Områder hvor nasjonale myndigheter kan gi nærmere regler om europeiske selskaper

Forordningen inneholder en rekke bestemmelser som gir nasjonale myndigheter mulighet til å velge å gi nærmere regler. Disse drøftes nærmere i det følgende etter samme systematikk som forordningen.

Forordningen del I – alminnelige bestemmelser

Krav til selskapets lokalisering

Selskaper som har sitt hjemsted og hovedkontor i en EØS-stat, kan delta i etableringen av et SE-selskap. En medlemsstat kan imidlertid åpne for at også et selskap som ikke har hovedkontor i en EØS-stat, kan delta i etableringen av et SE-selskap, jf. artikkel 2 nr. 5. Det settes imidlertid som vilkår at vedkommende selskap ”… er stiftet i henhold til en medlemsstats lovgivning, har forretningskontor i denne medlemsstaten og har en reell og varig tilknytning til en medlemsstats økonomi”.

Departementet foreslår i § 3 i lovutkastet en regel som åpner for at et selskap med hovedkontor utenfor EØS-området, kan delta i etableringen av et SE-selskap. En slik adgang vil være i samsvar med anbefalingen i den preambulære bestemmelsen punkt 23. Denne løsningen er foreslått i dansk, finsk og svensk rett.

Forordningen artikkel 7 pålegger et SE-selskaps forretningskontor å være registrert og ha hovedkontor i samme medlemsstat. Det er opp til den enkelte medlemsstat å lovfeste et eventuelt ytterligere krav om at dette skal være på samme sted i medlemsstaten, jf. artikkel 7 annet punktum.

Det følger av foretaksregisterloven § 1-2 at et foretak med hovedkontor i Norge skal være registrert i Foretaksregisteret. Videre følger det av allmennaksjeloven § 2-2 første ledd nr. 3 at selskapet skal ha sitt forretningskontor i en kommune i riket. Noe ytterligere krav om samlokalisering er det ikke. Departementet foreslår heller ikke at det skal gjelde et slikt krav for SE-selskaper.

Særlig om regler til vern av minoritetsaksjonærer, kreditorer og samfunnsinteresser dersom SE-selskapet flytter

Flytteadgangen etter forordningen bygger på et kontinuitetsprinsipp, tilsvarende allmennaksjelovens regler om fusjon og fisjon. Departementet finner det naturlig å ta utgangspunkt i reglene om fusjon ved vurderingen av om minoritetsaksjonærer, kreditorer og samfunnsinteresser bør gis et særskilt vern hvis SE-selskapet flytter.

I artikkel 8 nr. 5 åpner forordningen for at en medlemsstat kan ”vedta bestemmelser med sikte på å sikre hensiktsmessig beskyttelse for mindretallsaksjeeiere som går imot flyttingen”.

Forordningen inneholder regler som skal sikre at de berørte interessene ivaretas i forbindelse med flyttingen. For så vidt gjelder aksjeeierne, er disse på sentrale punkter sammenfallende med den løsningen som følger av allmennaksjelovens regler om fusjon, se for eksempel reglene om informasjon om flytteplanen til aksjeeierne, jf. forordningen artikkel 8 nr. 2 og 4 sammenholdt med reglene i allmennaksjeloven § 13-12 første ledd. Etter begge regelsett kreves det videre at generalforsamlingens beslutning treffes med flertall som for vedtektsendring, se forordningen artikkel 8 nr. 6 jf. artikkel 59 sammenholdt med allmennaksjeloven § 13-3 annet ledd første punktum.

Det ligger likevel i sakens natur at aksjeeiere kan oppleve flytting som mer inngripende enn fusjon. Flytting innebærer at selskapet blir underlagt en annen medlemsstats lovgivning. Det kan dessuten føre til at selskapet ikke lenger kommuniserer med aksjeeierne på norsk, men for eksempel på gresk. Mulige tiltak for å beskytte minoritetsaksjonærene kunne for eksempel være å innføre et enda strengere flertallskrav eller en rett for aksjonærene til å tre ut av selskapet. Slike virkemidler kan imidlertid gjøre det vanskelig for et selskap å flytte, noe som igjen er i strid med formålet med forordningen.

Departementet foreslår ikke særskilte regler til vern av minoritetsaksjeeierne ved flytting, men vil gjerne ha høringsinstansenes synspunkter om dette.

Som et siste ledd i prosessen før selskapet kan flytte, må en domstol, notarius publicus eller en annen kompetent myndighet ha utstedt en attest som bekrefter ”fullføringen av alt arbeid med dokumenter og formaliteter”, jf. forordningen artikkel 8 nr. 8. Før en slik attest kan utferdiges, skal selskapet ”bevise at det med hensyn til fordringer som oppstår før offentliggjøringen av flytteplanen, samt interessene til kreditorer og innehavere av andre rettigheter (…) gir tilstrekkelig beskyttelse i samsvar med kravene fastsatt av medlemsstaten der SE-selskapet har sitt forretningskontor før flytting”, jf. artikkel 8 nr. 7. En medlemsstat kan velge å utvide denne beskyttelsen til å gjelde også for forpliktelser som er oppstått etter kunngjøringen av flytteplanene, jf. artikkel 8 nr. 2, men før selve flyttingen, jf. artikkel 8 nr. 7 annet ledd.

