C. NATO

C. NATO

1. Organisasjon, politisk og militært samarbeid

NATO er en organisasjon bestående av 26 suverene, likeverdige stater. Organisasjonen har følgende medlemsland: Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Den tsjekkiske republikk, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og USA. (De baltiske stater, Bulgaria, Romania, Slovenia og Slovakia tas opp som fullverdige medlemmer fra og med våren 2004). Frankrike står utenfor den integrerte militære kommandostruktur, og Island har ikke eget forsvar. Landene har ellers samme status. Beslutninger i NATOs organer må uttrykke medlemsregjeringenes kollektive vilje. Man søker derfor alltid å komme fram til alminnelig enighet under behandlingen av saker.

Politisk del

Den øverste beslutningstakende myndighet og forum for rådslagninger er Det nordatlantiske råd hvor alle medlemslandene deltar. Rådets permanente representanter, ambassadørene, møtes vanligvis minst en gang i uken. På Rådets ministermøter, som normalt holdes to ganger i året, er medlemsnasjonene representert ved sine utenriksministre. Siden 1996 møtes også Rådet med sine forsvarsministre to ganger i året. Forsvarsministrene møtes dessuten en gang i året for mer uformelle politiske drøftinger. Rådet møtes også ved enkelte anledninger på stats- eller regjeringssjefsnivå.

Forsvarsplanleggingskomiteen (DPC) er sidestilt med Rådet, og består av representanter for medlemslandene som deltar i NATOs integrerte militærstruktur, dvs. alle medlemslandene unntatt Frankrike. Forsvarsministrene møtes normalt 2 ganger i året på DPC-nivå. Forsvarsplanleggingskomiteen behandler grunnleggende forsvarspolitiske spørsmål og spørsmål som gjelder planlegging av allianse-forsvaret.

Kjernefysiske spørsmål blir diskutert i Den kjernefysiske planleggingsgruppen (NPG), der alle NATO-land er med unntatt Frankrike. Forsvarsministrene møtes normalt to ganger i året på NPG-nivå i forlengelse av råds- og forsvarsplanleggingskomitémøtene. NATOs generalsekretær er formann både i Rådet, DPC og NPG, og han leder også samtlige møter i disse fora.

Saker som behandles i NATOs øverste politiske organer, forberedes i et antall faste komiteer med hvert sitt hovedansvarsområde. Enkelte av komiteene arbeider med saker av sivil karakter, bl a økonomi og miljøvern. Komiteene støttes av en internasjonal stab (IS) som består av fem avdelinger, hver ledet av en assisterende generalsekretær. Personellet til IS blir rekruttert fra alle medlemsland, og staben rapporterer til generalsekretæren.

Partnerskap for fred (PfP) og Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC)

Partnerskap for fred (PfP) ble besluttet opprettet på NATOs toppmøte i januar 1994. Hensikten med dette initiativet var i første rekke å bygge et tettere og bredere praktisk militært samarbeid mellom Alliansen, de tidligere Warszawapaktlandene og aktuelle nøytrale og alliansefrie stater. Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC) ble etablert i 1997 for å styrke de politiske konsultasjonene, samarbeidet om sikkerhetsspørsmål samt koordineringen av virksomheten innenfor PfP. EAPC erstatter det tidligere Nordatlantiske samarbeidsråd (NACC), og 27 partnerland er tilsluttet PfP/ EAPC.

PfP/EAPC bidrar i stor grad til omformingen av Europa, og har gitt NATO en sentral rolle i utviklingen av mer stabile og forutsigbare forhold i det euro-atlantiske område, der partnerland blir trukket stadig nærmere alliert virksomhet. Sentralt i PfP står forsvarsplanleggingsprosessen PARP (Planning and Review Process). Gjennom PARP har et flertall av partnerlandene valgt å delta i en prosess der utviklingen av deres forsvar knyttes stadig nærmere mål utviklet av NATO og hvert partnerland, foruten standarder og prosedyrer som er vedtatt av Alliansen. Prosessen bidrar vesentlig til interoperabilitet mellom allierte og partnerland og til at partnerland mer effektivt kan bidra til NATO-ledede operasjoner, slik vi har sett det i Bosnia-Hercegovina og i Kosovo.

Omfattende sikkerhetspolitiske endringer har ført til et behov for en grundig gjennomgang av alliansens partnerskap (EAPC/PfP). I nært samarbeid med partnerne har NATO-landene blitt enig om konkrete forslag til videreutvikling og styrking av samarbeidet. Den forestående omfattende NATO-utvidelsen med syv nye land gjør imidlertid at man i fremtiden vil stå overfor en situasjon der gruppen av allierte er i klar overvekt, og hvor den gjenværende partnerkretsen fremstår som svært uensartet. Dette nødvendiggjør en sterkere differensiering og regionalisering for bedre å imøtekomme partnernes og alliertes ulike behov og interesser. En sentral utfordring vil dermed bestå i å få partnerskapet til å reflektere en bredere tilnærming til sikkerhet, uten samtidig å miste fokus. En har derfor understreket viktigheten av å opprettholde det sterke fokuset på økt interoperabiliteten mellom alliansen og partnerne og det tradisjonelle forsvarssamarbeidet.

