Avtaleutkastet

Virkeområdet

Utgangspunktet

Virkeområdet for informasjonsutvekslingssamarbeidet er angitt i artikkel 2 nr. 1 i avtaleutkastet: Statene skal sørge for at kompetente myndigheter gir informasjon om en skyldners aktiva og passiva mv. (jf. artikkel 5) til de andre landenes inndrivingsmyndigheter i saker de har til avgjørelse, inkludert midlertidige avgjørelser slik som midlertidig sikring, når det gjelder følgende fordringer:

a) privatrettslige og offentligrettslige fordringer som er gjenstand for tvangsinndriving nasjonalt,
b) offentligrettslige fordringer som offentlige organer i egenskap av kreditor for kravet kan få tvangsinndrevet i andre stater med hjemmel i felleskapsretten eller eksisterende eller fremtidige bilaterale eller multilaterale avtaler mellom statene.

Bokstav a gjelder situasjonen der en inndrivingsmyndighet trenger informasjon fra utenlandske myndigheter i forbindelse med en pågående innkrevingssak nasjonalt, enten det gjelder en privatrettslig eller offentligrettslig fordring.

Det kan for eksempel være tvil om et bestemt formuesgode tilhører skyldneren, og om det dermed kan gjøres til gjenstand for utlegg. I noen tilfeller vil utenlandske myndigheter kunne gi svaret på dette. Det kan for eksempel dreie seg om et svenskregistrert kjøretøy som blir brukt til å bringe varer fra Sverige til skyldnerens foretak i Norge. Svenske inndrivingsmyndigheter vil da kanskje kunne gi svaret på hvem som er rett eier av bilen og varene.

Et annet eksempel på at en norsk inndrivingsmyndighet kan ha behov for opplysninger fra utlandet, er når det skal tas utlegg i skyldnerens lønn i Norge. Spørsmålet om skyldneren også mottar lønn i Sverige vil ha betydning for hvor høyt utleggstrekket i den norske lønnen kan settes uten at man fratar skyldneren det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand, jf. dekningsloven § 2-7.

Bokstav b gjelder situasjonen der en offentlig kreditor (for eksempel skattemyndighetene) vurderer mulighetene for å få tvangsinndrevet et krav i et annet nordisk land, f. eks. fordi skyldneren ikke har tilstrekkelige midler innenlands til å dekke gjelden. Den offentlige kreditoren skal da kunne begjære informasjon fra inndrivingsmyndighetene i ett eller flere andre nordiske land om skyldnerens formuesforhold i vedkommende land, forutsatt at det kravet det dreier seg om, kan kreves inndrevet i dette landet i henhold til en folkerettslig avtale (for eksempel skattebistandsavtalen) eller fellesskapsrett. Meningen er at denne informasjonsinnhentingen skal kunne skje etter en enklere prosedyre enn ved en begjæring om tvangsinndriving. Dessuten skal den offentlige kreditoren kunne hente inn informasjon fra flere land samtidig, slik at kreditor deretter kan begjære tvangsinndriving i det landet der mulighetene til å få dekket kravet synes best.

Avtaleutkastet skiller etter dette mellom private og offentlige kreditorer, ved at informasjonsutveksling etter artikkel 2 nr. 1 bokstav b bare gjelder for offentligrettslige fordringer. Også privatrettslige fordringer kan i stor grad inndrives på tvers av landegrensene i Norden, jf. lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område og dessuten lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker. På denne bakgrunn kunne man derfor tenke seg at også private kreditorer skulle kunne innhente informasjon på tilsvarende vis som offentlige kreditorer etter avtaleutkastet artikkel 2 nr. 1 bokstav b.