Kreditorenes krav vil bestå uavhengig av om selskapets forretningskontor flyttes til en annen medlemsstat. Den nye jurisdiksjonen kan likevel ha et dårligere kreditorvern enn det som gjelder etter norsk rett. Språkproblemer og økte geografiske avstander kan også vanskeliggjøre inndrivingen i praksis.

For å beskytte kreditorer i en slik situasjon foreslår departementet at allmennaksjeloven §§ 13-14 til 13-17 gis tilsvarende anvendelse ved flytting av et SE-selskap, jf. lovutkastet § 6. Det vil i praksis bety at når beslutningen om flytting er truffet, skal beslutningen meldes til Foretaksregisteret etter allmennaksjeloven § 13-14. Foretaksregisteret skal varsle kreditorene etter reglene i § 13-15, og selskapet må håndtere innsigelser fra kreditorene slik det kreves etter § 13-16. Når fristen for innsigelser er utløpt, og forholdet til kreditorene er avklart, skal selskapet gi melding til Foretaksregisteret etter § 13-17. Når Foretaksregisteret har mottatt slik melding, kan det utstede attesten etter artikkel 8 nr. 8.

De nevnte bestemmelsene i allmennaksjeloven vil gjelde alle fordringer som er oppstått før kunngjøringen. Således er den særskilte kompetanseregelen i artikkel 8 nr. 7 til en viss grad utnyttet.

Fra det tidspunktet flytting er besluttet foreslår departementet også en bestemmelse som pålegger et SE-selskap å føye ”under flytting” til sitt firma på brev, kunngjøringer og andre dokumenter. Forslaget bygger på den tilsvarende bestemmelsen i allmennaksjeloven § 16-5 første ledd som gjelder ved oppløsning av selskapet.

Forordningen artikkel 8 nr. 14 åpner for at medlemsstatene kan lovfeste at ”flytting av et forretningskontor som vil føre til endring i lovgivningen som får anvendelse, ikke [skal] tre i kraft dersom vedkommende myndighet i denne medlemsstaten har innsigelser mot flyttingen innen tomånedersfristen nevnt i nr. 6. Slike innsigelser kan bare være basert på offentlighetens interesse”.

Det er ikke sagt noe nærmere i forordningen om hvordan begrepet ”offentlighetens interesse” skal forstås. Det er imidlertid nærliggende å se hen til hvordan begrepet er forstått i Rådsforordning (EØF) nr. 2137/85 om europeiske økonomiske foretaksgrupper, se forordningen artikkel 14 nr. 4, hvor det brukes på samme vis som i forordningen om det europeiske selskap. I Ot.prp. nr. 72 (1994-95) Lov om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) (EØFG-loven) under punkt 4.17 på s. 19 uttalte Nærings- og energidepartementet følgende om begrepet:

”Forordningen gir ikke noen nærmere definisjon av begrepet offentlige interesser. Uttrykket er imidlertid ment som en referanse til EØS-avtalens unntaksbestemmelser, jf. artiklene 28 nr. 3, 33, 43 og 112 som bl.a. omhandler unntak av hensyn til ”offentlig moral”, ”offentlig orden” og ”offentlig sikkerhet”. Bestemmelsene er etter sin ordlyd snevrere i sitt anvendelsesområde. EF-domstolen har i sin praksis tolket bestemmelsene restriktivt slik at det skal relativt mye til før de kan påberopes. Den enkelte stat står således ikke fritt til å bestemme hva som er å anse som offentlige interesser.”

Adgangen til å gi slike regler for europeiske økonomiske foretaksgrupper ble ikke benyttet. I begrunnelsen vises det bl.a. til at nasjonal lovgivning uansett flytting av sete fortsatt vil regulere selve virksomheten. Innsigelsesrett i tillegg var det følgelig ikke behov for.

Heller ikke ved flytting av SE-selskaper mener departementet at det er behov for en slik generell innsigelsesrett. I tillegg til den vurdering som ble foretatt i relasjon til europeiske økonomiske foretakgrupper, legger departementet vekt på at det ikke er noen slik innsigelsesadgang i dag overfor allmennaksjeselskaper i sammenlignbare situasjoner, dvs. ved fusjon, fisjon eller oppløsning og avvikling.

