Behov for endringer i bilansvarsloven som følge av femte motorvognforsikringsdirektiv

Avgrensning

Som nevnt i punkt 1 ovenfor behandles i dette høringsnotatet ikke spørsmål om endringer i annet regelverk enn bilansvarsloven. En rekke av direktivets bestemmelser gir etter departementets syn ikke grunn til å vurdere endringer i bilansvarsloven og behandles derfor ikke videre i det følgende (se likevel punkt 3.6 nedenfor). Høringsinstansene bes være oppmerksomme på dette forholdet, men inviteres likevel til å avgi innspill om det dersom man er av den oppfatning at også andre direktivbestemmelser gjør det nødvendig med lovendringer.

Unntak fra forsikringsplikten

Første motorvognforsikringsdirektiv (rådsdirektiv 72/166/EF) artikkel 3 oppstiller den alminnelige hovedregel om at medlemsstatene skal sikre at erstatningsansvaret for enhver motorvogn som er hjemmehørende i staten, dekkes av en forsikring. I norsk rett oppstiller bilansvarsloven § 15 krav om slik ansvarsforsikring. Direktivet artikkel 4 oppstiller imidlertid visse unntak fra denne plikten, jf. for norsk retts vedkommende bilansvarsloven § 16. Artikkel 4 bokstav a åpner for å gjøre unntak for bestemte offentlige eller private fysiske og juridiske personer, mens bokstav b åpner for unntak for bestemte typer kjøretøy.

Som nevnt i punkt 2 ovenfor gjør femte motorvognforsikringsdirektiv artikkel 1 nr. 3 endringer i både bokstav a og bokstav b i første motorvognforsikringsdirektiv artikkel 4. Endringene gjør det nødvendig å vurdere behovet for endringer i bilansvarsloven § 16.

I norsk rett er det bare gjort unntak fra forsikringsplikten for motorvogner som tilhører staten. I disse tilfellene vil staten være selvassurandør. Det er også oppstilt en mulighet for å gi samtykke til unntak fra forsikringsplikten for motorvogner som tilhører en fremmed stat, en internasjonal organisasjon, en kommune eller en kommunal institu­sjon. For kommuner eller kommunale institusjoner kan et samtykke gjelde ”anten sume slag motorvogner eller alle slag”. I § 16 fjerde ledd bestemmes det at når en motorvogn som i medhold av disse unntakene ikke er forsikret, gjør skade, har staten, kommunen eller den kommunale institusjonen det samme ansvaret som et forsikringsselskap har ved normal forsikringsplikt. Det følger av dette at bestemmelsen ikke sondrer mellom skade som inntreffer i Norge og i en annen EØS-stat, og departementet legger derfor til grunn at det ikke er nødvendig med lovendring for å gjennomføre endringene i artikkel 4 bokstav a. Plikten til å oversende en liste over unntatte personer til Kommisjonen er uansett ikke en regel av en slik art at det kreves regulering i lov.

Endringen i bokstav b innebærer på sin side at når unntak fra forsikringsplikten er gjort for en bestemt type kjøretøyer eller for kjøretøyer som er utstyrt med bestemte kjennetegn, skal disse kjøretøyene behandles på samme måte som et kjøretøy som ikke har tegnet en lovpålagt forsikring. I direktivets fortale er endringen begrunnet slik, jf. avsnitt 8 (dansk offisiell versjon):

”Ifølge artikel 4, litra b), i direktiv 72/166/EØF kan en medlemsstat fravige det almindelige krav om, at der skal tegnes lovpligtig forsikring for bestemte typer af køretøjer eller for køretøjer, der er forsynet med særligt kendemærke. I så fald har de andre medlemsstater ret til at kræve, at motorkøretøjer, der kommer ind på deres område, er dækket af et gyldigt grønt kort eller en aftale om forsikring på grænseplader for at sikre, at der udbetales erstatning til skadelidte ved enhver ulykke, der forårsages af disse køretøjer på deres område. Eftersom ophævelsen af grænsekontrollen inden for Fællesskabet ikke gør det muligt at sikre, at køretøjer, der passerer grænsen, er forsikret, er der imidlertid ikke længere garanti for erstatning til ofre for ulykker, der forårsages i udlandet. Det bør endvidere sikres, at ikke blot ofre for ulykker, som forårsages af disse køretøjer i udlandet, men også ofre for ulykker i den medlemsstat, hvor køretøjet normalt er hjemmehørende, modtager behørig erstatning. Med henblik herpå bør medlemsstaterne behandle ofre for ulykker, der forårsages af disse køretøjer, på samme måde som ofre for ulykker, som er forårsaget af uforsikrede køretøjer. Som fastsat i artikel 1, stk. 4, i direktiv 84/5/EØF skal der udbetales erstatning til ofre for ulykker forårsaget af uforsikrede køretøjer via erstatningsorganet i den medlemsstat, hvor ulykken indtraf. Ved udbetaling til ofre for ulykker forårsaget af køretøjer, som er omfattet af undtagelsen, bør erstatningsorganet søge regres mod organet i den medlemsstat, hvor køretøjet normalt er hjemmehørende.”

