Gjeldende rett

Oversikt

Reglene om konkurskarantene finnes i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (kkl.) §§ 142 til 143 a. Hvem som kan settes i konkurskarantene, fremgår av konkursloven § 142 første og sjette ledd. Etter første ledd er dette ”[e]n skyldner hvis bo er tatt under konkursbehandling”. Etter sjette ledd gjelder reglene tilsvarende for den som i løpet av det siste året før konkurs blir åpnet i et selskaps bo, har vært fullt ansvarlig deltager i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap, eller som formelt har innehatt eller reelt har utøvet verv som medlem eller varamedlem av styret i ”et selskap som nevnt i femte ledd”. De selskaper som er nevnt i femte ledd, er aksjeselskap, allmennaksjeselskap, forretningsavdeling av utenlandsk selskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag, samvirkelag, gjensidig forsikringsselskap og statsforetak.

De materielle vilkårene for konkurskarantene fremgår av kkl. § 142 første og annet ledd. Etter § 142 første ledd nr. 1 kan en skyldner (eller person som omfattes av sjette ledd) ilegges konkurskarantene dersom vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen. Uttrykket ”med skjellig grunn mistenkes” må antas å innebære et krav om at det må foreligge en mistanke av en viss styrke og basert på konkrete omstendigheter. Begrepet skal antakelig forstås på samme måte som i straffeprosessen. Eksempler på straffbare handlinger som har ”forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen” kan være overtredelse av enkelte av reglene i straffeloven kapittel 27 om forbrytelser i gjeldsforhold, eller overtredelse av regler om regnskapsplikt. Konkurskarantene er ikke ment å være en reaksjon mot straffbare handlinger i sin alminnelighet i forbindelse med selskapets virksomhet, slik som f. eks. overtredelse av markedsføringsloven eller arbeidsmiljøloven, jf. Innst. O. nr. 56 (1983-84) s. 17.

Ved vurderingen kan det legges vekt på opptreden også i andre selskaper enn det konkursrammede, jf. Rt. 1993 s. 100.

Etter § 142 første ledd nr. 2 kan en skyldner (eller person som er omfattet av sjette ledd) ilegges konkurskarantene dersom det må antas at vedkommende på grunn av uforsvarlig foretningsførsel er uskikket til å stifte et nytt selskap eller å være styremedlem eller daglig leder (administrerende direktør) i et slikt selskap. Om uttrykket ”uforsvarlig forretningsførsel” uttalte Høyesterett i Rt. 1991 s. 932 at det avgjørende må være en totalvurdering av forretningsførselen der også faren for tap og faren for at kreditorenes berettigede interesser vil bli satt til side, må telle med.

I Ot.prp. nr. 39 (1982-83) på s. 8 heter det:

”Ved vurderingen av om det foreligger uforsvarlig forretningsførsel(...), må det legges vekt på om vedkommende har sørget for en forsvarlig planlegging og ikke har medvirket til risikopregede forretninger som står i misforhold til selskapets ressurser.”

Uttrykket ”uforsvarlig forretningsførsel” åpner for en skjønnsmessig vurdering. Et eksempel på uforsvarlig forretningsførsel kan være mangelfull regnskapsføring. Et annet eksempel kan være at styremedlemmer utfører sine verv uforsvarlig ved å avholde eller delta på for få styremøter. Det er ikke noe vilkår at den uforsvarlige forretningsførselen har ledet til tap for fordringshaverne.

Om vilkåret ”uskikket til å stifte nytt selskap” heter det i Ot.prp. nr. 39 (1982-83) på s. 9:

”Så vel hva de uforsvarlige forhold består i som graden av uforsvarlighet, må tillegges vekt. Det må foretas en konkret vurdering av om vedkommende på grunn av disse forhold er usikket til å inneha stilling eller verv som nevnt. Det må ved vurderingen ses hen til formålet med bestemmelsen, som er å stoppe ”konkursgjengangere”. Hvis de uforsvarlige forhold må antas å være en engangsforeteelse, skal konkurskarantene normalt ikke ilegges.”

