Oljeindustriens Landsforening
Høringssvar | | Finansdepartementet
Finanskriseutvalgets utredning (NOU 2011:1) –
OLF-kommentar
Det vises til brev fra Finansdepartementet av 02.02.2011 med forespørsel om kommentarer til Finanskriseutvalgets utredning (NOU 2011:1). Oljeindustriens Landsforening (OLF) ønsker med dette å gi følgende synspunkter.
Den globale finanskrisen som startet med problemene knyttet til såkalte subprime-lån i USA høsten2008, ledet til det kraftigste tilbakeslaget i verdensøkonomien siden depresjonen på 1930-tallet. Utvalgets mandat har vært å vurdere det norske finansmarkedet og norsk finansmarkedsregulering i lys av den internasjonale finanskrisen og erfaringene fra denne. Utvalgets rolle har ikke vært å utarbeide konkrete forslag til regelverksendringer, men peke på egenskaper ved eksisterende regelverk som ikke bør svekkes og på områder innenfor finansmarkedsreguleringen hvor det eventuelt kan være behov for forbedringer.
Utvalgets gjennomgang viser at den konjunkturelle påvirkningen i Norge ble mindre enn i mange andre land blant annet som følge av at etterspørselen fra petroleumssektoren holdt seg godt oppe. Norge er også blant landene som har klart seg best igjennom den internasjonale finanskrisen. Krisen utløste ikke noen generell soliditetskrise i bankene, men bidro i første rekke til et likviditetsproblem som følge av bankenes behov for å rullere en kortsiktig markedsfinansiering. En rekke av tiltakene som myndighetene gjennomførte hadde derfor som formål å bedre bankenes tilgang til likviditet, og forhindre at solvente banker fikk betalingsproblemer. Utvalget viser til at når viktige grunner taler for det, bør nasjonale vurderinger gi seg utslag i et strengere regelverk i Norge enn i andre land. Norske finansinstitusjoner er allerede underlagt en strengere regulering på flere områder, herunder krav til kvalitet på bankenes egenkapital og til verdipapirisering av utlånsporteføljer. Forløpet av finanskrisen i Norge kan derfor etter OLFs syn ikke alene tas til inntekt for en ytterligere, og ensidig tilstramming av rammevilkårene for norsk finansnæring.
Finanskriseutvalget utredning er omfattende, men synes likevel i begrenset grad å reflektere finansnæringens synspunkter på krisens forløp, årsakssammenhenger og forslag til tiltak. Det er nærliggende å se dette i sammenheng med utvalgets sammensetning. OLF mener finansnæringen i sterkere grad burde vært trukket inn i utvalgets arbeid, for på den måten å få belyst krisen, utfordringer og foreslåtte tiltak også fra næringens eget ståsted. Denne informasjonen ville utvilsomt kunne være nyttig også for høringsinstansene.
Utvalget har foreslått en rekke tiltak for å videreutvikle finansmarkedsreguleringen i Norge. Flere av disse endringsforslagene drives fram i internasjonale fora, og resultatene av viktige prosesser knyttet til tiltaksutforming og regulering både i regi av G20 og EU bør etter OLFs syn ha klar innflytelse på hva Norge bør gjøre på finansmarkedsområdet. I den grad det er vanskelig å oppnå bred internasjonal konsensus i dette arbeidet, fremstår en nordisk tilnærming som det beste alternativ. OLF mener det er viktig at en fremtidig norsk regelverksuttforming på finansmarkedsområdet ivaretar hensynet til soliditet i finansinstitusjonene, men også at eventuelle endringer av rammebetingelser i minst mulig grad bidrar til å svekke norsk finansnærings internasjonale konkurranseevne.
Det norske kriseløsningssystemet for håndtering av finansinstitusjoner i krise er nedfelt i Banksikringsloven. Loven, som åpner for en rekke ulike tiltak på statens hånd, er motivert ut fra et behov for å sikre at det finansielle system ikke bryter sammen i en krisesituasjon. Det er samtidig et viktig utgangspunkt at statlig bankkrisehåndtering ikke flytter risikoen fra aksjonærene over på staten. Dette, sammen med EUs statsstøtteregler, utgjør i utgangspunktet en vanskelig balanse for når myndighetene kan og bør gripe inn, og hvilke tiltak som kan benyttes.
Nærmere om utvalgets forslag
Etter utvalgets syn bør norske finansinstitusjoner ilegges en stabiliseringsavgift basert på institusjonens gjeld utover egenkapital og sikrede innskudd som reflekterer eventuelle forventninger hos kreditorene om at deres risiko er redusert som følge av sannsynligheten for statlig inngripen i en krisesituasjon (implisitt statsgaranti). Den implisitte garantien bidrar til at prisen institusjonen betaler for innlån ikke fullt ut reflekterer risikoen knyttet til institusjonens virksomhet. Utvalget anslår den årlige verdien av den implisitte statsgarantien til 5 mrd. kroner.
