Bør det tas forbehold mot noen deler av samarbeidet?

Inndriving av privatrettslige fordringer

Etter Bilag B kan en stat forbeholde seg retten til ikke å gi ut opplysninger som skal anvendes i den søkende staten for inndriving av en privatrettslig fordring.

Adgangen til å ta forbehold er tatt med pga. enkelte prinsipielle forskjeller mellom landene med hensyn til hvordan privatrettslige fordringer blir inndrevet. I enkelte land, bl.a. Danmark, følger man i stor grad et såkalt forhandlingsprinsipp ved inndriving av privatrettslige fordringer. Det vil si at inndrivingsmyndigheten, som i Danmark er de alminnelige domstolene, ikke har ansvar for å utrede skyldnerens formuesforhold og finne frem til aktiva som det for eksempel kan tas utlegg i. Det er den private kreditoren selv som må gjøre dette. Dersom de danske inndrivingsmyndighetene, på begjæring fra en utenlandsk inndrivingsmyndighet, skulle hente frem opplysninger i tilknytning til inndriving av en privatrettslig fordring i utlandet, ville dette harmonere dårlig med det forhandlingsprinsippet som gjelder ved inndriving av private fordringer i Danmark. For Danmarks vedkommende kan det derfor være aktuelt å gjøre unntak for privatrettslige fordringer.

I Norge gjelder det ikke et tilsvarende forhandlingsprinsipp ved inndriving av privatrettslige fordringer. I Norge undersøker namsmyndighetene ex officio skyldnerens formuesforhold, med tanke på å finne aktiva som det kan tas utlegg i. Departementet kan derfor ikke se at det skulle gjøre seg gjeldende tilsvarende prinsipielle betenkeligheter ved å utlevere denne type opplysninger til en utenlandsk myndighet i forbindelse med at denne inndriver et privatrettslig krav. Dette kan tale for at Norge ikke bør ta forbehold mot å la konvensjonen gjelde også privatrettslige fordringer.

Norge kan derimot ha problemer av en litt annen art i forhold til privatrettslige fordringer. Privatrettslige fordringer blir i Norge inndrevet gjennom de alminnelige namsmyndighetene. Det kan by på en del praktiske problemer å involvere disse myndighetene i arbeidet med å hente inn og utlevere opplysninger på begjæring fra en utenlandsk inndrivingsmyndighet, fordi det dreier seg om et høyt antall lokale myndigheter.

Slik de alminnelige namsmyndighetene er organisert i dag, ser departementet gode grunner for at Norge ikke bør forplikte seg til å hente inn opplysninger fra de lokale namsmyndighetene som følge av det påtenkte samarbeidet om informasjonsutveksling mellom inndrivingsmyndighetene i Norden. Departementet vurderer det imidlertid slik at det av den grunn ikke skulle være nødvendig å avstå fra samarbeidet i sin helhet når det gjelder privatrettslige fordringer. En bedre løsning synes å være å la en sentral, statlig myndighet med ansvar for inndriving av visse offentligrettslige fordringer, for eksempel Statens Innkrevingssentral, oppfylle Norges forpliktelser til å utlevere opplysninger også når det gjelder privatrettslige fordringer. Denne sentrale myndigheten kan i så fall svare på begjæringer om informasjon fra utenlandske myndigheter ut fra sin egen, ordinære informasjonstilgang, uten å måtte involvere de alminnelige namsmyndighetene for eventuelt å skulle supplere den informasjonen som den sentrale myndigheten selv sitter med.

En slik oppfyllelse av forpliktelsene fra norsk side kan imidlertid gjøre det nødvendig med visse justeringer i avtaleutkastet. Etter avtaleutkastet artikkel 5 skal den anmodede myndigheten utlevere alle opplysninger som kan antas å ha betydning i saken, ”og som finnes hos en nasjonal inndrivingsmyndighet”. Hvis en tar dette på ordet, betyr det at den norske anmodede myndigheten må undersøke om det finnes opplysninger om den aktuelle skyldneren hos en eller flere lokale namsmenn i Norge. Hvis man går inn for en løsning der SI på egen hånd skal kunne ta hånd om begjæringer om opplysninger, bør man dermed fra norsk side gå inn for å justere avtaleteksten på dette punktet.

De spørsmålene som er tatt opp ovenfor, må etter dette ses i sammenheng med spørsmålet om hvilken eller hvilke myndigheter som skal utpekes som kompetent til å fremme, ta i mot og svare på begjæringer om opplysninger overfor myndighetene i de andre nordiske landene, se kapittel 4.

Opplysninger som er hentet inn for en annen type fordring enn den det begjæres bistand for

Etter bilag C kan et stat forbeholde seg retten til ikke å gi ut opplysninger som er hentet inn eller kan bli hentet inn i arbeidet med å inndrive en privatrettslig fordring, hvis begjæringen om informasjon gjelder en sak om inndriving av en offentligrettslig fordring i den søkende staten, og omvendt. Visse stater, men muligvis ingen av de nordiske statene, opererer med et ”spesialitetsprinsipp” i forhold til spørsmålet om å distribuere opplysninger mellom offentlige organer, på den måten at opplysninger som er hentet inn for privatrettslige formål ikke kan brukes til offentligrettslige formål, og omvendt. I Norge gjelder det ikke en slik generell begrensning i forhold til utveksling av opplysninger, og antakelig er det dermed ikke behov for å ta et slikt forbehold. Dette kan muligens stille seg annerledes ved spørsmål om opplysninger som er innhentet til bruk for inndriving av visse offentligrettslige fordringer, også skal kunne benyttes ved inndriving av privatrettslige fordringer.

Opplysninger hos domstol

Etter Bilag C vil en stat kunne forbeholde seg retten til ikke å gi ut opplysninger som finnes hos en domstol i den anmodede staten. Som redegjort for ovenfor i kapittel 3.1 kan det for Norges vedkommende være behov for å unngå å forplikte seg til å hente inn opplysninger fra de alminnelige namsmyndighetene i sin helhet, ikke bare domstolene, men særlig namsmennene.