Universitetet i Oslo

Høringsuttalelse fra universitet i Oslo vedr. Norges Strategi for bærekraftig utvikling


Universitetet i Oslo fremhever det positive ved at rapporten er meget presis mht pro blembeskriveleser. Den er imidlertid for vag med tanke på de nasjonale forpliktelser for å nå målene (som i stor grad beskrives kun som prinsipper og muligheter) og det legges for ensidig vekt på teknologiske løsninger. Rapporten kunne med fordel vært mer ambisiøs mht Norges forutsetninger og ambisjoner som foregangsland og pådriver.

1. Generell kommentar.
Det er meget positivt at det nå foreligger en ambisiøs og bredt anlagt strategi for hvordan Norges skal sikre en bærekraftig nasjonal utvikling, samt bidra til en bærekraftig utvikling også internasjonalt. Det er også meget positivt at hovedansvaret for utarbeidelse og oppfølging av strategien er tillagt Finansdepartementet.

Et hovedinntrykk er at rapporten i stor grad bygger på og viderefører politiske dokumenter som er lagt fram for Stortinget tidligere, og delvis også behandlet med bred politisk tilslutning. Strategien beskriver status og oppsummerer politikken på viktige områder. Men det er vanskelig å se hva som egentlig er nytt, og hva det er i denne strategien som gir målet om bærekraftig utvikling et nytt og reelt politisk løft.

Det er prisverdig at arbeidet bygger på en uavhengig evaluering av Norges innsats for bærekraftig utvikling med vekt på indikatorer gjennomført av en svensk ekspertgruppe. Denne ekspertgruppen har pekt på noen av våre muligheter for et internasjonalt bidrag til bærekraftig utvikling ved teknologiske løsninger, spesielt karbonfangst fra petroleumsindustri, og også klart påpekt at Norge har mye ugjort med tanke på bevaring av biologisk mangfold.

Strategiplanen vektlegger klimautfordringene. Dette er utvilsomt fornuftig. Den globale klimautviklingen representerer et overordnet problem og en vesentlig trussel både mot menneskelig velferd og økosystemer verden over. Vi bifaller også at fattigdomsproblemet i sterkere grad enn tidligere er inkludert som en vesentlig del av bærekraftsperspektivet.

En sentral erkjennelse i strategidokumentet er reflektert innledningsvis i kapittel 3: "De rikeste delene av jordens befolkning belaster nå miljøet og ressursene så sterkt at andre ikke får rom for velstandsvekst uten at miljøets tålegrenser overskrides. På flere områder er disse grensene allerede overskredet. Miljø- og fattigdomsutfordringene krever endringer i produksjons- og forbruksmønstre for å redusere miljøbelastning fra økonomisk aktivitet." Dette impliserer en solidaritetstankegang både i forhold til rom (andre nasjoner/kulturer) og tid (fremtidige generasjoner). Som følge av denne erkjennelsen setter dokumentet opp en rekke prinsipper for hvordan dette kan oppnås. Her, som ellers, er problembeskrivelsen meget presis og dekkende. Hvordan Norge i praksis skal følge opp disse prinsippene er imidlertid mindre konkret. Virkemidlene (Kap. 3.2) er i stor grad beskrevet som eksempler og muligheter heller enn uttalte nasjonale forpliktelser. Vedlagt mer detaljerte kommentarer fra enkelte enheter ved universitetet.
 
En viktig svakhet ved strategien er at den - i likhet med tidligere regjeringers strategier og handlingsplaner for bærekraftig utvikling - i liten grad problematiserer selve målet om fortsatt høy økonomisk vekst og forbruksvekst i Norge. Framskrivninger i de siste langtidsprogrammene peker mot en dobling av BNP fram mot 2030. Litt forenklet sagt blir vi altså dobbelt så rike i de neste 25 år. Hvordan mener Regjeringen denne kraftige velstandsøkningen skal forvaltes? Hvilke politiske mål og verdier vil Regjeringen etterstrebe for å sikre en bærekraftig utvikling med en så sterk økonomisk vekst? De tiltak og virkemidler som beskrives, primært innenfor miljøpolitikken, vil nok kunne ha en viss virkning i bærekraftig retning, men de grunnleggende problemene illustreres godt av diagrammet i energiavsnittet under pkt. 6.4.1: Selv om veksten i energiforbruket går ned i forhold til veksten i BNP, fortsetter det å øke absolutt - også energiforbruket fra ikke fornybare kilder. Tilsvarende trender kan påvises for nedbygging av arealer, forurensende biltrafikk, avfallsproblemet m.v.

