Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

1 Innledning og sammendrag

Om planer....

Hvis dine planer gjelder i år, skal du så korn.
Hvis de gjelder i 10 år,
skal du plante et tre.
Hvis de gjelder i 100 år,
skal du undervise menneskene.
Sår du korn en gang,
høster du en gang.
Planter du et tre,
høster du 10 ganger.
Underviser du menneskene,
høster du 100 ganger.
Hvis du gir en mann fisk,
har han mat den ene gangen.
Hvis du lærer ham å fiske,
har han mat hele livet.

Kuan-Tzu, år 600 f.Kr.

Om stortingsmeldingens innhold

Dette er en melding om Regjeringens to handlingsplaner for funksjonshemmede, 1990 - 1993 og 1994 - 1997. Selv om meldingen i stor grad handler om politikk for funksjonshemmede er det ikke en melding som omtaler alt som gjøres for funksjonshemmede innenfor alle departementers områder. Meldingen skal bidra til en rapportering til Stortinget om resultater og erfaringer fra bruk av midlene som har vært bevilget til de to handlingsplanperiodene og danne grunnlaget for planperioden 1998 - 2001.

1 Innledning og sammendrag

1.1 Bakgrunn for meldingen

Regjeringen har gjennom målrettet arbeid i to ganger 4 års handlingsplaner rettet spesiell innsats mot prioriterte områder. Disse har blant annet vært foreslått av funksjonshemmedes organisasjoner og støttes av regjeringen. Handlingsplaninnsatsen kommer i tillegg til departementenes ordinære virksomhet.

Satsningen i de to planperiodene har ført til etablering av tiltak og tjenester under en rekke departementers ansvarsområder som ellers ikke ville blitt gjennomført. En oversikt over tiltakene i nåværende handlingsplan finnes i vedlegg 1. Sosial- og helsedepartementet mener at på en rekke områder har handlingsplanarbeidet bidratt til mer bevisstgjøring om funksjonshemmedes behov for helhetlige tjenester og tilrettelegging av samfunnet. Til tross for dette viser erfaringene at mange fortsatt tenker at funksjonshemmedes behov først og fremst skal dekkes gjennom sosial-, helse- og trygdepolitikken.

Den første Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede omfattet 4 års perioden 1990 - 1993. Den ble rullert for en ny periode 1994 - 1997. Samlet har det vært bevilget vel 480 mill. kr. til utviklingsarbeid og nye tiltak og vel 260 mill. kr. til øremerkede tilskudd/stimuleringsmidler til kommuner og fylkeskommuner.

Begge handlingsplanene har bestått av overordnete politiske målsettinger og konkrete enkelttiltak som de berørte departementer har forpliktet seg til å gjennomføre helt eller delvis i de to planperiodene. Erfaringene fra de to handlingsplanene er omfattende og viktig for den videre politikkutformingen for funksjonshemmede. Departementet legger derfor frem denne stortingsmeldingen med forslag til satsningsområder for de neste fire år.

1.2 Sammendrag

Stortingsmeldingen er en gjennomgang av de mest omfattende tiltakene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for periodene 1990 - 1993 og 1994 - 1997. I tillegg omtales en statusundersøkelse for gjennomføringen av FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede. På bakgrunn av vurderinger av nye levekårsdata, innsamlet i planperioden, og status for gjennomføringen av FNs standardregler foreslå satsningsområder for en videreføring av Regjeringens handlingsplan for perioden 1998 - 2001.

1.2.1 Kap. 2 Hva er funksjonshemning og hvem er funksjonshemmet?

Definisjonen som har vært anvendt i begge planperiodene opprettholdes: Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse. Definisjonen som er valgt, medfører at funksjonshemningen sees i forhold til det samfunnet som omgir en. Det legges vekt på at oppmerksomheten skal rettes mer mot faktorer i samfunnet enn mot personens funksjonstap.

Forholdet mellom den valgte definisjon og ulike klassifikasjonssystemer som ofte benyttes innen helsevesenet og i trygdesystemet diskuteres. Medisinsk baserte klassifikasjonssystemer kan være viktig når man skal studere forekomst av visse tilstander og sykdommer i befolkningen. Den politisk valgte definisjon er mer egnet når man ønsker oversikt over antall funksjonshemmede og hvilke behov de har for tiltak og tjenester.

