Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Forslag om å overføre ansvaret for fastsettelse av oppfostringsbidrag fra fylkesnemnda til bidragsfogden, jf. barnevernloven § 9-2

Innledning

Forslaget om å endre barnevernloven § 9-2 dithen at det overføres fra fylkesnemnda til bidragsfogden å fatte vedtak om foreldrebetaling i barnevernssaker har vært fremmet for Stortinget tidligere, jfr. Ot.prp. nr. 61 (1997-98). Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt. Som det fremgår av Innst. O. nr. 49 (1998-99) ønsket komitéflertallet den gang inntil videre å opprettholde gjeldende lovbestemmelse, men besluttet at bestemmelsen skulle tas opp i forbindelse med den varslede meldingen om barnebidrag. De nye bidragsreglene trådte som kjent i kraft 1. januar 2002. Departementet foreslår på denne bakgrunn på nytt å endre barnevernloven § 9-2.

Gjeldende rett

Barnevernloven § 9-2 fastslår prinsippet om foreldres underholdsplikt for sine barn også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernvedtak. Dette gjelder uavhengig av om barnet er plassert utenfor hjemmet på grunnlag av et frivillig vedtak eller etter et tvangsvedtak. I slike tilfeller kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag for den tid plasseringen varer. Dersom det vedtak som gir grunnlag for plasseringen hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde etter § 7-2, er det fylkesnemnda som skal avgjøre kravet. Fylkesnemnda kan også bestemme at oppfostringsbidrag som ble fastsatt eller avtalt i medhold av barneloven før et vedtak om omsorgsovertakelse, fortsatt skal betales. Det kan bare kreves utgiftsdekning dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Ved frivillige plasseringer utenfor hjemmet, som ikke hører under fylkesnemndas myndighetsområde, forutsettes det enighet mellom barneverntjenesten og foreldrene.

Bidraget skal innbetales til kommunen. Den del av bidraget som ikke går med til å dekke utgiftene ved plasseringen av barnet, tilhører barnet selv.

Departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen. Kongen kan gi forskrifter om adgang til også å kreve dekning i foreldrenes formue. Adgangen til å gi forskrifter er ikke benyttet.

Nærmere om gjeldende rett

Barnevernloven § 9-2 er bare ment å skulle benyttes i de tilfellene der barneverntjenesten ikke er i tvil om at foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet.

Det er barneverntjenesten i kommunen som skal fremskaffe nødvendig dokumentasjon på foreldrenes inntekts- og utgiftsforhold. Ved frivillige plasseringer etter barnevernloven § 4-4 femte ledd forutsettes det at det er enighet om refusjonskravet mellom barneverntjenesten og foreldrene både før tiltaket iverksettes, og også dersom kravet skal endres undervis. Når saken hører under fylkesnemndas myndighetsområde etter barnevernloven § 7-2, som for eksempel saker om omsorgsovertakelse, skal nemnda avgjøre kravet etter forslag fra barneverntjenesten. Dette gjelder uavhengig av om bidragskravet blir fremsatt sammen med forslaget til det tiltak som gir grunnlag for kravet, eller om det fremsettes på et senere tidspunkt. Er bidraget fastsatt av fylkesnemnda er det bare fylkesnemnda som kan endre det.

Ifølge bestemmelsen er det oppfostringsutgiftene som kan kreves refundert, hvilket innebærer alle ytelser etter barnevernloven. Egenbetalingen fra foreldre kan imidlertid bare kreves innenfor rammen av foreldrenes inntekter, jfr. rimelighetsvurderingen i § 9-2 tredje ledd. Veiledning for skjønnet er at foreldrene skal beholde tilstrekkelige midler til å dekke personlige behov samt eventuelt forsørgeransvar.

Dersom foreldrene bor hver for seg betaler vanligvis den ene parten allerede et barnebidrag til den barnet bor fast hos. Fylkesnemnda kan også bestemme at et oppfostringsbidrag som er fastsatt eller avtalt i medhold av barneloven før et vedtak omsorgsovertakelse, fortsatt skal betales.

Et bidrag som fastsettes etter § 9-2 skal inndrives av bidragsfogden etter reglene for innkreving av underholdsbidrag, dvs. etter lov av 9. desember 1955 nr. 5.

Bakgrunnen for endringsforslaget

Departementet har gjennom flere år mottatt en rekke signaler, blant annet fra fylkesnemndene og fra trygdeetaten, om at § 9-2 er uklar og kan gi rom for tolkningstvil. Som det framgår av Ot prp nr. 61 (1997-98) kunne dette føre til at barneverntjenesten den gang automatisk la daværende prosentsatser for utmåling av barnebidrag etter barneloven til grunn også ved oppfostringsbidrag etter bvl. § 9-2. Foreldrene kunne derved risikere å få et refusjonskrav mot seg som strider mot bestemmelsens tredje ledd (rimelighetshensynet). Like ofte kunne man imidlertid oppleve at barneverntjenesten unnlot å kreve refusjon fra foreldrene. Uansett syntes bestemmelsen å åpne for en vilkårlig og utilsiktet forskjellsbehandling. Det er neppe grunn til å anta at situasjonen har endret seg vesentlig når det gjelder dette, selv om man siden den gang har fått nye regler for bidragsfastsettelse etter barneloven.

