B. NORSK SIKKERHETS -...

B. NORSK SIKKERHETS - OG FORSVARSPOLITIKK

1. Sikkerhetspolitiske mål

De overordnede målene for norsk sikkerhetspolitikk framgår av St. prp. nr. 45 (2000-2001), og vil være:

  • Å forebygge og møte utfordringer mot norsk sikkerhet
  • Å ivareta norske rettigheter, interesser og forpliktelser
  • Å løse andre samfunnsviktige oppgaver på utvalgte områder.

I tillegg videreføres de sikkerhetspolitiske målene fra forrige langtidsperiode. Disse er:

  • Militær tilstedeværelse og synlighet
  • Evne til å framskaffe og utveksle risikovurderinger og tidlige varsler
  • Evne til å håndtere episoder og kriser
  • Evne til å forsvare norsk land-, sjø- og luftterritorium mot militære angrep
  • Evne til militært samvirke med allierte og deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og operasjoner
  • Forsvarsrelatert samarbeid med andre land og innenfor internasjonale organisasjoner.

2. Forsvarets hovedoppgaver

Norsk forsvarspolitikk hviler på fire gjensidige forsterkende prinsipper:

  • Et nasjonalt balansert og fleksibelt forsvar
  • Alliert militært samvirke og internasjonalt forsvarssamarbeid
  • Totalforsvar og annet sivilt/militært forsvarssamarbeid
  • Verneplikt

Forsvarspolitikken utgjør den sentrale del av regjeringens sikkerhetspolitikk, og Forsvaret er vårt viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel. Ut fra forsvarskonseptet deles Forsvarets oppgaver inn i åtte hovedgrupper:

  • Militær tilstedeværelse i prioriterte områder
  • Etterretning og overvåking av norske interesseområder
  • Suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse
  • Krisehåndtering i norske områder
  • Forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte
  • Sikring av vitale samfunnsfunksjoner
  • Internasjonalt engasjement
  • Annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret

3. Sivil-militært samarbeid

Totalforsvarets prinsipper om at landets samlede ressurser, både sivile og militære, kan anvendes i forsvaret av Norge ligger fast. Sivil-militært samarbeid innen rammen av totalforsvarskonseptet inkluderer også nye aspekter. Dette må sees på bakgrunn av nye utfordringer knyttet til blant annet samfunnets økte sårbarhet, nye trusler og endringer i Forsvarets behov for sivil støtte. Sivil-militært samarbeid består av tre aspekter: Sivil støtte til Forsvaret, Forsvarets støtte til det sivile samfunn, og et ledelseselement på myndighetsnivå.

Sivil støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen har trådt i kraft, innebærer at Forsvaret i en beredskapssituasjon kan rekvirere støtte fra det sivile samfunn. Dette vil Forsvaret være sterkt avhengig av på flere ulike områder. I tillegg kommer sivil støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke har trådt i kraft, og der det er mest hensiktsmessig å skaffe til veie ressurser på annen måte enn ved rekvisisjon. Dette vil i stor grad være tilfelle ved lavintensitetskriser og ved Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner.

Sivil-militært samarbeid omfatter videre Forsvarets støtte til det sivile samfunn. Det er et grunnfestet prinsipp at Forsvaret skal yte støtte til det sivile samfunn der dette er forenlig med Forsvarets øvrige oppgaver, og i den grad Forsvaret har egnede ressurser tilgjengelig.

I tillegg omfatter sivil-militært samarbeid et ledelseselement på myndighetsnivå. Dette består av en rekke ulike organer som skal ivareta samarbeidet mellom sivile og militære myndigheter.

4. Myndighet i fred og krig

Kongen er ifølge Grunnloven den høyeste militære befalingsmann i landet. Denne myndighet utøves i statsråd, dvs av Regjeringen. Regjeringen treffer beslutninger i egne regjeringskonferanser uten Kongens nærvær. Avgjørelser i viktige saker vedtas deretter formelt av Kongen i statsråd.