Opplevelsen av å være funksjonshemmet henger blant annet sammen med funksjonshemningens omfang og når den oppstår i løpet av livsløpet. Selv om en medfødt funksjonshemning fører til samme praktiske vansker som en som er ervervet i voksen alder, vil egenopplevelsen/mestring av funksjonstapet være forskjellig.

1.2.2 Kap. 3 Tidligere offentlige dokumenter

Overordnet mål for politikk for funksjonshemmede fremgår av en rekke stortingsmeldinger i tillegg til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1990 - 1993. Hovedprinsippene bygger på St.meld. nr. 23 (1977 -78) Om funksjonshemmede i samfunnet som la vekt på at samfunnets vanlige serviceorganer har det fulle ansvar overfor alle funksjonshemmede og hver for seg bygger ut de nødvendige spesialiserte tiltak. Og at den enkelte funksjonshemmede kan etablere den livssituasjon han ville ha hatt hvis han ikke hadde hatt sin funksjonshemning, dvs. leve, arbeide og bo i sitt naturlige miljø, side om side med andre mennesker.

FN erklærte full deltaking og likestilling som mål for FNs tiår (1983-1992) for funksjonshemmede i 1982. Samme målsetting gjaldt også for det internasjonale året i 1981. Norge fulgte FNs arbeid med en langtidsstrategi for videre gjennomføring av verdenshandlingsprogrammet og deltok i utarbeidingen av Standardregler for like muligheter for funksjonshemmede som ble vedtatt av FNs 48. generalforsamling i 1993. Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede er en del av den norske oppfølgingen av FNs internasjonale år og FNs ti år for funksjonshemmede.

1.2.3 Kap. 4 Hvilke utfordringer er spesielle for politikk for funksjonshemmede?

En politikk som ivaretar verdigrunnlaget "et samfunn for alle" møter en del utfordringer i forhold til funksjonshemmede. Følgende utfordringer tas opp:

  • tjenestebehov i livsløpet:
    Funksjonshemmede har ofte behov for tjenester og/eller tilrettelegging fra de flestealle sektorer i store deler av livet. Selv om en sektor har tilstrekkelige tilbud, kan disse ofte ikke benyttes hvis tjenestene fra en annen viktig sektor mangler. Det er derfor en viktig politisk utfordring å få til en samordnet og forpliktende helhetlig utvikling av tjenestetilbudet og samfunnstilretteleggingen på tvers av etatsgrenser.
  • er varige og angår ikke alle:
  • med funksjonshemmede medlemmer trenger innsats fra flere hold:
    Familier som har funksjonshemmede medlemmer blir på mange måter påvirket av at en eller flere er funksjonshemmet. Familier som får barn med medfødte funksjonshemninger er grupper som trenger spesiell oppmerksomhet, blant annet fordi de ofte blir viktige omsorgsgivere i mange ti år. Det er en politisk utfordring å bidra til at tiltak og tjenester utformes slik at familier med funksjonshemmede medlemmer får tverretatlig støtte til å opprettholde den uformelle husholdsomsorgen.
  • for tilrettelegging av nærmiljøet:
    Det har vært liten tradisjon og forståelse for at det er behov for å tenke tilrettelegging for ulike typer funksjonshemninger i utvikling av nærmiljøet. Den politiske utfordring består blant annet i å få satt tilrettelegging av samfunnet på dagsorden i enhver kommune, slik at dette tas i betraktning fra starten av enhver stor eller liten planleggingsprosess, f.eks. ved bygging av offentlige bygg, bygging av gangveier, etablering av fritids- og friluftstilbud, og følge dette opp i gjennomføringen.
  • og erfaringsbasert kunnskap:
    For at politikken skal kunne utformes slik at samfunnet blir tilrettelagt for funksjonshemmede er det behov for kunnskap både hos politikere og hos beslutningstakere i kommunal, fylkeskommunal og statlig administrasjon. Politikere flest kan vanligvis ikke bygge på egen erfaring når det gjelder utforming av samfunnet som skal være for alle, uansett type funksjonshemning. Det er en økende erkjennelse av viktigheten av å innhente denne type kunnskap gjennom et formalisert samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, og på individnivå er det en utvikling i retning av økt medvirkning fra brukerne selv.