En viktig grunn til at avtaleutkastet ikke åpner for at også private kreditorer skal kunne kreve opplysninger fra andre lands inndrivingsmyndigheter, er at den nordiske avtalen skal gjøre det mulig for inndrivingsmyndighetene å innhente opplysninger etter en enkel prosedyre sammenliknet med prosedyrene ved begjæring om tvangsinndriving over landegrensene. Bl.a. er tanken at den søkende myndigheten ikke skal måtte dokumentere kravet overfor den anmodede myndigheten. Det skal være nok å oppgi identiteten på den påståtte skyldneren for å få opplysningene, som da også vil kunne omfatte opplysninger underlagt taushetsplikt. Systemet er altså i stor grad bygd på tillit til at de søkende myndighetene ikke misbruker retten til å hente ut opplysninger. En slik tillit kan man vanskelig legge til grunn i forhold til en hvilken som helst privat kreditor.

Også i forhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav a – som omfatter både private og offentlige krav – bør det presiseres at hovedhensikten med informasjonsutvekslingen er at informasjonen skal være til hjelp for inndrivingsmyndigheten i arbeidet med å tvangsfullbyrde fordringen nasjonalt. Hensikten er ikke å forsyne den private kreditoren med informasjon om skyldneren. Dette er likevel ikke til hinder for at informasjonen likevel vil kunne tilflyte kreditoren som følge av regler om partsinnsyn o.l., og at kreditoren kan ha nytte av denne informasjonen når han vurderer om det har noen hensikt å begjære tvangsinndriving i vedkommende land. Dette trenger i og for seg ikke anses som uheldig – det kan jo medføre en besparelse både for kreditorene og myndighetene at man unngår begjæringer om tvangsinndriving utenlands som ville ha vært resultatløse. Når informasjonsutvekslingen skjer i forbindelse med en innkrevingssak nasjonalt, vil det dessuten allerede ha skjedd en rettslig kontroll av kreditorens tvangsgrunnlag mot skyldneren. Det vil ikke være slik at enhver privatperson kan få tilgang til informasjon om andre personers formuesforhold, slik det i praksis ville ha blitt dersom private kreditorer hadde vært likestilt med de offentlige kreditorene etter artikkel 2 nr. 1 bokstav b.

I henhold til avtaleutkastet artikkel2 nr. 2 bør avtalepartene ved behov allment informere hverandre om hvordan inndrivingsarbeidet er organisert nasjonalt og om innholdet i nasjonal rett som har betydning for inndriving i denne staten. Artikkel 2 nr. 2 fastslår dermed ikke noen rettslig plikt til å veilede myndighetene i andre nordiske land.

Forbehold mot samarbeid vedrørende privatrettslige krav m.m.

Avtaleutkastet artikkel 2 jf. bilag B åpner for at statene kan ta forbehold mot å delta i enkelte deler av informasjonsutvekslingen. I Bilag B skal statene oppgi hvilke innkrevingssaker avtalene skal komme til anvendelse for. I Bilag C skal staten oppgi hvilke opplysninger som skal gis ut fra staten.

En stat kan dermed forbeholde seg retten til ikke å gi ut opplysninger som skal anvendes i den søkende staten for inndriving av en privatrettslig fordring.

En stat kan også forbeholde seg retten til ikke å gi ut opplysninger som er hentet inn eller kan bli hentet inn i arbeidet med å inndrive en privatrettslig fordring, hvis begjæringen om informasjon gjelder en sak om inndriving av en offentligrettslig fordring i den søkende staten, eller omvendt.

I kapittel 3 nedenfor gjøres det rede for departementets vurdering av om noen forbehold bør tas fra norsk side.

Betydningen av skyldnerens bosted og statsborgerskap

Avtaleutkastet artikkel 4 slår fast at plikten til å utlevere opplysninger gjelder uansett hvor skyldneren eller andre berørte har bosted eller statsborgerskap.

