avgjørende er om uttrykket gir klare assosiasjoner til alkoholholdig drikk. Som eksempel kan nevnes utrykk som «happy hour», «en kald en « o s v. Se forøvrig kjennelse gjengitt i Retstidende 1993 side 95 hvor Høyesterett fant at uttrykket «duggfriske dråper» ble rammet av reklameforbudet fordi det rent språklig omfattet både alkoholholdige og alkoholfrie drikker.

9.2.3 Samme merke eller kjennetegn

9.2.3.1 Generelt

Det er forbudt å reklamere for varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Reklameforbudet omfatter reklame både for alkoholsvake drikker og for andre produkter. Det vil omfatte bruk av ethvert varemerke, eller kjenne

tegn som er forbundet med alkoholholdig drikk. Et produkt må ha distinkte varekjennetegn som atskiller det fra alkoholholdige drikkevarer dersom reklame for produktet ikke skal stride mot reglene i alkoholloven med tilhørende forskrifter. Dette innebærer at enhver bruk av navn, firmanavn, logo, slagord, figurer o s v som er egnet til å identifisere et produkt med alkoholholdig drikk er forbudt.

Bruk av firmanavn vil kunne rammes av forbudet selv om produsenten ikke har alkoholholdig drikk med selve produsentnavnet som varemerke. Forbudet skal ramme enhver bruk av navnet som er egnet til å fremme omsetningen av alkoholholdige drikkevarer, noe som også vil omfatte andre produsenter dersom deres navn først og fremst forbindes med produksjon av alkoholholdige drikkevarer.

Dersom en produsent tar i bruk en ny logo for alkoholholdig drikk, vil figurlikhet også her sette begrensning for reklame for andre produkter med samme logo ved en senere anledning. Dersom en produsent av andre typer varer starter produksjon eller distribusjon av alkoholholdige drikkevarer, vil firmanavnet etterhvert underlegges de begrensninger som fremgår av reglene i alkoholloven.

9.2.3.2 Unntak for opplysninger om produsent

Forskriften § 9-1 annet ledd inneholder regler som gir produsenter av drikkevarer anledning til å opplyse om at de er produsenter av en konkret drikke i reklamesammenheng. Dette unntaket vil bare gjelde for produsenter av drikkevarer.

Unntaket gjelder ikke for importører og grossister av alkoholholdige drikkevarer.

Unntaket åpner for at det kan gis alminnelige opplysninger om hvilket firma som er produsent av drikkevarer. Forutsetningen er imidlertid at det ikke skjer på en slik måte at reklamen kan oppfattes som reklame for alkoholholdig drikk.

9.2.4 Særlig om lettøl og lettvin

Det er i utgangspunktet ikke forbudt å reklamere for lettøl og andre alkoholsvake eller alkoholfrie produkter. Det forutsetter imidlertid at produktet (på samme måte som for andre produkter) har et eget varemerke som klart atskiller det fra alkoholholdige drikker. Produsenters firmanavn kan bare angis på en slik måte og i en slik form at reklamen ikke kan oppfattes som reklame for andre produkter med alkohol.

Det er etter dette ikke tilstrekkelig bruke begreper som «light», «lettøl» eller kl 1 (0) i forbindelse med firmanavnet for å gå klar av reklameforbudet.

Alkoholloven § 9-2 annet ledd innebærer at det bare kan reklameres for lettøl, lettvin eller alkoholfrie drikkevarer når produktet har et eget varekjennetegn eller varemerke som ikke benyttes også for alkoholholdige drikker, f eks sterkøl.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at man ønsker å unngå at reklamen utformes slik at den i realiteten fremstår som reklame for alkoholholdige drikker. Dette har skjedd ved bruk av

firmanavn/logo som til vanlig forbindes med pils og hvor betegnelsene «light» eller «lett» kun står med liten skrift. Lettølsreklamen oppfattes derfor i realiteten som pilsreklame.

Forbudet mot bruk av firmanavn/kjennetegn når dette er benyttet som varekjennetegn for alkoholholdig drikk hindrer likevel ikke at det kan gis opplysninger om hvem som er produsent av en vare. Forutsetningen for dette er imidlertid at informasjonen om produsenten formidles på en slik måte at det ikke kan forveksles med kjennetegn som benyttes for alkoholholdig drikk. Det er således ikke innført et generelt forbud mot reklame der firmanavn anvendes, se nærmere om dette ovenfor samt i merknadene til forskriftene kap 9.