1.2.4 Kap. 5 Hvorfor handlingsplan?

Den første handlingsplanperioden var en oppfølging av NOU 1983:36 Funksjonshemmedes år 1981 - Handlingsplan for 80-årene. Handlingsplanen besto av en del med politiske mål, og en aksjonsdel som anga hvilke konkrete tiltak departementene hadde forpliktet seg til å gjennomføre. Ett av tiltakene var at handlingsplanen skulle rulleres ved utløpet av planperioden. Dette førte frem til neste planperiode som ble bygget opp på lignende måte.

Etter forslag fra Rådet for funksjonshemmede opprettet regjeringen i juni 1993 et Statssekretærutvalg for den samlede politikken for funksjonshemmede for å styrke det tverrdepartementale samarbeidet. Statssekretærutvalget ledet arbeidet med rulleringen som førte frem til den nåværende handlingsplanperioden 1994-97. (Se vedlegg 1 for oversikt over tiltakene.)

1.2.5 Kap. 6 Arbeidsformen med utarbeiding av plandokumentene

Begge handlingsplanene har bygget på prioriterte forslag fra funksjonshemmedes organisasjoner. Forslagene har vært vurdert i aktuelle departementer, og satt inn i en politisk sammenheng for å bidra til at målsettingen om full deltaking og likestilling for funksjonshemmede i samfunnet kan nås.

1.2.6 Kap. 7 Oversikt over tiltakene

Dette kapitlet gir oversikt over de mest omfattende tiltakene i de to handlingsplanene. Det er lagt vekt på beskrive tiltak som har fått midler som har vært bevilget til gjennomføringen av handlingsplanene. I tillegg har flere departementer bidratt til finansiering av tiltak innenfor de ordinære budsjettrammer.

Det har vært drevet omfattende forsøksvirksomhet i de to planperiodene, for å finne frem til gode måter å organisere tiltak på og/eller for å utvikle helt nye tilbud. Den mest omfattende forsøksvirksomheten har vært rettet mot små og mindre kjente grupper funksjonshemmede og deres behov for landsdekkende kompetansesystem. Et annet viktig område med forsøksvirksomhet er utviklingen av kompetansenettverk for kommunikasjonshjelpemidler og andre tekniske løsninger som omgivelseskontroll og forflytningshjelpemidler basert på informasjonsteknologi. De fleste modellene som har vært prøvd ut, både for små og mindre kjente grupper funksjonshemmede og innenfor informasjonsteknologi, er vurdert nyttige og med små endringer planlagt etablert som permanente virksomheter.

For å gi en summarisk oversikt over erfaringer fra de omfattende handlingsplanaktivitetene, ble det gjort en detaljert gjennomgang av 80 av de i alt 114 ulike tiltakene i de to planperiodene. Disse utgjør hovedtyngden av virksomheten og omfatter alle berørte departementer, med unntak av Utenriksdepartementet og Barne- og familiedepartementet.

Brukermedvirkning er et viktig satsningsområde og ble fulgt opp i planperiodene, bl.a. ved at de som fikk økonomisk støtte skulle ivareta brukermedvirkning. Også funksjonshemmedes organisasjoner ble tildelt midler. De 80 tiltakene utgjøres av til sammen 381 prosjekter. I 65% av de kartlagte prosjektene var det brukermedvirkning eller brukerstyring. Over halvparten av disse hadde brukerstyring. Det er store forskjeller i grad av brukermedvirkning mellom de enkelte tiltakene. Departementet vurderer graden av brukermedvirkning til å være for lav i forhold til at brukermedvirkning har vært en viktig målsetting i begge planperiodene.

Prosjektene er av ulik størrelse, med budsjettrammer fra under kr. 10000 til flere millioner. Det er derfor ikke lett å gi en samlet beskrivelse av hva alle enkeltprosjekter førte til av resultater, men det er gledelig at det bare var 12 prosjekter, dvs. 3% som ikke ble fullført eller ikke førte frem til planlagt sluttprodukt.

Det er mottatt rapporter fra alle prosjektene og i tillegg er de store og kompliserte uavhengig evaluert. Flertallet av prosjektene er formidlet, mange på flere måter i form av brosjyrer, bøker, konferanser og omtale i massemedia.

Store informasjonskampanjer som "Funksjonshemmede i funksjon" og "Støttekontakt- og avlastningskampanjen" omtales med de viktigste erfaringene fra evalueringene.

Funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid som ble innført som en prøveordning i den første handlingsplanen og videreført i den neste, er evaluert og hovedkonklusjonene omtales. Resultatene er positive og fra og med 1996 omfatter ordningen også likemannsarbeid i forhold til yrkesmessig attføring og arbeid. Departementet anbefaler at likemannsmidlene gjøres til en permanent tilskuddsordning fra og med 1998.

