Saksbehandlingsreglene

Partsrepresentanter

Det følger av konkursloven § 143 annet ledd at boet og påtalemyndigheten har rett til å opptre som part i en sak om konkurskarantene. I praksis er det slik at tingrettens beslutning om konkurskarantene normalt bygger på bostyrerens innberetning. Det er sjelden at boet eller påtalemyndigheten velger å opptre som part ut over dette. Dersom boet opptrer som part, kan det pådra seg ansvar for motpartens saksomkostninger dersom karantene ikke blir ilagt. Det er ofte slik at uttalelser fra den konkurskarantene er begjært for, ikke blir imøtegått fra boet eller påtalemyndigheten. Ved kjæremål er det som regel bare den karanteneilagte som opptrer. Det er ellers et uavklart spørsmål om et rettskraftig avsluttet konkursbo kan opptre som part.

Konkursrådet gir i sin uttalelse nr. 44 uttrykk for at det er uheldig med den manglende partsrepresentasjonen i saker om konkurskarantene. Rådet mener det bør utredes om det offentlige skal opptre som part i alle stadier i saken. Konkursrådet mener videre at dersom det innføres en partsrepresentasjon fra det offentlige, bør også skyldnerens partsrettigheter utredes. Rådet mener at konkurskarantene er et så inngripende virkemiddel at den som blir ilagt karantene bør få oppnevnt prosessfullmektig dersom konkurskarantene vurderes besluttet av tingretten. Rådet viser til at de færreste skyldnere har tilstrekkelig juridisk kompetanse til å imøtegå bostyrers anbefaling om ileggelse av konkurskarantene.

Partsrepresentasjon fra boets side

Departementet foreslår at boet, men ikke påtalemyndigheten, for fremtiden skal være partsrepresentant. I de fleste sakene er det bostyreren som innstiller på ilegging av konkurskarantene. Det er boet som besitter detaljkunnskaper om de forhold som ligger til grunn for innstillingen. Det er svært sjelden at påtalemyndigheten har benyttet anledningen til å opptre som part i karantenesaker. Ved at mistanke om straffbare forhold ikke lenger forslås å være et selvstendig karantenevilkår, er det enda mindre grunn til å involvere påtalemyndigheten i karantenesaker. Etter boets avslutning bør den tidligere bostyreren etter departementets syn gis kompetanse til å opptre som partsrepresentant for eksempel ved kjæremål.

Departementet foreslår at boet, og etter boets avslutning, den tidligere bostyreren, skal ha kompetanse til å opptre som part i alle saker der det innstilles på konkurskarantene eller retten av eget tiltak igangsetter slik sak. For å avhjelpe problemet med manglende midler til bostyrerens arbeid med karantenesaker, foreslår departementet at det skaffes en offentlig finansiering for de sakene der boet ikke har midler til å dekke omkostningene, jf. nedenfor under punkt 9.2.

Finansieringen foreslås bare å gjelde for saker der boet mangler midler til å føre karantenesaken. Også i saker der boet har midler, kan det være at boet vil søke å unngå å opptre som part i karantenesaken fordi dette kan påføre boet kostnader. Det kan derfor være et spørsmål om boet bør pålegges å opptre som part i karantenesaker. Dette vil kunne lede til en bedre opplysning av karantenesakene. På den annen side kan det i enkelte boer være uheldig på denne måten å ta ressurser fra bobehandlingen for øvrig og de midlene som kan fordeles blant kreditorene. Det kan også være en fare for at bostyreren vil innstille på konkurskarantene i færre saker dersom boet pålegges å opptre som part i saker der det innstiller på karantene. Departementet er i tvil, men antar at det ikke er grunn til å pålegge boet å opptre i karantenesakene. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Etter konkursloven § 143 annet ledd annet punktum kan påtalemyndigheten begjære at virkningene av en kjennelse om konkurskarantene skal forlenges inntil rettskraftig dom foreligger i straffesak hvor påtalemyndigheten har nedlagt eller overeier å nedlegge påstand om rettighetstap etter straffeloven § 29. Formålet med regelen er å hindre at personer som er mistenkt for straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å drive næring, kan etablere nye selskaper etter at toårsfristen er ute, men før straffesaken er avgjort, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 125. Etterforskning av økonomisk kriminalitet kan erfaringsmessig ta lang tid, og det er derfor behov for en hjemmel for forlengelse av karantenen. Selv om det foreslås at påtalemyndigheten ikke lenger skal ha partsstatus i karantenesaker, mener departementet at påtalemyndigheten bør beholde adgangen til å kreve forlengelse av karantenen etter § 143 annet ledd annet punktum. En slik begjæring har nær tilknytning til straffesaken og den påstand påtalemyndigheten vil nedlegge i saken. Det synes ikke naturlig å overføre denne adgangen til å kreve forlengelse til boet.