Det er Regjeringen som har det øverste utøvende ansvar både for den militære og sivile forberedelse i fredstid og for ledelsen av det militære forsvar og den sivile beredskap i krig. Den militære kommandomyndighet er delegert til militære sjefer.

Forsvarsministeren leder Forsvarsdepartementet og er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for Forsvarets virksomhet. Alle saker som ikke behandles i statsråd avgjøres av forsvarsministeren eller på dennes vegne.

Såkalte militære kommandosaker, dvs saker som gjelder mobiliseringsplaner og forsvarsplaner, behandles utenom statsråd. Forsvarsministeren foredrar slike saker for Kongen med bare statsministeren og utenriksministeren til stede.

Ordningen praktiseres svært sjelden.

Ansvaret for å samordne den sivile beredskapsplanlegging er tillagt Justisdepartementet. Forøvrig har alle departementer beredskapsansvar innen sine fagfelt.

Forsvarssjefen er landets høyeste militære embetsmann og Regjeringens og forsvarsministerens rådgiver i militære spørsmål. Forsvarssjefen er sjef for Forsvarets militære organisasjon (FMO). Han har ansvaret for den utøvende virksomhet som er fastsatt på grunnlag av rammer, mål og politikk utformet av departementet. I fred fører han, med visse forvaltningsmessige begrensninger, alminnelig kommando over Norges forsvar.

I krig fortsetter forsvarssjefen å være Regjeringens nærmeste militære rådgiver, mens kommandomyndigheten er forutsatt overført til NATOs integrerte kommandostruktur.

5. Sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Bakgrunn

Norges strategiske posisjon er i første rekke bestemt av vår stilling innenfor en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Forholdet mellom disse har forandret seg de siste årene. Russlands posisjon er svekket, mens USA og EU har fått økt innflytelse og betydning relativt sett. Samtidig har NATOs rolle og oppgaver endret seg.

Betydningen for Norge av forholdet mellom tyngdepunktene forsterkes ytterligere ved at EU er i ferd med å utvikle en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samtidig er NATO fortsatt inne i en dyptgripende endringsprosess, som ble forsterket etter terroranslagene mot USA september 2001. Alliansen er utvidet og dens strategiske konsept er tilpasset et bredere spekter av oppgaver enn tidligere, noe som vil sette store krav til deltagerlandenes styrker. Det legges stor vekt på at det enkelte medlemsland må ha evne til å operere effektivt sammen med sine allierte og med andre samarbeidsland. Dette gjenspeiles i nye krav til trening, utrustning, materiell, organisasjon og personellets kvalifikasjoner.

Norsk område forblir av stor strategisk betydning i transatlantisk sammenheng. Vår strategiske posisjon forsterkes av de naturressursene vi forvalter. Oljen og gassen på norsk sokkel er av stor strategisk betydning for andre stater.

Sikkerhetspolitiske utfordringer

Et bredere og mer sammensatt risikobilde vil prege våre sikkerhetspolitiske omgivelser i framtiden. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale og mellom fred, krise og krig. Økende gjensidig avhengighet preger forholdet mellom land så vel som verdens-deler. Dette bidrar til å viske ut skillene mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet. Trusler kan oppstå og utvikle seg meget raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten. Flere og ulike konflikter kan oppstå samtidig. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer og har konsekvenser for det norske forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel. Terroranslagene mot USA i 2001 viser hvilke trusler og utfordringer man står overfor. Anslagene har endret den internasjonale dagsorden, og vil medføre at NATO, og dermed også Norge, vil utvikle kapasiteter og tiltak for å motvirke slike trusler og utfordringer.

Dagens Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge. Forholdet mellom Russland og Norge vil i overskuelig framtid være preget av et asymmetrisk naboforhold mellom en småstat og en stormakt. Håndteringen av dette forholdet innebærer en utfordring for norsk sikkerhetspolitikk.