Brukermedvirkning, som vil si at de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet. Funksjonshemmede som ofte er storforbrukere av bl.a. helse- og sosialtjenester gjennom store deler av livet, har større behov enn mange andre for å påvirke utformingen av hjelpeapparatet som er nødvendig for å klare dagliglivet. Brukermedvirkning har vært utprøvd på ulike nivåer og på ulike måter. Utprøvingen har pågått på individnivå, tjenestenivå og politisk nivå. Det legges vekt på at brukermedvirkning er noe mer enn en demokratisk rettighet. Brukermedvirkning er en kvalitetssikring av tjenesteutformingen og en overføring av erfaringsbasert kunnskap til beslutningstakere og tjenesteytere. Dette gjelder enten det er fra enkeltbrukere eller fra organisasjoner av funksjonshemmede.

Til sist i kapitlet gis det eksempler på prosjekter/tiltak som er gått over til ordinær virksomhet under de forskjellige departementene.

1.2.7 Kap. 8 Øremerkede midler til avlastningstiltak

I den første planperioden ble det fordelt øremerkede tilskudd til alle kommunene til styrking av avlastningstiltak. Bevilgningen økte fra 45 mill. kr. i 1990 til vel 60 mill. kr. i 1993. Det ble innhentet årlige rapporter om antall brukere under 67 år og regnskapstall for samlede kommunale utgifter til avlastningstiltak. Data ble også innhentet fra 1989. Midlene ble fulgt opp med informasjonsvirksomhet og utarbeiding av veiledningsmateriell. Kommunenes samlede utgifter økte mer enn økningen i det øremerkede tilskuddet. Antall mottakere økte med ca. 35 % fra 1989 til 1990. Påfølgende år økte ikke antall brukere tilsvarende økningen i kommunenes samlede utgifter. Evaluering kan tyde på at tjenesten er blitt bedre, eventuelt mer omfattende, i forhold til det enkelte individ.

Flere undersøkelser viser at det er store udekkede behov for avlastning og departementet vil gjøre en ny kartlegging av antall mottakere av avlastning. De øremerkede midlene gikk inn i rammetilskuddet fra og med 1994 og det er grunn til å følge opp forholdet mellom behov og tilbud.

1.2.8 Kap. 9 Stimuleringstilskudd til brukerstyrte personlige assistenter

I planperioden 1994 -1997 fordeles stimuleringstilskudd til kommuner som sammen med navngitt bruker søker om tilskudd til brukerstyrt personlig assistent. Brukerstyrt personlig assistent er en alternativ måte å organisere praktisk og personlig bistand for sterkt funksjonshemmede som har behov for assistanse både i og utenfor hjemmet. Erfaringene med ordningen er så langt positive. Hittil er det 174 kommuner/bydeler, fordelt på alle fylker, som har fått tilskudd. Dette omfatter i alt 182 enkeltbrukere. Nytten av stimuleringstilskuddet er under evaluering og det vil bli lagt frem forslag til fremtidig organisering og finansiering i statsbudsjettet for 1998.

1.2.9 Kap. 10 Stimuleringstilskudd til fylkeskommunenes arbeid med styrking av opplæring av høreapparatbrukere i kommunene

Flere undersøkelser har vist at tunghørte som får høreapparat, ikke får god nok opplæring i bruk av apparatene. Dette fører til at høreapparatene blir liggende ubenyttede og at personene ikke får hjelp med sin hørselshemning. Etter søknad fra fylkeskommunene har det vært gitt tilskudd til hørselsentralenes virksomhet overfor kommunene for å styrke opplæring og oppfølging av høreapparatbrukere. De fleste fylkeskommunene har søkt tilskudd og det pågår ulike former for opplæring av kommunalt ansatte i samarbeid med bl.a. hjelpemiddelsentralene og Hørselshemmedes Landsforbund. Ordningen er under evaluering.

1.2.10 Kap. 11 Eksempler på samarbeid med næringslivet

To eksempler på samarbeid med næringslivet omtales. I begge planperiodene har det pågått et aktivt samarbeid med norske produsenter av tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede for å bedre produktene og for å øke andelen norskproduserte tekniske hjelpemidler. En støtteordning har bidratt til at andelen norskproduserte hjelpemidler har økt fra under 10% i 1989 til ca. 25% i 1996. I tillegg er flere produkter blitt rimeligere for Folketrygden og antall ansatte ved bedriftene er økt som resultat av økt salg.