Kapittel 4 fastslår at "Det er avgjørende at framtidig verdiskaping skjer innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. En økonomisk utvikling bygget på bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre framstår derfor som et overordnet strategisk mål i arbeidet for bærekraftig utvikling." Sett i lys av denne erkjennelsen er strategidokumentet for passivt når det gjelder hvordan norsk petroleumspolitikk kan utformes med tanke på å oppnå dette målet. Utvinningstempo på norsk sokkel samt statlige oljeselskapers bidrag til økt utvinningstakt internasjonalt omhandles knapt. Teknologiske løsninger gis bred omtale, mens det er liten vekt på strukturelle og prinsipielle endringsmuligheter. Målsettingen om at " Norge skal ta ansvar for å redusere utslippene av klimagasser tilsvarende 100 pst. av egne utslipp innen 2050. Dette vil gjøre Norge karbonnøytralt" er meget prisverdig, men det fremgår ikke klart hvordan dette målet skal nås.

På de spesifikke innsatsområdene samt de ulike indikatorene er dokumentet i all hovedsak presist og dekkende. Men det ser ut som om man har oversett noe av kritikken som kom fram i diskusjonene med den svenske ekspertgruppen.

For å oppnå målet om bærekraftig utvikling, både i Norge og globalt, er det nødvendig med en mer kritisk analyse og gjennomtenkning av vekstens innhold, i tråd med Brundtland-kommisjonens budskap. Det nødvendiggjør også en dreining av politikken på viktige sektorer som er miljøproblemenes årsak - slik Brundtlandrapporten la så stor vekt på. Endelig kreves det vilje til en grundigere vurdering både av politiske prioriteringer og av økonomiske og rettslige virkemidler

2. Undervisning og forskning
Behovet for en styrking av relevant høyere undervisning, og særlig samordning og styrking av forskning, er meget svakt omtalt under pkt. 7.6. Det savnes her en klarere beskrivelse av økt forskningsinnsats for å sikre at planens ambisiøse mål blir oppfylt. Dette gjelder flere tema, som klima, miljø- og ressursforvaltning og spesielt biologisk mangfold.
 
Mer detaljerte kommentarer fra enkelte enheter ved universitetet.

Fra SUM (Senter for Utvikling og miljø):
I tillegg til de kommentarene over, som vi støtter fullt ut, vil vi nevne følgende:

SUM har vært aktivt involvert i prosessen med den svenske ekspertgruppen og bifaller at flere av forslagene som kom frem i denne prosessen er tatt inn i dokumentet. I tillegg til kommentarene over, som vi støtter fullt ut, vil vi nevne følgende:

Internasjonale aspekter,
Det er bra at man legger vekt på rollen som Statens Pensjonsfond Utland kan spille, og at man legger opp til en mer aktiv bruk av eierrettigheter. Dette kan være et av de viktigste instrumentene Norge har sett fra et internasjonalt perspektiv.

Når det gjelder handel er det en svakhet med rapporten at den ikke tar opp spørsmålet om subsidier til norsk landbruk, noe som har blitt sterkt kritisert i uavhengige evalueringer av norsk internasjonal politikk.

Indikatorer
Det er viktig at strategien fører til konkrete mål, og at man har en regelmessig og uavhengig overvåking av gjennomføringen. Her blir indikatorer viktige. Når det gjelder 'bekjempelse av fattigdom' er indikatorene lite egnete - noe som kom frem i diskusjonene med den svenske ekspertgruppen.