Som anslagene mot USA har bekreftet, kan flere nye sikkerhetspolitiske utfordringer karakteriseres som asymmetriske trusler, dvs. trusler som retter seg inn mot svake punkter ved moderne samfunn med en høy grad av åpenhet og høy avhengighet av teknologi. Demokratiske samfunn med deres avhengighet av elektronikk og informasjonsteknologi, er blitt langt mer sårbart enn tidligere. Elektronisk terrorisme skaper nye utfordringer knyttet til etterretning og beskyttelse. Spredningen av masseødeleggelsesvåpen vil kunne utgjøre en økende trussel mot internasjonal stabilitet i årene som kommer. Verden har sett hvordan ikke-statlige aktører ved bruk av relativt enkle midler har forårsaket masseødeleggelse. Fokus vil derfor rettes like mye mot å motvirke bruk av slike. Samtidig kan det ikke utelukkes at både stater og ikke-statlige aktører vil kunne søke å benytte masseødeleggelsesvåpen som kjemiske og biologiske våpen, sammen med avanserte leveringsmidler, i terror-øyemed.

Det siste tiåret har vist hvordan motsetninger langs etniske skillelinjer på nytt har gitt seg voldelige uttrykk. Slike etniske konflikter vil trolig fortsatt utgjøre en betydelig sikkerhetspolitisk utfordring for målet om å ivareta sikkerhet og fred i Europa.

En bred tilnærming til sikkerhet er nødvendig for å kunne møte nye utfordringer. Militære styrkers rolle som sikkerhetspolitisk redskap er i denne sammenheng fortsatt av direkte betydning. Likevel er militærmakt kun ett av flere virkemidler for å nå overordnete sikkerhetspolitiske mål. Dette krever at eventuell bruk av militærmakt samordnes med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler.

Muligheten for at Norge blir trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret kan være i ferd med å øke. Det er også økende sannsynlighet for at flere mindre konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom stater eller ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake nye konflikter.

CFE-avtalen (Conventional Forces in Europe)

Siden CFE-avtalen ble undertegnet har et meget høyt antall stridsvogner, pansrede kampvogner, artillerienheter, kampfly og kamphelikoptre blitt destruert. Avtalepartenes beholdninger av slike våpen er ikke bare blitt redusert ned til avtalt nivå, men ligger i realiteten under de avtalte begrensningene. Forhandlingene om å tilpasse CFE-avtalen til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser i Europa resulterte i at «Den tilpassede CFE-avtalen» ble undertegnet under OSSE-toppmøtet i Istanbul i november 1999. Det gjenstår ennå en omfattende prosess i mange land før den reviderte CFE-avtalen kan tre i kraft. Bakgrunnen for manglende ratifikasjon er at Russland

ikke overholder samtlige av de såkalte «Istanbul-forpliktelsene» om tilbaketrekking av styrker fra Georgia og Moldova. Inntil videre vil det formelle grunnlaget for all CFE-aktivitet dermed være den opprinnelige avtalen fra 1990.

Omstillingen i NATO

NATO har spilt en avgjørende rolle for norsk sikkerhet gjennom hele etterkrigstiden, og vil være et hovedfundament også i tida framover. NATO-alliansen har i de seneste år vært preget av en nærmest kontinuerlig endringsprosess, såvel internt som i forholdet til andre land og organisasjoner. Evnen til kollektivt forsvar har blitt styrket gjennom reformer av styrkestruktur, kommandostruktur og den integrerte militære planlegging. Forholdet til NATOs nærområder i Europa er blitt videreutviklet gjennom etablering og utvikling av Partnerskap for Fred (PfP), Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC) og et utvidet og formalisert samarbeid med Russland og Ukraina.

Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn ble tatt opp som medlemmer i alliansen 12 mars 1999. Under toppmøtet i Washington i april samme år ble det reviderte strategiske konsept godkjent. Videre ble det enighet om å videreføre arbeidet med Defence Capabilities Initiative. Det ble også lansert et separat program for ytterligere å bistå de land som ønsker medlemskap i alliansen, den såkalte Membership Action Plan. De omfattende endringene i løpet av de senere år har gjort at NATO fremdeles er den mest sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa, og kjernen i den europeiske sikkerhetsstruktur. Endringene har imidlertid skapt et mindre klart skille mellom de politiske og militære aspekter ved NATO-samarbeidet.