Samarbeid med forlag har pågått i begge handlingsplanperiodene for å stimulere til produksjon av tilrettelagt litteratur, blant annet lydbøker, bøker i storskrift, lettlest bøker, følebøker og videobøker (for tegnspråkbrukere).

1.2.11 Kap. 12 Levekårsdata fremskaffet i løpet av de to planperiodene

I planperiodene har det vært gjennomført en rekke mindre og større undersøkelser som belyser ulike sider ved det å leve med en funksjonshemning. De mest omfattende undersøkelsene er gjennomført i representative utvalg blant mottakere av grunnstønad og hjelpestønad. Undersøkelsene viser at funksjonshemmede kommer dårligere ut enn andre på en rekke sentrale levekårsvariable. Spesielt peker en gruppe på ca. 9000 personer med grunnstønad seg ut som de som har dårligst levekår.

Undersøkelsene viser at viktige kommunale tjenester som hjemmehjelp og hjemmesykepleie i liten grad tildeles yngre funksjonshemmede med store tilsyns- og pleiebehov. Mangler på denne form for tjenester blir ikke kompensert ved at de private omsorgsgiverne får avlastning. Spesielt uttalt er dette for de som har gitt uformell omsorg i mer enn 10 -15 år. Husholdsomsorgen for funksjonshemmede som mottar hjelpestønad til tilsyn og pleie, karakteriseres av at pleieforholdet har vart lenge, utføres av en eller få personer, og er omfattende i antall timer pr. uke. Mest omfattende omsorgsarbeid foregår i forhold til funksjonshemmede barn under 7 år (gjennomsnitt 58 timer pr. uke), men også omsorgsgivere til aldersgruppen 7 - 19 år (43 timer pr. uke) og 55 - 66 år (50 timer pr. uke) får mye husholdsomsorg. Beregninger utført av Ivar Brevik, NIBR, viser at husholdsomsorgen til sterkt funksjonshemmede under 67 år, kan sammenlignes med halvparten av landets samlede sykehjemsomsorg for eldre når det gjelder antall årsverk.

Økonomisk evne blant både grunnstønadsmottakere og hjelpestønadsmottakere er dårligere enn blant den yrkesaktive og eldre del av befolkningen generelt. Flere av undersøkelsene viser at familier med funksjonshemmede barn har dårlig økonomi og mange foreldre har måtte endre arbeidsforhold på grunn av at de har fått et barn med funksjonshemning. I tillegg til redusert inntekt har også familiene ekstra utgifter på grunn av funksjonshemningen. Halvparten av hushold med hjelpestønadsmottaker under 20 år klarer ikke en uforutsett regning på kr. 2000 største delen av året. I befolkningen generelt er det 14 % som har et slikt økonomisk problem.

Mange av omsorgsgiverne ønsker omsorgslønn. Også aleneboende som mottar privat hjelp utenfor husholdet ønsker omsorgslønn for sine hjelpere. Undersøkelsene viser at det er få som mottar dette, flest blant omsorgsgivere til stønadsmottakere over 67 år.

Noen av kartleggingsundersøkelsene viser at familier med funksjonshemmede medlemmer ikke bare har praktiske og økonomiske problemer, men også følelsesmessige vansker som blir viet liten oppmerksomhet fra hjelpeapparatet.

1.2.12 Kap. 13 Samlet vurderinger av erfaringene fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede

En rekke tiltak er kommet i gang gjennom det målbevisste handlingsplanarbeidet, som sannsynligvis ellers ikke ville ha kommet i gang.

Brukermedvirkning har økt i omfang gjennom de to planperiodene. I tillegg til å nyttiggjøre seg brukermedvirkning i praksis har også handlingsplanen bidratt til å utvikle ulike former for brukermedvirkning. I noen av prosjektene er brukerstyring et viktig virkemiddel i utviklingen av tiltak, som i kompetansesentrene for små grupper funksjonshemmede ved Rikshospitalet og Sunnaas sykehus. Erfaringene med brukermedvirkning er positive, selv om både brukere, beslutningstakere og fagfolk har fått nye utfordringer.

