Gjenpartsplikt overfor skyldneren ved utlevering av opplysninger

Etter tinglysingsloven § 34 a tredje ledd kan opplysninger om utleggstrekk og beslut­ninger om ”intet til utlegg” bare gis ut til advokater, finansinstitusjoner, inkassobyråer og kredittopplysningsbyråer, samt offentlige myndigheter med taushetsplikt etter forvaltningsloven eller annen lov. Opplysningene kan bare gis ut skriftlig.

Spørsmålet om gjenpartsplikt overfor skyldneren ved utlevering av opplysninger er omtalt i Ot. prp. nr. 66 (2004-2005) på s. 36, hvor det heter:

”Departementet meiner det er naturleg at meir detaljerte reglar, til dømes om gjenpartsplikt til den omspurde ved utlevering av opplysningar, vert fastsett i forskrift. Forskriftsheimelen vil vere tinglysingslova § 34 femte ledd.

For opplysningar som vert gjeve ut ved utskrift, bør det i forskrift fastsetjast reglar om gjenparts­plikt til skyldnaren dersom denne ikkje er næringsdrivande. Om det òg skal vere gjenpartsplikt overfor næringsdrivande, vil verte vurdert i samband med forskriftsarbeidet. Gjenparten bør, som for kredittopplysningar elles, innehalde opplysning om kven som har etterspurd opplysningane. Det må òg vurderast om det skal innførast gjenpartsplikt ved elektro­niske oppslag i registeret. Ei føresetnad for slik gjenpartsplikt må vere at gjenpartane kan genererast automatisk i datasystemet. Der søka er resultatlause av di det ikkje er registrert nokon utleggsforretning på den omspurde, er det neppe grunn til å innføre plikt til å informere den omspurde.

Kredittopplysningsbyråa bør kunne abonnere på alle registreringar av utleggstrekk og ”inkje til utlegg” og endringar i registreringane samla. Sidan utlevering av opplysningane frå kreditt­opplysningsbyrå til kundane deira utløyser gjenpartsplikt, er det verken naudsynt eller naturleg at Lausøyreregisteret sender gjenpart til skyldnaren når byråa oppdaterer sine register frå Lausøyreregisteret.”

Tinglysingsloven § 34 femte ledd gir hjemmel for at departementet kan gi regler om hvordan informasjon i Løsøreregisteret skal gjøres tilgjengelig.

Regler om forhåndsvarsel til den registrerte ved registrering av opplysninger om utleggs­trekk og ”intet til utlegg”, fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 annet ledd og § 7-25. Etter § 7-21 annet ledd annet punktum skal det opplyses i namsboken at utleggstrekket vil bli registrert i Løsøreregisteret. Etter § 7-21 annet ledd tredje punktum skal partene gis utskrift av namsboken, og den saksøkte blir dermed orientert om registreringen. Etter § 7-25 første punktum skal en sak som ender med ”intet til utlegg” avsluttes med at namsmannen gir begge parter utskrift av namsboken som viser utfallet av saken og hva som er foretatt. Etter § 7-25 annet punktum skal det opplyses i namsboken at utleggsforretningen vil bli registrert i Løsøreregisteret.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å foreslå regler om gjenpartsplikt hvor Løsøreregisteret utleverer opplysninger om utleggstrekk og ”intet til utlegg” til kreditt­opplysningsbyråer. Hensynet til den omspurte er etter departementets syn tilstrekkelig varetatt ved at kredittopplysningsbyrået har gjenpartsplikt etter reglene i kredittopp­lysningskonsesjonen ved videreformidling av opplysningene. Etter den gjeldende kreditt­opplysningskonsesjonen, som senest ble endret 1. mars 2006, punkt 3.1, har kredittopplysningsbyråer også plikt til å sende kopi til den registrerte når opplysninger som har betydning for kredittvurdering registreres i et kredittopplysningsregister (såkalt forhåndsvarsel). Informasjonsplikten trer i kraft så snart opplysningene er innhentet.

Om gjenpartsplikt ved utlevering av opplysninger fra Løsøreregisteret til advokater, finansinstitusjoner, inkassobyråer og offentlige myndigheter må det fastsettes egne regler.

Ved utformingen av reglene om gjenpartsplikt ved utlevering av opplysninger om utleggs­trekk og ”intet til utlegg” er det etter departementets syn nærliggende å se hen til reglene om gjenpartsplikt ved utlevering av kredittopplysninger fra kreditt­opp­lysnings­byråer.

Det følger av kredittopplysningskonsesjonen punkt 3.2 at når kredittopplysninger om enkeltpersoner utleveres, skal det alltid sendes gjenpart til den omspurte vederlagsfritt. Gjenparten skal inneholde en kopi av den utleverte kredittopplysningen med tilhørende forklaring, kilden til den utleverte opplysningen og hvem som har initiert en kreditt­vurdering, herunder vedkommendes adresse og telefonnummer. Avdeling eller filial til den som har initiert kredittopplysningen skal eventuelt oppgis. Det er gjort unntak fra gjenpartsplikten hvor opplysningene brukes til oppdatering av inkassobyråenes registre med den hensikt å sikre datakvaliteten. Gjenpartsplikten gjelder ellers uansett avgivelses­måte. Ved videreformidling av opplysninger må den faktiske etterspørreren oppgis på gjenparten.

