Erfaringene i Sverige

I SOU 1995: 11 Nya konsumentregler ble gjeldende rett om garantier overfor forbrukere tatt opp til vurdering. Mandatet for utredningen var, med bakgrunn i hvordan konsumentköplagen § 21 hadde fungert i praksis, å se nærmere på om bestemmelsen avveide selgernes og forbrukernes interesser på en tilfredsstillende måte.

Utvalget pekte innledningsvis på at det fra et prinsipielt synspunkt neppe kan påvises grunner for at en rent frivillig ordning som en garanti, skal undergis tvingende regulering.

Et spørsmål som sto sentralt, var om bestemmelsen hadde ført til redusert bruk av garantier. Utvalget fant at bruken av garantier hadde minsket kraftig etter at bestemmelsen trådte i kraft i 1991. Innenfor et flertall av bransjene tok bruken av garantier seg imidlertid opp til samme nivå som tidligere. Utvalget antok at dette bl.a. skyldtes at frykten for økte erstatningskrav som ble vakt ved endringen, ikke slo til. Videre fant utvalget at en del av de garantiene som forsvant med konsumentköplagen 21 §, neppe innebar noen reell fordel for forbrukerne, se SOU 1995: 11 side 113. Utvalget pekte imidlertid på at man ikke har kunnet observere i hvilken grad tallet på garantier ville ha øket dersom man ikke hadde gjennomført endringene i garantireglene i utgangspunktet.

Utvalget gikk inn for at gjeldende regulering i hovedsak ble videreført. Det ble imidlertid fremmet forslag om at selgeren skal kunne begrense hvilke mangelsbeføyelser kjøperen kan gjøre gjeldende under garantien, se SOU 1995: 11 side 116, jf. s. 185 flg. Bakgrunnen for forslaget var at det fra næringslivshold var fremmet ønske om en slik mulighet til å begrense ansvaret. Det var særlig behovet for å kunne fraskrive seg erstatningsansvar som ble fremhevet under høringen. Dette skulle igjen øke garantigivningen til fordel for forbrukerne. Et unntak fra utvalgets forslag om adgang til å fraskrive seg ansvar for visse beføyelser gjaldt kjøperens rett til å holde sin ytelse tilbake ved mangler. Denne retten utgjorde etter utvalgets oppfatning et viktig ”pressmiddel” for forbrukeren. Av den grunn burde denne retten alltid kunne benyttes i garantitiden. Dersom garantien begrenset hvilke mangelsbeføyelser som kunne gjøres gjeldende, skulle selgeren pålegges å informere forbrukeren om dennes rett til å gjøre beføyelser gjeldende etter loven.

Garantier stilt overfor forbrukerkjøpere var også et tema i Sverige ved gjennomføringen av direktiv 1999/44/EF (forbrukerkjøpsdirektivet). Det ble lagt til grunn at direktivet ikke krevde endringer i konsumentköplagen 21 §. Regjeringen gikk imidlertid inn for å tilføye en regel i marknadsföringslagen som skulle stille bestemte krav til garantienes innhold og form, jf. Prop. 2001/02 s. 62-66. Spørsmålet om garantier i SOU 1995:11 ble dermed ikke tatt opp i denne forbindelse.

Den svenske regjering la 10. juni i år frem en såkalt lagrådsremiss (som legges frem for lagrådet før proposisjon i saken endelig fremmes) hvor det bl.a. tas stilling til forslaget om garantier i SOU 1995:11 Nya konsumentregler. I lagrådsremissen går man ikke inn for endringer i garantireglene som foreslått av utvalget. Høringsinstansene i Sverige var delte i synet på om det burde innføres en mulighet for den næringsdrivende til i garantitilfellene å fraskrive seg noen av lovens beføyelser. Flere høringsinstanser mente utvalgets forslag gikk for kort, slik at man i større grad enn foreslått burde kunne innskrenke ansvaret. På den annen side viste enkelte høringsinstanser til at de resultater man har sett angående erstatning og omfang av garantigivningen ikke gir grunnlag for så gjennomgripende forandringer som foreslått. Mange høringsinstanser pekte på faren for at den foreslåtte ordningen skal bli vanskelig for partene å få oversikt over, samt at den vil by på informasjons- og anvendelsesproblemer.

I den svenske lagrådsremissen tas det utgangspunkt i at det ut fra et mer prinsipielt synspunkt kan stilles spørsmål om et rent frivillig tiltak som en garanti bør undergis tvingende regulering. Det pekes imidlertid på at det uansett ikke er aktuelt å gå bort fra selve utgangspunktet om tvingende regler om garantier. Spørsmålet er bare om den næringsdrivende skal kunne utelukke enkelte beføyelser fra garantien. I vurderingen legges det vekt på om en slik mulighet vil øke omfanget av garantigivningen. Det legges imidlertid til grunn at det som har fremkommet om omfanget av garantigivningen og erstatningskrav, ikke påviser noe større praktisk behov for endrede regler, selv om det ikke er grunnlag for sikre slutninger. Videre pekes det på at en begrensning av beføyelsene etter forslaget bare vil være gyldig dersom selgeren opplyser kjøperen om hans eller hennes rettigheter etter loven. Ifølge lagrådsremissen krever dette en inngående kunnskap om regelsystemet som kjøperen og selgeren ofte ikke har. En omlegging av ordningen kan ifølge lagrådsremissen skape usikkerhet og forvirring. Det pekes videre på at en omfattende fraskrivningsmulighet vanskeliggjør prissammenligning mellom ulike tilbud. En økt bruk av garantier med begrensninger kan også ifølge den svenske lagrådsremissen minske tilliten til garantier generelt, noe som er uheldig for næringsdrivende som er villige til å påta seg et mer omfattende ansvar.