Norges rolle
Som det kommer meget klart frem i rapporten er Norge et av de rikeste land i verden. Strategien nevner gode eksempler på hvordan Norge har spilt en ledende rolle i forhold til nye initiativ, f.eks gjeldslette; og i flere tilfeller er ambisjoner konkretisert. Det er derfor synd at strategien er så svak når det gjelder flyavgift ("Dersom en kritisk masse av land innfører en flyavgift, vil Regjeringen vurdere å foreslå en solidaritetsavgift på flytrafikk") og andre internasjonale tiltak (Norge følger diskusjonen om en skatt på valutatransaksjoner og tiltak for å bekjempe skatteparadiser og kapitalflukt. Det pågår en sondering av interessen internasjonalt for å opprette arbeidsgrupper for å vurdere disse spørsmålene. Dersom andre land vil delta vil Regjeringen også vurdere deltakelse").

Verdier og holdninger
Det står i strategien at "både holdninger og økonomiske virkemidler kan påvirke denne utviklingen" (i retning av bærekraftig forbruk). Teknologiske og økonomiske virkemidler fremheves som viktige for å fa til en bærekraftig utvikling, men strategien sier relativt lite om hvordan man kan endre holdninger - noe som vil være nødvendig for å få politisk aksept for bruk av økonomiske virkemidler. Her trengs det mer forskning.
 
Fra ProSus ved SUM
ProSus (program for forskning og utredning for en bærekraftig samfunn) vurderer Regjeringens utkast til strategi for bærekraftig utvikling som et viktig ledd i å synliggjøre norsk politikk for bærekraftig utvikling. Utkastet omfatter flere overordnede målsettinger, og referanser til sentrale vedtatte og planlagte tiltak som til sammen kan styrke norske tiltak for å fremme bærekraftig utvikling. Utkastet kan imidlertid forsterkes på flere viktige punkter:
- Utkastet inneholder ingen eksplisitt drøfting av de sentrale målsettingenes
status i forhold til hverandre: Hva skal prioriteres, og hvordan?
- Utkastet drøfter i liten grad relevante styringstiltak for oppfølging av
strategien.
- Det er i liten eller ingen grad diskutert hvordan relevante politikkområder kan samordnes bedre for å oppfylle målsettingene.
- Det er ikke tydeliggjort hvordan de sektorvise klimahandlingsplanene skal koples til strategien.
- Strategiske tiltak for å fremme en bærekraftig innovasjonspolitikk er fraværende.
- Det er i liten grad drøftet hvilke tiltak som kan bidra til å bryte med ikke-bærekraftig praksis. Er det politisk og samfunnsmessig ønskelig og mulig å foreta endringer i dagens produksjons- og forbruksmønstre?
- Tiltak for å bryte med ikke-bærekraftig praksis vil være svært utfordrende å gjennomføre, og bør bygge på bredt samfunnsmessig engasjement og medvirkning. Nye tiltak for medvirkning og samfunnskontakt på ulike nivåer (inkludert lokalt nivå) er imidlertid i liten grad diskutert.
- Det finnes et klart behov for en langsiktig satsing på strategisk, anvendt forskning for bærekraftig utvikling i bredere forstand enn den mer spesialiserte miljøfaglige forskningen det vises til.

(Fullstendige kommentarer sendes i et separat innspill direkte til finansdepartementet).
 
Fra Det juridiske fakultet: Rettslige perspektiver.
Lovgivning og rettslige problemer og perspektiver er viet lite oppmerksomhet i strategien. Den synliggjør og drøfter i liten grad de betydelige interessekonfliktene som et reelt mål om bærekraftig utvikling rommer, og rettslige rammer og muligheter for løsningen av disse konfliktene. Det er nødvendig å analysere nærmere hvordan det store antallet sektorlover som regulerer produksjon, forbruk, miljø- og ressursforvaltning, faktisk virker i lys av målet om bærekraftig utvikling. Hvilken vekt kan og skal dette målet tillegges ved anvendelsen av lovene?

