Oppreisningskrav

Ved Høyesteretts dommer inntatt i Rt. 2000 side 1811 (Finanger I) og Rt. 2005 side 1365 (Finanger II) ble det avgjort at den tidligere bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, som gjorde unntak fra forsikringsdekningen for en skadelidt passasjer som visste eller måtte vite at sjåføren var påvirket av alkohol eller andre rusmidler, var i strid med motorvognforsikringsdirektivene. Begrunnelsen var sammensatt, men bygger dels på at bestemmelsen uriktig ble ansett for å være en medvirkningsregel i stedet for en regel som utelukket bestemte grupper fra forsikringsdekningen, og dels at det personlige ansvaret en bilfører har etter vanlige erstatningsregler overfor passasjerer, i henhold til direktivene også skal være dekket av en forsikring.

I etterkant av Finanger II-saken har departementet mottatt en henvendelse fra Ness & Co advokatfirma DA, hvor det reises spørsmål om også andre bestemmelser i bilansvarsloven ut fra disse konklusjonene kan være problematiske i forhold til direktivene. Det er her konkret reist spørsmål ved om bilansvarsloven § 6 andre ledd er i samsvar med direktivene. Etter denne bestemmelsen unntas oppreisningskrav for ikke-økonomisk skade fra forsikringsdekningen, se skadeserstatningsloven § 3-5. Ness & Co anfører at selv om et oppreisningskrav ikke er en kompensasjon for et lidt tap, er det et krav som oppstår etter en personskade, og som derfor etter en naturlig forståelse av direktivenes ordlyd skal være dekket.

EF-domstolen har lagt til grunn at direktivene stiller krav om dekning for ethvert erstatningsansvar for skade som voldes ved bruk av motorvogner, uavhengig av om dette ansvaret baseres på uaktsomhetsansvar eller objektivt ansvar, se sak C-166/02, jf. også Finanger II-dommen premiss 94.

Det er til en viss grad et teoretisk og terminologisk spørsmål om man vil si at oppreisning er et erstatningskrav som oppstår som følge av den erstatningsbetingende handling. Man må ha for øye at oppreisning har et visst pønalt formål som bygger på andre betraktninger enn de vanlige regler om erstatning for økonomisk tap. Oppreisning er bare aktuelt ved de forsettlige eller grovt uaktsomme skadeforvoldelser, og bare ved personskade eller ved overtredelse av nærmere bestemte straffebestemmelser, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3. Dette var begrunnelsen for at oppreisning ble unntatt fra forsikringsplikten da loven ble gitt, se Ot.prp. nr. 24 (1959-60) side 45 med henvisning til Motorvognansvarkomiteen av 1951s innstilling fra 1957 side 61. Som det fremgår av innstillingen, ble det imidlertid tatt til orde for at spørsmålet om å la oppreisning omfattes av forsikringsplikten kunne stå i et annet lys dersom oppreisningsreglene ble bragt mer på linje med alminnelige erstatningsregler, det vil blant annet si gjennom en demping av reglenes pønale karakter.

Høringsuttalelsen fra den daværende Auto-Tarifforeningen gir uttrykk for de mothensyn som gjør seg gjeldende mot å la oppreisningskrav omfattes av forsikringsplikten, se Ot.prp. nr. 24 (1959-60) side 45:

”Det dominerende pønale preg oppreisning har hatt efter norsk rettssyn mener vi absolutt bør opprettholdes. Oppreisning bør i de tilfelle hvor dette tilkjennes utelukkende ramme den skadevoldende personlig. Hvis oppreisning skulle omfattes av trafikkforsikringen vil vi raskt få en utvikling hvor dette i stadig større grad ville bli krevet av og tilkjent skadelidte og ville da også få en markert betydning for den premie som må beregnes for trafikkforsikringen.”

På den andre siden vil en endring ha positiv betydning for de skadelidte, fordi man da vil unngå situasjoner hvor skadevolderen ikke har midler til å betale oppreisningskravet. For forsikringsselskapene vil det være grunnlag for å søke regress fra skadevolderen, og i de tilfeller hvor skadevolderen har midler til å dekke et slikt krav, vil det ikke oppstå tap for forsikringsselskapet, jf. bilansvarsloven § 12.

Det kan ha betydning for om trafikkforsikringen etter bilansvarsloven bør dekke oppreisningsansvar at tendensen i nyere rettspraksis etter skadeserstatningsloven § 3-5 er at skyldmomentet – preventive og pønale betraktninger ‑ er kommet mer i bakgrunnen ved vurderingen av om erstatning bør gis og ved utmålingen, selv om kravet til opptreden som er ”forsettlig eller grovt aktløst” er et minstekrav som må oppfylles, jf. Rt. 2005 side 104 og Rt. 1999 side 1363. Fokus er rettet mot at oppreisning først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført, se særlig side 108-109 og 1378-1379 i de to rettsavgjørelsene, se senere også Rt. 2005 side 289 på side 295 og Rt. 2006 side 61 på side 63.