Virkninger av konkurskarantene

Bør karantenen omfatte næringsvirksomhet i enhver form?

Av konkursloven § 142 tredje ledd følger det hvilke verv en person som er ilagt konkurskarantene, er utelukket fra å inneha. I tillegg til å stifte selskaper som nevnt i femte ledd, kan vedkommende ikke påta seg eller reelt utøve verv som medlem eller varamedlem i styret eller som daglig leder i selskap som nevnt i femte ledd. Det er i hovedsak tale om selskaper med begrenset ansvar og næringsdrivende stiftelser.

Begrunnelsen for at næringsvirksomhet under fullt personlig ansvar ikke er forbudt i karantenetiden, fremgår av Ot.prp. nr. 50 (1980-81) på s. 120. Det er her vist til at reglene om konkurskarantene knytter seg til selve selskapsformen og ikke til bestemte former for næringsvirksomhet. De nødvendige krav til utøveren bør fremgå av de lovene som regulerer de enkelte næringer. Det er også vist til at en personlig ansvarlig innehaver av en virksomhet som går konkurs, vil hefte for virksomhetens gjeld fullt ut, og at det ikke er et tilsvarende behov for at denne selskapsformen omfattes av karantenebestemmelsen. For så vidt angår selskaper med blandet ansvar, er det vist til at det at ett eller flere medlemmer har fullt personlig ansvar, burde gi den tilstrekkelige garanti. Når det gjelder selskaper med delt ansvar, er det vist til at det også der er personlig ansvar for selskapsgjelden, og at det er en lite praktisk selskapstype.

I sin uttalelse nr. 44 reiser Konkursrådet spørsmål om virkningen av en konkurskarantene bør utvides. Rådet uttaler:

”Dersom skyldneren er ilagt konkurskarantene på grunn av uforsvarlig forretningsførsel, vil de allmennpreventive hensyn kunne tilsi at karantenen skal omfatte enhver form for fremtidig forretningsvirksomhet. Også drift av enkeltmannsforetak og ansvarlig selskap krever at skyldneren følger gjeldende lover og regler, som for eksempel regnskapsførsel og betaling av skatter og avgifter. Kreditorene og samfunnet kan bli påført store tap selv om skyldnerens personlige formue kan beslaglegges av konkurskreditorene. Disse hensyn må veies opp mot hensynet til skyldnerens rett til å skaffe seg et levebrød ved å starte opp på ny. En konkurskarantene som omfatter enhver form for næringsvirksomhet, kan representere et yrkesforbud overfor skyldneren. Har skyldneren forut for konkursen tilsidesatt de spilleregler som gjelder for drift av næringsvirksomhet, er det imidlertid skyldneren selv som har diskvalifisert seg fra fortsatt næringsvirksomhet. I så fall vil hensynet til kreditorene og samfunnet kunne bli utslagsgivende.”

Et forbud mot å drive næringsvirksomhet i enhver form i karanteneperioden vil være en langt mer inngripende reaksjon enn den gjeldende konkurskaranteneordningen. For enkelte skyldnere vil det, som Konkursrådet påpeker, nærmest kunne representere et yrkesforbud. Kreditorene til en næringsvirksomhet med personlig ansvar vil ha bedre beskyttelse enn i forhold til et selskap med begrenset ansvar, selv om det selvsagt også kan oppstå store tap for kreditorene i forbindelse med personlig næringsvirksomhet. Å ilegge et generelt forbud mot næringsvirksomhet bør etter departementets syn bare være aktuelt dersom det foreligger straffbare forhold. I slike tilfeller vil reglene om rettighetstap være anvendelige. Etter departementets syn bør forbud mot næringsvirksomhet med personlig ansvar fortsatt følge reglene om rettighetstap.

Hvilke verv bør karantenen omfatte?

Brønnøysundregistrene reiser i brev til Justisdepartementet 5. oktober 2004 spørsmål om en konkurskarantene også bør innebære forbud mot å opptre som signaturberettiget og prokurist. De uttaler bl. a.:

”Som den alt overskyggende hovedregel for alle de aktuelle selskapsformer tilligger signaturretten styret, likevel gjennomgående slik at styret kan delegere denne videre. Signaturberettiget kan inngå alle former for avtaler på selskapets vegne, inkludert å selge eller behefte selskapets faste eller rørlige eiendom. Det er således tale om det mest omfattende fullmaktsbegrep i selskapsretten. Signaturberettiget kan de facto utføre mer på egen hånd enn det enkelte styremedlem kan.