Det vil lettere bli ilagt konkurskarantene dersom den aktuelle personen har gått konkurs flere ganger før. Men reglene er ikke begrenset til å omfatte denne gruppen personer. Det er flere eksempler i lagmannsrettspraksis på at også personer som er involvert i en konkurs for første gang, har blitt ilagt konkurskarantene. Reglene er også benyttet for å hindre at personer som er involvert i en første gangs konkurs, skal bli såkalte konkursgjengangere, det vil si i tilfeller der personens handlemåte gir grunn til å frykte for at vedkommende i fremtidig næringsvirksomhet igjen kan bli innblandet i konkurser. Etter rettspraksis må det foreligge mer graverende forhold for at en person som er involvert i en konkurs for første gang, skal kunne bli ilagt karantene.

Det må foreligge årsakssammenheng mellom den uforsvarlige forretningsførselen og uskikketheten. Uttrykket ”må antas” innebærer at det må kreves en forholdsvis betydelig sannsynlighetsovervekt før karantene kan ilegges, jf. Ot.prp. nr. 39 (1982-83) på s. 8.

I tillegg til at vilkårene i kkl. § 142 første ledd nr. 1 eller 2 må være oppfylt, er det etter § 142 annet ledd et vilkår for å ilegge karantene at det synes rimelig ”under hensyn til skyldnerens handlemåte og forholdene for øvrig”. Ved vurderingen av handlemåten vil straffbare handlinger vurderes strengere enn uforsvarlig forretningsdrift. Hvor alvorlig den straffbare handlingen er, vil også ha betydning. Ved vurderingen av ”forholdene for øvrig” vil bl.a. konkursens årsak og skyldnerens opptreden under konkursen være relevant. Dersom det går lang tid fra konkursåpning til konkurskarantene blir begjært, vil dette kunne tale mot at det er rimelig å ilegge karantene.

Virkningene av at karantene ilegges, fremgår av kkl. § 142 tredje og fjerde ledd. I henhold til tredje ledd innebærer konkurskarantene at den som blir ilagt karantene, i et tidsrom på to år regnet fra konkursåpningen ikke kan stifte selskap som nevnt i § 142 femte ledd eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som daglig leder (administrerende direktør) i et slikt selskap. Retten kan bestemme at toårsfristen i stedet skal regnes fra det tidspunkt konkurskarantene blir besluttet. Med ”nye” verv menes verv som påtas etter at kjennelsen om konkurskarantene er avsagt. Alternativet ”reelt utøve verv” er tatt med for å hindre stråmannsvirksomhet, dvs. at den som blir ilagt karantene, benytter en stråmann, men selv reelt utøver vervet. Etter § 142 fjerde ledd kan retten, dersom vilkåret i § 142 første ledd nr. 1 om skjellig grunn til mistanke om straffbar handling er oppfylt, bestemme at skyldneren i toårsperioden også skal fjernes fra verv vedkommende allerede har. Dette er en mer inngripende form for karantene. Det er adgang til å la en slik karantene bare omfatte noen av de eksisterende verv.

Sivilrettslig vil det ikke medføre ugyldighet om et selskap blir stiftet av en som er ilagt konkurskarantene. Heller ikke vil disposisjoner som den karanteneilagte foretar på vegne av selskapet, være ugyldige. Karantenen vil ikke være til hinder for å stifte enkeltpersonforetak, ansvarlig selskap eller kommandittselskap.

Å opptre i strid med en kjennelse om konkurskarantene, er straffbart etter konkursloven § 143 a. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil fire måneder.

