Virkeområdebestemmelsen i statistikkloven § 1-3 har både en saklig og geografisk side (”Kongen avgjør i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende…”). Etter SSBs anbefaling har arbeidsgruppen kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig å foreslå innføring av deler av lovens materielle innhold 7Kapittel 1 og § 4-2 (1) gir grunnlaget for at det utarbeides statistikk innen et gitt emne. Kapittel 2 regulerer selve statistikkproduksjonen og bruken av de innsamlede opplysninger. Kapittel 3 gir SSB konkrete oppgaver ifm utarbeidelse av offisiell statistikk, tilgang til administrative datasystemer og ikke minst ansvar ifm samordning av statistikk. Kapittel 5 angir straffebestemmelse for brudd på loven og kapittel 6 angir ikrafttredelse.. For SSB er det en fordel om statistikkloven innføres i sin helhet for Svalbard fordi det vil gi det samme formelle hjemmelsgrunnlag for innsamling av statistikk på Svalbard som på fastlandet.

Når det gjelder det geografiske, var utgangspunktet for opprettelse av arbeidsgruppen behovet for bedre statistikk for Longyearbyen. Dersom man velger å innføre statistikk-loven, vil det imidlertid ikke være naturlig eller hensiktsmessig å begrense lovens anvendelsesområde til Longyearbyen eller andre avgrensede områder. Det ville heller ikke være i samsvar med prinsippene for lovers anvendelse på Svalbard, om at lovgivningen der gis anvendelse og håndheves likt for hele øygruppen (jf. St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard kapittel 4.3).

Kongens myndighet etter statistikkloven er med unntak for § 1-3 delegert til Finansdepartementet (jf. FOR 16.06.1989 nr. 387), dvs. at det er Kongen som må beslutte om og eventuelt i hvilken utstrekning loven skal gis anvendelse på Svalbard. Myndighet etter § 2-1 og § 2-2 er videredelegert til SSB (jf. FOR 13.02.1990 nr. 1228). Dette medfører at det i dag bare er SSB som utfører oppgaver i medhold av statistikkloven. SSB ser det videre som uheldig om andre organisatoriske enheter skulle få delegert myndighet etter statistikkloven. Dette ville medføre store samordningsproblemer 8Samordning mht utarbeidelse av offisiell statistikk (herunder standardisering og kvalitetskrav), bruk av oppgaveplikt og tvangsmulkt, rutiner for konfidensiell behandling, rutiner for utlevering til forskning mv.. SSB har dessuten en særskilt stilling som faglig uavhengig institusjon som utarbeider statistikk, og vil ikke komme i noen form for uheldig dobbeltrolle med hensyn til bruken av de innsamlede opplysninger. Dersom myndighet etter statistikkloven delegeres til institusjoner som også er tillagt kontroll-, tilsyns- eller forvaltningsmessige oppgaver, vil dette på sikt kunne svekke tilliten til loven.

Ved innføring av statistikkloven på Svalbard vil det derfor i utgangspunktet bare være SSB som får hjemmel til å hente inn opplysninger. Det vil da være faglige hensyn og økonomiske rammer som vil være premissleverandør med hensyn til hvilken offisiell statistikk som utarbeides og publiseres. SSB kan imidlertid gis betalte oppdrag med å utarbeide statistikker som ikke dekkes av statsoppdraget.

Opplysninger samlet inn med hjemmel i statistikkloven (oppgavepliktig eller frivillig) skal bare nyttes til utarbeiding av offisiell statistikk (stl § 2-5). Opplysningene kan også på bestemte vilkår utleveres for statistisk bruk innen forskning og offentlig planlegging (stl § 2-5 jf § 3-1 d). Det vil eksempelvis si at Longyearbyen lokalstyre 9LL kan benytte SSD som utøvende planlegger vil kunne få utlevert anonyme grunnlagsdata for bruk i samfunnsplanleggingen. Innenfor statsoppdraget vil slik utlevering først kunne skje ved frigivning av statistikken, dvs. ved publisering.

Ut fra drøftingen over og etter anbefaling fra SSB mener arbeidsgruppen at det ikke er behov for særskilte forskrifter for Svalbard med hjemmel i statistikkloven.

