1 Innledning

Samfunnet har et ansvar for å sikre individet mot voldsovergrep. Når voldsovergrep ikke lar seg forhindre, må man først og fremst forsøke å begrense skaden. I den grad skaden ikke kan begrenses, bør den skadelidte få oppreisning og erstatning slik at han ikke lider økonomisk tap som følge av handlingen.

Et klart etisk og juridisk utgangspunkt er at det er den enkelte skadevolder som skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. Dette erstatningskravet kan være verdiløst, fordi skadevolderen – om han i det hele tatt er kjent – ikke har noe å betale med. Det bør være et samfunnsansvar å sørge for at offeret likevel får erstatning. Voldsoffererstatningsordningen kommer inn som en reserveløsning, en subsidiær ordning. Ved voldsoffererstatningsloven har ofrene fått et lovfestet krav på erstatning når skadevolderen ikke gjør opp for seg.

Voldsoffererstatningsordningen kan tenkes begrunnet ut fra en solidaritetstanke om at det er urimelig at den som mer eller mindre tilfeldig rammes av en voldsforbrytelse, også skal bære det økonomiske tapet når skadevolder ikke gjør opp for seg. På den annen side må det vurderes om i hvilken grad det er riktig å sette voldsofrene i en særstilling i forhold til andre som kan bli rammet av skader og ulykker på forskjellig vis, og som må forholde seg til de øvrige foreliggende dekningsmulighetene. Fra en sosialpolitisk synsvinkel kan det anføres at skadene i seg selv bør være avgjørende for de offentlige ytelsene som tilbys og ikke skadeårsaken.

Det kan argumenteres for at alle skader bør erstattes etter de prinsipper som ligger til grunn for de sosiale trygdeordningene vi har. Trygden dekker ikke ethvert økonomisk tap. For det første er det utgifter som normalt ikke dekke i det hele tatt, f. eks. vanlig tannbehandling. Dernest gir ikke alltid de trygdeytelsene man får full kompensasjon for de inntektene de skal erstatte. Skader av ikke-økonomisk art dekkes som hovedregel ikke gjennom folketrygden. Det kan anføres at de generelle offentlige trygde- og støtteordningene bør bygges ut fremfor særskilte offentlige erstatningsordninger for personer som er påført skader på en nærmere bestemt måte.

Selv om voldsoffererstatningsordningen har en viktig sosialpolitisk side, har begrunnelsen for den i første rekke vært kriminalpolitisk. Det vises i den forbindelse til Ot. prp. nr. 4 (2000-2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m (voldsoffererstatningsloven) kapittel 5.1 der det står at statens ansvar for å forhindre voldsforbrytelser står i en særstilling i forhold til andre skadevoldende handlinger. "Disse forbrytelsene representerer en direkte trussel mot folks liv og helse og krenker dermed de mest fundamentale rettsgodene i vårt samfunn".

Justisdepartementet er opptatt av å styrke voldsofrenes stilling ytterligere, men må samtidig vurdere hvilke tiltak som det er samfunnsmessig mest nødvendig å bruke statens midler på. Mange blir rammet av skader og ulykker på forskjellig vis, og de aller fleste må nøye seg med de øvrige foreliggende dekningsmulighetene som trygdeytelser, forsikringsbetalinger med mer. Voldsoffererstatningslovens virkeområde bør ikke utvides mer enn begrunnelsen for å sette noen i en særstilling tilsier.

Det er også viktig å være klar over at ikke alt lar seg erstatte med penger. Tapt helse og tapt liv vil ikke kunne repareres uansett hvor mye ererstatning som gis. En rimelig voldsoffererstatning vil imidlertid kunne gjøre at ofrene ikke får økonomiske bekymringer i tillegg.