Departementet foreslår imidlertid en innsigelsesadgang der sektorlovgivningen inneholder en slik ordning i dag. Finansielle foretak er gjennomgående underlagt særskilte begrensninger ved fusjon, avvikling og nystarting. Reguleringen skyldes hensynet til den finansielle stabiliteten, allmennhetens tillit og en god kunde- og investorbeskyttelse. Kontinuitet i tilsynsarbeidet er også viktig.

Departementet foreslår derfor i lovutkastet § 6 annet ledd at følgende krav om tillatelse av Kongen skal gjelde tilsvarende når et SE-selskap som omfattes av vedkommende lov, har besluttet å flytte selskapet til en annen medlemsstat:

• lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker § 31
• lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 3-6 første ledd
• lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §§ 2a-14 og 3-6
• lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. § 2-4
• lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak § 7-2

Ved skjønnsutøvelsen må det tas tilbørlig hensyn til de særskilte omstendighetene som gjør seg gjeldende ved flytting av et SE-selskap, herunder at adgangen til å flytte forretningskontoret er en sentral egenskap ved denne selskapsformen.

Stiftelse

Forordningen artikkel 2 inneholder en oppregning av på hvilke måter et SE-selskap kan stiftes. Generelt sett gjelder at deltakende selskaper må ha tilknytning til minst to medlemsstater. Også et selskap som ikke har hjemsted i EØS, foreslås gitt anledning til å delta dersom det har tilstrekkelig tilknytning til en medlemsstat, jf. artikkel 2 nr. 5 og nærmere om dette i punkt 4.1.1.

Stiftelse ved fusjon

Forordningen artikkel 17 til 31 inneholder nærmere regler om stiftelse av et SE-selskap ved fusjon. Fusjon vil bare kunne skje mellom to eller flere selskaper som hører under minst to forskjellige medlemsstaters lovgivning, og som er organisert som et selskap som omfattes av bilag I til forordningen, jf. artikkel 2 nr. 1. Deltakende selskaper fra Norge må dermed være organisert som allmennaksjeselskap.

Allmennaksjeloven gjelder ikke ved fusjon mellom et selskap som er underkastet norsk rett og et selskap som er underkastet utenlandsk rett. Det følger av forordningen artikkel 18 at for forhold som ikke er regulert i forordningen, skal hvert selskap som deltar i stiftelsen av et SE-selskap ved fusjon, være regulert av de nasjonale regler om fusjon av allmennaksjeselskaper. Allmennaksjeloven kapittel 13 vil dermed gjelde for et norsk selskap som deltar i fusjonen. I lovutkastet § 4 første ledd første punktum er det foreslått en regel som slår fast dette.

Før fusjonen kan gjennomføres og et SE-selskap stiftes må retten, notarius publicus eller en annen kompetent myndighet i medlemsstaten hvor det enkelte deltakende selskapet er hjemmehørende, utstede en attest, jf. forordningen artikkel 25 nr. 2. Denne skal bekrefte at ”de dokumenter og formaliteter som går forut for fusjonen, er fullført”. En medlemsstat kan gjøre utstedelsen av en slik attest betinget av at det ikke er gjort innsigelser begrunnet i ”offentlighetens interesse”, jf. artikkel 19.

Vilkåret ”offentlighetens interesse” er det samme som i artikkel 8 nr. 14 og må forstås på samme måte. Heller ikke her mener departementet det er behov for en generell innsigelsesadgang. Det vises til nærmere redegjørelse for dette i punkt 4.1.2 ovenfor. I den lovgivningen som regulerer virksomheten selskapet driver med, kan det imidlertid være regler som innebærer at deltakelse i en fusjon må godkjennes av en offentlig myndighet, jf. for eksempel forretningsbankloven § 31, forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 og finansieringsvirksomhetsloven §§ 2a-14 og 3-6.

Det foreslås i lovutkastet § 4 annet ledd at Foretaksregisteret også her utpekes som kompetent myndighet til å utstede attest som nevnt i artikkel 25 nr. 2.

Forordningen artikkel 24 nr. 2 åpner for at en medlemsstat kan ”vedta bestemmelser med sikte på å sikre hensiktsmessig beskyttelse for mindretallsaksjeeiere som har gått imot fusjonen”. Denne problemstillingen er også drøftet ovenfor i tilknytning til spørsmålet om behovet for et særskilt vern ved flytting, se punkt 4.1.2. Under henvisning til vurderingene der, foreslår departementet heller ingen særskilte regler for denne situasjonen, men vil gjerne ha høringsinstansenes synspunkter.

Før det nye SE-selskapet kan registreres skal det også kontrolleres at fusjonen er lovlig gjennomført, se forordningen artikkel 27 nr. 2 og henvisningen til artikkel 26. Det skal gjøres av den myndighet i vedkommende medlemsstat som i dag har denne oppgaven når det gjelder nasjonale fusjoner. Det er derfor naturlig at også denne oppgaven legges til Foretaksregisteret, jf. lovutkastet § 4 annet ledd.