Erfaringene med øremerkede midler og stimuleringsmidler til tiltak som tidligere er lavt prioritert eller som er lite kjent, er positive. Disse erfaringene er knyttet til bruk av øremerkede midler til avlastningstiltak i den perioden hvor dette var en ny tjenestetype, og stimuleringsmidler til brukerstyrte personlige assistenter som er en ny måte å organisere praktisk bistand på. Også stimuleringsmidler til hørselsentralenes opplæring av kommunalt ansatte for å bedre opplæring av høreapparatbrukere, har ført til ny aktivitet innenfor et område som tidligere var helt forsømt.

1.2.13 Kap. 14 Virkemidler i utformingen av tiltak og politikk for funksjonshemmede - basert på erfaringer fra planarbeidet

De mest fremtredende virkemidlene som har vært benyttet er øremerkede tilskudd, stimuleringsmidler, informasjon, forsøksvirksomhet og brukermedvirkning. I tillegg kommer handlingsplanen som et virkemiddel. Flere av virkemidlene har vært benyttet i en helhetlig sammenheng som bare var mulig fordi de var en del av handlingsplanen. Dette har vært effektiv for å nå målene.

Følgende anbefalinger gis når det gjelder oppfølgingen av erfaringene:

  • må fortsatt være et viktig mål for politikken for funksjonshemmede. Brukermedvirkning og brukerstyring er arbeidsformer eller virkemidler for å få en samfunnsutvikling i tråd med verdigrunnlaget for politikk for funksjonshemmede: ET SAMFUNN FOR ALLE.
  • er viktig å øke forståelsen for at Råd for funksjonshemmede i kommuner og fylkeskommuner er en god arbeidsform for å bedre forholdene for funksjonshemmede.
  • er behov for å bidra til bedre kjennskap til mennesker med funksjonshemninger i befolkningen. Informasjonsvirksomhet for blant annet å skape positive holdninger må settes i gang.
  • Bruk av veiledere og retningslinjer for behandling og/eller utforming av tjenestetilbud bør følges opp av informasjon i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.
  • er behov for bedre kompetanse om funksjonshemninger innen helse- og sosialfagutdanningen. Det er lav kunnskap om rehabilitering generelt og spesielt få som har kunnskap om og erfaring fra rehabilitering av mennesker med sansetap. Det er også behov for bedre kunnskap blant leger og annet helsepersonell som har kontakt med familier som får informasjon om at deres barn har en alvorlig diagnose.
  • slik som de ha vært anvendt i handlingsplansammenheng, anbefales benyttet til prioriterte områder.
  • og utviklingsarbeid anbefales fortsatt benyttet som virkemiddel for å bedre tjenester og tilrettelegging for funksjonshemmede.
  • for funksjonshemmede innenfor en rekke fag- og samfunnsområder foreslås styrket på flere måter: 1) Eget sekretariat for stimulering og koordinering av forskningsaktivitet foreslås prøvet ut. 2) Øremerkede stillinger ved universitet- og forskningsinstitutter for å bygge opp tverrfaglig forskningskompetanse. 3)Funksjonshemmede med høyere utdanning stimuleres til å forske på forhold av betydning for funksjonshemmede. 4) Forskningsrådet bes vurdere hvordan forskning for funksjonshemmede kan økes innenfor alle hovedområdene.

1.2.14 Kap. 15 Hvor står vi - hvor går vi?

Dette kapitlet gir en kort oppsummering av status for gjennomføringen i Norge av FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning og status for levekår for funksjonshemmede. I tillegg gjennomgås status for hovedmålsettingene slik de er formulert i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994 - 1997. På bakgrunn av disse vurderingene fremmes forslag til satsningsområder for en tredje handlingsplanperiode 1998 - 2001.

Det foreslås å konsentrere innsatsen om følgende 3 områder:

  • og brukermedvirkning.
  • rettigheter.
  • tilgjengelig samfunn.

Innenfor alle områdene vil brukermedvirkning, bevisstgjøring, kompetanseheving og holdningskapende virksomhet være viktige virkemidler. Alle tre områdene forutsetter samarbeid fra flere departementer. I tillegg til de som er representert i Statssekretærutvalget for den samlede politikk for funksjonshemmede (Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Kulturdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Samferdselsdepartementet ) vil Miljøverndepartementet og Planleggings- og samordningsdepartementet delta i arbeidet.

Ved gjennomføring av tiltakene i planen skal det rettes spesiell fokus i forhold til barn og unge med funksjonshemning og mennesker fra språklige minoriteter som også er funksjonshemmede.

Lagt inn 4 april 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen