Kap. 16 - Fosterhjemsplassering av funksjonshemmede barn

Ikke alle foreldre til funksjonshemmede barn greier å ta vare på barnet sitt på en god måte. Noen ville ha vært svake omsorgspersoner overfor ethvert barn. Andre greier ikke omsorgsoppgaven på grunn av den ekstra påkjenningen det innebærer å ha et funksjonshemmet barn.

Hjelpeapparatet må hele tiden ha et våkent øye for de belastningene barnet og familien er utsatt for, og for hva som kan avhjelpes gjennom et godt habiliteringsarbeid. Forebyggende innsats overfor familier med funksjonshemmede barn er svært viktig. Barnet og familien må få rett hjelp til rett tid, og behovet for hjelp må vurderes hele tiden. Avlastningsordninger og støttekontaktordninger (etter sosialtjenesteloven eller eventuelt barnevernloven) kan gi foreldrene det nødvendige pusterom, anledning til å hente seg inn igjen og til å ta seg særlig av eventuelle andre barn i familien. Et godt habiliteringstilbud kan til syvende og sist være avgjørende for om foreldrene kan klare å gi barnet god omsorg. Både når det gjelder funksjonshemmede og friske barn, er barneverntjenesten av subsidiær karakter. Det er først når foreldrene av ulike årsaker ikke makter eller evner å ivareta sin foreldrefunksjon at barneverntjenestens ansvar inntrer.

Er det mistanke om at et funksjonshemmet barn opplever omsorgssvikt eller mishandling, må barnevernet her som i andre saker undersøke forholdet og eventuelt gripe inn med hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Dersom vilkårene etter barnevernloven § 4-12 er oppfylt kan barneverntjenesten frata foreldrene omsorgen for barnet og plassere det i fosterhjem eller på institusjon.

I mange tilfeller kan det være vanskelig å fastslå om et barn har en funksjonshemming. Ofte kan det også ta lang tid å få en diagnose. Enda vanskeligere kan det være å fastslå om barnets problemer helt eller delvis skyldes omsorgssvikt fra foreldrenes side.

Mange fosterbarn vil, som følge av omsorgssvikten forut for fosterhjemsplasseringen, kunne ha ulike skader, vansker og problemer som krever særlig oppfølging. At omsorgssvikten kan gi mange av de samme utslag som fysiske og psykiske funksjonshemminger er ikke uvanlig. Likevel er det ikke naturlig å omtale ethvert fosterbarn med særlige behov som funksjonshemmet i vanlig forstand. Mange fosterbarns spesielle problemer kan med andre ord være forårsaket av eller utløses av tidligere omsorgssvikt. Dette vil igjen si at tiltakene som iverksettes rundt barnet vil være nødvendige for at myndighetene skal kunne ivareta omsorgen for barnet etter barnevernloven.

Etter gjeldende rett er det økonomiske ansvaret for fosterhjemsplasserte funksjonshemmede barn delt mellom barneverntjenesten og sosialtjenesten. Det er barnevernet i den kommunen som har omsorgen for barnet (omsorgskommunen), som har ansvaret for å dekke de utgiftene som gjelder barnevernsaken. Dette gjelder selv om barnet er plassert i en annen kommune. De andre tiltakene som skyldes funksjonshemmingen følger annet lovverk både når det gjelder ansvar og økonomi. Her kan nevnes at kommunen etter blant annet sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven har et særlig ansvar for tilbud til funksjonshemmede barn som oppholder seg i kommunen. Det forhold at barnet er plassert i fosterhjem, har således ikke noe å si for hvilken hjelp det har rett til etter for eksempel sosialtjenesteloven. I de tilfeller der et funksjonshemmet fosterbarn er plassert i en annen kommune enn omsorgskommunen, vil oppholdskommunens ansvar for eventuelle tiltak på grunn av funksjonshemming hos fosterbarn være det samme som for andre barn i kommunen.

Fosterforeldre til funksjonshemmede barn vil måtte forholde seg til og samarbeide med svært mange hjelpeinstanser og fagfolk. Fosterforeldre må dessuten forholde seg til baneverntjenesten. Dersom fosterhjemmet ligger i en annen kommune enn omsorgskommunen må fosterhjemmet i tillegg samarbeide med barneverntjenesten i den kommunen som har overtatt omsorgen for barnet. Dette tar tid og krever mange ressurser. Når et funksjonshemmet barn skal fosterhjemsplasseres må derfor barneverntjenesten velge fosterforeldre som både er innstilt på og har de ekstra ressurser som kreves for å ha den daglige omsorgen for et barn med særlige behov.

Barneverntjenesten må holde seg orientert om tiltak som kan lette hverdagen for foreldre til funksjonshemmede barn og eventuelt bistå fosterforeldrene ved søknad om slike tiltak. Ett slikt forebyggende tiltak er den såkalte kontaktpersonordningen. Ordningen er omtalt i brosjyren ”Leve sitt eget liv – om foreldre og barn med funksjonshemming (I-1045 Sosial- og helsedepartementet). Hensikten med kontaktpersonordningen er å finne fram til en person som barnet selv og foreldrene har tillit til, som skal koordinere de forskjellige tiltakene, og som kan gjøre veien til hjelpe- og behandlingsapparatet så enkel og oversiktlig som mulig. Barneverntjenesten må arbeide bevisst for å få dette eller tilsvarende tiltak på plass i forbindelse med plasseringen av barnet i fosterhjemmet.

Det er barneverntjenesten i den kommunen som har overtatt omsorgen for barnet (omsorgskommunen) som har ansvaret for at fosterhjemmet til enhver tid står best mulig rustet til å dra omsorg for barnet. Dersom barnet er fosterhjemsplassert i en annen kommune enn omsorgskommunen, kan ansvaret for å bistå fosterforeldrene overføres til fosterhjemskommunen. En slik overføring krever en klar avtale kommunene i mellom. Fosterforeldrene må videre orienteres om avtalen og hva den innebærer.

Før plassering av funksjonshemmede barn i fosterhjem skal kommunen ha avklart hvilke tjenester til barnet som skal dekkes etter annet lovverk, for eksempel etter sosialtjenesteloven. Dersom det aktuelle fosterhjemmet ligger i en annen kommune, må kommunene ha avklart spørsmålet seg i mellom. Dette for å unngå uklarheter om hvem som skal ha ansvar for ulike tjenester overfor barnet.

Ansvarsforholdene rundt barnet skal nedfelles i fosterhjemsavtalen. Det samme gjelder dersom barnets funksjonshemming oppdages eller oppstår først etter at barnet er fosterhjemsplassert. Barneverntjenesten må i slike tilfeller gjennomgå fosterhjemsavtalen sammen med fosterforeldrene og eventuelt reforhandle denne på bakgrunn av den nye situasjonen som er oppstått.

Oppstår det uenighet mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene om hvordan en inngått avtale skal forstås, herunder blant annet hva barneverntjenesten har forpliktet seg til overfor fosterforeldre med barn som også har rett til tjenester etter sosialtjenesteloven, kan man eventuelt be fylkesmannen om råd om hvordan konflikten kan løses. Fylkesmannen kan imidlertid ikke avgjøre saker på dette området.