Stiftelse av et SE-holdingselskap

Et SE-selskap kan også stiftes som et holdingselskap, jf. forordningen artikkel 2 nr. 2. Minst to av selskapene som tar initiativ til stiftelsen, må høre under to forskjellige medlemsstaters lovgivning. Selskaper som nevnt i vedlegg II til forordningen kan delta. I Norge vil det si både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Nærmere regler om fremgangsmåten ved stiftelse av et SE-holdingselskap er nedfelt i artiklene 32 til 34.

Forordningen inneholder ingen legaldefinisjon av begrepet ”holdingselskap”. Artikkel 32 nr. 2 siste punktum krever imidlertid at holdingselskapet skal ha minst 50 % av stemmene i hvert av datterselskapene.

I likhet med det som gjelder ved flytting og fusjon, åpner forordningen i artikkel 34 for at en medlemsstat kan ”vedta bestemmelser beregnet på å sikre beskyttelse for mindretallsaksjeeiere som går imot operasjonen, kreditorer og arbeidstakere”.

Aksjeeiere som går imot opprettelsen av holdingselskapet, kan etter forordningen ikke tvinges til å bytte om sine aksjer med aksjer i holdingselskapet. Utover dette inneholder forordningen ingen særskilte regler til beskyttelse av minoritetsaksjonærer. Det gjør heller ikke allmennaksjeloven. Departementet legger etter dette til grunn at det heller ikke er behov for særskilte regler til beskyttelse av minoritetsaksjonærer når holdingselskapet er et SE-selskap.

Når det gjelder beskyttelse av kreditorer og arbeidstakere, går departementet heller ikke inn for særskilte regler. Det er det samme selskapet som er deres debitor/arbeidsgiver også etter opprettelsen av holdingselskapet, med mindre noe annet blir avtalt.

Spesiallovgivningen inneholder en rekke bestemmelsen om konsernforhold, se for eksempel finansieringsvirksomhetsloven og børsloven. Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene kommer tilsvarende til anvendelse så langt de passer der morselskapet er et SE-selskap.

Stiftelse av et SE-datterselskap

Regler om denne stiftelsesformen følger av forordningen artikkel 2 nr. 3 og artikkel 35 og 36. Artikkel 2 nr. 3 bestemmer at et SE-datterselskap kan stiftes av alle selskaper som omfattes av EF-traktaten artikkel 48 annet ledd, jf. EØS-avtalen artikkel 34 annet ledd som lyder:

”Ved selskaper skal forstås selskaper i sivil- eller handelsrettslig forstand, herunder også kooperative selskaper, samt andre juridiske personer i offentlig- eller privatrettslig forstand, unntatt dem som ikke driver ervervsmessig virksomhet.”

Minst to av selskapene som skal stifte SE-selskapet, må høre under forskjellige medlemsstaters lovgivning, eller ha et datterselskap som hører under en annen medlemsstats lovgivning eller en filial i en annen medlemsstat.

For øvrig skal datterselskapet stiftes i henhold til de nasjonale regler som gjelder for stiftelse av et datterselskap. Her vil det si allmennaksjeloven og eventuelle andre regler som måtte komme til anvendelse, for eksempel regler om stiftelse av finansielle foretak.

Omdanning av et allmennaksjeselskap til SE-selskap

Den siste formen for stiftelse av et SE-selskap er ved omdanning av et allmennaksjeselskap som har sitt forretningskontor og hovedkontor i en medlemsstat, og som i minst to år har hatt et datterselskap som hører under en annen medlemsstats lovgivning, jf. artikkel 2 nr. 4.

Omdanning er nærmere regulert i artikkel 37. Beslutningen skal treffes av generalforsamlingen og være gjennomført i en medlemsstat før selskapet kan flytte til en annen medlemsstat.

Allmennaksjeloven kapittel 15 har særskilte regler om omdanning, men bare om omdanning fra allmennaksjeselskap til aksjeselskap. Departementet foreslår en regel om at disse reglene skal supplere forordningens regler så langt de passer, jf. lovutkastet § 5.

I artikkel 37 nr. 8 åpnes det for at en medlemsstat kan sette som vilkår for omdanning at ”det organ i selskapet som skal omdannes der arbeidstakernes innflytelse er organisert, med kvalifisert flertall eller enstemmighet har gitt sin tilslutning”. En slik vetorett for enkeltmedlemmer eller en minoritet av styret eller bedriftsforsamlingen er ukjent etter allmennaksjeloven, som altså ikke har noen tilsvarende ordning ved forskjellige selskapsrettslige omorganiseringer som berører de ansatte. Departementet foreslår etter dette at man ikke benytter adgangen etter artikkel 37 nr. 8.