Selskapets signaturbestemmelse skal registreres i Foretaksregisteret, og er inntatt på firmaattesten, jf. foretaksregisterloven kapittel III og foretaksregisterforskriften § 13. Firmaattesten fungerer i praksis som legitimasjonsdokument utad for signaturberettiget. I samsvar med foretaksregisterloven § 10-1 er registrering i Foretaksregisteret gitt både positiv og negativ troverdighet.”

Brønnøysundregistrene mener at det at rollen som signaturberettiget ikke er med i opplistingen i konkursloven § 142 tredje ledd, bidrar til å uthule konkurskaranteneinstituttet. De peker på at det ikke er gitt at det å inneha signaturrett innebærer at den signaturberettigede kan sies å ”reelt utøve verv” som styremedlem eller daglig leder. Slik regelverket er utformet, er det derfor lite praktisk for Foretaksregisteret å nekte registrering som signaturberettiget, til tross for at nektelse fra tid til annen vil kunne forsvares ut fra forbudet mot reell utøvelse av verv.

Om prokuristrollen uttaler registrene:

”Rollen som prokurist gir en noe mindre omfattende representasjonsrett, men de problemstillinger som gjør seg gjeldende, er av tilsvarende karakter som for signaturrett. Prokurafullmakt registreres i Foretaksregisteret og fremkommer på firmaattesten. Prokuristen er dermed legitimert til å handle på selskapets vegne i alt som hører til den daglige drift, med unntak av salg eller beheftelse av fast eiendom, skip eller luftfartøy, jf prokuraloven § 1.”

Brønnøysundregistrene viser videre til at det også for prokuristene vil være slik at de ikke alltid kan anses for å reelt utøve verv som styremedlem eller daglig leder, og at en person med konkurskarantene dermed vil kunne bli registrert som prokurist. Brønnøysundregistrene mener at et forbud mot å inneha rolle som signaturberettiget eller prokurist bør komme klart frem i konkursloven § 142 tredje ledd, da hensynene bak karantenereglene tilsier at også disse rollene bør rammes av karantenen.

Departementet er enig med Brønnøysundregistrene i at det ikke er gitt at det å ha signaturrett eller prokura innebærer å ”reelt utøve verv” som styremedlem eller daglig leder, og at en person som har konkurskarantene derfor ikke uten videre kan nektes å bli registrert som signaturberettiget.

Hensikten med avgrensningen av karantenevirkningen til å omfatte styremedlemmer og daglig leder, har nok vært at man har villet ramme personene som leder selskapet. I aksjeselskaper hører forvaltningen av selskapet under styret, jf. aksjeloven § 6-12. Styret skal bl.a. sørge for organisering av og kontroll med virksomheten. Også den daglige lederens oppgaver er en del av forvaltningen av selskapet.

Firmategningsretten innebærer ikke at firmategneren er tildelt beslutningsmyndighet på vegne av selskapet. Bruk av firmategningsretten til å foreta disposisjoner på selskapets vegne forutsetter en forutgående beslutning av det selskapsorgan som har myndighet til å treffe vedkommende beslutning.

Departementet mener at det fremdeles bør være siktemålet med konkurskarantenebestemmelsene å ramme personer i ledelsen av selskapet. Samtidig er forholdet at en signaturberettiget eller en prokurist kan ha tilnærmet samme fullmakter som en daglig leder. Dersom det forekommer tilfeller hvor en person med konkurskarantene i realiteten driver selskapet ved å opptre som signaturberettiget eller prokurist, mens ”stråmenn” opptrer som styremedlemmer, vil en ved å utvide karantenevirkningen, bedre kunne sikre mot omgåelser av karantenen. Departementet har ingen formening om hvorvidt dette er utbredt i praksis. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om karantenevirkningen bør utvides til også å omfatte vervet som signaturberettiget eller prokurist i tilfeller der disse vervene er gitt til andre enn styremedlemmer eller daglig leder.