9.2.5 Reklame for andre varer og tjenester

Det er forbudt å bruke alkohol eller varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk i reklame for andre varer og tjenester.

Kapittel 10. Straff

Kapitlet inneholder alkohollovens straffebestemmelser. Reglene rammer alle typer overtredelser av alkoholloven. Bestemmelsene i dette kapitlet håndheves av påtalemyndigheten og domstolene. Forvaltningen vil imidlertid kunne anmelde overtredelser til politiet.

Kapittel 10 inneholder en alminnelig straffebestemmelse i § 10-1. Videre inneholder kapitlet en bestemmelse om skjerpet straff ved gjentatt overtredelse, jf § 10-2. Kapitlet inneholder også en bestemmelse om tilintetgjøring av alkoholholdig drikk m v, jf § 10-3, og en bestemmelse som regulerer beslag til statskassen, jf § 10-4.

De vanlige former for straff er bøter og fengsel, men andre former for straff kan også anvendes (rettighetstap og samfunnstjeneste).

Inndragning av bevilling, jf § 1-8, er ikke straff i juridisk forstand.

10.1

§ 10-1 Alminnelige bestemmelser om straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Dersom overtredelsen er særlig grov, er straffen bøter eller fengsel inntil 2 år. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på om overtredelsen har stort omfang eller om det foreligger andre omstendigheter av særlig skjerpende art.

Ved overtredelse av §§ 2-1, 3-1, 8-1, 8-2 og 8-3 som gjelder et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk, kan fengsel inntil 6 år anvendes.

Gjelder overtredelsen tilvirkning, omdestillering eller overdragelse mot vederlag, av brennevin eller væske som beskrevet i § 8-3, skal alltid fengselsstraff anvendes med mindre særlig formildende omstendigheter foreligger.

Overtredelse etter denne lov er forseelse, uansett straffenes størrelse. Kommer denne paragrafens tredje ledd til anvendelse, er overtredelsen likevel forbrytelse.

Forsøk på forseelse er også straffbart.

Endret ved lov 15. mars 1991 nr 5, i kraft 1. juli 1991. (Forarbeider: Ot.prp. nr 56 (1989-90), Innst. O. nr. 25 (1990-91).)

10.1.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gir straff og strafferammer for alle overtredelser etter alkoholloven. Strafferamme for fengselsstraff er fastsatt i loven. For bøter er verken minstegrense eller maksimalgrensen fastsatt i loven. Straffelovens § 27 gir den alminnelige veiledning.

Det er ikke et vilkår for straff at forgåelsen er begått med forsett, jf første ledd. Uaktsomme overtredelser er også straffbare.

Forsøk på overtredelse er straffbart, jf bestemmelsens siste ledd. Som eksempel på forsøk kan nevnes forespørsel om kjøp av hjemmebrent eller tilbud om salg. Videre vil kjøp av store mengder sukker og gjær etter omstendighetene kunne være forsøk.

Overtredelse av alkoholloven er av prosessøkonomiske grunner gjort til forseelser selv om strafferammen overstiger grensen i straffeloven § 2. Overtredelse av § 10-1 tredje ledd regnes likevel som forbrytelse.

10.1.2 Hvem rammes av straffen

Straffebestemmelsen rammer for det første personer som har overtrådt lovens eller forskriftenes bestemmelser, f eks i form av skjenking til mindreårige eller salg av hjemmebrent. Men også et foretak (selskap m v) kan straffes dersom noen som handler på vegne av det har overtrådt lov eller forskrift, jf straffeloven § 48 a. Også driftsselskapet kan m a o straffes dersom f eks en av de ansatte har skjenket til mindreårige.

10.1.3 Grensen mellom første, annet og tredje ledd

10.1.3.1 Første ledd

Forgåelser mot alkohollovens bestemmelser straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder med mindre det foreligger forhold som beskrevet i bestemmelsens annet eller tredje ledd. De aller fleste overtredelser mot alkohollovens bestemmelser vil bare rammes av § 10-1 første ledd.