SE-selskapets organisasjon

Generalforsamlingen er øverste myndighet i et SE-selskap. I vedtektene skal det fastsettes om ledelsen av selskapet skal utføres av et ledelsesorgan (ett-nivåsystemet), eller av et ledelsesorgan og et kontrollorgan (to-nivåsystemet), jf. forordningen artikkel 38.

Allmennaksjeloven har ikke regler om selskapets ledelse som er parallelle med forordningens regler. Etter allmennaksjeloven skal ethvert selskap ha et styre, som har ansvaret blant annet for forvaltningen av selskapet, jf. §§ 6-1 og 6-12. Etter § 6-2 skal selskapet ha en daglig leder, som står for den daglige ledelsen av selskapets virksomhet. Selskaper med flere enn 200 ansatte skal også ha en bedriftsforsamling, hvis det ikke er inngått en avtale med de ansatte etter reglene i § 6-35 annet ledd.

To-nivåsystemet

Det følger av artikkel 38 at hvis selskapet organiseres etter to-nivåsystemet, skal selskapet ha et kontrollorgan og et ledelsesorgan.

Forordningen har nærmere regler om to-nivåsystemet i artikkel 39 til 42. I disse artiklene gis det regler om sammensetningen av de to organene, hvem som velger dem, organenes oppgaver og enkelte saksbehandlingsregler. Reglene er likevel forholdsvis knappe, og i flere av bestemmelsene er det åpnet for at det kan fastsettes særskilte regler i nasjonal rett. Dessuten følger det av artikkel 39 nr. 5 at dersom det ikke finnes bestemmelser om et to-nivåsystem etter medlemsstatens lovgivning for allmennaksjeselskaper, ”kan staten vedta hensiktsmessige tiltak angående SE-selskaper”. Departementet mener det kan være behov for utfyllende regler i forhold til forordningen, og foreslår at adgangen etter artikkel 39 nr. 5 benyttes til å gi slike regler.

Forordningens regler om ledelsesorganet har størst likhetstrekk med allmennaksjelovens regler om styret, mens kontrollorganet har størst likhetstrekk med bedriftsforsamlingen. Departementet antar at allmennaksjelovens regler om disse organene gir en hensiktsmessig regulering av ledelsesorganet og kontrollorganet. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i lovutkastet § 9 første ledd som slår fast at for ledelsesorganet gjelder allmennaksjelovens regler om styret tilsvarende, og at for kontrollorganet gjelder allmennaksjelovens regler om bedriftsforsamlingen tilsvarende.

Henvisningen innebærer at reglene i allmennaksjeloven kapittel 6 om blant annet valg av medlemmer til ledelsesorganene, krav til medlemmene av ledelsesorganene, saksbehandlingsregler og kompetanseregler gjelder tilsvarende så langt de passer, og såfremt forordningen ikke selv har egne regler om dette som må anses å gå foran allmennaksjelovens regel. Det vil imidlertid ikke bare være allmennaksjeloven kapittel 6 som supplerer forordningen når det gjelder ledelsesorganene, men også andre bestemmelser i allmennaksjeloven som har anvendelse på SE-selskapet, og som gir styret eller bedriftsforsamlingen eller medlemmene av disse organene kompetanse, rettigheter eller plikter. Blant annet vil kapittel 17 om erstatningsansvar og kapittel 19 om straff gjelde tilsvarende.

Etter artikkel 39 nr. 1 første punktum skal ledelsesorganet være ansvarlig for ledelsen av SE-selskapet. Det følger av annet punktum at en medlemsstat kan fastsette at en administrerende direktør eller flere administrerende direktører skal ha ansvar for den daglige ledelsen på samme vilkår som for allmennaksjeselskaper. Allmennaksjeloven krever som nevnt at et selskap skal ha en daglig leder (administrerende direktør), og departementet foreslår at dette også skal gjelde for SE-selskapet, jf. lovutkastet § 9 første ledd tredje og fjerde punktum.

Artikkel 39 nr. 2 bestemmer at medlemmene av ledelsesorganet skal oppnevnes og avsettes av kontrollorganet. En medlemsstat kan likevel kreve eller tillate at kompetansen til å oppnevne og avsette medlemmer til ledelsesorganet skal legges til generalforsamlingen. Etter allmennaksjeloven § 6-37 første ledd hører det under bedriftsforsamlingen å velge medlemmer til styret, og departementet kan ikke se behov for å fastsette andre regler om dette for SE-selskapet.

Artikkel 39 nr. 3 bestemmer at ingen på samme tid kan være medlem av både ledelsesorganet og kontrollorganet. En slik regel følger også av allmennaksjeloven § 6-36 annet ledd. Etter forordningens bestemmelse – som her vil gå foran allmennaksjeloven - kan et medlem av kontrollorganet ved forfall likevel ivareta vervet som medlem av ledelsesorganet. Lengden på denne perioden kan begrenses i nasjonal rett, jf. artikkel 39 nr. 3 siste punktum. Formålet bak bestemmelsen om at ingen samtidig kan være medlem av ledelsesorganet og kontrollorganet, taler etter departementets oppfatning for at adgangen til å fastsette en tidsbegrensning benyttes. I Sverige er det foreslått en grense på to måneder. I mangel av andre holdepunkter i norsk rett foreslås en tilsvarende frist her, jf. lovutkastet § 9 tredje ledd.