Konkursloven § 143 annet ledd annet punktum åpner for at karantenen i visse tilfeller kan forlenges ut over to år. Vilkårene for dette er at påtalemyndigheten begjærer det, og at påtalemyndigheten i en straffesak har nedlagt eller overveier å nedlegge påstand om rettighetstap etter straffeloven § 29. I et slikt tilfelle kan virkningene av karantenen forlenges inntil rettskraftig dom foreligger i straffesaken. Som hovedregel vil konkurskarantenen opphøre ved utløpet av toårsfristen. Et unntak følger av kkl. § 143 femte ledd, som bestemmer at virkningene av karantenekjennelsen faller bort dersom boet blir tilbakelevert til skyldneren etter kkl. § 136, eller dersom skyldneren oppnår tvangsakkord.

Etter kkl. § 143 fjerde ledd kan kjennelsen om konkurskarantene helt eller delvis omgjøres etter begjæring av en part dersom det er kommet frem nye opplysninger. Omgjøring kan skje både til fordel for og til ugunst for den som er ilagt karantene. Bestemmelsen må antakelig tolkes slik at det må være et vilkår at de nye opplysningene stiller saken i et vesentlig annet lys. Dersom den som er ilagt konkurskarantene senere frifinnes i en straffesak om det aktuelle forhold, eller etterforskningen viser at det ikke foreligger noe straffbart forhold, bør påtalemyndigheten straks begjære opphevelse av karantene som er ilagt etter kkl. § 142 første ledd nr. 1.

Personer som er ilagt konkurskarantene, skal registreres i Konkursregisteret, jf. konkursloven § 144 annet ledd.

Det er meningen at reglene om konkurskarantene skal fungere ved siden av og uavhengig av en eventuell dom om rettighetstap etter straffeloven.

Reglenes forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)

Det har vært en viss usikkerhet om konkurskarantenereglenes forhold til forbudet mot dobbeltforfølging etter artikkel 4 nr. 1 i protokoll nr. 7 til den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Høyesterett avsa tre kjennelser om dette spørsmålet 23. september 2003. Kjennelsene er inntatt i Rt. 2003 s. 1221, 1241 og 1243. Høyesterett kom til at konkurskarantene ilagt etter konkursloven § 142 første ledd nr. 1 og nr. 2 ikke stenger for senere straffesak om de forhold som var grunnlag for ileggelse av konkurskarantenen.

I Rt. 2003 s. 1221 uttaler Høyesterett at en konkurskarantene ilagt etter kkl. § 142 første ledd nr. 2 ikke er å anse som en straffeanklage i forhold til EMK artikkel 6. Retten kom også til at konkurskarantene etter kkl. § 142 første ledd nr. 1 heller ikke stenger for videre strafforfølgning. For at protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 skal stenge for videre strafforfølgning er det et krav at siktede allerede har blitt ”endelig frikjent eller domfelt” for det straffbare forholdet. Høyesterett fant at dette vilkåret ikke er oppfylt i forhold til konkurskarantene ilagt etter kkl. § 142 første ledd nr. 1. Retten la vekt på at konstatering av skjellig grunn til mistanke verken etter sin ordlyd eller etter norsk rettstradisjon er en endelig domfellelse, at formålet med konkurskarantenen er å hindre at den karanteneilagte fortsetter å utnytte selskapsformen til misligheter eller andre uheldige formål, og at saksbehandlingsreglene taler mot å anse at beslutningen om karantene innebærer en endelig domfellelse. Høyesterett fant videre at konkurskarantene ilagt etter kkl. § 142 første ledd nr. 1 ikke kan anses som ileggelse av straff etter EMK. Det ble uttalt at karakteren av konkurskarantenen, formålet bak karantenereglene og det begrensede alvoret av inngrepet leder til at karanteneinstituttet ikke kan ses som straff i konvensjonens forstand. Artikkel 4 nr. 1 får dermed ikke anvendelse. Det ble lagt vekt på at det bærende formålet med konkurskarantene er et ikke-pønalt behov for beskyttelse i tilfeller der konkursen har sammenheng med at vedkommende har vist seg uskikket til å drive forretningsvirksomhet. Hovedbegrunnelsen for konkurskarantene er å beskytte andre, ikke å straffe. Bestemmelsene regulerer dessuten næringsutøvelse på et meget begrenset felt, nemlig det å lede og stifte aksjeselskaper. Det ble også lagt vekt på konkurskarantenens begrensede alvorlighetsgrad, herunder at karantenen ikke utløser noe generelt forbud mot utøvelse av næringsvirksomhet. Det kunne ikke legges spesiell vekt på registreringen i konkursregisteret ved vurderingen av karantenens alvorlighetsgrad.