Ved frivillig plassering forutsettes det at det er enighet om refusjonskravet mellom barneverntjenesten og foreldrene ikke bare før tiltaket iverksettes, men også dersom kravet skal endres i løpet av plasseringstiden. Foreldrene kan imidlertid neppe sies å være i en reell forhandlingsposisjon, idet trusselen om tvangsvedtak henger over dem eller i hvert fall kan oppleves slik. Dette kan føre til at det oppstår en uheldig kopling mellom samtykke til frivillig plassering og bidragsfastsettelse.

Fylkesnemnda skal som nevnt fastsette bidrag i alle sakstyper som hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde. Dette gjelder enten kravet framsettes sammen med forslaget til det tiltak som gir grunnlag for kravet, eller det blir framsatt på et senere tidspunkt. I tillegg skal fylkesnemnda ta stilling til allerede fastsatt bidrag dersom foreldrenes inntekter og/eller utgifter endrer seg. En rekke fylkesnemnder har lenge tatt til orde for at denne sakstypen bør overføres til bidragsfogden.

I de tilfellene der fylkesnemndas tvangsvedtak skal overprøves av domstolen, vil det være domstolen som eventuelt også skal ta stilling til spørsmålet om bidrag. Det er spørsmål om bidragsfastsetting er egnet for domstolsbehandling og om dette er hensiktsmessig bruk av rettsapparatet.

Etter barneloven § 69 (tidligere § 53 a) faller bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter barnevernloven § 9-2. Bestemmelsen trådte i kraft i september 1999. Det er imidlertid ikke fastsatt rutiner for varsling til bidragsfogden i slike saker. Dersom bidragsfogden ikke får melding om at det er fattet vedtak i fylkesnemnda om for eksempel omsorgsovertakelse, og den bidragspliktige heller ikke framsetter krav om nedsettelse av bidraget etter barneloven, risikerer man dermed at bidrag løper parallelt både etter barneloven og etter barnevernloven. Det er derfor viktig at barneverntjenesten sørger for å varsle bidragsfogden om at barnet er tatt under omsorg, uavhengig av om det i den forbindelse er framsatt krav om oppfostringsbidrag etter barnevernloven § 9-2. For å øke forutberegneligheten for den bidragspliktige mener departementet det bør framgå av bestemmelsen hvilket tidsrom oppfostringsbidraget kan fastsettes for og fra hvilket tidspunkt bidraget eventuelt kan endres.

Mye taler etter dette for å knytte vedtakskompetansen for bidrag etter barneloven og barnevernloven til samme myndighet. Departementet foreslår derfor at barnevernloven § 9-2 endres dithen at det overføres til bidragsfogden å fatte vedtak om foreldrebetaling også i barnevernssaker. Forslaget innebærer at trygdekontoret som bidragsfogd skal fastsette bidrag ved alle plasseringer utenfor hjemmet, også ved de frivillige plasseringene. I sistnevnte tilfeller må barneverntjenesten gjøre foreldrene oppmerksom på at det vil bli krevet oppfostringsbidrag etter barnevernloven slik at samtykket til plasseringen også omfatter samtykke til bidragskravet.

Ved å overføre vedtaksmyndigheten etter barnevernloven § 9-2 til bidragsfogden oppnår man en rekke fordeler: Etaten er vant til å håndtere bidragssaker. Bidragsfogden vil dessuten ha oversikt over eventuelle løpende bidrag etter barneloven, som vil bli tatt hensyn til når bidrag skal utmåles etter barnevernloven. Man unngår å belaste fylkesnemndene med saker der foreldrenes økonomi endrer seg under plasseringstiden. Endelig vil bidragsfogdens vedtak være et enkeltvedtak som foreldrene kan påklage til fylkestrygdekontoret. Dermed slipper man å belaste domstolen med disse sakene.

Departementet vil for øvrig, eventuelt ved forskrift etter § 9-2 siste ledd, utarbeide retningslinjer til bruk for trygdekontoret for det skjønn som skal utøves ved foreldrebetaling etter barnevernloven.

Departementet vil etter dette foreslå at barnevernloven § 9-2 gis følgende ordlyd:

§ 9-2. Foreldres underholdsplikt.

Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at foreldrene skal betale underholdsbidrag fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt og til og med den måneden plasseringen opphører. Underholdsbidrag kan bare kreves dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon.

Krav om bidrag eller om endring av fastsatt bidrag etter denne bestemmelsen sendes trygdekontoret som bidragsfogd, som fastsetter beløpet. Den bidragspliktige kan sette fram krav overfor bidragsfogden om å få endret bidraget eller ettergitt bidragsgjeld. Bidraget kan fastsettes eller endres fra opptil tre måneder forut for det tidspunkt kravet ble mottatt. Bidrag som er fastsatt etter barneloven faller bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter denne bestemmelsen.

Bidragsfogdens vedtak kan påklages til fylkestrygdekontoret.

Bidrag etter denne bestemmelsen innkreves av trygdeetatens innkrevingssentral etter bidragsinnkrevingsloven. Bidraget skal innbetales til kommunen.

Departementet kan gi forskrifter om bidrag etter denne bestemmelsen.

Til toppen