Nærmere om gjeldende rett

Krav som følge av kontraktsrettslige mangler kan for det første bortfalle etter reklamasjonsregler i særlovgivningen eller kontrakt, jf. for eksempel kjøpsloven § 32 og NS 3430 pkt. 32.8. Videre er mangelskrav underlagt foreldelsereglene i foreldelsesloven (fl.), jf. fl. § 1 nr. 1. I dag gjelder regelsettene side ved side, slik at selgeren eller tjenesteyteren kan velge å påberope seg det regelsettet som først fører til bortfall av kjøperens eller tjenestemottakerens krav.

I det følgende vil det bli gjort kort rede for hovedtrekkene i foreldelsesreglene og reklamasjonsreglene av betydning for den aktuelle problemstillingen.

Krav som oppstår ved mislighold av en kontrakt, foreldes ”fra den dag da misligholdet inntrer”, jf. fl. § 3 nr. 2. For mangelskrav innebærer bestemmelsen at leveringstidspunktet normalt må legges til grunn ved fastsettelsen av fristens utgangspunkt, jf. Rt. 2002 s. 696. Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, jf. fl. § 2, men i en del tilfeller hjemler foreldelsesloven tilleggsfrister i §§ 10 til 13. Den alminnelige bestemmelsen om tilleggsfrist i fl. § 10 nr. 1 lyder som følger:

”Dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.”

Fristavbrytelse kan skje på forskjellige måter, jf. fl. §§ 14 til 19. Eksempelvis avbrytes foreldelse dersom skyldneren ”erkjenner forpliktelsen”, jf. fl. § 14, eller hvis fordringshaveren ”tar rettslig skritt” som nevnt i fl. § 15 nr. 1. Ved fristavbrytende handling som beskrevet i fl. §§ 15 til 19, løper det ingen foreldelse så lenge forfølgningen pågår, jf. fl. § 21 nr. 1.

I rettspraksis er det lagt til grunn at skyldneren neppe forspiller sin adgang til å påberope foreldelse ved å innlate seg på spørsmålet om fordringens reelle berettigelse, jf. for eksempel Rt. 1960 s. 143 (s. 146).

Når det gjelder reklamasjon, kan det vises til at en plikt til å komme med innsigelser overfor mislighold (reklamasjonsplikt) er hjemlet spredt omkring i kontraktslovgivningen. Absolutte reklamasjonsfrister som kjøperen eller tjenestemottakeren må overholde for at krav som følge av mangler skal være i behold, finnes i kjøpsloven §§ 32 til 33 (jf. § 85), avhendingslova § 4-19, forbrukerkjøpsloven § 27, håndverkertjenesteloven § 22 og bustadoppføringslova § 30. Oversittelse av fristene fører som utgangspunkt til fullt rettstap, slik som ved foreldelse, jf. likevel nedenfor.

Overtakelsen er avgjørende for fristens utgangspunkt etter disse bestemmelsene, se for eksempel uttrykket ”etter den dag da han overtok tingen” i kjøpsloven § 32 annet ledd. I håndverkertjenesteloven § 22 brukes terminologien "fra avslutninga av oppdraget".

I ordinære kjøp gjelder det en frist på to år, jf. kjøpsloven § 32 annet ledd. Også i forbrukerkjøp er utgangspunktet en to års frist, men fristens lengde er fem år når tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd. Også i avhendingslova § 4-19 annet ledd, håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd og bustadoppføringslova § 30 første ledd har man fem års frister for reklamasjon. Fristene gjelder ikke så langt selgeren eller tjenesteyteren har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.

Fristen avbrytes formløst. Det er tilstrekkelig at kjøperen eller tjenestemottakeren gir selgeren eller tjenesteyteren melding om at han vil påberope seg mangelen.

Det er noe tvilsomt i hvilken grad læren om realitetsdiskusjoner får betydning for absolutte lovbestemte reklamasjonsfrister, men selgeren eller tjenesteyteren kan ikke gjøre gjeldende at det er reklamert for sent dersom vedkommende har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd, avhendingslova § 4-19 tredje ledd, håndverkertjenesteloven § 22 tredje ledd og bustadoppføringslova § 30 fjerde ledd.