Saken i Rt. 2003 s. 1243 gjaldt en konkurskarantene som omfattet også eksisterende verv. Høyesterett mente at heller ikke en slik karantene ville være i strid med forbudet i EMK protokoll nr. 7 artikkel 4 nr. 1. I saken var det gått om lag halvannet år fra konkurs ble åpnet til konkurskarantene ble ilagt. Høyesterett tok ikke stilling til om det kan innebære problemer i forhold til forbudet mot dobbeltforfølgning hvis det går meget lang tid fra konkursåpning til konkurskarantene blir ilagt. Det ble uttalt at tidsforløpet i saken måtte anses normalt i forhold til kompleksiteten av de forholdene som lå til grunn for konkurskarantene, og tidsforløpet kunne da ikke være avgjørende.

Rettighetstap

Etter straffeloven § 29 nr. 2 kan den som kjennes skyldig i en straffbar handling, når almene hensyn krever det, idømmes tap av retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet eller beskjeftigelse som vedkommende ved den straffbare handling har vist seg uskikket til eller må fryktes å ville misbruke, eller som i særlig grad krever allmenn tillit. Rettighetstap kan idømmes for en bestemt tid inntil fem år eller for alltid. Formålet med rettighetstap er å hindre den dømte i å inneha stillinger eller utøve næringer som vedkommende ved forbrytelsen har vist seg uskikket til. Rettighetstap er straff og kan bare ilegges ved dom. Fradømmelse av stilling etter straffeloven § 29 nr. 2 kan gjelde både den stilling vedkommende er i, og retten til å utøve slik stilling i fremtiden. Den som er fradømt retten til å utøve en virksomhet, kan heller ikke forestå slik virksomhet for en annen. Et rettighetstap kan omfatte samme typer verv som konkurskarantene, jf. f.eks. Rt. 1996 s. 1505.

Etter straffeloven § 48 tredje ledd kan også et foretak fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former.

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff er det foreslått en del endringer i reglene om rettighetstap. Det foreslås at reglene skal være de samme for tap av private stillinger som for tap av offentlige stillinger. Det felles vilkåret for tap av stilling og tap av retten til å ha stilling eller utøve virksomhet eller aktivitet i fremtiden skal være at allmenne hensyn tilsier det, og at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke stillingen i fremtiden. Terskelen for å idømme rettighetstap skal fremdeles være høyere når det er tale om tap av retten til å utøve stilling eller inneha virksomhet i fremtiden, enn når det er tale om å fradømme noen en stilling vedkommende allerede innehar.

Det foreslås i proposisjonen at den som er fratatt retten til å utøve en virksomhet, ikke skal kunne forestå slik virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg. Rettighetstap skal som hovedregel kunne idømmes som eneste straff for et forhold. Unntak gjelder dersom den straffbare handlingen har en minstestraff på ett års fengsel eller mer. Det foreslås at rettighetstapet skal gjelde for ubegrenset tid eller for en begrenset periode på inntil fem år. Vilkåret for å ilegge tidsubegrenset rettighetstap skal være at det foreligger særlige grunner. Rettighetstap skal fortsatt betraktes som straff. Etter forslaget skal rettighetstap kunne ilegges ved forelegg.