Gjennomføringen av informasjonsutvekslingen

Hvilke opplysninger som kan begjæres utlevert

En begjæring om opplysninger kan i henhold til artikkel 4 nr. 1 omfatte skyldnerens inntekter, eiendeler, gjeld m.m. Denne noe ubestemte angivelsen må ses i sammenheng med artikkel 5 nr. 1. Etter denne bestemmelsen skal den anmodede myndigheten, med de begrensninger som måtte følge av bilag C, på begjæring utlevere alle opplysninger om den personen begjæringen angår som finnes hos en inndrivingsmyndighet i den anmodede staten, og som vurderes å ha betydning for inndrivingssaken. Den anmodede myndigheten skal også gi ut opplysninger som uten vanskelighet kan hentes fra databaser eller på liknende måte.

Artikkel 4 nr. 1 presiserer videre at en begjæring om opplysninger også kan omfatte andre personer som er ansvarlige for å betale fordringen (for eksempel en kausjonist), i tillegg til hovedskyldneren. Dessuten kan inndrivingsmyndigheten be om opplysninger om en tredjepersons formuesforhold, hvis man kjenner til at tredjepersonen er i besittelse av aktiva som tilhører skyldneren, jf. artikkel 4 nr. 2.

Kompetente myndigheter

I avtaleutkastet brukes begrepene ”den søkende myndighet” og ”den anmodede myndighet” om de nasjonale myndighetene som henholdsvis fremmer og tar i mot begjæringer om å få utlevert opplysninger om en skyldner, jf. artikkel 1. Hvert av landene skal utpeke hvilken eller hvilke nasjonale myndigheter som skal fylle disse rollene. Tanken er at brukerne av systemet skal kunne forholde seg til en sentral myndighet i hvert av landene. Etter at en begjæring er sendt til denne sentrale myndigheten, skal det imidlertid ikke være noe til hinder for at den videre kommunikasjonen skjer direkte mellom de aktuelle inndrivingsmyndighetene, jf. artikkel 10. Det kan likevel også tenkes løsninger der den sentrale myndigheten utfører hele oppgaven på egen hånd, ved å ta i mot begjæringen, finne frem de relevante opplysningene og oversende disse til den søkende myndigheten. En slik fullt ut sentralisert gjennomføring er kanskje mest aktuelt der alle relevante opplysninger kan finnes i sentrale registre og liknende. Dersom det er aktuelt å hente frem opplysninger fra arkivene til lokale inndrivingsmyndigheter, vil den sentrale anmodede myndigheten derimot kanskje finne det mer hensiktsmessig å overlate den videre kommunikasjonen med den søkende myndigheten til den aktuelle lokale inndrivingsmyndigheten selv.

Krav til begjæringen

I avtaleutkastet er det ikke stilt krav om at den søkende myndigheten må dokumentere at det finnes et krav mot skyldneren som kan begrunne begjæringen om opplysninger. Det er tilstrekkelig å oppgi identiteten til skyldneren (navn, adresse og andre relevante identifikasjonsopplysninger) samt angi hva fordringen gjelder, jf. artikkel 5 nr. 1.

Den søkende myndigheten skal bare begjære utlevering av opplysninger dersom det kan antas at det finnes relevante opplysninger hos den anmodede myndigheten, jf. artikkel 4 nr. 3. Hvis en ikke har noen holdepunkter for å tro at inndrivingsmyndighetene i et bestemt land har relevante opplysninger om skyldnerens formuesforhold, skal en ikke belaste systemet gjennom å be om opplysninger. Men dette vil det være opp til den søkende myndigheten å vurdere. Dersom den anmodede myndigheten faktisk har opplysninger av betydning, er det ikke aktuelt å avslå en begjæring om å få utlevert disse opplysningene med den begrunnelse at den søkende myndigheten ikke hadde grunn til å anta at slike opplysninger fantes. Artikkel 4 nr. 3 vil i første rekke fungere som en retningslinje for de søkende myndighetene, med sikte på å hindre at det helt rutinemessig sendes begjæringer om å få utlevert informasjon fra inndrivingsmyndighetene i de andre landene.

I artikkel 6 nr. 2 er det stilt visse formelle krav til en begjæring om opplysninger.