Det kan være usikkert om dette medfører behov for lovendringer. I bilansvarsloven § 10 første ledd er det gitt regler om erstatningsansvaret når skade voldes av en motorvogn som skulle være forsikret, men som ikke er det, og forskrift om trafikktrygd m.v. § 2 tredje punktum fastsetter at Trafikkforsikringsforeningen administrerer ordningen og bærer skaden i første omgang. Det må sikres en parallellitet ved behandlingen av krav som gjelder kjøretøyer som måtte være unntatt fra forsikringsplikten og som faller under direktiv 72/166/EØF artikkel 4 bokstav b. Det vil bli vurdert av Samferdselsdepartementet om endringen av direktivet tilsier eventuelle endringer i trafikktrygdforskriften. Justisdepartementet foreslår ingen lovendring for å gjennomføre direktivet på dette punkt.

Ansvarsgrensen ved skade på gods

Som nevnt i punkt 2 ovenfor gjøres det endringer i andre motorvognforsikringsdirektiv artikkel 1. En av disse endringene er at minstebeløpene for forsikringsdekningen øker betydelig. Etter endringen kreves det forsikringsdekning ved personskade på minst 1 000 000 euro for hver skadelidt eller 5 000 000 euro for hver ulykke uavhengig av antallet skadelidte. Ved tingskade kreves en forsikringsdekning på minst 1 000 000 euro for hver ulykke uavhengig av antallet skadelidte.

For personskader er ansvaret etter bilansvarsloven ubegrenset. Direktivet er ikke til hinder for å opprettholde et ubegrenset ansvar, og departementet går ikke nå inn for å innføre en ansvarsbegrensning. Et sentralt formål bak femte motorvognforsikringsdirektiv er å styrke skadelidtes stilling.

For tingskader stiller saken seg annerledes. I bilansvarsloven § 9 er det satt en grense på kr 1 000 000 i erstatning for gods som skades i samme hendelse. Denne grensen må økes til 1 000 000 euro.

Det kan diskuteres om det er mest hensiktsmessig å fastsette dette beløpet i norske kroner eller i euro. Ved å fastsette beløpet i norske kroner vil man sørge for størst mulig brukervennlighet, samtidig som det fortsatt bør være hovedregelen at norsk lov­regulering av pengebeløp mv. skjer med utgangspunkt i norsk valuta. Imidlertid vil man da måtte legge inn en nokså betydelig sikkerhetsmargin for å sikre at valutasvingninger ikke innebærer at norsk rett til tider ikke er i samsvar med direktivet. Mens én euro i dag er verdt i underkant av åtte norske kroner, skal man ikke lenger tilbake enn 2003 for å finne en kurs hvor én euro var verdt over 8,80 norske kroner. For å sikre samsvar med direktivet til enhver tid ville man derfor måtte sette et minstebeløp som er betyde­lig større enn hva 1 000 000 euro tilsvarer etter dagens kurs. Andre motorvognfor­sikringsdirektiv, slik det lyder før endringen, fastsetter minstebeløpet til 100 000 ECU (European Currency Unit). Ved gjennomføringen av direktivet ble det øyensynlig lagt til grunn at en grense på 1 000 000 norske kroner ga en tilstrekkelig sikkerhet for at norsk rett til enhver tid ville være i samsvar med direktivet. Ut fra samme beregning bør det settes en ansvarsgrense på 10 millioner kroner i bilansvarsloven.

Det kan argumenteres for at en høyere ansvarsbegrensning er til skadelidtes fordel, og at det derfor ikke er noe problem å sette en ansvarsbegrensning som vil være høyere enn direktivets krav. På den annen side vil dette kunne gi seg utslag i høyere forsikringspremie og dermed dyrere forsikringer.

