Bakgrunnen for forslaget

Under forberedelsen av forbrukerkjøpsloven ble det vurdert om man skulle lovregulere de nærmere virkningene av å bruke ordet ”garanti” overfor forbrukere. Drøftelsen hadde nær sammenheng med den svenske konsumentköplagen 21 §. (Bestemmelsen er gjengitt nedenfor i punkt 4.1).

Stordrangeutvalget gikk ikke inn for å innføre en slik regel i den nye forbrukerkjøpsloven, jf. NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov side 126-127. Til fordel for en tilsvarende lovregulering som den svenske, pekte utvalget på at det kunne motvirke misbruk av garantibegrepet i forhold til forbrukere. Det forekommer at selgere bruker betegnelsen ”garanti” uten at dette er ment å gi kjøperen utvidede rettigheter i forhold til hva som følger av ufravikelig lovgivning. Utvalget mente imidlertid at et slikt misbruk burde løses gjennom forbudet mot villedende markedsføring i markedsføringsloven § 2. Mot den svenske løsningen ble det vist til at den kunne føre til at selgere ble mer varsomme med å gi garantier. Det var etter utvalgets oppfatning bedre å få en begrenset garanti (om f.eks. avhjelp eller omlevering) enn ingen garanti.

Etter at NOU 1993: 27 ble avgitt, ble det satt i gang et arbeid i EU om spørsmål knyttet til forbrukerkjøp. Arbeidet resulterte i direktiv 1999/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier. Departementet foretok en samlet oppfølgning av NOU 1993: 27 og direktiv 1999/44/EF i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp(forbrukerkjøpsloven). Dette resulterte i lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven). Bortsett fra direktivet artikkel 6 nr. 1, som er gjennomført i forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd, er den resterende reguleringen i direktivet av krav til bruk av garantier gjennomført i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) kapittel II a, jf. lov 21. juni 2002 nr. 30. Se nærmere nedenfor i punkt 3.2.

Når det gjaldt spørsmålet om å innføre en tilsvarende regulering av garantier som i den svenske konsumentköplagen 21 §, sluttet departementet seg til Stordrangeutvalgets konklusjon og begrunnelse, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 95-96 og side 176. Departementet pekte også på at den svenske bestemmelsen om garantier var under vurdering med utgangspunkt i en utredning om nye forbrukerregler inntatt i SOU 1995: 11 side 93-116. Det var etter departementets oppfatning lite gunstig å foreslå en bestemmelse etter mønster av den svenske på et tidspunkt hvor denne ble vurdert endret.

Justiskomiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, var i utgangspunktet positive til at en tilsvarende bestemmelse som den svenske, ble innført i den nye forbrukerkjøpsloven. Flertallet pekte på at garantibegrepet i forbrukerkjøp i stor grad har forvirret forbrukeren og i flere tilfeller innskrenket de rettigheter forbrukeren har etter lovgivningen. Flertallet ønsket derfor en klargjøring av garantibegrepet, og at det ble knyttet klare rettsvirkninger til begrepet når det tas i bruk. Flertallet ga imidlertid samtidig uttrykk for at forbrukerkjøpsloven og markedsføringsloven gir forbrukeren et vern i disse tilfellene, men poengterte at markedsføringsloven ikke gir sivilrettslige sanksjoner. Flertallet ba Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en bestemmelse vedrørende garantier, jf. Innst. O. nr. 69 (2001-2002) side 12.

Justiskomiteens mindretall, medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, støttet departementets forslag.