Bør karantenevirkningen omfatte forbud mot å stifte eller å erverve eierandel i selskaper?

Brønnøysundregistrene uttaler i brev til Justisdepartementet 5. oktober 2004 at det bør vurderes å oppheve forbudet mot å stifte nye selskaper i karanteneperioden. De uttaler bl.a.:

”Etter vår oppfatning gir det liten mening med et slikt forbud, all den tid det å være stifter av et selskap ikke i seg selv gir noen adgang til å delta i driften av selskapet. Selve stiftelsesdisposisjonen kan vanskelig tenkes å føre til konkurs, det er forhold knyttet til driften etter stiftelsen som fører til at slike situasjoner oppstår. Stifter har i selskapsretten ingen legitimasjon til å opptre utad på vegne av selskapet. Reglene om revisorbekreftelse på innbetaling av kapital ivaretar sentrale sider ved hensynet til tredjemann med tanke på selve stiftelsesdisposisjonen.”

Brønnøysundregistrene viser også til at rollen som stifter har lite til felles med de øvrige roller karantenen omfatter, og at enkelte stiftere kan ha en lav eierandel i selskapet. Videre vises det bl.a. til at det kan synes brutalt å nekte noen å delta i et nytt samvirkelag eller andelslag fordi de har konkurskarantene, og det vises til problemene med å gi karantenen tilbakevirkende kraft hva selskapsstiftelser angår.

Om forretningsavdeling av utenlandsk foretak uttaler registrene:

”For det første er det praktisk umulig å foreta en fornuftig kontroll av forholdet. Den juridiske personen - hovedforetaket – stiftes i utlandet. Kjennelse om konkurskarantene har ingen virkning i forhold til skyldnerens mulighet til å opprette selskaper utenfor Norge. Alle utenlandske selskaper har rett til å etablere seg her i landet ved opprettelse av avdeling. Opprettelse av en slik avdeling innebærer ikke stiftelse av nytt selskap, men er et resultat av det utenlandske foretakets beslutning om å etablere seg i Norge. Foretaksregisteret kan ikke nekte registrering av norsk avdeling av utenlandsk foretak, selv om en ved en tilfeldighet skulle oppdage at en av stifterne har konkurskarantene.”

Etter departementets syn bør forbudet mot å stifte selskaper i karanteneperioden, opprettholdes. At forbudet ikke har særlig virkning i forhold til etablering av forretningsavdeling av utenlandsk selskap, behøver ikke være avgjørende, så lenge forbudet har praktisk betydning i forhold til stiftelse av norske selskaper. Det har nok først og fremst en lovteknisk begrunnelse at forretningsavdeling av utenlandsk selskap er omfattet også når det gjelder stiftelse. Lovteksten vil åpenbart bli mer komplisert dersom man skal utforme en særskilt unntaksbestemmelse for stiftelse i forhold til dette alternativet. Når det gjelder spørsmålet om karantenens tilbakevirkende kraft for selskapsstiftelser, vises det til punkt 8.5 nedenfor.

Departementet antar at et forbud mot å stifte selskaper i karanteneperioden i mange tilfeller vil forhindre at den karanteneilagte etablerer ny virksomhet i selskapsform i karanteneperioden. Mange aksjeselskaper som går konkurs, er enpersonaksjeselskaper eller familieaksjeselskaper der bare en eller noen få personer står bak selskapet. Det er fremdeles et viktig mål med konkurskarantenereglene å stanse de såkalte ”konkursgjengangerne”. Det typiske for konkursgjengangerne vil gjerne være at de etter konkurs i et selskap, fortsetter sin virksomhet i nye selskaper inntil også disse går over ende. Det er da gjerne aksjeselskaper som er den praktiske selskapsformen. Etter departementets syn er opprettholdelse av forbudet mot å stifte selskaper i karanteneperioden derfor viktig for å ivareta siktemålet med karantenebestemmelsen. Uttrykket ”stifter” er i aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-1 første ledd definert som ”den eller de som skal tegne aksjer i selskapet”. Stifterne vil dermed alltid være aksjeeiere fra stiftelsestidspunktet av, selv om de senere kan avhende aksjene. Undertegningen av stiftelsesdokumentet, aksjetegningen og beslutningen om å stifte selskapet er i praksis en og samme disposisjon. Selv om det selvsagt kan forekomme tilfeller hvor en stifter kun tegner seg for få aksjer, er det mest praktiske, iallfall i små selskaper, at de som stifter selskapet, også er de reelle initiativtagerne bak selskapet, og iallfall i den første perioden, de største aksjonærene. Dette taler for å la karantenevirkningen omfatte stiftelse av selskaper.