Hvor mange medlemmer ledelsesorganet skal ha, skal vedtektsfestes, jf. artikkel 39 nr. 4. En medlemsstat kan fastsette en øvre og/eller nedre grense. Allmennaksjeloven § 6-1 første ledd bestemmer at styret skal ha minst tre medlemmer, men dersom selskapet har bedriftsforsamling, skal styret ha minst fem medlemmer. Om det bør stilles tilsvarende krav til SE-selskaper, er drøftet nærmere nedenfor i tilknytning til behandlingen av artikkel 40 nr. 3, som har regler om antallet medlemmer av kontrollorganet.

Artikkel 40 nr. 1 bestemmer at kontrollorganet skal føre tilsyn med ledelsesorganets arbeid, og at kontrollorganet ikke selv skal utøve ledelsen av SE-selskapet. Dette er i samsvar med prinsippet i allmennaksjeloven § 6-37 annet ledd. Gjennom henvisningen i lovutkastet § 9 første ledd vil de øvrige reglene i allmennaksjeloven § 6-37 om bedriftsforsamlingens oppgaver supplere forordningens regel.

Det følger av artikkel 40 nr. 2 at det er generalforsamlingen som skal velge medlemmene til kontrollorganet (”bedriftsforsamlingen”). Allmennaksjeloven § 6-35 tredje og fjerde ledd innebærer for allmennaksjeselskaper at også de ansatte skal velge medlemmer til bedriftsforsamlingen. For SE-selskaper vil spørsmålet om de ansattes medbestemmelsesrett være regulert av forskriften som skal fastsettes etter lovutkastet § 8, og som gjennomfører rådsdirektiv 2001/86/EF om utfylling av vedtekten for det europeiske selskap med hensyn til arbeidstakernes innflytelse. For å unngå tvil om forholdet mellom forordningen og allmennaksjeloven § 6-35 er det foreslått en bestemmelse som slår dette fast i lovutkastet § 9 annet ledd.

Artikkel 39 nr. 4 åpner som nevnt for at medlemsstatene kan stille krav til antallet medlemmer i ledelsesorganet. På samme måte åpner artikkel 40 nr. 3 for at medlemsstatene kan stille krav til antall medlemmer i kontrollorganet. Etter allmennaksjeloven § 6-1 første ledd skal styret ha minst tre medlemmer, men dersom selskapet har bedriftsforsamling, skal styret ha minst fem medlemmer. Bedriftsforsamlingen skal etter § 6-35 første ledd ha minst 12 medlemmer.

Et SE-selskap som er organisert etter to-nivåsystemet, vil etter lovutkastet ha en slags ”bedriftsforsamling”, men ikke i den forstand at bedriftsforsamlingen nødvendigvis tjener som et organ for de ansattes medinnflytelse. (Det vil bero på om det er fastsatt noe om dette etter reglene i forskriften etter lovutkastet § 8.) Selv om kontrollorganet etter lovutkastet skal følge allmennaksjelovens alminnelige regler om bedriftsforsamlingen, er det dermed ikke sammenlignbart med en bedriftsforsamling etter allmennaksjeloven. Når det gjelder ledelsesorganet, foreslår departementet at det alminnelige kravet til allmennaksjeselskaper om minst tre styremedlemmer (jf. allmennaksjeloven § 6-1 første ledd første punktum) skal gjelde, jf. lovutkastet § 9 fjerde ledd. Når det gjelder kontrollorganet, foreslås i lovutkastet § 9 annet ledd første punktum en regel om minst fem medlemmer. Siden de ansatte ikke uten videre skal velge medlemmer til kontrollorganet, antar departementet at det ikke er behov for å stille krav om et så høyt antall medlemmer som det som gjelder for bedriftsforsamlingen i allmennaksjeselskaper.

Det følger av forordningen artikkel 41 nr. 3 at kontrollorganet kan kreve at ”ledelsesorganet gir informasjon av enhver art som det trenger for å føre tilsyn i samsvar med artikkel 40 nr. 1”. Denne kompetansen kan en medlemsstat i tillegg gi hvert enkelt medlem av kontrollorganet. Etter allmennaksjeloven § 6-37 annet ledd kan hvert av medlemmene og observatørene på møte i bedriftsforsamlingen kreve opplysninger om selskapets drift i den utstrekning de finner det nødvendig. Departementet mener at det samme bør gjelde for SE-selskaper, og har foreslått en regel som slår dette fast i utkastet § 9 tredje ledd.