I høringsnotatet her foreslås ansvarsgrensen satt til 10 millioner norske kroner, etter forløpet av en overgangsperiode, og vi ber om høringsinstansenes syn på dette.

Ved å sette beløpet til 10 millioner kroner vil man inntil videre også ta høyde for den indeksreguleringen som er innført ved femte motorvognforsikringsdirektiv. Denne indeksreguleringen reiser imidlertid visse særlige spørsmål. Etter Justisdepartementets syn vil det være lite hensiktsmessig om bestemmelsen må endres hvert femte år for å fange opp endringer i henhold til indeksreguleringen. Det vil være enklere om indeksreguleringen kan skje ved forskrift, men dette gjør det noe vanskeligere for brukerne av loven å orientere seg i regelverket. Justisdepartementet foreslår likevel i høringsnotatet her at det inntas en forskriftshjemmel i § 9 i et nytt fjerde ledd. Det bes om høringsinstansenes syn på dette. Justisdepartementet forutsetter at forskriftskompetansen vil bli lagt til samme departement som etter § 17, altså Samferdselsdepartementet.

Etter endringsbestemmelsen i femte motorvognforsikringsdirektiv artikkel 2 kan statene om nødvendig innføre en overgangsperiode på opp til fem år fra datoen for gjennomførelsen av direktivet, altså 11. juni 2007. Kommisjonen skal underrettes om en fastsatt overgangsperiode. Innen 30 måneder etter direktivets gjennomføringsdato skal forsikringsdekningen utgjøre minst halvdelen av det nye nivået som følger av direktivet. Justisdepartementet antar at forsikringsselskapene har behov for en overgangsperiode for å tilpasse seg den nye ansvarsgrensen. I utgangspunktet kjenner imidlertid ikke departementet til at det er nødvendig med en så lang overgangsperiode som fem år. Departementet ser det også som ønskelig å styrke de skadelidtes stilling, uten å sette en lengre overgangsperiode enn nødvendig. Departementets høringsforslag er derfor at en ny ansvarsgrense gjelder fullt ut fra 1. januar 2008, mens ansvarsgrensen ikke blir forhøyet med mer enn fra en million kroner til to millioner kroner for perioden 11. juni 2007 til 31. desember 2007. For departementet fremstår det i utgangspunktet som nød­vendig å gi forsikringsbransjen tid frem til 1. januar 2008 til å klargjøre for en økning av ansvarsgrensen opp til ti millioner kroner. At en viss økning vil skje fra 11. juni 2006, må forsikringsbransjen allerede i dag derimot antas å være forberedt på ut fra direktivet.

Departementet antar at høringsinstansene vil belyse og begrunne nærmere et eventuelt behov for en lengre overgangsperiode, dersom en mener at dette gjør seg gjeldende. Departementet vil særlig fremholde at instansene i tilfelle bør redegjøre og så langt som mulig dokumentere nødvendigheten av en eventuell lengre periode, idet direktivet er formet slik at en eventuell overgangsperiode må betraktes som nødvendig. Instanser som måtte være kritiske til en lengre overgangsperiode enn foreslått i høringsnotatet bes også redegjøre for sitt syn.

Skade voldt av ukjent motorvogn

Etter gjeldende rett har medlemsstatene adgang til å begrense eller utelukke erstatningsutbetaling fra det nasjonale erstatningsorganet – i Norge Trafikkforsikringsforeningen – ved tingskade som forvoldes av et ukjent kjøretøy. Ved femte motorvognforsikringsdirektiv foretas det en endring i dette, ved at det ikke skal være adgang til å begrense eller utelukke slik erstatningsutbetaling for tingskade hvis organet har utbetalt erstatning for vesentlig personskade til en skadelidt ved samme hendelse. Bakgrunnen for dette er at risikoen for svik og forsikringssvindel antas å være mindre i slike tilfeller. Det vil være opp til nasjonale myndigheter å fastsette vilkårene for når en personskade skal anses som vesentlig i direktivets forstand.

Dette gjør det nødvendig med endringer i bilansvarsloven § 10. Etter bestemmelsens andre ledd ytes erstatning for skade som voldes av ukjent motorvogn bare når det voldes personskade eller skade på ”gangklede og andre eigne vanlege bruksting som skadelidaren hadde på seg”. Bestemmelsen kan for så vidt bli stående, men det vil måtte foretas en tilføyelse for de tilfeller hvor det voldes vesentlig personskade sammen med en tingskade. I slike tilfeller skal også tingskadene dekkes under forsikringen.