Som en del av den generelle gjennomgangen av NATOs partnersamarbeid, igangsatt i forkant av toppmøtet i Praha høsten 2002, er en konkret tiltaksplan mot terrorisme i rammen av EAPC/PfP utarbeidet. Hovedmålsetning for handlingsplanen er å understreke den vekt alliansen og dens partnere legger på å bekjempe terrorisme, samt hvordan partnerne kan bidra til å støtte NATOs innsats på området.

Deltakelse i PfP-samarbeidet har vært og er en forutsetning for fremtidig medlemskap i NATO. De tre nye medlemslandene, Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk, har benyttet samarbeidet som verktøy i forberedelsene frem mot medlemskap. Alle syv landene som ble invitert som NATO-medlemmer, samt Kroatia, Makedonia og Albania, har deltatt i MAP prosessen (Membership Action Plan). En vesentlig del av de tiltak som inngår i MAP, dreier seg om å gi kandidatlandene rådgivning og målrettede tilbakemeldinger på forslag om videreutvikling av eget forsvar. Tiltak har bidratt til å gi «forberedelsesprosessen» et mer realistisk preg, og har utvilsomt vært nyttig i forbindelse med moderniseringsprosessen av forsvaret generelt i disse landene.

Russland vil også opprettholde sitt PfP-medlemskap i tillegg til det formaliserte samarbeidet i det permanente konsultasjonsrådet mellom NATO og Russland. Men det er fremdeles få indikasjoner på at Russland aktivt vil benytte seg av de muligheter PfP kan gi.

Utenfor PfP-rammen er det dessuten inngått en separat avtale om utvidet samarbeid mellom NATO og Ukraina. Aktivitetene vil her finne sted på grunnlag av arbeidsområdene definert i charteret mellom NATO og Ukraina, som ble undertegnet i forbindelse med NATO-toppmøtet i Madrid i juli 1997, og ledes av en spesielt oppnevnt NATO-Ukraina-kommisjon (NUC).

NATO-Russland-samarbeidet

Erklæringen om NATO-Russland Rådet (NATO-Russia Council, NRC) ble signert i forbindelse med NATO-Russland-toppmøtet i Roma 28. mai 2002. Det grunnleggende sett nye ved NRC sammenlignet med det tidligere Permanente Felles Råd (Permanent Joint Council, PJC) mellom NATO og Russland, er at de allierte land møter Russland i «nasjonal egenskap», i en 20-landsramme. PJC var derimot et forum hvor de allierte møtte Russland med utelukkende forhåndskoordinerte posisjoner, i en 19 + 1 ramme. Imidlertid bygger NCR på Grunnakten om samarbeidet mellom NATO og Russland fra 1997. Det legges opp til at NRC skal være et konsultativt og konsensusbyggende forum, som inkluderer felles beslutninger og felles handlinger innenfor et «vidt spektrum av sikkerhetsspørsmål i det euro-atlantiske område». Det er ikke nedfelt noen uttømmende definisjon av hvilke tema som skal kunne settes på agendaen i NCR. Arbeidet i NCR har således en «levende» karakter hvor nye aktiviteter kan komme til, avhengig av forslag fra nasjonene. NATOs politiske og militære kjernefunksjoner er samtidig utelukket fra samarbeidet.

De hovedområder for samarbeid som foreløpig er listet i arbeidsprogrammet for NCR er følgende:

  • Kamp mot terrorisme
  • Krisehåndtering
  • Ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen
  • Rustningskontroll og tillitsbyggende tiltak
  • Missilforsvar
  • Søk- og redning til sjøs
  • Ulike former for samarbeid på militært nivå
  • Forsvarsreform
  • Sivilt beredskap
  • Vurderinger av nye trusler og utfordringer

Møtefrekvensen for NCR vil foruten ministermøter to ganger årlig, omfatte månedlige møter på ambassadørnivå. En vil også kunne innkalle til møter utenom den ordinære møtestrukturen. Møter på militært nivå vil finne sted etter samme mønster. Det er for øvrig etablert en egen forberedende NRC-arbeidsgruppe (Preparatory Committee), samt en rekke såkalte ad- hoc ekspertgrupper knyttet til en del av de hovedområdene som inngår i arbeidsprogrammet. Fra norsk side støtter vi aktivt det nye 20-formats NATO-Russland rådet. Det vil kunne være hensiktsmessig å legge opp til at enkelte av de områder som utvikles i bilateral norsk-russisk kontekst også kan kobles til NCR-rammen.

2. Nato-kommandoene

Som en følge av de sikkerhetspolitiske endringene i Europa vedtok NATO i desember 1997 hovedprinsippene for en ny kommandostruktur. De største endringene i forhold til dagens ordning er at Europakommandoen blir delt ved Alpene i en nordlig og en sørlig regional kommando. afnorthwest er nedlagt, og Norge inngår i den regionale Nordkommandoen (AFNORTH), lokalisert i Brunssum i Nederland. Under det regionale nivået vil strukturen bestå av sub-regionale kommandoer (felles hovedkvarter for alle forsvarsgrener) og komponentkommandoer (separate hovedkvarter for luftstridskrefter og sjøstridskrefter for hele regionen). Norge vil beholde et felles (tredje nivå) alliert hovedkvarter på det subregionale kommandonivå, ved Jåtta i Stavanger.

NATOs nye kommandostruktur vil være implementert i løpet av 2003.