For selskaper etter finanslovgivningen reiser spørsmålet om nærmere regler for kontrollorganet særskilte problemer. For selskaper som faller inn under forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven kreves det for eksempel at medlemmene av styret skal velges av representantskapet, mens tilsynet med virksomheten utføres av kontrollkomiteen.

Banklovkommisjonen har i NOU 1998:4 Finansforetak m.v. foreslått å oppheve ordningen med representantskap og kontrollkomité. Forslaget går ut på at generalforsamlingen skal velge medlemmer av styret, og kan velge å opprette et tilsynsutvalg til å føre tilsyn med virksomheten.

Forordningen artikkel 9 nr. 3 bestemmer at dersom arten av den virksomhet som utøves av et SE-selskap ”er regulert av særbestemmelser i nasjonal lovgivning, får denne lovgivningen fullt ut anvendelse på SE-selskapet”. Bestemmelsen er uklar på den måten at den ikke gir noen holdepunkter for i hvilken grad slik særlovgivning i nasjonal rett går foran forordningens regler. Bestemmelsen sikter antakelig i hvert fall til konsesjonsbestemmelser, kapitalkrav og andre regler om virksomhetsutøvelsen, mens det virker mer tvilsomt om den også innebærer at særlovgivningens regler om organisering skal gjelde for et SE-selskap som driver virksomhet som omfattes av vedkommende lov. På grunn av bestemmelsens generelle utforming legger departementet til grunn at dette er tilfellet, men det skal erkjennes at spørsmålet er usikkert.

Ett-nivåsystemet

Det følger av forordningen artikkel 38 at for et selskap som er organisert etter ett-nivåsystemet, skal selskapet ha et administrasjonsorgan. Nærmere regler om ett-nivåsystemet og administrasjonsorganet er gitt i artiklene 43 til 45, som i den norske oversettelsen av forordningen bruker benevnelsen ”ledelsesorganet”. Departementet bruker i det følgende benevnelsen ”administrasjonsorganet”, som er den terminologien som er brukt i artikkel 38 og i andre språkversjoner av forordningen. Denne benevnelsen er også brukt i lovutkastet for å skille organet fra ”ledelsesorganet” etter to-nivåsystemet.

Også forordningens regler om ett-nivåsystemet er knappe. I likhet med det som er foreslått for to-nivåsystemet, foreslår departementet at forordningens regler suppleres med allmennaksjelovens regler om selskapets ledelse, jf artikkel 43 nr. 4. I lovutkastet § 10 første ledd foreslås at allmennaksjelovens regler om styret gjelder tilsvarende for selskaper som er organisert etter ett-nivåsystemet. Reglene blir da de samme som for allmennaksjeselskaper uten bedriftsforsamling.

Etter artikkel 43 nr. 1 annet punktum kan medlemsstatene fastsette at SE-selskapet skal ha en administrerende direktør på samme vilkår som det som gjelder for allmennaksjeselskaper. Departementet foreslår en regel om dette, i likhet med det som gjelder for allmennaksjeselskaper etter allmennaksjeloven § 6-2 første ledd. Det vises til lovutkastet § 10 annet ledd.

Det følger av forordningen artikkel 43 nr. 2 annet punktum at en medlemsstat kan fastsette krav til antall medlemmer i administrasjonsorganet. Departementet foreslår samme krav som det som gjelder for allmennaksjeselskaper etter allmennaksjeloven § 6-1 første ledd første punktum, det vil si minst tre medlemmer.

Artikkel 43 nr. 3 bestemmer at medlemmene av administrasjonsorganet skal oppnevnes av generalforsamlingen. Departementet foreslår i utkastet § 10 tredje ledd en regel om at medlemmene velges av generalforsamlingen, hvis ikke noe annet følger av forskriften etter utkastet § 8. Reglene i allmennaksjeloven § 6-4 om de ansattes rett til å velge styremedlemmer vil dermed ikke gjelde for europeiske selskaper.

Felles regler for ett-nivå- og to-nivåsystemet

Forordningen artikkel 47 inneholder regler om at en juridisk person kan være medlem av et av selskapets organer med mindre noe annet følger av nasjonale regler. Etter norsk rett er det bare fysiske personer som kan være medlemmer av et allmennaksjeselskaps selskapsorganer, og dette vil også gjelde for et europeisk selskap.

Artikkel 48 nr. 1 åpner for at medlemsstatene kan gi kontrollorganet i to-nivåsystemet kompetanse til å kreve at visse disposisjoner av ledelsesorganet skal ha dets godkjennelse. Med hjemmel i samme artikkel nr. 2 åpnes det for at en medlemsstat kan lovfeste minstekrav til hva som skal være nedfelt i selskapets vedtekter. Departementet foreslår ikke noe særskilte regler om dette. Etter den alminnelige henvisningen til allmennaksjeloven i lovutkastet § 9 første ledd vil reglene i allmennaksjeloven § 6-37 fjerde ledd gjelde.