Et sentralt spørsmål som da oppstår, er hvilke personskader som skal omfattes av uttrykket ”vesentlig personskade”. Ved fastsettelsen av innholdet i dette begrepet bør man se hen til at formålet med begrensningen er å unngå svik eller misbruk av ordningen med dekning for skader voldt av ukjent kjøretøy.

Det fremgår av direktivet at det kan tas hensyn til hvorvidt skaden har medført sykehusinnleggelse. Sykehusinnleggelse alene vil sannsynligvis likevel ikke være egnet som kvalifikasjon. En kan tenke seg skadelidte som legges inn for observasjon, men der det viser seg at det ikke har skjedd noe alvorlig. Motsatt kan det også tenkes skader som er alvorlige nok, men som ikke krever sykehusinnleggelse, eller skader som først viser seg en tid etter ulykken. Dersom skaden har medført sykehusinnleggelse, må dette likevel tillegges betydelig vekt i vurderingen av om den kan regnes som ”vesentlig.”

Det følger av bilansvarslova § 6 første ledd at erstatning etter loven fastsettes etter ”vanlege skadebotreglar når ikkje anna er sagt”. Dette innebærer at personskaden som utløser erstatningskravet det dreier seg om, må ha medført et økonomisk tap. Etter § 6 andre ledd gjelder bilansvarslova også menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2, men ikke oppreisning for ikke-økonomisk skade. For å oppnå et system som skal være lett å praktisere, kunne man tenke seg å knytte vesentlighetskravet opp mot vilkårene for menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3‑2, som krever en ”varig og betydelig skade av medisinsk art”. Menerstatning er en erstatningspost som ikke er betinget av noe økonomisk tap eller ervervsmessig uførhet. Den utbetales ved medisinsk uførhet, blant annet under hensyn til skadens ”betydning for den personlige livsutfoldelse”, og gir på denne måten en kompensasjon for forringet livskvalitet som ikke nødvendigvis kan måles i penger.

Menerstatningen fastsettes individuelt, men vil i praksis ta utgangspunkt i de standardiserte reglene om menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdloven § 13-17. Dette vil igjen lede til at man i de fleste tilfeller må ha oppnådd en invaliditetsgrad på over 15 % for å få utbetalt menerstatning, se forskrift om menerstatning ved yrkesskade 21. april 1997 nr. 373 § 3.

I samme forskrift del II og III er det angitt generelle uføregraderinger for skader på ulike deler av kroppen. Av denne tabellen følger det at skader som for eksempel delvis tap av tunge, amputasjon av pekefinger, tap av samtlige tær mv. er skader som leder til en medisinsk uførhet på under 15 %, og derfor sjelden vil kunne utløse krav om menerstatning.

Likevel er dette skader som er såpass betydelige at det neppe vil være vesentlig fare for misbruk av ordningen etter bilansvarsloven § 10 dersom de kommer inn under hva som skal regnes som ”vesentlig personskade”. Det vil også kunne oppfattes urimelig om denne type skader ikke anses alvorlige nok til at man også har krav på erstatning for tingsskader ved samme ulykke.

Mye tyder derfor på at terskelen for hva som skal være ”vesentlig”, bør legges lavere enn terskelen for å få utbetalt menerstatning etter skadeserstatningsloven. Å legge avgjørende vekt på hvor grensen for misbruk må antas å gå, vil imidlertid bli svært problematisk. Opplevelsen av en gitt skade og en tenkt terskel for misbruk vil avhenge fra person til person. Uansett hvor man setter terskelen, oppstår det problem at den som er påført en skade på andre måter – f.eks. ved vold eller fall – kan tenkes å skylde på en ukjent bil for å få forsikringsutbetaling for bl.a. selvpåførte tingskader.

En mulig løsning kan være å avgrense begrepet negativt, for eksempel slik at bare skader som er ubetydelige eller bagatellmessige ikke utløser krav om tingsskadeerstat­ning. Også en slik formulering vil medføre avgrensningsproblemer, men den vil i det minste indikere at terskelen for å få erstatning for tingsskader ikke må settes for høyt.

