Kap. 5 - Valg av fosterforeldre til det enkelte barn

Innledning

Ved valg av fosterhjem til det enkelte barn skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Barneverntjenesten skal foreta en individuell vurdering av om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger for å ivareta det enkelte barns egenart og behov,

jf. barnevernloven § 4-15, 1. ledd. Det at fosterforeldrene har de nødvendige kvalifikasjoner til å makte oppfostringsoppgavene i forhold til ett barn, behøver ikke nødvendigvis bety at de har de nødvendige kvalifikasjoner i forhold til et annet barn med andre behov.

Barnets egenart

Barn som skal plasseres i fosterhjem har forskjellige livshistorier og utgangspunkt. Mange barn er psykisk skadet eller kan har fysiske eller psykiske funksjonshemminger. Det å ta ansvar for barn med særlige behov kan kreve spesielle egenskaper og særskilt kompetanse hos fosterforeldre, mens det å ta ansvar for et barn uten slike særlige behov ikke nødvendigvis forutsetter slike egenskaper og kompetanse.

Formålet med plasseringen og plasseringens forventede varighet

Formålet med plasseringen vil være av sentral betydning ved valget av fosterforeldre til det enkelte barn.

Både grunnlaget for og formålet med plasseringen kan være svært forskjellig avhengig av om barnet skal plasseres etter et vedtak om omsorgsovertakelse, en beslutning om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 femte ledd eller etter en godkjenning av en privat plassering etter barnevernloven § 4-7.

Fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse forutsetter ofte at fosterhjemmet skal være et erstatningshjem for barnet, og fosterhjemsoppholdet blir ofte av en viss varighet – noen ganger til barnet er voksent. Fosterhjemsplasseringer etter vedtak om hjelpetiltak kan bære mer preg av avlastning for en kortere periode, og fosterforeldrene overtar ikke foreldrenes rolle i samme grad som etter vedtak om omsorgsovertakelse.

Ved valg av fosterhjem til det enkelte barn må barneverntjenesten søke å finne fram til fosterforeldre som er egnet til og innstilt på å ta oppdraget ut i fra de forutsetningene som ligger til grunn for plasseringen

Barnets behov for samvær og annen kontakt med familie

Barneverntjenesten skal ta hensyn til barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Dette innebærer at barneverntjenesten må vurdere fosterhjemmets geografiske beliggenhet i forhold til hjemstedet og, dersom barnet skal ha samvær med foreldrene og slekten for øvrig, ikke minst fosterforeldrenes evne og vilje til å samarbeide om fastsatte samværsordningen. Et barn som forutsettes å ha mye samvær med sine foreldre bør plasseres i et fosterhjem som ligger så nær foreldrehjemmet som mulig.

Barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn

Barneverntjenesten skal ved fosterhjemsplasseringen ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Dersom barnets foreldre tilhører en religiøs eller språklig minoritet, vil dette ikke alltid være mulig. Når det gjelder religiøs bakgrunn bør barneverntjenesten likevel så vidt mulig unngå å plassere barn hos fosterforeldre som har et livssyn som skiller seg vesentlig fra foreldrenes.

Fosterhjemsplassering i barnets familie eller nære nettverk

Det følger av fosterhjemsforskriften § 4 annet ledd at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Vurderingsplikten innebærer at barneverntjenesten alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. I utgangspunktet gjelder dette både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk selv ber om å bli vurdert som mulig fosterhjem, og der det ikke blir satt fram noe slikt ønske. Det er imidlertid ikke meningen at barneverntjenesten skal bruke mye tid på å kartlegge barnets familie eller nære nettverk der det er åpenbart at disse av faglige grunner og/eller av hensyn til barnets beste ikke vil kunne godkjennes som fosterforeldre.

Anser barneverntjenesten at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i fosterhjemsforskriften § 3. Disse kravene må imidlertid kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i familien eller nettverket. Ved plassering av enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger hos slektninger vil slektningene på grunn av sin situasjon som flyktning i Norge ikke alltid oppfylle kravene til god økonomi, stor nok bolig, sosialt nettverk osv.. Barneverntjenesten bør imidlertid sikre seg at slektningene er positive til integrasjon i det norske samfunnet og at de vil tillate barnet tilknytning til dette samfunnet.

Barneverntjenesten bør også, så langt det er mulig, forsikre seg om at familien vil kunne takle dobbeltrollen og den mulige lojalitetskonflikten som ligger i å være både familie eller nært nettverk og fosterhjem.