10.1.3.2 Grove overtredelser

Alkoholloven § 10-1 omhandler tre forskjellige grader av overtredelse av alkoholloven. I annet og tredje ledd er det gitt regler om strengere straff ved grovere overtredelser. Når det gjelder overtredelser av alkohollovens bestemmelser om hjemmebrent, ulovlig brennevin etc, synes det som om domstolene har subsumert tilfellene av mer profesjonell karakter under annet og tredje ledd. Om en overtredelse hører inn under første, annet eller tredje ledd, hører til skyldspørsmålet.

Annet ledd omfatter særlig grove overtredelser av alkohollovens bestemmelser. Anvendelsen av bestemmelsen må bero på en konkret vurdering av omfanget av overtredelsen og av andre omstendigheter. Det kan f eks dreie seg om omfattende salgs- eller skjenkevirksomhet uten bevilling eller virksomhet rettet spesielt mot mindreårige. De tilfellene som er nevnt i tredje ledd vil lett rammes av annet ledd hvis tredje ledd ikke kommer til anvendelse fordi kvantumet ikke er stort nok. Ved overtredelser som rammes av annet ledd, kan fengsel i inntil to år benyttes.

Tredje ledd omfatter overtredelser av lovens regler om smugling, salg og produksjon av alkohol, jf §§ 2-1, 3-1, 8-1, 8-2 og 8-3. Det kreves at overtredelsene gjelder et meget betydelig kvantum. Smugling av større varepartier for omsetning på markedet vil kunne rammes av denne bestemmelsen dersom varepartiet er stort nok. Ved overtredelser av det omfanget som presenteres her kan fengsel i inntil 6 år benyttes. Ved overtredelse av forbudet mot fremstilling og destillering av hjemmebrent, jf § 8-3, skal fengsel idømmes, dette følger av § 10-1 fjerde ledd.

10.2

§ 10-2 Straff ved gjentatt overtredelse

Dersom den skyldige tidligere er straffet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller alkoholloven av 5. april 1927, kan bøter eller fengsel inntil 2 år anvendes.

Bestemmelsen skjerper straffen i tilfelle av gjentatte forgåelser mot alkohollovens regler. Den skjerpede strafferammen vil bare få betydning ved overtredelser som dømmes etter § 10-1 første ledd.

Dersom en skal benytte straffeskjerpelse ved gjentatt straffbar handling, må den nye straffbare handlingen være begått innen to år etter at den første straffen er sonet ferdig, jf straffeloven § 61 første ledd siste punkt og det forhold at overtredelse av § 10-1 første ledd er en forseelse.

10.3

§10-3 Tilintetgjøring av alkoholholdig drikk m v

Dersom vilkårene for inndragning etter straffeloven er oppfylt, kan påtalemyndigheten beslutte at ulovlig tilvirket brennevin og gjærende eller gjæret udestillert væske, tilintetgjøres. Det samme gjelder annen alkoholholdig drikk når den er skjenket i glass eller finnes i opptrukket flaske.

Bestemmelsene om inndragning finnes i straffelovens §§ 34-37 d. For at påtalemyndigheten skal kunne beslutte tilintetgjøring, må vilkårene for inndragning etter straffeloven være oppfylt.

Bestemmelsen gir grunnlag for tilintetgjøring av bl a smuglersprit og hjemmebrent. Den gir også hjemmel for å tilintetgjøre alkoholholdig drikk som f eks er gjenstand for ulovlig skjenking eller som er i ferd med å konsumeres på offentlig sted, jf alkoholloven § 8-9.

Inndragning av vinning ved salg av ulovlig tilvirket eller omdestillert alkoholholdig drikk reguleres av straffeloven § 34.

Regler for ransaking og beslag finnes i straffeprosessloven.

10.4

§ 10-4 Beslag til statskassen

Alkoholholdig drikk som antas å ha vært gjenstand for eller antas bestemt for overtredelse av denne lov, og hvis eier og besitter ikke kjennes, tilfaller statskassen såfremt eier ikke har meldt seg innen 1 måned etter at varen kom i det offentliges besittelse.

Regelen innebærer en utvidelse av adgangen til beslag som finnes i straffeloven §§ 35 og 36, ved at det ikke kreves at den skyldige, eller den han handler på vegne av er kjent. Videre er beviskravet for at drikken faktisk har tilknytning til en ulovlig handling svekket.

Til toppen