3 Tidligere offentlige dokumenter

3.1 Politikk for funksjonshemmede i stortingsmeldinger

Overordnet mål for politikk for funksjonshemmede fremgår av en rekke stortingsmeldinger i tillegg til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1990 - 1993. Det har vært fremlagt to stortingsmeldinger om politikk for funksjonshemmede:

St.meld. nr. 88 (1966-67) "Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede" og St.meld.nr. 23 (1977-78) "Funksjonshemmede i samfunnet".

De viktigste målene for politikken er prinsippet om organisatorisk og sosial integrering som ble omtalt i St. meld. nr. 23 (1977 -78):

"Samfunnets vanlige serviceorganer beholder det fulle ansvar overfor alle funksjonshemmede og hver for seg bygger ut de nødvendige spesialiserte tiltak."

Og:

"Den enkelte funksjonshemmede kan etablere den livssituasjon han ville ha hatt hvis han ikke hadde hatt sin funksjonshemning, dvs. leve, arbeide og bo i sitt naturlige miljø, side om side med andre mennesker."

Prinsippet om organisatorisk integrering er fulgt opp i en rekke stortingsmeldinger som er fremlagt på 80- og 90-tallet. F.eks.:

St.meld. nr. 61 (1984 -85) "Om visse sider ved spesialundervisninga og den pedagogisk, psykologiske tenesta", St. meld. nr. 54 (1989 -90) "Om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov", St. meld. nr. 35 (1990 -91) "Om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov" - tillegg til St.meld. nr. 54 (1989-90), St. meld. nr. 39 (1991-92) "Attføring og arbeid for yrkeshemmede" (Attføringsmeldingen), St. meld. nr. 41 (1991-92) "Om idretten", St. meld. nr. 61 (1991-92) "Kultur i tiden" og St. meld. nr. 35 (1994-95) "Velferdsmeldingen".

I St. meld. nr. 61 (1984-85) slås det fast at det er alminnelig enighet om at alle har rett til en likeverdig og tilpasset opplæring. Det understrekes at forholdene må legges til rette slik at flest mulige kan få bo hjemme, at de kan knyttes til nærmiljøet og få skolegang der de geografisk sett hører hjemme.

I St. meld. nr. 41 (1991-92) "Om idretten" sies det:

"Siden 1970 årene har den offentlige idrettspolitikk vært basert på prinsippet om "Idrett for alle". Dette prinsippet markerer alle menneskers rett til å drive idrett i henhold til forutsetninger, behov og interesse. "Idrett for alle" har videre fremhevet det offentlige ansvar for å gi den enkeltes rettigheter et konkret innhold, dvs. mulighet til å utøve idrett."

I St. meld. nr. 61 (1991-92) "Kultur i tiden" sies det:

"Alle bør ha rett til å motta og delta i kulturelle aktiviteter. I prinsippet skal ingen på grunn av sin funksjonshemning bli avskåret fra å delta i et kulturelt fellesskap."

3.2 FNs arbeid for funksjonshemmede

FNs hovedforsamling vedtok i 1976 å proklamere 1981 som funksjonshemmedes internasjonale år. I Norge ble arbeidet fulgt opp av en offentlig utredning med forslag til en handlingsplan for 80-årene, NOU 1983:36.

Handlingsplanen for 80-årene kom med forslag innen viktige samfunnsområder som barnehage, opplæring og utdanning, bolig, arbeid, kultur og fritid, transport og tilgjengelighet, sosial- og helsetjenester, økonomi, medbestemmelse og informasjon. Den første Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1990 - 1993 tok utgangspunkt i disse forslagen sammen med innspill fra funksjonshemmedes organisasjoner.

FN erklærte full deltaking og likestilling som mål for FNs tiår (1983-1992) for funksjonshemmede i 1982. Samme målsetting gjaldt også for det internasjonale året i 1981. På FNs 47. generalforsamling i 1992 ble det fremlagt rapport om gjennomføringen av ti-året. (Se St. meld. nr. 50 (1992-93) Om Norges deltagelse i de forente nasjoners 47. ordinære generalforsamling). Generalsekretærens rapport inneholdt anbefalinger i det videre arbeidet for integrering og rehabilitering av funksjonshemmede. Norges innlegg ble holdt av daværende sosialminister som la stor vekt på at funksjonshemmede må få større innflytelse på de beslutninger som angår dem selv. Statsråden viste til at funksjonshemmedes organisasjoner hadde deltatt i planleggingen av den norske regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1990 - 1993, som også er en oppfølging av FNs tiår for funksjonshemmede.

Norge fulgte FNs arbeid med en langtidsstrategi for videre gjennomføring av verdenshandlingsprogrammet og deltok i utarbeidingen av Standardregler for like muligheter for funksjonshemmede. Forslagene ble vedtatt av FNs 48. generalforsamling i 1993.

Standardreglene for like muligheter for mennesker med funksjonshemning er utformet med bakgrunn i erfaringer fra FNs ti-år for funksjonshemmede (1983-1992). Det politiske grunnlaget bygger i tillegg på internasjonale bestemmelser om menneskerettigheter, Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Den internasjonale konvensjon om borgerrettigheter og politiske rettigheter, Konvensjon om barns rettigheter og konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner.

FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede ble oversatt til norsk og utgitt med forord av sosialministeren i oktober 1994 ( se vedlegg 2).

3.3 Verdigrunnlaget for politikk for funksjonshemmede

Verdigrunnlaget for den samlede politikken for funksjonshemmede er et samfunn for alle. Derfor har målsettingen i handlingsplanene for funksjonshemmede vært full deltaking og likestilling i samfunnet. Et slikt samfunn vil være et godt samfunn for alle. For å få dette til er det nødvendig med solidaritet og felles forståelse av hva som gjør at samfunnet ikke utstenger noen.

Velferdsstaten har likeverdige muligheter, rettigheter og plikter som viktige prinsipp. Ideologien bak velferdsstaten var i sin tid medvirkende til at funksjonshemmede mennesker ble betraktet som en naturlig del av samfunnet og at integreringstanken vokste frem. I tillegg har mennesker med funksjonshemning, deres pårørende og interesseorganisasjonene hatt en vesentlig betydning. Likevel har det vist seg å være behov for målrettet innsats for å nærme seg et samfunn for alle. Erfaringene fra to perioder med handlingsplaner for funksjonshemmede har vist at det ikke er en felles forståelse i samfunnet av hva som må til for å nå dette målet.

Verdigrunnlaget gjelder også i forhold til regjeringens målsetting om å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle, sikring ved redusert funksjonsevne og økt livskvalitet for den enkelte. Økonomisk selvstendighet og sosial tilhørighet blant annet gjennom arbeid er viktig for den enkelte. Dette innebærer at flest mulige skal settes i stand til å forsørge seg selv og få bistand til å klare seg best mulig i dagliglivet, selv om man har funksjonshemning eller har familiemedlemmer med funksjonshemning. De som på grunn av funksjonshemningen ikke kan klare å være i inntektsbringende arbeid skal fortsatt være sikret gjennom pensjonssystemet. Disse viktige prinsipper skal gjelde uavhengig av hva slags funksjonshemning man har og være uavhengig av sosiale, geografiske, kjønns- og aldersbetingede forskjeller.