I-16/2000

Presisering av tannhelsetjenesteloven § 1-3 - innskrenkninger i det fylkeskommunale tannhelsetilbudet

Landets fylkeskommuner
Vår ref 00/01791 HA 2 Trr
Dato 20.03.2000
Rundskriv I-16 /2000

Presisering av tannhelsetjenesteloven § 1-3 – innskrenkninger i det fylkeskommunale tannhelsetilbudet

Sosial- og helsedepartementet har over tid registrert at det eksisterer uklarhet vedrørende forståelse av lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten § 1-3 siste ledd.

Av bestemmelsen fremgår at "Gruppene (a-e) er listet opp i prioritert rekkefølge. Hvis ressursene ikke er tilstrekkelig for tilbud til alle gruppene skal denne prioriteringen følges."

Uklarheten er knyttet til fortolkningen av bestemmelsen i forbindelse med både fylkeskommunenes tilbud om tannhelsetjenester til prioriterte grupper og tilbudet om nødvendig tannhelsehjelp til enkeltindivider innenfor disse gruppene.

Departementet ønsker å presisere hvordan bestemmelsen er å forstå slik at fylkeskommunene kan ivareta sine forpliktelser etter tannhelsetjenesteloven på en mer ensartet måte.

1. Fylkeskommunenes samlede tilbud om tannhelsetjenester

Uklarheten har dels vært knyttet til hvorvidt fylkeskommunene kan vedta å begrense tilbudet til èn eller flere av de prioriterte grupper i lovens § 1-3 første ledd med henvisning til at ressursene ikke er tilstrekkelig for tilbud til alle gruppene (siste ledd) .

Ordlyden i bestemmelsen (1-3 siste ledd) blir i noen tilfeller fortolket slik at fylkeskommunene selv kan avgjøre om man har budsjettmessig spillerom til å yte et tilbud til alle de prioriterte gruppene. En slik fortolkning har blant annet vært lagt til grunn for vedtak om opphør av tilbud til gruppe c II (eldre, uføre og langtidssyke som mottar hjemmesykepleie).

Det presiserer at en slik praksis ikke har støtte i departementets fortolkning av bestemmelsen.

Problemstillingen behandles ikke eksplisitt i Ot. prp. nr. 49 (1982-83). Bestemmelsen må imidlertid fortolkes i lys av forholdene i fylkeskommunene da loven trådte i kraft 1. januar 1984. På dette tidspunktet hadde syv fylkeskommuner gjennomført folketannrøkt fullt ut, åtte andre var i ferd med å etablere den gradvis, mens fire fylker hadde kommunal skoletannpleie.

For de sistnevnte fylkeskommuner ville en fullstendig iverksettelse av et nytt tilbud til alle de prioriterte grupper allerede fra ikrafttredelsestidspunktet medføre uhåndterlige merutgifter og kapasitetsproblemer. Formuleringen om at tilbudet kunne avpasses i forhold til tilgjengelige ressurser var således en nødvendig forutsetning for iverksettelse av loven i en overgangsperiode inntil alle fylkeskommuner hadde fått et tilstrekkelig utbygget tilbud.

På denne bakgrunn må bestemmelsen forstås som en hjemmel til å gi et ufullstendig tilbud inntil det blir mulig å gjennomføre tjenesten i henhold til lovens angivelse av prioriterte grupper, og ikke som en hjemmel som gir adgang til å innskrenke tilbudet i Den offentlige tannhelsetjenesten under henvisning til den årlige interne ressurstilgangen fra fylkeskommunen. Konsekvensen av dette er at fylkeskommunene ikke kan fatte vedtak om nedleggelse av et tilbud til prioriterte grupper som allerede er etablert.

Denne fortolkningen understøttes av at motivene (Ot. prp. nr. 49 (1982-83)) som fremhever at det forventes at fylkeskommunene også fatter vedtak om tilbud til andre grupper enn de som spesielt er nevnt i loven (gruppe e).