Toppmøtet i Praha

De vedtak som ble fattet under toppmøtet i Praha 21. –22. november 2002, angir retningen og prioriteringene for NATO og dermed også det norske Forsvaret, for år fremover. Dette er helt i tråd med den tenkning som ligger bak våre nasjonale omstillingsvedtak. Det vi nå ser er en utvidet, fornyet og dynamisk allianse, klar til å takle vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer.

I tillegg til at alliansen ble utvidet til nå å omfatte 26 land, var det særlig fem områder som var i fokus under møtet:

  1. Alle medlemslandene har på toppmøtet forpliktet seg til å modernisere sine nasjonale forsvar/anskaffe nye militære kapasiteter som NATO trenger for å kunne ivareta sine oppgaver (Prague Capabilities Committment, PCC).
  1. Vedtaket om å opprette en flernasjonal hurtig innsatsstyrke, NATO Response Force (NRF) vil gi alliansen økt slagkraft og reaksjonsevne. Styrken vil bestå av 20 000 personell i en «pool», støttet av luft- og sjøstyrker med høy beredskap og mobilitet. Den skal på kort varsel kunne bli satt inn både innenfor og utenfor NATOs område og utføre alle typer oppdrag. De norske bidragene vil utgå fra Forsvarets innsatsstyrker, og vi vil i nært samarbeid med våre allierte vurdere hvilke norske bidrag som vil være mest hensiktsmessige.
  1. Endringene i NATOs kommandostruktur gjøres for at organisasjonen skal gjøre mer effektiv bruk av sine menneskelige, militære og økonomiske ressurser. Disse endringene innebærer at tredjenivå hovedkvarter (CAOC) slik vi kjenner fra Jåtta og Reitan i dag, tas ut av strukturen. Imidlertid er det mulig at NATO vil opprettholde et nærvær i Norge også i fremtiden. Dette knyttet opp til nye oppgaver og funksjoner under den nyopprettede funksjonelle kommandoen i Norfolk, Virginia. Denne kommandoen blir en av to nye strategiske kommandoer, der SACEUR blir den andre (dagens SACLANT forsvinner). Norge arbeider for å få en europeisk kommando underlagt den nye funksjonelle kommandoen, lokalisert til Jåtta.
  1. Det ble besluttet å utrede de tekniske og økonomiske sidene ved forsvar mot raketter med lang rekkevidde. Dette er særlig aktuelt som følge av spredningen av masseødeleggelsesvåpen og moderne rakett-teknologi. Man ønsker en studie av et rakettforsvar som kan beskytte alliansens territorium, befolkning og utstasjonerte styrker mot alle typer ballistiske raketter.
  1. Det ble vedtatt et felles konsept for forsvar mot terrorisme, som slår fast at denne best bekjempes gjennom en kombinasjon av politiske, juridiske, økonomiske og sosiale virkemidler. NATO vil i hovedsak kunne bidra på den militære siden.

Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Siden den fransk-britiske felleserklæringen i St Malo i desember 1998 åpnet for utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) i EU, har arbeidet med å tilrettelegge for dette skutt fart.

Ett år senere fastsatte EU et mål («Helsinki Headline Goal») om å etablere en multinasjonal militær styrke på 60 000 mann for å kunne utføre hele spektret av «Petersbergoperasjoner» i den lavere enden av krisehåndteringsoperasjoner, men inkludert fredsopprettende operasjoner. Styrken skal kunne stilles til rådighet innen 60 dager, opprettholde et engasjement i inntil ett år og stå klar innen år 2003. For å utføre ESDP, har EU etablert nye strukturer i form av en militærstab, en sikkerhetspolitisk komité og en militærkomité.

Etableringen av EUs evne til krisehåndtering har i utgangspunktet basert seg på et nært samarbeid med NATO. Det er etablert samarbeidsarrangementer mellom NATO og den Vesteuropeiske union (VEU), ikke minst for å unngå oppbygging av parallelle strukturer som allerede finnes i NATO. Således har forutsetningen vært at EU skulle sikres adgang til NATOs planleggingsstruktur, og NATO-ressurser i prinsippet stilles til rådighet for EU-ledede operasjoner når Alliansen ikke var engasjert i sin helhet. Videre skulle de europeiske NATO-land som ikke er medlem av EU involveres tettere i utviklingen av ESDP.