Det kan være en fordel å unngå uttrykket ”vesentlig” i lovteksten, da dette begrepet i lovgivningen ellers gir uttrykk for at det skal mye til for at vilkåret er oppfylt. Det kan skape en uklar rettstilstand dersom man benytter et uttrykk som ”vesentlig” på tross av at man ikke har ment at terskelen skal legges høyt. Dette unngår man dersom man går inn for en negativ avgrensning av begrepet.

En regel som utformes slik at skade på gods blir dekket så sant ikke personskaden er ”uvesentlig”, kan være en mulig avgrensning. Ved vurderingen må det avgjørende i tilfelle være hvordan den fysiske og psykiske personskaden er, ikke dens økonomiske konsekvenser ved utmåling av personskadeerstatning. Avgrensningen av et slikt kriterium kan være vanskelig, og det kan være en fordel hvis avgrensingen kan kobles til et kjent juridisk avgrensningskriterium. Den avgrensingen som da faller nærmest å trekke inn er straffelovens objektive grense mellom legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser, og da slik at skader tilsvarende legemsbeskadigelser åpner for tingskadeerstatning ved påkjørsel av ukjent motorvogn etter bilansvarsloven § 10 annet ledd. Det kan utvilsomt være delte meninger om dette i alle detaljer vil være det mest hensiktsmessige avgrensingskriterium i forhold til bilansvarsloven. Fordelen med å koble seg på en kjent avgrensning er at avgjørelsene kan følge strafferettslig praksis i et utall avgrensningsspørsmål som oppstår, fremfor å bli overlatt til en helhetsvurdering basert på et uavklart kriterium.

Departementet foreslår derfor en utforming av loven som forutsetter samme avgrensing som når det skal vurderes om en skade fyller de objektive kravene for skade på legeme eller helbred i straffeloven § 229s forstand (første straffalternativ). Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 3. utgave 1996 side 64 skriver bl.a. følgende om hva som anses som slik skade:

”Grensen må trekkes skjønnsmessig, hvor en rekke momenter kommer inn. Viktigst er her skadens varighet og omfang.

Hvis skaden er av varig art, kreves det ikke så mye av skadens omfang. Hvis offeret får et stivt ledd i en finger, må det være nok. Tilsvarende dersom han får et skjemmende arr i ansiktet eller en tann slått ut. Selv om dette ikke er store skader, må det regnes som legemsbeskadigelse i lovens forstand.

Hvis skaden leges etter en tid, står saken i en annen stilling. Enkelte tilfelle må også da regnes som legemsbeskadigelse. Offeret får f.eks. brudd på en arm eller et ben eller får et stikksår av kniv. Men generelt må man kreve mer i denne gruppen enn hvor skaden er varig. Størst tvil reiser kanskje det legene kaller lesjoner med bloduttredelse, dvs. blåmerker og hevelser som følge av slag, spark og støt. I praksis blir dette oftest regnet som legemsfornærmelser [dvs. ikke som legemsbeskadigelse]. Et større antall småskader, som hver for seg ikke er nok, kan imidlertid til sammen bli ansett som legemsbeskadigelse.

…

Ved siden av skade på legeme nevner loven også skade på helbred. Enhver varig forringelse av sunnhetstilstanden er en skade på helbred, derimot ikke en forbigående kvalme eller svimmelhet. Hvis handlingen har ført til sengeleie eller arbeidsudyktighet, vil en nok regne det for skade på legeme eller helbred selv om tilstanden går over i løpet av noen dager. Alternativet skade på helbred har liten selvstendig betydning ved siden av skade på legeme. Det kan imidlertid tenkes at skaden er av rent psykisk art. Offeret får f.eks. en angstnevrose …”

Forutsetter man en vurdering som blir sammenfallende med dette, vil både fysiske og psykiske personskader, som overskrider en viss terskel, kunne utløse erstatningsansvar for tingskader voldt ved påkjørsel av ukjent motorvogn. I høringsforslaget er regelen som bygger på dette tatt inn i bilansvarsloven § 10 andre ledd andre punktum bokstav a. Nåværende § 10 andre ledd andre punktum videreføres som nytt andre punktum bokstav c, mens nåværende tredje punktum gjenfinnes i nytt andre punktum bokstav b.

Det kan etter direktivet fastsettes en egenandel for erstatningsutbetalingen i de tilfeller som er nevnt ovenfor. Denne kan ikke være større enn 500 euro. En egenandel av denne typen vil i tilfelle innskrenke den skadelidtes erstatningskrav, og ikke rette seg mot en ansvarlig forsikringstaker. Justisdepartementet er kommet til å ikke ville foreslå dette.