Å innføre statistikkloven for å få best mulig offisiell statistikk også om Svalbard, er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for å lage statistikk med like god kvalitet som på fastlandet. I tillegg er det nødvendig å innføre en del sentrale registre. Diskusjonen om slike registre ligger utenfor arbeidsgruppens mandat, men er en viktig faktor i forhold til de statistiske krav som stilles for å kunne produsere god statistikk for Svalbard. Innføring av sentrale registre, som for eksempel Enhetsregisteret, ville kunne effektivisere statistikkproduksjonen betraktelig, både nasjonalt og ikke minst lokalt. Det anbefales å sette ned en egen arbeidsgruppe som går nærmere inn i dette temaet og vurderer innføring av registre på Svalbard.

Konklusjon:

Arbeidsgruppen anbefaler at statistikkloven gjøres gjeldende for Svalbard. Det anbefales i tillegg å nedsette en ny arbeidsgruppe for å vurdere registre på Svalbard.

Hvordan ivareta lokale behov for statistikk

Dersom man hadde hjemmel for datafangst på Svalbard, kunne man opprettet et register lokalt som inneholdt den relevante informasjonen. Det ville være naturlig at etableringen og oppbyggingen av et eventuelt register ble samordnet mellom de lokale aktørene og Statistisk sentralbyrå slik at registeret i størst mulig grad ville dekke de krav til statistikk som alle aktørene har. Det vises i denne sammenheng til statistikkloven § 3-2 og statistikkforskriften kapittel 1.

Det er i kapittel 3.2 redegjort for at forskriftshjemmelen i svalbardloven § 4 for offisiell statistikk ikke er et aktuelt alternativ til å innføre statistikkloven på Svalbard. Et annet spørsmål er om bestemmelsen kan anvendes som forskriftshjemmel for lokaladministrasjonens behov for offentlig statistikk. Svalbardloven er jo fra 1925, mens de eksplisitte materielle kravene til offisiell statistikk kom med statistikkloven av 1989. SSBs vurdering er imidlertid at bestemmelsen ikke kan anses å gi en slik hjemmel. Selv om kravene til offisiell statistikk først ble systematisert og samlet i forbindelse med någjeldende statistikklov, gjaldt de samme grunnleggende prinsipper for offisiell statistikk allerede før dette. Mye tyder derfor på at bestemmelsen om offisiell statistikk i svalbardloven § 4 faktisk rettet seg mot det man også i dag oppfatter som offisiell statistikk. Dette forsterkes ytterligere av at passusen i § 4 første ledd om offisiell statistikk, ble tilføyd under behandlingen i Stortinget på bakgrunn av et ønske fra daværende Statistisk Centralbyrå. Det forelå dessuten en kgl. res. av 21. mai 1926 ”om bemyndigelse for Det statistiske Centralbyrå til å innhente de opgaver fra Svalbard som finnes nødvendige for den offisielle statistikk i sin almindelighet”. Arbeidsgruppen kommer etter dette til at det siste alternativet i svalbardloven § 4 første ledd vanskelig kan tolkes slik at det gir en forskriftshjemmel for lokal innsamling av opplysninger til offentlig statistikk.

Forskrifter for administrativ innsamling av opplysninger til offentlig statistikk som ikke allerede er dekket i særlov, må derfor hjemles på annen måte. Svalbardloven § 4 første ledd lister opp en rekke områder hvor Kongen kan gi forskrifter: "Kongen kan utferdige alminnelige forskrifter om kirke-, skole- og forsorgsvesenet, om den offentlige orden, om utvisning, lege- og sunnhetsvesenet, om bygnings- og brannvesenet, om ildsfarlige gjenstander, om skipsfart, luftfart og annen samferdsel, om turisme, om industrielt rettsvern, om bergverksdrift, saltvannsfiske, fangst av ikke stedegne sjøpattedyr og annen næringsdrift". Slike forskrifter vil trolig også kunne inneholde bestemmelser om opplysningsplikt.