Departementet viser for øvrig til Statens helsetilsyns prinsipputtalelse i brev til rådmann i Oslo kommune av 3. juni 1996. I uttalelsen heter det:

"Fylkeskommunene plikter etter § 1-3 i lov om tannhelsetjenesten å gi et oppsøkende tilbud til de grupper som der er definert. Riktignok heter det i loven at fylkeskommunene eventuelt kan reservere seg hvis økonomi/ressurser ikke strekker til. Denne muligheten bør tolkes utfra forholdene da loven ble vedtatt. Den skulle gi fylkeskommunene muligheten til å bygge ut tilbudet over tid. Denne overgangsperioden er etter Helsetilsynets vurdering for lengst forbi. 12 år etter lovens ikrafttreden forventes det av fylkeskommunene/Oslo kommune at alle prioriterte grupper skal ha et tilbud."

2. Tilbud om nødvendig tannhelsehjelp til enkeltindivider som er prioriterte

Departementet har også registert at formuleringen om begrensing av tilbudet også har vært benyttet som argumentasjon i forhold til enkeltindivider som faller inn under en av de prioriterte gruppene i loven. I enkelttilfeller har dette, i følge Statens helsetilsyn, gitt seg utslag i at nødvendig behandling ikke har blitt gjennomført under henvisning til begrensede ressurser.

Departementet vil presiserer at en slik praksis ikke har støtte i departementets fortolkning av bestemmelsen.

Formuleringen i lovens § 1-3 siste ledd hadde bare konsekvenser for fylkeskommunenes mulighet til å etablere et tilbud til gruppene som er prioriterte i loven.

En kobling opp mot lovens § 2-1 første ledd, som omhandler en angivelse av hva tilbudet skal bestå i for de personer som er prioritert, kan etter departementets oppfatning ikke forsvares rettslig.

Riktignok fremgår det av motivene (Ot. prp. nr. 49 (1982-83)) at den lovhjemlede plikt til å yte hjelp begrenses til det økonomi og tilgang på tannhelsepersonell gjør mulig. Begrensningen i tilbudet som på denne måten kan forsvares i medhold av § 2-1 er imidlertid knyttet til den kvalitative siden av tilbudet som må kunne variere noe mellom fylkeskommunene.

Uttrykket "nødvendig tannhelsehjelp" i § 2-1 første ledd er en rettslig standard hvor det faglige innhold blant annet vil måtte defineres av Statens helsetilsyn som helsemyndighetenes fagorgan. Innholdet i uttrykket vil kunne variere over tid, avhengig av de midler som står til disposisjon. Denne variasjonen må selvfølgelig ligge innenfor det forsvarlige, slik at innbyggerne i alle fylkeskommuner sikres et tilbud over en viss minimumsgrense. Minimumsgrensen vil også kunne variere over tid. Per i dag, hvor det eksisterer mange muligheter tilgjengelig for vedlikehold og restaurering av tannsett, vil et minimum både måtte inneholde tilbud om akutthjelp, forebyggende tiltak og behandling.

3. Oppsummering

Fylkeskommunene kan ikke vedta med hjemmel i lovens § 1-3 siste ledd at et allerede etablert tilbud til en av de prioriterte gruppene i loven skal opphøre.

I det enkelte tilfellet kan fylkeskommunen ikke beslutte at en pasient som inngår i en av de prioriterte gruppene ikke kan få behandling som er nødvendig fordi ressursene ikke strekker til. Variasjoner i kvalitet mellom fylkeskommunene innenfor det odontologisk forsvarlige kan imidlertid forsvares med hjemmel i lovens § 2-1.

Med hilsen

Andreas Disen e.f.
ekspedisjonssef

Kjell Røynesdal
avdelingsdirektør

Kopi:

  • Statens helsetilsyn
    Landets fylkesleger
    Den norske tannlegeforening
    Fylkestannlegene
    Universitetet i Bergen
    Universitetet i Oslo
    Høgskolen i Tromsø