Utvidelse av forskriftshjemmelen

Ved femte motorvognforsikringsdirektiv artikkel 4 innføres det en rekke nye bestemmelser i tredje direktiv. Noen av disse kan medføre et behov for lov- og forskriftsendringer i norsk rett.

Som nevnt i punkt 2 ovenfor gis det en ny artikkel 4a. I nr. 1 bestemmes det at i tilfeller der en motorvogn blir importert fra en EØS-stat til en annen, skal importstaten fra kjøpstidspunktet og 30 dager fremover være å betrakte som den staten der risikoen er etablert, selv om motorvognen ennå ikke er registrert i importstaten. Dette blir et unntak fra hovedregelen om at det er kjøretøyets registreringsstat som avgjør hvor risikoen er etablert. I nr. 2 er det fastsatt at dersom motorvognen i 30-dagersperioden blir involvert i en ulykke, uten å være forsikret, er det nasjonale byrået i importstaten ansvarlig.

Justisdepartementet kan ikke se at det i dag er gitt regler i norsk rett som tilfredsstiller direktivets krav på dette punktet, og regelendringer er dermed nødvendig. Etter Justisdepartementets oppfatning er dette en bestemmelse av en slik karakter at det ikke er hensiktsmessig med regulering i lov, men at reguleringen mer naturlig hører hjemme i trafikktrygdforskriften. Denne vurderingen faller imidlertid utenfor rammene av dette høringsnotatet, jf. punkt 1 ovenfor. Dersom forholdet skal reguleres i forskriften, oppstår det imidlertid et spørsmål om bilansvarsloven pr. i dag gir tilstrekkelig hjemmel til en slik forskrift eller om forskriftshjemmelen bør utvides. Etter bilansvarsloven § 17 kan det gis forskrifter blant annet om ”i kva grad trygding skal gjelda skade som motorvogn gjer i utlandet, og om utreiing av skadebot for slik skade”, jf. første ledd bokstav d, og om ”trygding for utanlandske motorvogner som vert nytta her i riket mellombels”, jf. første ledd bokstav e. Ingen av disse ser ut til å være dekk­ende for den aktuelle endringen. Bokstav d gjelder for skade som norsk motorvogn volder i utlandet, mens det aktuelle i dette tilfellet er hvordan man forholder seg til utenlandske motorvogner som importeres til Norge. Bokstav e gjelder utenlandske motorvogner, men retter seg mot tilfeller hvor disse skal anvendes midlertidig i Norge.

For å unngå usikkerhet om hjemmelsgrunnlaget bør det ut fra dette vurderes å gi en ny forskriftshjemmel som uttrykkelig retter seg mot de tilfeller hvor en utenlandsk motorvogn importeres til Norge. Et utkast til endring i bilansvarsloven § 17 fremgår i punkt 6 nedenfor.

Områder hvor bilansvarsloven allerede er i samsvar med direktivendringene

Direktivet artikkel 4 nr. 1 endrer tredje motorvognforsikringsdirektiv artikkel 1. Som nevnt i punkt 2 ovenfor innebærer endringen at en passasjer ikke kan utelukkes fra forsikringsdekning med den begrunnelse at han eller hun visste eller burde ha visst at sjåføren var påvirket av alkohol eller andre rusmidler. I norsk rett ble dette innført ved endringer i bilansvarsloven § 7 ved lov 15. juni 2001 nr. 61 som en direkte følge av Høyesteretts dom i den såkalte Finangersak I-saken, inntatt i Rt. 2000 side 1811. Det er derfor ikke behov for nye endringer i norsk rett som følge av direktivet.

Artikkel 4 nr. 2 bestemmer at den lovpålagte ansvarsforsikringen skal dekke person- og tingskade på fotgjengere, syklister og andre ikke-motoriserte trafikanter. Dette er allerede omfattet av bilansvarsloven, jf. § 1, og lovendringer er ikke nødvendig.

Ved artikkel 4 nr. 4 innføres en ny artikkel 4d i tredje direktiv. Endringen går ut på at en skadelidt skal kunne reise krav direkte mot forsikringsselskapet. Dette er allerede bilansvarslovens løsning, jf. § 4, og lovendring er ikke nødvendig.

På disse punktene vurderer Justisdepartementet det slik at det ikke er nødvendig med særskilt gjennomføring i norsk rett, men høringsinstansene oppfordres til å komme med innspill om dette.