OLF vil i denne sammenheng peke på alternative løsninger for å oppnå en tilnærming til korrektprising og plassering av risiko. Systemrisiko i finansnæringen vil kunne motvirkes giennom et motsyklisk kapitalkrav for bedre bankenes kapitaldekning. Høyere innlånskostnader vil normalt bidra til høyere prising av utlån, og dermed bremse kredittveksten i perioder hvor sannsynligheten for en krise er økende. Dersom en krise likevel skulle inntreffe åpner Banksikringsloven for å skrive ned eksisterende aksjekapital i kriserammede finansinstitusjoner (potensielt til null) og sette begensninger på hvem som skal kunne tegne ny kapital dersom mindre enn 25 prosent av aksjekapitalen er i behold. Nulling av aksjeverdier, og rekapitalisering med offentlig kapital ble brukt som virkemiddel av staten under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Etter utvalgets vurdering bør banksikringsloven kunne åpne for tilsvarende prosess på et høyere egenkapitalnivå enn i dag. OLF mener det er viktig at det norske systemet for bankkriseløsninger omfatter virkemidler som gir mulighet til å skrive ned verdien av eksisterende aksjekapital, og at denne trusselen oppfattes som reell av aktørene i finansmarkedet. I en slik sammenheng er trolig innslagspunktet for restverdi av aksjekapitalen som utløser statlig inngripen av mindre betydning for private aksjeeieres vurdering av risiko.
Utvalget har også vurdert selve organiseringen av kriseløsningsarbeidet, hvor Bankenes sikringsfond i dag fungerer som en første støttebuffer for banker i krise. Utvalgets flertall ønsker et offentlig organ som entydig kriseløsningsmyndighet uten noen rolle for private aktører (sikringsfondet). Utvalgets mindretall ønsker på sin side en ansvarsfordeling i forbindelse med krisehåndtering basert på nåværende arbeidsdeling. OLF støtter her mindretallets vurdering. Det er ønskelig at banknæringen i sterkest mulig grad gjøres ansvarlig for egen drift. Ved svikt i enkeltbanker bør Bankenes sikringsfond i første omgang bidra til å finne løsninger. Statens inntreden med kriseløsninger bør først finne sted når private muligheter til å finne løsninger er uttømt.
Omsetning og formidling av finansielle tjenester er i hovedsak unntatt fra merverdiavgift både i Norge de fleste andre land. Unntaket har sammenheng med at det generelt er vanskelig å komme frem til et korrekt grunnlag for merverdiavgift, og at finanssektoren skal ha internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser. Utvalget flertall ønsker likevel at myndighetene skal utrede grunnlaget for – og eventuelle konsekvenser av – en skatt på finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger for på den måten å korrigere fort sektorens merverdiavgiftsunntak. Utvalget anslår at verdien av fravær av merverdiavgift i finansnæringen årlig til over 10 mrd. kroner, men erkjenner at stadig mer mobile finansielle tjenester gjør dette anslaget usikkert.
OLF viser til en betydelig usikkerhet rundt effekten av innføring av merverdiavgift for finansielle tjenester, herunder faren for utflagging av produksjonen av slike tjenester. Statens proveny fra en slik avgift vil likevel kunne bli betydelig, og det er rimelig å forvente at finansnæringen i betydelig grad vil forsøke å overlaste disse kostnadene på sine kunder. Konkurransen om kundene i privatkunde-/boligmarkedet er sterk, og det er derfor grunn til å tro at dette proveny i første rekke vil bli belastet næringslivet. OLF kan på dette grunnlag ikke tilrå at det innføres merverdiavgift i finanssektoren, uten at det samtidig vurderes kompenserende tiltak for den merbelastning dette vil gi øvrig deler av norsk næringsvirksomhet.
Etter utvalgets syn bør myndighetene generelt bedre forutsetningene for virksom konkurranse i finansmarkedene. OLF deler dette syn, og vil i denne sammenheng særlig peke på betydningen av god og riktig informasjon til forbrukere og andre aktører som overveier kjøp av ulike finansielle produkter eller inngå låne-, forsikrings- eller spareavtaler. OLF ser generelt et behov for å styrke forbrukernes stilling i finansmarkedet. Utvalget mener norske myndigheter bør utrede hvordan det kan innføres et lovkrav om at finansinstitusjoner som ikke etterlever et nemndsvedtak i forbrukernes favør må dekke forbrukerens kostnader knyttet til behandling av saken i første rettsinstans og i høyere rettsinstanser dersom institusjonen skulle anke. OLF støtter dette forslaget.
olf.pdf