Brønnøysundregistrene uttaler videre i sitt brev 5. oktober 2004 at dersom hensikten er å unngå at den karanteneilagte skal få kontroll over ny næringsvirksomhet, bør forbudet også omfatte erverv av eierandeler i nytt selskap i karanteneperioden.

Dersom en person i løpet av karanteneperioden erverver en større eierandel i et selskap, vil dette kunne gi vedkommende vesentlig innflytelse over selskapet gjennom beslutninger på generalforsamlingen, og for så vidt sette vedkommende i samme stilling som en selskapsstifter. Dersom forbud mot å erverve eierandeler i et selskap skulle være omfattet av karantenevirkningen, måtte det etter departementets syn være begrenset til større eierandeler. Det er ellers et spørsmål hvordan en slik bestemmelse skulle kontrolleres, siden eierandelen i et selskap ikke registreres i Foretaksregisteret. Departementet er usikker på det praktiske behovet for å la erverv av eierandeler omfattes av forbudet, og ber om høringsinstansenes syn på dette.

Hvilke sammenslutningsformer bør karantenen omfatte?

Brønnøysundregistrene reiser i brev 5. oktober 2004 spørsmål om det bør gjøres endringer i konkursloven § 142 femte ledd, som har en opplisting av hvilke sammenslutningsformer som det ikke er tillatt å stifte eller være styremedlem eller daglig leder av i karanteneperioden. De uttaler bl.a.:

”Vi har lagt til grunn at konkurskarantenereglene i prinsippet er ment å ramme roller i alle selskaper med begrenset ansvar. (Forretningsavdeling av utenlandsk foretak representerer således et avvik i denne sammenheng, all den tid heftelsesformen for det utenlandske foretaket – og dermed også den norske filialen – kan være av forskjellig art; begrenset, ubegrenset eller blandet.)”

Brønnøysundregistrene påpeker at slik bestemmelsen er utformet, må den endres hver gang det kommer til en ny organisasjonsform med begrenset ansvar, dersom intensjonen er å stenge muligheten for å ha roller i sammenslutninger der ansvaret er begrenset. De kan ikke se noen grunn til at næringsdrivende foreninger og sparebanker ikke skal være omfattet av bestemmelsen, når borettslag og næringsdrivende stiftelser er omfattet. Brønnøysundregistrene foreslår derfor at konkursloven § 142 femte ledd endres slik at det gis en sekkebestemmelse som omfatter alle næringsdrivende foretak med begrenset ansvar.

Departementet ser det ikke som særlig problematisk at bestemmelsen må endres hver gang det kommer til en ny organisasjonsform med begrenset ansvar. Dette er noe som kan ordnes i forbindelse med lovgivningen om slike nye selskapsformer.

Årsaken til at sparebanker og forretningsbanker ikke er omfattet av bestemmelsen, er at bankene ikke kan gå konkurs, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 119. Etter departementets syn er det ikke grunn til å la bestemmelsen omfatte banker, og det er derfor ikke aktuelt å la den omfatte sammenslutninger med begrenset ansvar generelt.

Når det gjelder økonomiske foreninger, kan et argument mot å la disse omfattes, være at de har nokså begrenset praktisk betydning. I 2003 var det registrert 707 foreninger, lag eller innretninger i Foretaksregisteret, mens det totale antallet registrerte foretak var 321 874. Denne innvendingen kan for så vidt også reises mot å la stiftelser være omfattet. Det var i 2003 registrert bare 989 stiftelser i Foretaksregisteret. Når næringsdrivende stiftelser ble tatt med i konkursloven § 142 femte ledd, ble det lagt vekt på at denne type stiftelser brukes som et alternativ til vanlige selskapsformer, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 119. Det er i hovedsak aksjeselskaper og enkeltpersonforetak som går konkurs, og det er derfor verv i aksjeselskap som det er viktigst å ramme med karantenebestemmelsen. På den annen side vil bestemmelsen bli mer fullstendig i forhold til formålet om man også tar med økonomiske foreninger. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om man bør utvide karantenevirkningen til også å omfatte verv i økonomiske foreninger.