Lovavdelingen har imidlertid i notat 15.07.2003 (jf. kap. 1.1) bl.a. anbefalt å se nærmere på hvordan slik informasjonsinnhenting foregår på fastlandet for å finne ut hvilket omfang en eventuell hjemmel for innhenting av opplysninger bør ha. Et viktig hensyn er at den samlede byrden for borgerne ikke skal bli for stor. Longyearbyen lokalstyre har på sin side påpekt, noe arbeidsgruppen slutter seg til, at det ikke kan settes tilnærmet likhetstegn mellom longyearbysamfunnet og en kommune på fastlandet når det gjelder behovet for statistikk. Det er til dels store ulikheter, og som eksempler kan nevnes:

• Longyearbysamfunnet er preget av meget stor inn- og utflytting. Ca 1/5 av de bosatte forlater Longyearbyen i løpet av 1 år.
• Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn.
• Det er sterkere statlig interesse for og styring av Longyearbyen sammenlignet med en tilsvarende kommune på fastlandet.

Dersom en eventuell innsamlingshjemmel etter svalbardloven § 4 gis til et ikke statlig organ, direkte eller ved delegasjon, og opplysningene samles i et lokalt register, må det presiseres i forskriftshjemmelen at SSB skal ha tilgang til de innsamlede opplysningene. Dette vil sikre full utnyttelse av opplysningene til offisiell statistikk også i tilfeller hvor selve innsamlingen ikke er samordnet med SSB. En forskrift med hjemmel i svalbardloven § 4 må sikre at det praktiske opplegget med datafangst og lagring av de dataene som samles inn, ivaretar hensynene også til offisiell statistikk. En annen måte å gjennomføre innsamlingen på, er enten at SSB får utlevert allerede innsamlede data fra forvaltningsorganet, eller ved såkalt totrinns hjemmel, som innebærer at SSB samler inn opplysningene på vegne av forvaltningsorganet. Dersom det er personopplysninger som samles inn, vil det si at SSB er databehandler etter instruksjon fra særhjemmelshaver som er behandlingsansvarlig. Etter at opplysningene er samlet inn, beholder SSB en kopi av dem i medhold av statistikkloven § 2-2. Både SSB og forvaltningsorganet vil da være rettmessige eiere av opplysningene og vil kunne bruke dem etter sine respektive regelverk.

Det bør i en eventuelt ny forskrift for innrapportering av opplysninger til lokale myndigheter, vurderes å ta med en bestemmelse som nærmere regulerer sanksjonene, f.eks. "Overtredelse av opplysningsplikt etter denne forskriften kan straffes med bøter".

Etter svalbardloven § 4 annet ledd straffes overtredelse av forskrifter etter første ledd, eller overtredelse av forbud eller påbud gitt i medhold av forskriftene, med bøter eller med fengsel i inntil 1 år, med mindre forskriften fastsetter lavere straff. Dette medfører at overtredelse av opplysningsplikt gitt med hjemmel i forskrift etter første ledd, både kan og bør sanksjoneres. Ved at overtredelsen er straffesanksjonert må den anmeldes til og behandles av Sysselmannen. Dette medfører høy terskel for slike sanksjoner, og det vil nok i praksis bare være i særskilte tilfeller at det vil være aktuelt å forfølge slik manglende innrapportering. Det bør videre ikke være aktuelt med fengselsstraff for manglende rapportering, da en slik straffereaksjon klart vil bryte med den alminnelige rettsoppfatningen for denne type lovovertredelse, og det kan vanskelig tenkes at den noen gang ville være aktuell som reaksjonsform. Til sammenlikning kan nevnes at overtredelse av oppgaveplikten i statistikkloven medfører tvangsmulkt, jf. stl. § 2-3. Dette er ikke en strafferettslig reaksjon, men en mulkt administrativt ilagt direkte av SSB. Statistikkloven åpner også for bruk av strafferettslig sanksjon i form av bøter ved forsettlig overtredelse av oppgaveplikten, jf stl. § 5-1, men dette sanksjonsalternativet har hittil ikke vært benyttet.

Konklusjon:

Longyearbyen lokalstyre er avhengig av at næringslivet i Longyearbyen blir pålagt en plikt til å avgi aktivitets- og lønnsomhetstall for å kunne videreføre arbeidet med en tett oppfølging av samfunns- og næringsutviklingen i Longyearbyen. Av hensyn til arbeidet med samfunns- og næringsanalysen anbefaler arbeidsgruppen at arbeidet blir videreført umiddelbart, med vektlegging av de spesielle forholdene på Svalbard. For øvrig vises det til Lovavdelingens merknader.