Det er viktig at opplæringen og veiledningen av denne gruppen fosterforeldre tar hensyn til at disse rekrutteres inn i barnevernet på en annen måte enn andre fosterforeldre. Ofte skjer plasseringen gjennom en plutselig krise når familien er i en ytterst vanskelig situasjon. I andre tilfeller kan det være slik at når barnevernet kommer inn i saken, så er barnet allerede plassert i fosterhjemmet av foreldrene uavhengig av barneverntjenestens beslutning. Fosterforeldre fra barnets familie eller nære nettverk får dermed ofte ikke den samme tiden sammen med barneverntjenesten som andre fosterforeldre får til å vurdere gevinster og kostnader ved å bli fosterforeldre. Barneverntjenesten må derfor være spesielt oppmerksom på å gi tilpasset opplæring og veiledning av fosterforeldre som er i barnets familie eller nære nettverk.

Videre er det viktig å være klar over at kravene som stilles til barnevernets oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjemmet og til tilsynet med fosterhjemmet er nøyaktig de samme som for andre fosterhjem, jf kap. 11 og kap. 12. Dersom det skal ytes fosterhjemsgodtgjøring ved slike plasseringer, skal dette avtales særskilt og nedfelles i fosterhjemsavtalen, jf. kap. 8.

Fosterhjemsplassering hos den av foreldrene barnet ikke bor fast hos

I tilfelle av omsorgssvikt hos den av foreldrene barnet bor fast hos, vil det kunne være urimelig hvis ikke barnet kan plasseres hos den andre av foreldrene når denne anses å kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Når den av foreldrene barnet bor fast hos blir fratatt omsorgen for barnet etter barnevernloven kan derfor barneverntjenesten og/eller fylkesnemnda i visse tilfeller fosterhjemsplassere barnet hos den av foreldrene barnet ikke bor fast hos i påvente av en avgjørelse av dette spørsmålet etter reglene i barneloven,.

Ved fosterhjemsplassering hos den av foreldrene barnet ikke bor fast hos vil i utgangspunktet de retningslinjer som er omhandlet i dette rundskrivet komme til anvendelse. I tillegg er det gitt særlige retningslinjer for denne type fosterhjemsplasseringer, se eget skriv om Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre (Q-0835).

Fosterhjemsplassering hos enslige

Ifølge fosterhjemsforskriften § 4 tredje ledd bør fosterhjemmet bestå av to fosterforeldre.Grunnen til dette, er at det kan være en krevende oppgave å være fosterforeldre, og at de fleste fosterbarn har behov for mer enn en voksenperson. I de fleste tilfeller vil det derfor være til barnets beste å bli plassert i et fosterhjem med to fosterforeldre. Det er imidlertid ikke nødvendig å stille krav om at fosterforeldrene er gift eller har inngått partnerskap.Enslige fosterforeldre kan velges dersom barneverntjenesten finner at dette vil være til det aktuelle barnets beste. Plassering hos enslige stiller ekstra store krav til vedkommende som fosterforelder, samtidig som enslige kan ha ressurser som gjør dem særlig godt egnet for oppgaven. Det viktige er at barneverntjenesten finner fosterforeldre som i størst mulig grad ivaretar det aktuelle barnets behov.

Foreldrenes rett til å uttale seg om valg av fosterhjem

Etter fosterhjemsforskriften § 4 fjerde ledd skal barnets foreldre gis anledning til å uttale seg om valg av fosterhjem. Dette gjelder enten barnet skal plasseres etter et vedtak om omsorgsovertakelse eller etter et vedtak om hjelpetiltak. Unntatt er situasjoner der det ikke er mulig å innhente foreldrenes uttalelse, for eksempel ved akuttplasseringer eller i situasjoner der foreldrene ikke lar seg spore opp.

Hensikten med å la foreldrene uttale seg er at de skal ha en reell mulighet til å påvirke valget. Foreldrene bør derfor få si sin mening så tidlig som mulig i utvelgelsesprosessen, og senest når barneverntjenesten har funnet fram til ett eller flere plasseringsalternativer. Barneverntjenesten kan imidlertid ikke kreve at foreldrene skal uttale seg, eller at de må begrunne en eventuell uttalelse. Det skal fremgå av sakens dokumenter at foreldrene er gitt anledning til å uttale seg.

