Reglenes utslag i praksis og mulig behov for harmonisering

Foreldelsesspørsmål vil normalt få betydning først etter at den absolutte reklamasjonsfristen er utløpt. I et antatt begrenset antall tilfeller kan imidlertid mangelskrav etter gjeldende rett foreldes før en absolutt reklamasjonsfrist på fem år er ute. Dette gjelder i tilfeller der det foreligger en skjult mangel som kjøperen eller tjenestemottakeren oppdaget eller burde ha oppdaget innen fire år. Situasjonen kan for eksempel være som følger:

A kjøper en fast eiendom av selger B. To år etter overtakelsen av eiendommen oppdager A fuktskader i kjelleren. Skadene burde ikke vært oppdaget tidligere. Etter at A har innhentet en skaderapport som konkluderer med at forholdet utgjør en mangel, reises det erstatningskrav mot B. B på sin side ønsker å innhente en ny rapport, men gir samtidig inntrykk av at partene vil komme til enighet (uten at det foreligger noen form for erkjennelse av kravet). I et slikt tilfelle får ikke tilleggsfristen etter fl. § 10 nr. 1 noen selvstendig betydning ved siden av den alminnelige treårsfristen. Dersom A ikke tar rettslige skritt, typisk en forliksklage, innen ett år etter oppdagelsen av skadene, jf. fl. § 15, kan mangelskravet være foreldet.

Problemstillingen synes etter departementets oppfatning å være særlig aktuell ved kjøp av fast eiendom, men kan også komme på spissen i langvarige tvister om andre kontraktsforhold som er underlagt en absolutt reklamasjonsfrist på fem år.

Forbrukerrådet uttalte i sin høringsuttalelse til forslaget til den nye forbrukerkjøpsloven at forholdet mellom kjøpslovens reklamasjonsfrist og foreldelseslovens regler ”ikke helt sjelden fører til rettstap for forbrukeren”. Departementet er imidlertid usikker på hvor stort problemet er i praksis. Det vises i den sammenheng til at Bergsåker: Pengekravsrett (1994) s. 332 bruker betegnelsen "teoretisk mulighet". Som nevnt i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 116 har den nåværende ordningen virket over lang tid, uten at det er påvist store praktiske problemer med den. Departementet ber om høringsinstansenes inntrykk av praksis på dette området i ulike kontraktsforhold, om mulig med konkrete eksempler på at reglene har slått uheldig ut. Siden problemstillingen primært knytter seg til mulig manglende kunnskap om hva som kreves for å avbryte fristene, ber vi om synspunkter på om dette har bedret seg etter at det i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) ble gitt signaler om at det er nærliggende for forbrukerorganisasjonene å opplyse om dette.

Selv om det i hovedsak er forbrukernes manglende kjennskap til fristavbruddsreglene som kan føre til rettstap, kan det reises spørsmål om det likevel kan være grunn til å harmonisere regelsettene i større eller mindre grad.

Reglene om absolutte reklamasjonsfrister kan i realiteten anses som særlige foreldelsesregler, og reglene har langt på vei et sammenfallende formål. I et forbrukerperspektiv kan det synes noe uheldig at en forbruker må forholde seg til to lignende regelsett i to forskjellige lover; foreldelsesloven og vedkommende særlov som regulerer kontraktsforholdet. For den vanlige forbruker kan det videre være vanskelig å forstå at mangelskrav kan foreldes tre år etter leveringen, selv om den absolutte reklamasjonsfristen ikke er utløpt på det tidspunktet.

Departementet ønsker på denne bakgrunn å få høringsinstansenes syn på om det er ønskelig å harmonisere foreldelseslovens regler om misligholdskrav og reglene om absolutte reklamasjonsfrister i særlovgivningen i større grad enn hva som er tilfellet i dag. Videre ber departementet om høringsinstansenes syn på hvordan reglene eventuelt kan harmoniseres bedre.

Som en mulig praktisk løsning på spørsmålet, kan et nytt annet ledd tenkes innført i foreldelsesloven § 30:

”For misligholdskrav som er underlagt en lovbestemt absolutt reklamasjonsfrist på fem år, inntrer ikke foreldelse etter loven her så lenge reklamasjonsfristen løper.”

En slik bestemmelse innebærer at foreldelsen av mangelskrav som er underlagt en absolutt reklamasjonsfrist på fem år suspenderes, slik at kravet ikke vil kunne foreldes innenfor femårsfristen. Departementet ber om høringsinstansenes syn på en slik bestemmelse.