Så langt har man ikke lykkes i å få på plass permanente samarbeidsrelasjoner mellom NATO og EU, grunnet den gresk-tyrkiske konflikten. I mellomtiden har EU allerede erklært en delvis operasjonalitet og et ønske om å overta den NATO-ledede operasjonen i FYROM.

Fra norsk side støttes utviklingen av ESDP.. Vi understreker samtidig viktigheten av at denne prosessen på europeisk side ikke må svekke forsvarssamarbeidet i NATO, og at utviklingen av ESDP-strukturen finner sted koordinert med NATO. Innenfor en samarbeidsramme mellom EU og allierte tredjeland ønsker Norge å bidra aktivt, både i forbindelse med den EU-ledete krisehåndteringsstrukturen som er under etablering, og i mer generelle sikkerhets- og forsvarspolitiske drøftelser. Norges innmeldte bidrag til ESDP strukturen består av Forsvarets innsatsstyrke på inntil 3500 mann.

Nordisk sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk samarbeid

Det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet er blitt stadig tettere i løpet av de siste ti årene. De nordiske forsvarsministerne møtes jevnlig for å diskutere en rekke sammenfallende interesser innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken som spenner fra materiell- og forskningssamarbeid til forsvarsreformer og internasjonal krisehåndtering.

Det nordiske forsvarsmateriellsamarbeidet (NORDAC) ble etablert i 1994 for å effektivisere forskning og utvikling, redusere kostnadene ved innkjøp og vedlikehold, og kontinuerlig evaluere nye samarbeidsområder. Det er i dag mer enn 30 forskjellige prosjekt- og samarbeidsgrupper som dekker nordisk samarbeid innen alt fra helikoptre og granatkastere til ammunisjon og avansert teknologisk utstyr.

Etableringen av NORDCAPS (Nordic Co-ordinated Arrangement for Military Peace Support) i 1998 representerte en ytterligere forsterkning av dette samarbeidet. Hensikten med NORDCAPS er i første rekke å kunne stille en fellesnordisk styrke opp til brigade størrelse i operasjoner ledet av FN, OSSE, EU eller NATO. Et fellesnordisk styrkeregister med enheter fra alle forsvarsgrener er opprettet, og et permanent militært planleggingselement for NORDCAPS er etablert i Sverige. En ikke-permanent nukleus brigadestab ble opprettet i 2002. Vertskapet for brigadestaben vil rotere mellom de nordiske land på 2-års basis, og Finland har vertsskapsansvaret frem til 2004.

På Balkan har de nordiske land gjennom flere år samarbeidet om fellesnordiske avdelinger. Fra mai 2003 vil Finland, med norsk og svensk støtte, overta ledelsen av en av de fire brigadene i den NATO-ledete fredstøttende operasjonen KFOR i Kosovo.

De nordiske land har gjennom flere år samarbeidet med de baltiske land, og de nordiske forsvarsministrene tok i 2002 initiativ til å inkludere de baltiske land tettere i det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Forsvarsrelatert samarbeid med de baltiske stater

Norsk støtte til de nye NATO-landene Estland, Latvia og Litauen er svært omfattende. Siden 1994 utgjør den anslagsvis 150 millioner kroner. Hovedinnretningen har vært å forberede landene i størst mulig grad til NATO-medlemskap gjennom oppbygging og utvikling av deres forsvarsstrukturer. Vår støtte til de baltiske land har siden 1998 blitt definert gjennom årlige tiltaksplaner. Norge vil i interimsperioden frem mot full baltisk tiltredelse til NATO intensivere samarbeidet for å bidra til å lette integrasjonsprosessen. Tiltaksplanene omfatter bl.a. politiske samtaler, øvelse- og kursvirksomhet, herunder kurs i skapskyting, vintertrening, eksplosivrydding (EOD) og logistikk. I tillegg bidrar Norge med rådgivning på en rekke områder som forsvarsplanlegging, personellforvaltning, logistikk, utdanning samt juridiske og sikkerhetsrelaterte spørsmål. Norge har også overført betydelig materiell og utstyr til Baltikum. Det er totalt overført 9 missil torpedo båter (MTB), og i 2003 vil Norge overføre KNM Vale til Latvia.