Når det gjelder forretningsavdelinger av utenlandske selskaper, omfattet konkursloven § 142 femte ledd frem til endring ved lov 5. juni 1992 nr. 51 om Statens postbank, bare forretningsavdeling av utenlandske aksjeselskaper. Ordlyden ble endret da selskapsformen Statens postbank ble tilføyd, åpenbart ved en inkurie. Antakelig må bestemmelsen tolkes slik at det fremdeles bare er forretningsavdeling av utenlandsk aksjeselskap som er omfattet. Departementet foreslår at bestemmelsen utformes i tråd med den opprinnelige lovteksten på dette punktet.

Konkurskarantenens tilbakevirkende kraft

Hovedregelen etter konkursloven § 142 tredje ledd første punktum er at karanteneperioden skal løpe fra konkursåpningstidspunktet. Dette innebærer at karantenen vil få en viss tilbakevirkende kraft. Å beslutte at karantenen skal gjelde i to år fra kjennelsen om karantene blir avsagt i medhold av kkl. § 142 tredje ledd annet punktum, er særlig praktisk i tilfeller der konkursbehandlingen tar tid. Alternativet kan også benyttes dersom retten finner at den som blir ilagt karantene, bør få beholde verv som vedkommende har påtatt seg i tiden etter konkursåpningen. I rettspraksis er det lagt til grunn at karantene også kan ilegges fra et tidspunkt mellom konkursåpningen og avsigelse av karantenekjennelsen. Brønnøysundregistrene har i brev 5. oktober 2004 opplyst at i årene 2001-2003 var gjennomsnittlig behandlingstid for konkursboer som ble innstilt etter konkursloven § 135, ca. 200 dager. Av 296 kjennelser om konkurskarantene i 2003 var hele 207 gitt virkning fra kjennelsestidspunktet, noe som indikerer at den praktiske hovedregelen har blitt at karanteneperioden løper fra kjennelsestidspunktet og ikke fra åpningstidspunktet.

Begrunnelsen for at en kjennelse om konkurskarantene er gitt en viss tilbakevirkende kraft, er at en annen løsning ville åpne for omgåelse av reglene om konkurskarantene, jf. Ot.prp. nr. 39 (1982-83) s. 7. Det er også fra konkursåpningen at konkursens øvrige negative virkninger for skyldneren og evt. ledende personer i virksomheten inntrer, f.eks. rådighetsforbudet etter konkursloven § 100.

Det å påta seg verv eller stifte nytt selskap før karantene er ilagt, vil ikke være straffbart etter konkursloven § 143 a. Dersom den karanteneilagte har påtatt seg verv som styremedlem, daglig leder e.l. i perioden mellom konkursåpningen og karantenekjennelsen, skal vedkommende etter at karantenekjennelsen er avsagt, fjernes fra disse vervene, jf. Ot.prp. nr. 39 (1982-83) s. 7-8. Om stiftelse av selskap foretatt før kjennelsen om konkurskarantene avsies, heter det i Ot.prp. nr. 39 (1982-83) på s. 8:

”Stiftelse av selskap foretatt etter konkursåpningen men før avsigelsen av kjennelsen, volder særlig problem. Hovedregelen i § 142 annet ledd første punktum er at konkurskarantenen får virkning også for slike selskapsstiftelser. Skifteretten kan imidlertid bestemme at karantenen ikke skal gjelde det vedkommende har ”gjort” før kjennelsen ble avsagt. Gjort er her ment å dekke stiftelse av selskap. Hvis skifteretten ikke treffer avgjørelse i henhold til § 142 annet ledd annet punktum, må stifter som ilegges konkurskarantene legge fra seg sin økonomiske interesse i det stiftede selskapet. (...) Er det flere stiftere, kan de øvrige stiftere fortsette selskapet, men uten den person som er under karantene.”