Departementet foreslår følgende lovtekst:

Konkursloven § 143 annet ledd skal lyde:

Boet har rett til å opptre som part. Etter at boet er avsluttet, har den tidligere bostyreren rett til å opptre som part. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten bestemme at virkningene av kjennelsen skal forlenges inntil rettskraftig dom foreligger i straffesak hvor påtalemyndigheten har nedlagt eller overveier å nedlegge påstand om rettighetstap etter straffeloven § 29.

Partsrepresentasjon for skyldneren?

Departementet går ikke inn for at den som begjæres ilagt konkurskarantene, skal få dekket prosessfullmektig på det offentliges bekostning. Det gjelder generelt ellers ikke regler om prosessfullmektig på det offentliges bekostning f.eks. i saker som gjelder inndragning av bevillinger eller autorisasjoner. I saker om konkurskarantene som gjelder personer som har vært deltaker i selskap, styremedlem eller daglig leder, vil vedkommende ikke nødvendigvis være insolvent. For personer med dårlig økonomi er det i hovedsak lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp som regulerer hvem som skal få fritt rettsråd eller fri sakførsel på det offentliges bekostning. Konkurskarantenesaker er ikke blant de prioriterte sakene i rettshjelploven § 18, og er heller ikke foreslått tatt med i St.meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp eller i Ot.prp. nr. 91 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m. Omfanget av rettshjelpsordningens saklige virkeområde ble vurdert i St.meld. nr. 25 (1999-2000). Departementet mener at rettshjelploven bør være avgjørende for i hvilke saker det skal ytes fri sakførsel.

Dekning av saksomkostninger i karantenesaker

Det er i dag et problem at boet ofte ikke opptrer som part i karantenesaker ut over å innstille på karantene i innberetningen. Dette skyldes gjerne at boet mangler midler, og ikke ønsker å pådra seg saksomkostninger.

Ofte kan det være i de såkalte ”nullboene” at det er størst grunn til å ilegge karantene. For boene som mangler midler, foreslår departementet at det bevilges midler over Justisdepartementets budsjett til å dekke bostyrernes arbeid i forbindelse med partsrepresentasjon i karantenesaker. I boene som har midler foreslås at kostnader ved å opptre i førsteinstansen dekkes av boet selv.

Dersom kjæremålsinstansen opphever tingrettens avgjørelse, og bobehandlingen ennå ikke er avsluttet, er regelen at boet kan pålegges ansvar for saksomkostninger etter reglene i konkursloven § 149 jf. tvistemålsloven kapittel 13. Etter tvistemålsloven § 180 er regelen at den part som forgjeves har anvendt kjæremål, skal pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger, med mindre retten på grunn av særlige omstendigheter finner å burde frita parten for erstatningsplikten. For øvrig er hovedregelen etter § 172 første ledd at den part som taper saken fullstendig, skal pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. Departementet har innhentet opplysninger fra Konkursregisteret om hvor mange konkurskarantener som har blitt opphevet i lagmannsretten etter kjæremål fra den karanteneilagte. Tallet er forholdsvis lavt. I 2003 ble det i lagmannsrettene behandlet 9 kjæremål over konkurskarantenekjennelser, hvorav 8 karantener ble opphevet i lagmannsretten. Departementet foreslår at staten dekker boets eventuelle saksomkostninger i kjæremålsinstansen for boene.

Departementet antar at en årlig bevilgning på omkring 2 millioner kr. vil være tilstrekkelig til å dekke kostnadene for boene uten midler i førsteinstansen, og saksomkostninger for alle boene i kjæremålsinstansen.