Regjeringen er inne på problemstillingen i omtalen av vindkraft under avsnitt 6.4.1, og regulering av vindkraft er et illustrerende eksempel. Dagens regelverk om vindkraft er for svakt og uklart til å vareta hensynet til miljø og bærekraftig utvikling på en dekkende måte. Utbygging av vindkraftverk konsesjonsbehandles etter energiloven av 1990. Den ble vedtatt på en tid hvor vindkraftutbygging var et lite aktuelt tema i Norge, og vindkraft er verken omtalt i loven eller forarbeidene. Loven er en typisk rammelov som gir myndighetene vid kompetanse til å foreta skjønnsmessige vurderinger i de konkrete saker. Den sier lite eller intet om hvordan ulike hensyn, herunder hensynet til miljø og bærekraftig utvikling, skal klarlegges og vektlegges i saksbehandlingen. Den gir ingen garanti for at slike hensyn blir vektlagt i tilstrekkelig grad i de enkelte saker og er derfor utilstrekkelig som grunnlag for en omfattende vindkraftutbygging i Norge. - Dette er et eksempel på at viktige lover må klargjøres for å sikre at Regjeringens opprioritering av bærekraftig utvikling etterleves i de enkelte saker i de ulike sektorer.

Målet - eller prinsippet - om bærekraftig utvikling kommer til uttrykk i bare et fåtall norske lover, og da stort sett bare i den begrensete og ukontroversielle betydning om en - for Norge - fornuftig forvaltning av norske ressurser. Strategien slår fast at "miljøpolitikken skal bygge på føre var-prinsippet". Men den eneste loven som uttrykkelig slår fast dette prinsippet, er Svalbardmiljøloven. Og hvilken betydning skal prinsippet ha for energipolitikken, oljepolitikken, samferdselspolitikken, industripolitikken, landbrukspolitikken, forbrukerpolitikken osv.?

Det er positivt at Regjeringen vil legge fram en ny naturmangfoldlov som skal gi "et helhetlig juridisk virkemiddel" for å bevare det biologiske mangfoldet. Men effekten av en slik lov blir begrenset hvis det ikke samtidig foretas andre rettslige grep. Miljøhensynet og målet om bærekraftig utvikling må klargjøres og styrkes i de lovene som regulerer virksomhet som innebærer ressursbruk og miljøinngrep. Reglene om konsekvensutredning er ikke alene tilstrekkelig til å sikre at miljøhensyn vektlegges ved avgjørelser etter disse lovene, og bærekraftperspektivet er lite fremme der.

Regelverket er også sterkt fragmentert, noe som hindrer helhetlige vurderinger. Plan- og bygningsloven må gis en vesentlig sterkere stilling som en lov for samordnet og helhetlig areal- og ressursforvaltning. Svakhetene i dagens system kommer klart fram i den kritiske rapporten Riksrevisjonen nylig la fram om "bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge" (Dokument nr. 3:11 (2006-2007). Omtalen av dette temaet under avsnitt 7.2 Lokalforvaltningens rolle er altfor svak når det der bare sies at "Regjeringen er opptatt av å vurdere" hvordan kommunene kan bruke loven i større grad. Staten har det overordnete ansvar for en bærekraftig arealforvaltning i landet og må aktivt bruke plan- og bygningsloven for dette formål.
 
Fra Biologisk Institutt: forurensing.
Det er syv temaområder i strategien; ett av dem gjelder helse- og miljøfarlige kjemikalier. Kommentarene nedenfor gjelder i hovedsak dette temaområdet og hvordan det prioriteres i forhold til andre områder. Generelt er helse- og miljøfarlige kjemikalier svakt implementert i strategien til tross for at det er et temaområde.

I kontrast til andre områder kan problemer knyttet til helse- og miljøfarlige kjemikalier i begrenset grad kontrolleres gjennom økonomiske virkemidler (virkemidler i Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling, avsnitt 3.2., s 12), men må reguleres direkte. Dette bør tas med i strategien.

Som nevnt ovenfor, omtales helse- og miljøfarlige kjemikalier eller problemer knyttet til dette området i liten grad i utkastet til strategi selv om de er relevante for de fleste av de andre områdene.