Generalforsamlingen

Forordningen inneholder i artikkel 52 til 60 nærmere regler om generalforsamlingen. Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene utfylles av reglene i allmennaksjeloven, jf. forordningen artikkel 53. I den grad det skulle oppstå motstrid, går reglene i forordningen foran.

Artikkel 54 nr. 1 har regler om hvor ofte det skal holdes generalforsamling. Departementet ser ikke grunn til å benytte adgangen etter annet punktum til å fastsette særskilte regler for nystiftede SE-selskaper. Reglene bør være de samme som for allmennaksjeselskaper.

Det følger av artikkel 54 nr. 2 at det når som helst kan innkalles til generalforsamling av ledelsesorganet, administrasjonsorganet, kontrollorganet eller et annet organ i samsvar med nasjonal lovgivning for allmennaksjeselskaper. Forordningen synes ikke å skille mellom kompetanse til å beslutte at det skal holdes ekstraodinær generalforsamling, og innkallingskompetanse, slik allmennaksjeloven §§ 5-7 og 5-8 gjør. Forordningens regel går foran allmennaksjeloven, og innebærer at kontrollorganet (”bedriftsforsamlingen”) i motsetning til det som gjelder etter allmennaksjeloven § 5-8 første ledd, kan foreta innkalling til generalforsamling.

Artikkel 54 nr. 2 innebærer også at det skal utpekes en nasjonal myndighet som skal kunne innkalle til generalforsamling. I likhet med det som gjelder etter allmennaksjeloven § 5-8 annet ledd, foreslår departementet at myndigheten legges til skifteretten, jf. lovutkastet § 11.

Det følger av artikkel 55 nr. 1 at aksjeeiere som sammen eier minst 10 prosent av et SE-selskaps tegnede kapital, kan anmode selskapet om å innkalle til generalforsamling og fastsette dagsorden for denne. Medlemsstatene kan imidlertid fastsette en lavere terskel på samme vilkår som den som gjelder for allmennaksjeselskaper. Departementet forslår at allmennaksjeloven § 5-7 annet ledd får anvendelse i stedet for forordningens bestemmelse, jf. lovutkastet § 11 annet ledd.

Etter artikkel 55 skal medlemsstaten utpeke en myndighet til å innkalle til generalforsamling dersom det ikke er holdt generalforsamling i rett tid. I likhet med det som gjelder etter allmennaksjeloven § 5-8 annet ledd, foreslår departementet at myndigheten legges til tingretten, jf. lovutkastet § 11 annet ledd.

I artikkel 56 har forordningen regler om aksjeeiernes rett til å kreve saker behandlet på generalforsamlingen. Etter forordningens regel har aksjeeiere som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen en slik rett, men det kan fastsettes andre regler i medlemsstatenes lovgivning i samsvar med det som gjelder for allmennaksjeselskaper. Departementet foreslår at allmennaksjeloven § 5-11 får anvendelse, jf. lovutkastet § 11. Dette innebærer at enhver aksjeeier har rett til å kreve å få behandlet saker på generalforsamlingen.

Vedtektsendringer skal etter artikkel 59 nr. 1 treffes med flertall ”som ikke kan være mindre enn to tredeler av de avgitte stemmene, med mindre lovgivningen for allmennaksjeselskaper i medlemsstaten der et SE-selskaps forretningskontor ligger, krever eller tillater et større flertall”. Departementet forstår bestemmelsen slik at flertallskravene i allmennaksjeloven §§ 5-18 flg. gjelder i stedet for det kravet forordningens regel fastsetter, siden disse er strengere, og at strengere flertallskrav enn forordningens kan fastsettes i vedtektene. Artikkel 59 nr. 2 åpner for at en medlemsstat kan fastsette at vedtektsendringer på nærmere bestemte vilkår skal kunne fattes med simpelt flertall. Departementet kan ikke se at det er grunn til å utnytte denne muligheten.

Valuta

Et SE-selskap skal kunne angi sin egenkapital i euro, se forordningen artikkel 67 nr. 1, jf. artikkel 4 nr. 1. Det samme gjelder for selskapets regnskaper, jf. artikkel 67 nr. 2.

De medlemsstatene som Den økonomiske og monetære union (ØMU) ikke gjelder for, kan i tillegg velge å la de nasjonale reglene om aksjeselskaper gjelde tilsvarende for så vidt gjelder angivelse av selskapskapital, jf. artikkel 67 nr. 1 og utformingen av selskapets regnskaper, jf. artikkel 67 nr. 2. Departementet foreslår i lovutkastet § 12 en regel om at et europeisk selskap kan fastsette sin aksjekapital i norske kroner, og at årsregnskapet i så fall også skal føres i norske kroner.