Gjenpartsplikten etter kredittopplysningskonsesjonen punkt 3.2 gjelder altså overfor ”enkeltpersoner”. Dette begrepet er avgrenset mot ”næringsdrivende”. I merknadene til konsesjonen heter det at som næringsdrivende regnes de foretak som er registrert i Foretaksregisteret eller i Merverdiavgiftsregisteret, samt de foretak som er registrert i arbeidsgiverdelen i Arbeidsgiver/arbeidstakerregisteret, dersom de etter en konkret vurdering kan sies å utøve næringsvirksomhet. Det heter videre at ved vurderingen av begrepet næringsdrivende skal det legges til grunn en tolkning som vil være i overens­stemmelse med hva som er en alminnelig forståelse av begrepet. Dersom det ikke klart fremgår av kilden, skal det foretas en individuell vurdering. Om enkeltpersonforetak heter det:

”Enkeltpersonforetak vil i mange henseender naturlig behandles som enkeltpersoner og derav gis de rettigheter som enkeltpersoner gis. Dette fordi det i mange tilfeller vil være vanskelig å skille foretakets økonomi fra eiers private økonomi. Hvorvidt enkeltpersonforetaket skal behandles som en privat person, må avgjøres etter en konkret vurdering. I tvilstilfeller kan det søkes bistand fra Datatilsynet.”

Et spørsmål blir da om gjenpartsplikten skal avgrenses på samme måte som i kreditt­opplysningskonsesjonen, slik at opplysninger om næringsdrivende ikke omfattes av gjenpartsplikten. Hensynet til et ensartet regelverk kan tale for en slik avgrensning. På den andre siden er avgrensningen mellom næringsdrivende og enkeltpersoner, slik den skal praktiseres etter kredittopplysningskonsesjonen, skjønnsmessig. Etter omstendig­hetene kan det måtte vurderes konkret om en enkeltperson som driver virksomhet som enkeltpersonforetak, skal regnes som næringsdrivende. Det vil virke kompliserende for Løsøreregisteret dersom en slik skjønnsmessig avveining må gjennomføres i forbin­delse med utlevering av opplysninger om personer som driver enkeltperson­foretak. Det er etter dekningsloven § 2-7 adgang til å nedlegge utleggstrekk også i ytelser til en selvstendig næringsdrivende som innebærer vederlag for skyldnerens personlige arbeids­innsats. Men det er grunn til å tro at flertallet av utleggstrekkene gjelder personer som ikke driver enkeltpersonforetak. Forretninger om ”intet til utlegg” kan avholdes overfor både fysiske og juridiske personer. Det vil trolig innebære en mindre administrativ belastning for Løsøreregisteret å gi gjenpart ved utlevering av opplys­ninger om alle fysiske personer, hva enten de driver enkeltpersonforetak eller ikke, enn å avgjøre konkret i hvert tilfelle om opplysningen kan sies å gjelde en næringsdrivende. I forhold til selskaper og andre juridiske personer vil det bare være forretninger om ”intet til utlegg” som det er aktuelt å registrere. Det kan ikke nedlegges utleggstrekk i inntekter som oppebæres av en juridisk person. Det foreslås derfor at gjenpartsplikten avgrenses slik at å gi ut opplysninger om fysiske personer utløser gjenpartsplikt, både når det gjelder personer som driver næringsvirksomhet og andre. Det foreslås at utlevering av opplysninger om juridiske personer ikke skal utløse gjenpartsplikt. Gruppen skyldnere som det ikke skal sendes gjenpart til, vil dermed bli mindre enn etter kredittopplysningskonsesjonen.

Et eget spørsmål er om det bør være gjenpartsplikt ved elektroniske oppslag i registeret. Det kan være aktuelt for større brukere blant offentlige organer, inkasso­byråer og finansinstitusjoner å inngå avtale med Brønnøysundregistrene om adgang til elektroniske oppslag i de registrerte opplysningene om utleggstrekk og ”intet til utlegg”. Det vil ifølge Brønnøysundregistrene trolig være teknisk mulig å generere automatiske gjenparter ved elektroniske oppslag i registeret. Men å legge til rette for utsending av gjenpart også i disse tilfellene vil være ressurskrevende. Det foreslås derfor ikke at det innføres gjenpartsplikt ved elektroniske oppslag. Det kan i denne sammenheng også legges vekt på at de brukerne som elektroniske oppslag kan være aktuelt for, vil være større profesjonelle aktører.

Det er også naturlig å se hen til reglene for kredittopplysningsvirksomhet når det gjelder hvilket krav som skal settes til gjenpartens innhold. Etter kredittopplysnings­konsesjonen punkt 3.2 skal gjenparten inneholde en kopi av den utleverte kreditt­opplysning med tilhørende forklaring og opplysning om kilden til den utleverte opplys­ningen og hvem som har initiert kredittvurderingen. Det foreslås derfor at det fastsettes i forskriften at gjenparten skal opplyse om innholdet av de utleverte opplysningene, f.eks. ved kopi, og om hvem opplysningene er utlevert til.