At den karanteneilagte må fralegge seg den økonomiske interesse i selskapet må antakelig bety at vedkommende må løses ut av de andre stifterne, alternativt overdra eierandelen til en utenforstående. Poenget er at han fjernes fra posisjonen som stifter og medeier. Der vilkårene for uttreden ikke er avklart i aksjonæravtale, vedtekter e.l., må disse avtales konkret i det enkelte tilfellet. Et særlig problem oppstår hvis vedkommende er enestifter av selskapet. Vedkommende vil da måtte overdra selskapet til en annen. Det er uklart hva som da blir situasjonen hvis ingen er interessert i å ta over.

Det er i teorien noe uenighet om skyldneren og andre personer skal opplyses av retten eller bostyreren ved konkursåpningen om at de ikke bør påta seg verv og stifte selskap. Dette er nok noe som sjelden gjøres i praksis. Huser mener at det foreligger en slags betinget karantene allerede fra konkursåpningen, og at den som stifter selskaper eller påtar seg nye verv, tar en risiko som vedkommende bør orienteres om av boet, jf. Huser, Gjeldsforhandling og konkurs bind 2 s. 433. Schonhowd, Konkurskarantene, 2001 s. 76, mener at betegnelsen betinget karantene kan kritiseres all den tid det er så vidt mange betingelser som må oppfylles, herunder at det skal foretas en rimelighetsvurdering før karantene kan ilegges. En opplysning fra retten eller bostyreren til de aktuelle personer om at de ikke bør påta seg verv eller stifte selskaper, kan etter hans mening bare gjøres som en uforpliktende oppfordring med alle mulige forbehold.

Om karantenens tilbakevirkende kraft uttaler Brønnøysundregistrene i sitt brev 5. oktober 2004:

”I tilfelle der karantenen gis virkning fra konkursåpningen skal skyldneren - når karantenen foreligger - fjernes fra roller som er ervervet etter konkursåpningen. Dersom skyldneren virkelig er uskikket til å drive næringsvirksomhet, kan han på dette tidspunkt allerede ha foretatt en rekke transaksjoner i og rundt de selskaper der han har roller. For disse selskapene og deres kreditorer blir virkningen av karantenen tilnærmet illusorisk. Karantenen har således bare reell effekt i tiden etter at den faktisk er ilagt.

Hovedregelen om virkningstidspunkt fra konkursåpningen har vært den samme helt siden konkurskaranteneinstituttet ble innført gjennom aksjeloven av 1976. Disse reglene var imidlertid for øvrig slik utformet at konkurskarantene ble ilagt automatisk, med virkning fra åpningstidspunktet, dersom skyldneren ikke innen en måned hadde søkt om å bli fritatt for karantene. (...) Det har ikke lykkes oss å finne klare uttalelser ift hvorfor hovedregelen om virkningstidspunkt for karantenen er beholdt.

(...)

Brønnøysundregistrene mener det bør vurderes å endre regelen mht virkningstidspunktet for karantene, slik at karantenen alltid har virkning fra kjennelsestidspunktet, men dog slik at skyldneren også skal fjernes fra roller som er ervervet etter konkursåpningstidspunktet.”

Etter departementets syn kan forslaget fra Brønnøysundregistrene ha noe for seg. Dersom konkurskarantene gis virkning fra kjennelsestidspunktet og den karanteneilagte samtidig fjernes fra verv vedkommende har påtatt seg etter konkursåpningen, vil den reelle karantenetiden bli noe lengre enn etter gjeldende rett. Det kan på den annen side virke urimelig for den karanteneilagte dersom det tar lang tid før kjennelse om konkurskarantene blir avsagt. Departementet har forslag til saksbehandlingsfrister i karantenesaker i notatet her, som forhåpentlig vil avhjelpe dette.

