Kap. 6 - Godkjenning av fosterhjem

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Innledning

Hovedregelen er at plassering i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse og beslutning om hjelpetiltak ikke skal foretas før fosterhjemmet er godkjent. Godkjenningen skal videre foretas i forhold til det enkelte barn, se fosterhjemsforskriften § 5 første og tredje ledd.

Unntak fra hovedregelen om at fosterhjemmet må være godkjent for det enkelte barn før barnet flytter inn kan bare gjøres i helt spesielle tilfeller, eksempelvis ved akuttplasseringer i beredskapshjem, der det ikke lar seg gjøre å godkjenne hjemmet før plassering.

Det er barneverntjenesten i fosterhjemskommunen som har ansvaret for å godkjenne fosterhjemmet. Barneverntjenestene i fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan inngå avtale om at barneverntjenesten i omsorgskommunen skal godkjenne fosterhjemmet. En slik overføring av ansvaret krever en klar avtale kommunene i mellom. Av den grunn er det et vilkår at avtalen gjøres skriftlig, se fosterhjemsforskriften § 5 annet ledd.

Før fosterhjemmet kan godkjennes må vilkårene i fosterhjemsforskriften § 5 tredje og fjerde ledd være oppfylt. Dette innebærer at fosterforeldrene både må oppfylle de generelle kravene som stilles etter fosterhjemsforskriften § 3 og at fosterhjemmet er funnet å være til det aktuelle barnets beste, se fosterhjemsforskriften § 4 første ledd om valg av fosterhjem til det enkelte barn. Barneverntjenesten skal videre ha innhentet opplysninger om fosterfamiliens helsetilstand og har ansvaret for at fosterforeldrene legger fram politiattest. Barneverntjenesten skal også ha vurdert om andre som bor i fosterhjemmet skal legge fram politiattest. Krav om politiattest for fosterforeldre er obligatorisk. Dersom det bor andre voksne personer i fosterhjemmet, som for eksempel fosterforeldrenes voksne hjemmeboende barn, leieboere og liknende, skal barneverntjenesten foreta en skjønnsmessig vurdering av om det er behov for å kreve politiattest også fra disse.

Avslag på søknad om å bli fosterforeldre kan ikke påklages

Vedtak om plassering av et barn utenfor hjemmet retter seg mot barnet selv og barnets foreldre. Disse er i henhold til forvaltningsloven § 2 å regne som parter i saken. Personer som har et generelt ønske om å bli fosterforeldre eller som ønsker å bli fosterforeldre til et bestemt barn, er ikke å regne som parter i saken.

I praksis blir mange fosterforeldre forhåndsvurdert og gitt en generell klarering før de på et senere tidspunkt blir vurdert og eventuelt godkjent i forhold til en aktuell plassering av et bestemt barn, se kap. 5. En slik forhåndsklarering innebærer ingen godkjenning, og gir ikke de potensielle fosterforeldrene rett til et fosterbarn. En slik forhåndsklarering, eller mangel på forhåndsklarering, er derfor ikke å anse som et enkeltvedtak. Dette innebærer at en manglende forhåndsklarering ikke kan påklages av en person som ikke ble forhåndsklarert. Det er viktig at barneverntjenesten gjør personer som ønsker å bli fosterforeldre oppmerksom på dette. Heller ikke barneverntjenestens beslutning om endelig å godkjenne eller ikke godkjenne et fosterhjem i forhold til et konkret barn kan anses som enkeltvedtak.

Ettersom et avslag på søknad om å bli fosterforeldre ikke er å anse som et enkeltvedtak, har de som får avslaget ikke krav på noen begrunnelse. Det er likevel ikke noe i veien for at barneverntjenesten gir uttrykk for årsaken til at familien ikke anses egnet. Gjelder det vurderinger i forhold til det enkelte barn kan taushetsplikten være til hinder for en konkret begrunnelse. Men generelle begrunnelser om potensielle fosterforeldres egnethet bør kunne gis, selv om barneverntjenesten ikke har noe plikt til det.