Temaområde 1 (avsnitt 6.1)
Helse- og miljøfarlige stoffer er et større problem i fattige enn i rike land, både fordi regulering og oppfølging er svakere implementert og fordi befolkningen oftest har færre valg (eksempelvis når det gjelder bruk av vann- eller mat-kilder).

Dette er så viktig at det bør med som et delmål under dette temaområdet, f eks "Norge skal være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å sikre at befolkning og miljø i fattige land ikke utsettes for helse- og miljøfarlige kjemikalier".

Temaområde 3 (avsnitt 6.3)

Det er en rekke eksempler der miljøfarlige kjemikalier har påvirket biodiversitet og vi ser fremdeles rester etter effektene i norsk natur (eksempelvis nedgangen av rovfugler på grunn av DDT og kvikksølv). I andre land har det videre blitt konstatert effekter av hormonforstyrrende stoffer på populasjoner av akvatiske arter som snegl og fisk. Som det nevnes i strategien er det uforklarlig nedgang av sjøfuglpopulasjoner i Norge (noe som også har vært sett i andre land). Det er fremdeles en reell risiko for at miljøfarlige kjemikalier kan påvirke biodiversitet i norske økosystem og dette bør nevnes i strategien.

Figurene over andel vannforekomster som med åpenbar god økologisk status (indikator 6 og 7) kan lett oppfattes som misvisende siden enhetene er uklare (antall forekomster). Kostholdsråd dekker jo en betydelig del av ferskvannsressursene (kvikksølv i fisk) og fjorder (ulike miljøgifter i skjell og fisk).

Temaområde 4 (avsnitt 6.4)
Delmålet om utvinning av petroleumsressurser på en "miljømessig forsvarlig måte" er viktig. Det er imidlertid litt merkelige formuleringer i teksten, blant annet at "Nullutslippsmålet er basert på føre-var prinsippet som skal sikre at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke fører til uakseptabel helse- eller miljøskade". Dette betyr altså at det kan slippes ut stoffer som vi i det øyeblikket det slippes ut ikke vet om har skadelige effekter på økosystemet, noe som vel ikke akkurat kan kalles føre-var. Føre-var ville vel innebære å forby alle utslipp som på noen måte kunne tenkes å påvirke økosystemet.

Som nevnt ovenfor er det store områder langs norskekysten der marine ressurser ikke kan utnyttes optimalt på grunn av miljøgiftinnholdet. Dette bør nevnes.

Temaområde 5 (avsnitt 6.5)
Strategien har ambisiøse mål. Jeg savner et delmål, at utslipp fra offshore aktiviteter ikke skal medføre helse- eller miljøfare (nevnt under 6.4). Delmålet om sediment er uklart - hva betyr "alvorlige forurensningsproblemer"? Dette utdypes ikke i teksten.

Indikatoren for helse- og miljøfarlige kjemikalier er uklar og synes kun å dekke helse ("potensiell eksponering").

Til å være et av 7 temaområder dekkes helse- og miljøfarlige kjemikalier svært dårlig

Fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi: klima.
Den viktigste kommentaren er at tiltak for tilpasning til klimaendringer er helt fraværende fra strategien. Dette er en grunnleggende svakhet siden bærekraftig utvikling ikke kan nås uten at effekten av klimaendringer og sårbarhet overfor klimaendringer tas høyde for. Dette fordi klimaendringer kan undergrave tiltak på andre områder i strategien. Siden klimaendringer de neste tiårene er uunngåelige vil tilpasning til økt klimatisk usikkerhet, ekstremvær og endring i nedbør og temperatur være en nødvendig del av bærekraftig utvikling. Dette gjelder både tilpasning i Norge men også støtte fra Norge og andre OECD-land til tilpasning i u-land. Dersom sårbarhet overfor klimaendringer ikke reduseres for eksempel gjennom tiltak og offentlig politikk vil sosial utvikling, infrastruktur, næringer, lokalsamfunn, kulturelle verdier og naturressurser være truet både i industriland og i utviklingsland. Særlig vil tiltak for fattigdomsbekjempelse og for å nå tusenårsmålene være truet. Klimaendringer kan føre til økte sosiale forskjeller både i Norge og i u-land. Studier fra Verdensbanken viser at det er viktig å komme i gang med tilpasning til klimaendringer tidlig for å redusere størrelsen på kostnader og effekter i framtiden.