Departementet ser at det reiser seg en del uavklarte spørsmål i forbindelse med karantenens tilbakevirkende kraft for selskapsstiftelser. Men det vil også være uheldig om en karanteneilagt som har stiftet nytt selskap i tiden mellom konkursåpningen og kjennelsestidspunktet, får beholde sin posisjon i det nystiftede selskapet. Dette vil nettopp kunne åpne for omgåelse med hensyn til de virkninger som er ment å oppnås ved å ilegge en person karantene. Departementet foreslår en bestemmelse som gir retten adgang til å bestemme at karantenen skal ha virkning for selskapsstiftelser som er foretatt før kjennelsen om konkurskarantene. På denne måten kan retten i sin vurdering ta i betraktning de selskapsrettslige problemstillinger som gjør seg gjeldende i forhold til uttreden av et selskapsforhold. Departementet foreslår en henvisning til reglene i aksjeloven § 4-24 annet til fjerde ledd, som for det første innebærer at det må tas hensyn til hvilken virkning dette har for selskapet, jf. § 4-24 annet ledd, og at aksjene skal innløses etter reglene i § 4-24 tredje og fjerde ledd, med mindre selskapet utpeker en annen til å overta aksjene etter annet ledd annet punktum. Det foreslås at også den karanteneilagte kan velge å overdra aksjene til en annen i stedet for innløsning.

Dersom personen som er ilagt karantene, er den eneste aksjeeieren i selskapet, gjør ikke hensynet til øvrige aksjeeiere seg gjeldende. Departementet foreslår for disse tilfellene at retten kan pålegge vedkommende å oppløse selskapet eller overdra det til en annen.

Dersom regelen endres som foreslått her, kan konkursloven § 142 tredje ledd lyde:

Konkurskarantenen innebærer at skyldneren i et tidsrom av to år regnet fra tidspunktet for avsigelse av kjennelsen om konkurskarantene, ikke kan stifte selskap som nevnt i femte ledd eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem i styret eller som daglig leder (administrerende direktør) i slikt selskap. Har den karanteneilagte påtatt seg verv som medlem, varamedlem i styret eller som daglig leder i tiden mellom konkursåpningen og kjennelsen om konkurskarantene blir avsagt, skal vedkommende fjernes fra disse vervene. Har den karanteneilagte stiftet aksjeselskap eller allmennaksjeselskap i tiden etter konkursåpningen, kan retten bestemme at vedkommende skal tre ut av selskapet på de vilkår og etter den fremgangsmåten som følger av aksjeloven § 4-24 annet til fjerde ledd. Den karanteneilagte kan i stedet overdra aksjene til en annen. Er han eller hun den eneste aksjeeieren i selskapet, kan retten bestemme at selskapet skal oppløses eller overdras til en annen.

Regelen kan eventuelt suppleres med en adgang for retten til å la vedkommende beholde enkelte verv påtatt i tiden etter konkursåpningen.

Reaksjoner ved brudd på karantenen

Etter konkursloven § 143 a er reaksjonen mot den som forsettlig eller uaktsomt opptrer i strid med konkurskarantenekjennelsen, bøter eller fengsel inntil fire måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Det er ingen bestemmelse om forlengelse av karantenetiden ved straffbart brudd på karantenen. Etter den svenske loven om næringsforbud, er hovedregelen at dersom et næringsforbud blir overtrådt, skal det forlenges med inntil fem år. Loven om næringsforbud 26 § fastsetter at:

”Ett näringsförbud som överträds skall förlängas med högst fem år om det inte finns särskilda skäl att underlåta förlängning. Sker flera förlängningar, får den sammanlagda tiden för förlängning inte vara mer än fem år.”

Etter departementets syn kan det være grunn til å vurdere å innføre forlengelse av karantenetiden ved brudd på karantenen i norsk rett. Dersom den karanteneilagte har brutt karantenen, er det en indikasjon på at vedkommende fremdeles ikke er skikket til å stifte selskaper eller til å inneha verv. Hensynet til å beskytte andre næringsdrivende og samfunnet for øvrig, taler for at karantenen blir forlenget i slike tilfeller. Betingelsen for å forlenge karantenen, bør være at den karanteneilagte er dømt for straffbart brudd på karantenen. Forlengelse av karantenen kan da fastsettes under straffesaken.

Konkursloven § 143 a kan da formuleres slik:

§ 143 a Straff og forlengelse av karantenetiden

Den som forsettlig eller uaktsomt opptrer i strid med kjennelse etter § 143, straffes med bøter eller med fengsel inntil fire måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Blir den karanteneilagte ilagt straff etter denne paragrafen, skal karantenetiden forlenges med to år. Er karantenetiden allerede utløpt ved domsavsigelsen, løper det en ny karantenetid på to år fra det tidspunkt dommen blir rettskraftig.