Konkursloven har ingen regler om ansvaret for saksomkostninger i saker hvor den som blir ilagt karantene, ikke har noen motpart. Spørsmålet om hvem som skal betale saksomkostningene i et slikt tilfelle hvor skyldneren fikk opphevet skifterettens kjennelse om konkurskarantene ved kjæremål, var oppe i Rt. 1997 s. 1251. Kjæremålsutvalget kom til at staten kunne ilegges omkostningsansvar i slike saker, og viste til Rt. 1994 s. 892. Kjæremålsutvalget uttalte blant annet at det at konkurslovens kapittel XVIII om konkurskarantene mv. ikke inneholder bestemmelser om omkostningsansvar, må anses som en mangel. Kjæremålsutvalget uttalte videre:

”Avgjørelsen om karantene treffes av skifteretten og er av rent administrativ art. Etter utvalgets syn bør staten kunne pålegges omkostningsansvar dersom konkursdebitor oppnår å få en slik avgjørelse endret i sin favør. Om en bygger på alminnelige rettsgrunnsetninger eller på en analogisk anvendelse av forvaltningsloven § 36 første ledd, har neppe praktisk betydning. Forvaltningsloven § 36 første ledd som lagmannsretten har anvendt åpner for en nyansert bedømmelse av forholdet i den enkelte sak. Som utvalget har pekt på i kjennelsen fra 1994, er den gjort gjeldende for domstolene i andre sammenhenger. Etter kjæremålsutvalgets syn bør bestemmelsen gis analogisk anvendelse i saker om konkurskarantene.”

I notatet her foreslår departementet at boet eller den tidligere bostyreren skal gis midler fra det offentlige til å opptre som part i kjæremålsinstansen. Dette vil sannsynligvis redusere antallet saker hvor den karanteneilagte ikke har noen motpart i kjæremålsinstansen. Dersom kjæremålsinstansen opphever tingrettens kjennelse om konkurskarantene, og boet på det tidspunktet er sluttet, bør regelen som i dag etter departementets syn være at staten dekker omkostningsansvaret. Departementet foreslår at en regel tilsvarende forvaltningsloven § 36 første ledd skal gjelde i slike tilfeller. Vilkårene for at staten pålegges å erstatte kostnadene vil da være at opphevelsen i kjæremålsinstansen ikke skyldes den karanteneilagtes eget forhold, eller at ikke andre særlige forhold taler mot det. Alternativet om at endringen skyldes forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll synes ikke å passe på disse tilfellene. Kostnadsansvaret vil bli belastet posten for erstatningskrav under Justisdepartementets budsjett.

Departementet foreslår følgende lovtekst:

Konkursloven § 143 nytt sjette ledd skal lyde:

Dersom kjæremålsinstansen opphever en kjennelse om at konkurskarantene skal ilegges og den karanteneilagte ikke har noen motpart i saken, kan den karanteneilagtes sakskostnader kreves dekket av staten, når kostnadene har vært nødvendige for å få kjennelsen opphevet og opphevelsen ikke skyldes den karanteneilagtes eget forhold, og heller ikke andre særlige forhold taler mot det.

Kontradiksjon

Det følger av konkursloven § 143 at beslutning om konkurskarantene treffes ved kjennelse, og at boet og påtalemyndigheten har rett til å opptre som part. Saksbehandlingsreglene i kkl. § 149 med videre henvisninger kommer til anvendelse. Det er adgang for retten til å innkalle til rettsmøte i forbindelse med saksforberedelsen i form av bevisopptak etter tvistemålsloven § 190. For kjæremålsinstansen gjelder tilsvarende regler, jf. tvistemålsloven § 402. I praksis har det tidligere sjelden vært avholdt rettsmøter med muntlig forhandling i karantenesaker.

Saker om konkurskarantene starter oftest med at bostyreren innstiller på konkurskarantene, men det kan også tas opp ex officio av tingretten, jf. Ot.prp. nr. 39 (1982-83) s. 9.

Høyesterett behandlet i Rt. 2003 s. 409 en sak der den som var ilagt konkurskarantene, ikke var varslet før skifterettens rettsmøte om ileggelse av karantene. Vedkommende hadde heller ikke fått uttale seg om at lagmannsretten bygget på et annet faktisk og rettslig grunnlag enn skifteretten i sin kjennelse.

Høyesterett uttalte:

”Som anført av påtalemyndigheten v/regjeringsadvokaten, er det – når skifterettens og lagmannsrettens behandling ses i sammenheng – særlig kombinasjonen av manglende varsel om skifterettens rettsmøte til behandling av spørsmålet om konkurskarantene, og at lagmannsretten bygget på et annet faktisk og rettslig grunnlag enn skifteretten uten at A fikk anledning til å uttale seg om dette, som underbygger at kravet til rettssikker behandling ikke er tilfredsstilt. Hensynet til kontradiksjon er et grunnleggende rettssikkerhetskrav, og Høyesterett finner at tilsidesettelse av dette krav kan ha vært av betydning for avgjørelsen av å ilegge/opprettholde konkurskarantene overfor [A].”