For Norge har det vært en viktig målsetning å støtte de multinasjonale baltiske prosjektene; en bataljon for fredsbevarende operasjoner (BALTBAT), en minerydderskadron (BALTRON), et regionalt luftkontroll- og koordineringssystem (BALTNET) og en felles stabsskole (BALTDEFCOL). Gitt at landene vil tiltre NATO i 2004 og har overtatt mye av ansvaret for de baltiske prosjektene, vil BALTSEA som forum få en tettere NATO-kopling. Som formann i styringsgruppen (2002/2003), har Norge fokusert spesielt på nye prosjekter som er forankret i langsiktige planer for utviklingen av de respektive lands forsvarsstrukturer. I 2003 vil Norge ha et særlig ansvar for vertlandsstøtte, å styrke den regionale luftkontroll- og overvåkingskapasiteten samt utdanning gjennom fjernundervisning.

Forsvarsrelatert samarbeid Norge–Russland

Grunnlaget for det forsvarsrelaterte samarbeidet mellom Norge og Russland er en bilateral MoU fra 1995, som følges opp gjennom årlige tiltaksplaner. Det trilaterale miljøsamarbeidet (AMEC) og det FD-ledede prosjektet for omskolering av overtallige offiserer fra Nordflåten, er tiltak som gjennomføres i.h.t. egne avtaler.

Den bilaterale tiltaksplanen for 2002 inneholder i alt 13 tiltak og dreier seg i vesentlig grad om besøksutveksling på ulike militære nivåer. Eksempler er besøk av Sjef FOHK til henholdsvis Sjef Leningrad militærdistrikt og Sjef Østersjøflåten. Videre ble det under president Putins offisielle besøk til Norge gjennomført et fartøybesøk fra Nordflåten til Oslo, også det i henhold til tiltaksplanen. Det er et ønske fra norsk side å opprettholde og videreutvikle det bilaterale forsvarsrelaterte samarbeidet med Russland for 2003.

I tillegg har Forsvaret også samarbeid med de russiske grensestyrkene (som ikke er en del av de russiske væpnede styrker). Dette samarbeidet ivaretas først og fremst av Kystvakten. En felles redningsøvelse, «Barents», med norsk og russisk deltagelse avholdes årlig.

Etter «Kursk-ulykken» har det vært naturlig fra norsk side å forsøke og utvikle samarbeidet med Russland også når det gjelder utbedring av varslingsrutinene ved alvorlige ulykker i nordområdet. I en MoU fra september 2000 ble det besluttet å etablere en norsk-russisk arbeidsgruppe som ville utrede samarbeidet innen redning og varsling.

NATOs rolle i forsvaret av Norge

Allierte forsterkningsplaner i tilfelle krise eller krig er en grunnpilar i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I henhold til NATOs strategi er det i dag mindre aktuelt å knytte planleggingen av forsterkninger opp til på forhånd klart definerte scenarier fordi det er svært vanskelig å forutsi hvilke situasjoner som kan oppstå. Derfor har NATO beveget seg bort fra ordningen med forhåndspålagte forsterkningsopsjoner og et bestemt utvalg av «skreddersydde» planer, og mer i retning av fleksible og mobile styrker med flere innsettingsopsjoner. Styrkene må kunne settes inn på forskjellige nivåer i en konflikt og ha evne til deeskalering. I tråd med NATOs forsterkningskonsept har alliansen samlet alle styrker som er aktuelle for innsetting i Norge i en helhetlig forsterkningsplan. Her spiller de to multinasjonale NATO-styrkene Allied Command Europe Mobile Force (Land) – AMF (L), og Allied Command Europe Rapid Reaction Corps (ARRC), en sentral rolle. Som tidligere vil USAs styrkebidrag være det største.