Utlevering av opplysningene

På begjæring skal den anmodede myndigheten utlevere relevante opplysninger, med de forbehold som følger av Bilag C, som finnes hos en nasjonal inndrivingsmyndighet, eller som uten vanskelighet kan hentes inn fra databaser eller liknende, jf. artikkel 5. nr. 1. Etter avtaleutkastet skal det derimot ikke være noen plikt til å gjøre noen form for etterforskning omkring skyldnerens formuesforhold, for eksempel ved å ta seg ut til skyldnerens bopel for undersøke hva som finnes av løsøre.

Utleveringsplikten gjelder også for opplysninger som er underlagt taushetsplikt, med unntak for opplysninger som nevnt i artikkel 11. Utover dette sier artikkel 5 det opplagte at den søkende myndigheten kan begrense sin begjæring til bare å gjelde visse slags opplysninger, og at den anmodede myndigheten står fritt til å utlevere andre opplysninger som den antar kan ha betydning for inndrivingen.

Annet

Avtaleutkastet artikkel 7 til 9 inneholder enkelte prosessuelle regler, bl.a. om oversettelse av begjæringer, som ikke omtales nærmere her.

Taushetsplikt m.m.

Artikkel 11 nr. 1 slår fast at avtalen ikke påvirker rettighetene eller beskyttelsen til personer etter lov og praksis i den anmodede staten. Dette utgangspunktet må likevel tåle visse begrensninger, bl.a. som følge av regelen i artikkel 12 (se nedenfor).

Den anmodede staten skal etter artikkel 5 nr. 1 (se ovenfor i punkt 2.2.4) utlevere opplysninger selv om de er underlagt taushetsplikt. Artikkel 11 nr. 2 oppstiller likevel noen unntak fra opplysningsplikten:

a) opplysninger som inndrivingsmyndigheten i den anmodede staten ikke vil kunne hente inn i forbindelse med inndriving av tilsvarende fordringer nasjonalt,
b) opplysninger som avslører forretningshemmeligheter, industrielle hemmeligheter eller yrkeshemmeligheter, og
c) opplysninger som, hvis de blir kjent, kan være til skade for rikets sikkerhet.

Den anmodede myndigheten skal opplyse den søkende myndigheten om grunnen til at en begjæring om opplysninger ikke blir etterkommet.

Når det utleveres opplysninger som er taushetsbelagte i den anmodede staten, kan det tenkes forskjellige prinsipper for den videre behandlingen av disse opplysningene i den søkende staten. En løsning kunne ha vært at myndighetene i den anmodede staten måtte behandle opplysningene i samsvar med, eller i hvert fall minst like strengt som, de taushetspliktreglene som gjelder i den anmodede staten, slik at beskyttelsen til den som har krav på hemmelighold ikke blir dårligere som følge av at opplysningene utleveres til et annet land (”overført taushetplikt”).

For at taushetspliktreglene skal være enklere å bruke i praksis, har man i avtaleutkastet valgt en annen løsning. Det følger av artikkel 12 at opplysninger som blir utlevert til en stat kan behandles i samsvar med de taushetspliktreglene som gjelder i denne staten. Norske innkrevingsmyndigheter som har fått opplysninger fra for eksempel Sverige, skal etter dette kunne behandle opplysningene i samsvar med norske regler. Løsningen innebærer dessuten at man unngår problemer knyttet til det å ”merke” opplysninger som er hentet inn fra utlandet, noe som ville ha vært nødvendig dersom disse opplysningene skulle være underlagt særskilte regler. Taushetspliktreglene varierer heller ikke så mye mellom de nordiske landene, og av den grunn skulle det ikke være så store betenkeligheter ved å la mottakerlandets regler overta når opplysninger blir utlevert.

Løsningen med å la opplysningene bli underlagt mottakerlandets taushetspliktregler svarer til det som gjelder etter den nordiske skattebistandsavtalen.

Avsluttende bestemmelser

De avsluttende bestemmelsene i artikkel 13 til 18 blir ikke nærmere omtalt her.