Høyesterett uttalte videre at en avgjørelse om å ilegge konkurskarantene må anses å fastlegge ”civil rights and obligations” i henhold til EMK artikkel 6, og at krav om muntlig forhandling i et tilfelle som dette vil følge av EMK artikkel 6 nr. 1. På bakgrunn av kjennelsen sendte Justisdepartementet 24. juni 2003 ut et rundskriv (G-9/2003) der førsteinstansdomstolene ble gjort oppmerksom på at skyldneren bør varsles og gis mulighet for å kreve muntlig forhandling før kjennelse om konkurskarantene avsies.

Det var for øvrig også tidligere lagt til grunn at den det er aktuelt å ilegge karantene er å anse som part i saken og har krav på varsel før retten avgjør karantenespørsmålet, jf. bl.a. Brækhus, Omsetning og kreditt I, 1991 s. 199, Huser, Gjeldsforhandling og konkurs bind 2, 1988, s. 436 og Schonhowd, Konkurskarantene, 2001 s. 102.

Konkursrådet uttaler i sin uttalelse nr. 44 at det kontradiktoriske prinsipp er en fundamental rettssikkerhetsgaranti, og at konkurskarantene ikke bør ilegges før skyldneren har fått anledning til å uttale seg. Uttalefristen bør etter rådets mening settes til to uker slik at skyldnerne får tilstrekkelig tid til å engasjere advokat og forberede en uttalelse.

Etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2003 s. 409 er det på det rene at den det er aktuelt å ilegge karantene, skal varsles før kjennelse blir avsagt, og gis anledning til å kreve muntlig forhandling. Det er etter departementets syn grunn til å nevne dette uttrykkelig i konkursloven. Det bør også settes inn en frist for å avgi uttalelse om karantenespørsmålet. Departementet foreslår at fristen settes til tre uker, slik at den samsvarer med tilsvarsfristen i sivile saker.

Et annet spørsmål er om muntlig forhandling bør gjøres obligatorisk i saker om konkurskarantene. Dette vil medføre ekstra arbeidsbelastning for domstolene. Men det vil på den annen side kunne medvirke til at saker om konkurskarantene blir bedre opplyst. Alternativet er at regelen skal være at muntlig forhandling bare avholdes dersom en av partene krever det.

Etter forslaget i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff skal rettighetstap etter straffeloven kunne ilegges ved forelegg, dvs. uten rettsmøte, dersom gjerningspersonen godtar det. Dette taler etter departementets syn for at det ikke bør være obligatorisk med muntlig forhandling i konkurskarantenesaker, dersom ikke en av partene krever det.

Departementet foreslår følgende lovtekst:

Konkursloven § 143 første ledd skal lyde:

Beslutning om konkurskarantene treffes ved kjennelse av den tingrett som behandler konkursboet, eller som har behandlet det. Den som er begjært ilagt karantene, skal gis en frist på tre uker til å uttale seg om begjæringen. Vedkommende og boet ved bostyreren skal samtidig gjøres oppmerksom på at partene har rett til å kreve muntlig forhandling før kjennelse blir avsagt.

Tidsfrist for å behandle spørsmål om konkurskarantene

Konkursloven inneholder ingen tidsfrist for hvor lang tid det kan gå etter konkursåpningen før en kjennelse om konkurskarantene avsies.

I saken i Rt. 2003 s. 1243 var tidsforløpet halvannet år fra konkursåpningen til konkurskarantene ble ilagt av skifteretten. Førstvoterende uttalte:

”Jeg tar ikke stilling til om det kan innebære problemer i forhold til forbudet mot dobbeltforfølgning hvis det går meget lang tid fra konkursåpning til konkurskarantene blir ilagt. I vår sak må tidsforløpet anses som normalt i forhold til kompleksiteten av de forholdene som ligger til grunn for konkurskarantenen (...)”

Retten kom til at forbudet mot dobbeltforfølgning ikke var overtrådt i saken.

Konkursrådet uttaler i sin uttalelse nr. 44:

”Dersom en konkurskarantene skal oppfylle sin hensikt, er det av vesentlig betydning at den ilegges snarest mulig etter konkursåpningen. Jo lengre tid som går før en beslutning blir truffet, jo større sjanse er det for at skyldneren i mellomtiden påtar seg nye verv, eventuelt fortsetter med uforsvarlig forretningsførsel i eksisterende verv. Etter noen måneder vil også tidsfaktoren i seg selv være en omstendighet som etter lovens hensiktsmessighetsskjønn taler mot å ilegge konkurskarantene.”