Hvor stor vekt det skal legges på foreldrenes uttalelse vil avhenge av situasjonen i det enkelte tilfellet, herunder om fosterhjemsplasseringen skjer frivillig fra foreldrenes side eller etter et tvangsvedtak. Det vil også avhenge av hvilken evne foreldrene har til å sette barnets behov framfor sine egne, og vilje og evne til å samarbeide med barneverntjenesten og det aktuelle fosterhjemmet. Foreldrenes mening skal inngå i barneverntjenestens samlede vurdering av hvilket fosterhjem som velges for barnet. Valg av fosterhjem som foreldrene klart motsetter seg, for eksempel av religiøse eller kulturelle grunner, bør imidlertid unngås dersom det er mulig.

Barneverntjenestens valg av fosterhjem til det enkelte barn kan ikke påklages.

Barnets rett til å uttale seg om valg av fosterhjem

Etter barnevernloven skal barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å uttale seg før fosterhjem velges, jf. barnevernloven § 6-3, 1. ledd og fosterhjemsforskriften § 4 femte ledd.

På hvilken måte informasjonen skal gis vil avhenge av barnets alder og omstendighetene i saken for øvrig. Det er ingenting i veien for at en ekstern, nøytral fagperson bistår under samtalen med barneverntjenesten, eller at barnet ledsages av en person barnet kjenner og har tillit til. Det sentrale vil være å skape en situasjon som barnet føler seg mest mulig komfortabel i, og som i tillegg er egnet til å gi barnet mulighet til å gi uttrykk for sine synspunkter uten at det settes i lojalitetskonflikt i forhold til sine nærmeste.

Barnet har en rett, men ikke en plikt til å uttale seg. Utgangspunktet er derfor at barneverntjenesten ikke kan pålegge barnet å uttale seg før fosterhjem velges dersom ikke barnet selv ønsker det. Det er viktig at barnet heller ikke følger seg presset til å uttale seg. Barnet må derfor informeres ikke bare om saken, men også om at det står fritt til å uttale seg. Det bør heller ikke være slik at barnet må ha en mening om utfallet av en sak for å få uttale seg. Det viktige er at barnet får uttale seg om forhold det selv ønsker, og at samtalen tilrettelegges slik at barnet i minst mulig grad blir satt i lojalitetskonflikt i forhold til personer som står dem nær, som for eksempel foreldre og fosterforeldre.

Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet, men skal ikke nødvendigvis tillegges avgjørende vekt. Dette innebærer at barnets oppfatning i enkelte tilfeller kan bli avgjørende for hvilket fosterhjem barneverntjenesten velger. Selv for store barn vil imidlertid situasjonen ofte være slik at barnet ikke fullt ut kan overskue konsekvensene av sine valg. Dessuten kan barnets mening ofte være preget av foreldrenes eller andre nære omsorgspersoners oppfatning av spørsmålet. Barneverntjenesten må vurdere hvilket fosterhjem som skal velges ut fra hva som totalt sett er den beste løsningen for barnet, og det er som del av denne vurderingen at barnets egen mening skal vektlegges ut fra dets alder og modenhet.

Fosterhjemsplassering i utlandet

I særlige tilfeller vil det også være anledning til å fosterhjemsplassere barnet i utlandet. Generelt bør det imidlertid utvises stor forsiktighet når det gjelder å fosterhjemsplassere barn i utlandet. Selv om det vil ha betydning hvilket land som er aktuelt, er årsaken først og fremst at det uansett vil være begrensede muligheter for barneverntjenesten til å ivareta sitt tilsynsansvar etter barnevernloven. Videre vil en slik plassering kunne vanskeliggjøre samværet mellom barnet og foreldrene. Barnet vil dessuten kunne få store vanskeligheter med å tilpasse seg norske forhold igjen ved en eventuell tilbakeføring.

På tross av dette vil en bred helhetsvurdering av omstendighetene i den konkrete saken kunne tilsi at det vil være til barnets beste å bli plassert i fosterhjem i utlandet. Sentrale momenter i en slik vurdering kan blant annet være om barnet allerede har en tilknytning til det aktuelle fosterhjemmet, om fosterforeldrene er norske borgere eller slektninger av barnet, barnets eget ønske eller om det vil være best for barnet å bli plassert i samme fosterhjem som eventuelle søsken.

Etter at barnet er plassert i fosterhjemmet bør flytting til utlandet bare skje unntaksvis. Slik flytting bør bare kunne skje under forutsetning av at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet og at kontakten mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er aktuelt.