En kommentar spesielt til del 6.2 er at det er avgjørende at Norge går foran og viser vilje til utslippsreduksjon hjemme, både av etiske hensyn (vi slipper ut mer enn u-land) og fordi det ellers vil være umulig å bygge den tilliten som trengs for å få til internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner. Videre bør strategien ta med at det er et betydelig potensiale for tiltak på kommunenivå i Norge. Forskning ved Vestlandsforskning og CICERO viser at det er mulig å få til 20-30% reduksjon av utslipp ved lokale tiltak. I del 6.2 Nærmere om målene i norsk klimapolitikk mangler det en kommentar om hvordan Norge skal nå sine Kyoto-forpliktelser innen 2012.

Spesifikk kommentar til 4.3 Klimautfordringen, IPCC 4. Hovedrapport, setning "Norge vil trolig være blant de landene der de ubehagelige effektene av klimaendringer i utgangspunktet vil være moderate. " Her kunne det legges til at det likevel er næringer, økosystemer og lokalsamfunn som vil være spesielt sårbare.
 
Spesifikk kommentar til 4.3 Klimautfordringen, Behovet for ambisiøse klimaavtaler, første avsnitt. Her kunne det legges til at det i hovedsak er noen få relativt rikere utviklingsland som står for utslippsveksten og at selv disse har mye lavere utslipp per innbygger enn OECD-land. De fleste u-land har meget lave utslipp. Forskjellen mellom OECD-land og u-land i utslipp per innbygger øker stadig.
Fjerde avsnitt. "Skal en få fattige land med, må rike land vise at de tar problemet alvorlig. Det innebærer at rike land må ta en betydelig del av kostnadene og utslippskuttene."

Fra det Medisinske Fakultet: Internasjonale Helse
1. Det vises innledningsvis til tusenårsmålene, men dette blir ikke fulgt opp med henvisninger til hvordan en vil handle med hensyn til barnedødelighet, mødrehelse eller de store infeksjonssykdommene, verken i Norge eller internasjonalt. Her har jo Norge mye viktig å vise til som er sentralt i bærekraftig utvikling. Et lite aber er at Norge ikke har noen klar fattigdomsbekjempelsesplan selv, slik nesten alle andre land har, og at en ikke har problematisert motsigelsen som ligger i at vi satser på de aller fattigste som mål, og mikrokreditt som et viktig middel. De to henger ikke helt sammen.

2. Demografisk utvikling står selvsagt helt sentralt når det gjelder bærekraft. Derfor er det forbausende å ikke finne henvisninger til nye grep innenfor reproduktiv helse. Norge har alltid kjempet for større internasjonal aktivitet på dette området, men kun en liten del av bistanden har vært styrt mot det. I tillegg mangler helt utvikling av kunnskap for å utvikle nye strategier.

3. Solidaritet og rettferdig fordeling er et viktig grunnprinsipp i strategien. På helsesiden har dette nylig startet en viktig debatt om "brain-drain" av helsepersonell. Det er kanskje på tide også å nevne "helseturisme" som en måte å stjele ressurser på. Spesielt for dyre tjenester som det er økende etterspørsel etter i rike land (åpen hjertekirurgi £eks.) og tjenester som ikke er tilgjengelige pga nasjonal lovgivning (prenatal diagnostikk, abort, visse former for genterapi, stamcellebehandling, mm), er det åpne internasjonale markedet en utfordring for sunn utvikling og bærekraft.

4. Når det gjelder de store infeksjonssykdommene synes ikke strategien å helt å hatt innover seg at med den befolkningstettheten og de kommunikasjonene verden har i dag, er faktisk "gode gamle" pestspøkelser og "nye infeksjoner" som HIV og SARS blitt fellesproblemer som på en eller annen måte må være med i planlegginga av en bærekraftig verden.

uio.pdf