Konkursrådet reiser i sin uttalelse spørsmål om det bør settes en tidsfrist for når spørsmål om konkurskarantene skal være vurdert av tingretten. Rådet mener at i løpet av tre måneder etter konkursåpningen vil bostyreren som regel ha fått et godt grunnlag for å gi tingretten en innberetning om hvorvidt skyldneren bør ilegges konkurskarantene. Tingretten bør deretter innen en ukesfrist kunne ta stilling til bostyrerens innstilling og eventuelt gi skyldneren anledning til å uttale seg innen to uker. Karantenespørsmålet vil dermed være avgjort innen fire måneder etter konkursåpningen.

Etter konkursloven § 149 kommer bestemmelsene i tvistemålsloven første del til anvendelse i konkurssaker så langt de passer. Det følger av tvistemålsloven § 164 at tvistemålsloven § 152 får tilsvarende anvendelse for kjennelser, hvis det er anledning til det. Av tvistemålsloven § 152 følger det at en dom (eller kjennelse) bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Er dom ikke avsagt innen to uker etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken. I NOU 2001: 32 Rett på sak foreslår Tvistemålsutvalget i forslaget til ny tvistelov § 21-4 femte ledd at rettslige avgjørelser i saker med en dommer skal avises senest to uker etter at forhandlingene er avsluttet, og i saker med flere dommere senest fire uker etter at forhandlingene er avsluttet. Unntak gjelder hvis saken er så arbeidskrevende at dette ikke er mulig.

Departementet er enig med Konkursrådet i at det bør oppstilles tidsfrister for saksbehandlingen i karantenesaker. Uttalelsen i Rt. 2003 s. 1243 taler også for dette. Departementet er også enig i at fristen bør settes fra konkursåpningen. Departementet antar imidlertid at en tre måneders frist for bostyreren til å innstille på konkurskarantene kan bli for knapp i større og kompliserte boer. Etter at bostyreren har avgitt sin innstilling eller retten ex officio har tatt opp karantenespørsmålet, foreslår departementet at vedkommende som det begjæres karantene overfor, gis en tre ukers frist for uttalelse og eventuelt begjæring om muntlig forhandling, jf. punkt 9.3 foran. Etter eventuelle muntlige forhandlinger kan de alminnelige reglene om frist for avsigelse gjelde. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør oppstilles en frist for bostyreren til å innstille på konkurskarantene, og hvor lang fristen i tilfelle bør være.

Forkynningsregler

Etter konkursloven § 149 første ledd gjelder tvistemålsloven § 164 annet ledd gjelder tilsvarende i saker etter konkursloven. Tvistemålsloven § 164 annet ledd bestemmer at en kjennelse skal forkynnes for partene eller dem som den angår, når de kan påkjære eller påanke kjennelsen.

I Rt. 1997 s. 1255 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg:

”Det kan være et spørsmål om ikke konkursloven § 149 første ledd, jf. tvistemålsloven § 164 annet ledd om at en kjennelse skal forkynnes for ”partene eller dem som den angår, når de kan påkjære eller påanke kjennelsen”, medfører at kjennelse vedrørende konkurskarantene også skal forkynnes for påtalemyndigheten selv om den ikke har opptrådt som part under saken. Men bestemmelsen i konkursloven § 143 annet ledd er noe spesiell, og det burde kunne forventes en klar bestemmelse dersom meningen var at det skulle gis særskilt underretning til påtalemyndigheten om alle karantenesaker. Som det er lagt til grunn i 1992-kjennelsen kan slik underretning ikke være noe krav. Regelverket om konkurskarantene er imidlertid på dette og andre punkter uklare og burde vært gjennomgått på nytt.”

Departementet foreslår i notatet her at påtalemyndigheten ikke lenger skal kunne ha partsstatus i karantenesaker. Spørsmålet om forkynning av kjennelser i forhold til påtalemyndigheten vil dermed ikke oppstå. Det legges ellers opp til at boet, og etter at boet er sluttet, bostyreren, skal ha partsstatus. Boet eller bostyreren vil dermed kunne påkjære en kjennelse om konkurskarantene selv om boet ikke har opptrådt som part i saken før kjennelse falt. Departementet legger dermed til grunn at det da ikke er behov for forkynningsregler ut over tvistemålsloven § 164 annet ledd. Etter at boet er sluttet, skal kjennelsen forkynnes for den tidligere bostyreren.